Mener kjærlighet reduserer selvskading

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

 

SELVSKADING BLANT GATEBARN: Sykepleier Ruth Johanne Bodnariu (bildet) fra Naustdal i Sogn og Fjordane jobbet i over to år som frivillig blant gatebarn i Romania. -Mer enn halvparten av gatebarna drev med kutting som selvskading, skriver hun i en artikkel i "Tidsskrift for psykisk helsearbeid". FOTO: Marius Bodnariu.
SELVSKADING BLANT GATEBARN: Sykepleier Ruth Johanne Bodnariu (bildet) fra Naustdal i Sogn og Fjordane jobbet i over to år som frivillig blant gatebarn i Romania. -Mer enn halvparten av gatebarna drev med kutting som selvskading, skriver hun i en artikkel i «Tidsskrift for psykisk helsearbeid». FOTO: Marius Bodnariu.

Både gjennom sitt arbeid med gatebarn i Romania, og som medarbeider i Kirkens SOS, har sykepleier Ruth Johanne Bodnariu erfart at det å vise kjærlighet er det viktigste i møte med mennesker som skader seg selv.

-I Kirkens SOS svarer vi på telefoner og elektroniske meldinger fra blant annet ungdommer som kutter seg. I meldingene vi mottar går det ofte igjen; jeg er ikke verdt noe, ingen er glad i meg, det er ingen som bryr seg.

Det skriver sykepleier Ruth Johanne Bodnariu i artikkelen «Selvskading og verdiformidling» i siste nummer av Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Av med fagbrillene

Bodnariu mener derfor at det viktigste man kan gjøre for mennesker som skader seg selv er å ta av seg fagbrillene, og tørre å vise dem kjærlighet og ekte engasjement. Hun forteller i artikkelen om en kollega som har vært telefonvakt i Kirkens SOS i 27 år.

-Hun mener den største trusselen mot menneskers verdighet er at vi sorterer og plasserer mennesker. I frykt for å bli feilplassert tror hun mange lar være å dele de mørke sidene sine med andre. Hun trekker frem at som telefonvakt er hennes rolle først og fremst å elske, skriver Bodnariu.

Selvskading blant gatebarn

Bodnariu forteller til napha.no at hun jobbet i over to år som frivillig blant gatebarn i Romania.

-Mer enn halvparten av gatebarna drev med kutting som selvskading, sier Bodnariu, som fikk erfare at det var lett å vise kjærlighet selv uten et felles verbalspråk.

Ikke-verbal kommunikasjon

-Med vennlighet, smil, oppmerksomhet, interesse, tid, tålmodighet, komplimenter og klemmer viser man kjærlighet, skriver hun i artikkelen i «Tidsskrift for psykisk helsearbeid».

-Avgjørende betydning

På denne måten formidler man at den man hjelper er verdifull.

-Å bli vist kjærlighet kan ha avgjørende betydning for ungdommens selvrespekt, selvfølelse og opplevelse av menneskeverd, mener Bodnariu.

-Tre ut av urokkeligheten

Hennes erfaring er at å være åpen for å la seg bevege i møte med den man skal hjelpe bidrar til gjensidig respekt.

-En tillater seg å bli rørt, en åpning er etablert. Det er nødvendig å tre ut av den urokkeligheten vi alle har en tendens til å søke tilflukt i, siterer hun Bøe & Thomassen (2007).

-Naiv åpenhet

Hun viser til at flere undersøkelser fra psykoterapifeltet støtter opp om at fagpersonens evne til innlevelse og empati er de viktigste faktorene for et positivt resultat. Hun mener også at naivitet og ydmykhet er holdninger som er viktige å ha med seg i møtet med den som søker hjelp.

-I møte med pasienter er ofte den profesjonelle preget av tilbakeholdenhet og avstand. Pasienter kan bli møtt av en fortolkende faglighet som kan oppleves som mistroisk, og et hinder for å bli tatt på alvor. En bør ha mot til å møte mennesker med en naiv åpenhet, skriver Bodnariu.

Må være troverdig

Bodnariu peker på at over ti prosent av elevene i ungdomskolen har skadet seg selv en eller flere ganger, og at selvskadingen ofte skjer enten som reaksjon på en opplevd krenkelse, eller som en straff mot seg selv i håp om å sone sin opplevde skyld.

-Å klare å formidle på en troverdig måte at den som skader seg selv er verdifull blir derfor helt sentralt for å kunne hjelpe vedkommende. Det holder ikke å bare si at personen er verdifull, det må vises gjennom måten man som hjelper forholder seg til vedkommende, mener hun.


 

Redaksjonens kommentar:

Artikkelen ble publisert 29 februar 2012 på NAPA.no

Dette er kvinna som mista fem barn i november 2015. Forstå det den som kan.

Nå har barnevernet tatt hennes 5 barn fra henne, den yngste kun 3 mnd gammel og diende. Familien er anmeldt for familievold på bakgrunn av uttalelser fra parets døtre på skolen.

Hadde det ikke vært mer riktig å gå inn i familien og undersøke påstandene? Er det mer riktig å akuttplassere disse 5 barna, alle under 12 år, i 3 forskjellige hjem me minimal kontakt med foreldrene mens barnevernet undersøker? Om det så har vært ørefiker og klaps på baken – er barna i fare? Vi mener at akuttplassering og omsorgsovertakelse er et voldsomt inngrep i denne og andres familier. Loven sier klart ifra at det skal være mishandling og eller vanskjødsel for å ta barn fra familien. Er det tilfelle her? Om ikke, må barna tilbakeføres umiddelbart.

Si din mening!

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*