Av makawian
I helgen har «Glassjenta» kommet ut. Du har kanskje lest den i aftenbladet?
Tidligere har jeg vært taus, men endelig har barnevernsarbeidere blitt bedt om å bli med i debatten om barnevernet. Jeg vet ikke om dere kan tro det når jeg sier at bildet under like gjerne kan illustrere en ungdom, en forelder eller en ansatt i barneverntjenesten. Vi ønsker nemlig alle det samme, «barnets beste». Hvorfor er det da så vanskelig å få til en situasjon hvor vi klarer å imøtekomme barnets behov for trygg, forutsigbar og utviklingsstøttende omsorg?
I de fleste stillingsannonser vil du se teksten «personlig egnethet» uthevet som en viktig faktor. I en klasse barnevernspedagog studenter på 36. Hvor mange er personlig egnet til et slikt arbeid som vil bli krevd av dem? Slik er det nok med alle utdanninger og alle klasser. Alt kan ikke være for alle.
Så står du der, med bachelorgraden i hånden, klar for å søke jobb. Det er slettes ikke sikkert om du selv engang vet om du er egnet for en jobb innen barneverntjenesten, for mest sannsynlig har du ikke prøvd det ennå.
Nå skal det sies at jeg kjenner mange som gjør en fantastisk innsats innen dette feltet, både som saksbehandlere i barneverntjenesten og som miljøterapeuter som arbeider direkte med barn og unge på institusjoner. Jeg ønsker forøvrig å tegne et bilde for dere, for å hjelpe dere å forstå hvor skoen trykker, og hvor alt blir så galt at både klienter og arbeidstakere river seg i håret.
Først og fremst ønsker jeg å se mer på utdanningsforløpet, der det hele starter. Tro det eller ei, men det skal nemlig mye til for å stryke i et fag, og det skal mye til for å stryke praksisperioden. Så klart, man luker kanskje ut en eller to i løpet av den treårige utdanningen, men du står igjen med en A, B, C, D eller E i gjennomsnitt når du er ferdig. Hvor står det noe om din personlige egnethet, dine svake sider og dine sterke sider? Kanskje besto du såvidt praksisperioden din, men fikk B på skriftlig eksamen. Vær så god – nå kan du starte å arbeide i et av verdens mest viktige yrker.
Det er ikke noen hemmelighet at det er mye sykdom i kvinnedominerende yrker, og det er ingen hemmelighet at gjennomsnittstiden for en saksbehandler i barneverntjenesten ligger på ca. tre år. Etter tre år har altså gjennomsnittspersonen fått nok, møtt grensen, vil inn i noe annet. Behovet for nye hoder å brenne ut er forklarlig nok stort.
Som nyutdannet og nyansatt i barneverntjenesten forlanges det at du er i stand til å «hoppe rett i det». Du får dine egne saker gjerne fra første dag. Nå kan det hende at noen barneverntjenester har bedre systemer enn de jeg har vært borte i eller hørt om, men det tviler jeg dessverre på. Som nyansatt kan du godt be om veiledning, du kan be om opplæring og du kan be om assistanse i sakene dine. Så er det opp til leder å avgjøre om dem selv eller noen på kontoret kan prioritere å bistå.
Når det kommer en nyutdannet inn i tjenesten er det også en belastning for de ansatte. Man ønsker å bistå, man føler behovet for å kontrollere og kvalitetssikre det arbeidet som gjennomføres, og nyutdannede klarer sjeldent av med like mange saker som en med lengre fartstid. Som ansatt i barneverntjenesten har du forøvrig ikke tid til å lære opp en kollega, du har ikke tid til å kvalitetssikre andres arbeid når du selv holder på å drukne i papirarbeid og hastesaker. Dessverre er det også veldig individuelt om leder har mulighet til å følge opp den nyansatte slik det burde gjøres.
Jeg har personlig sett voksne, flinke damer bli utbrent fordi de står så alene med ansvaret for mange alvorlige saker. Voksne damer som gang på gang ber om bistand, om veiledning, om hjelp til å sikre at vi tar de riktige beslutningene på vegne av våre mest sårbare barn og familier. Jeg har personlig sett hvordan de ikke har blitt møtt, hvordan tidspresset har druknet lyden av deres rop om bistand.
Hvorfor er det så krevende å arbeide i barneverntjenesten da? La meg liste opp noen dagligdagse utfordringer en saksbehandler står i:
* Du venter på et fosterhjem til et barn. Du venter i seks måneder. Du venter i ni måneder. Kanskje venter du i ett og et halvt år. I mellomtiden ser du barnet slite. Du ser de har det vanskelig i hjemmet eller på institusjonen, eller at de lever i usikkerhet i et beredskapshjem i påvente på noe mer permanent. Alle rundt ber barneverntjenesten ordne opp. Alle spør «er dette til barnets beste da?». Og der sitter du som saksbehandler og ringer til Bufetat – de som er ansvarlig for å rekruttere og godkjenne fosterhjem – bare for å høre at det dessverre er tørke på fosterhjemfronten nå, at barnet står i kø på fosterhjem, eller at barnet på nåværende tidspunkt har for mange utfordringer til at et fosterhjem vil være i stand til å ivareta det. Hva gjør du da?
* Du står midt i en undersøkelse, du har mottatt en bekymringmelding som er noe defus. Du ønsker å samtale med barnet, høre barnets opplevelse av egen situasjon. Barnet har jo rett til å bli hørt. Overraskende mange foreldre motsetter seg allikevel at barneverntjenesten skal samtale med deres barn. Hva gjør du da?
* Fosterforeldrene til et barn ringer deg. De orker snart ikke mer, de holder på å «sprekke». Hva skal de gjøre med dette «umulige barnet»? Som saksbehandler reiser du ned, du veileder, du kontakter andre instanser, du snakker med barnet. Allikevel er det ikke alltid nok, men du har rett og slett ikke tid til å bare følge opp denne ene saken. Du rekker ikke veilede fosterhjemmet ved alle enkeltepisodene, og samarbeidspartnerne dine får du ikke tak i. Hva gjør du da?
* Du har en sak hvor foreldrene ikke samtykker til frivillig hjelpetiltak, men alle rundt er bekymret for barnet eller ungdommen. Det er høyt skolefravær, det er dårlig hygiene, det er enten utagerende eller innadvendt atferd fra barnet. Foreldrene er enkle. Eller kanskje er de ressurssterke hver for seg, men har endt opp i et samlivsbrudd og ikke for harde livet klarer å skjerme barnet fra de voksnes konflikt. Du har tiltak som kunne ha hjulpet, men de vil ikke ha denne hjelpen. Hva gjør du da?
* En ungdom har blitt plassert. Institusjonen gir deg beskjed om at de ikke klarer å romme barnet, at det har «for mye atferd», er voldelig, selvskadene, en fare for seg selv og andre. De formidler at barnet ikke kan være på denne institusjonen lengre. Foreldrene har over tid vist seg uegnet, de klarer ikke å ivareta omsorgen. Kanskje er foreldrene rusmisbrukere, kanskje er de voldelige, kanskje er de generelt for lavt fungerende. Du møter fortvilet opp på Bufetat og ber om bistand. Det eneste de kan tilby ungdommen er en tvangsinstitusjon fem timer unna. Hva gjør du da?
* Du har nylig skrevet en søknad om bistand fra andre instanser og legger den til leder for signering. To uker etter ringer foreldrene og spør hvor saken står. Brevet ligger fortsatt til leder for signering. Hva gjør du da?
* Du har en hektisk dag. Du har to dager igjen av fristen til å sende inn faglige vurderinger til en nemndsaks. Du har i tillegg tre møter planlagt for dagen når du mottar en telefon fra en annen saksbehandlers sak. Den andre saksbehandleren er syk, men familien som ringer trenger umiddelbar bistand. Du får ikke tak i leder. Hva gjør du da?
Man gjør så godt man kan, men det er ikke alltid det finnes et tydelig svar på hva som vil være «til barnets beste». Det er ikke alltid man har et tiltak som er godt nok. I verste fall vet du at det finnes et tiltak som vil koste kommunen flere millioner i året, og du vet at dette ikke er en løsning som det kommunale barnevernet har råd til, for et slikt tiltak er ikke pålagt gjennom Bufetat – det statlige barnevern – ergo får kommunen ingen av utgiftene refundert.
Barnevernet er ikke bare barnevernet. Barneverntjenesten har ansvaret, men barneverntjenesten er avhengig av så mange andre for å kunne gjøre en god nok jobb, og for å kunne gi gode nok tilbud til de som sliter.
Barneverntjenesten er avhengig av å ha ressurser til å arbeide forebyggende med saker FØR de blir så alvorlige at omsorgsovertakelse er den eneste utvei. Barneverntjenesten er avhengig av et lovverk som i større grad kan påtvinge hjelpetiltak i hjemmet, for vi har ikke fosterhjem nok. Barneverntjenesten er avhengig av at instanser og privatpersoner melder i fra FØR man tydelig kan se at barnet eller ungdommen lever i en omsorgssviktsituasjon. Det er det opp til barneverntjenesten å vurdere, ikke barnehagen, skolen eller helsestasjonen. Barneverntjenesten er avhengig av kommuneøkonomien, barneverntjenesten er avhengig av at det statlige barneverntjenesten har et tilbud om en alternativ omsorgssituasjon der ingen andre tiltak nytter. Barneverntjenesten er avhengige av besøkshjem som jobber for luselønn og fosterhjem som klarer å stå i alt med minimal oppfølging.
Det er ikke vanskelig for meg å forstå at gjennomsnittstiden på en saksbehandler er tre år. Jeg har personlig jobbet i barneverntjenesten i tre og et halvt år. Det er ikke familiene som gjør en utbrent. Det er det systemet og tidspresset.
Jeg kan bare tenke meg hvordan vi ser ut når man bare ser utsiden av barneverntjenesten. Jeg har overtatt flere saker hvor foreldrene eller ungdommen nærmest himler med øynene når de hilser på meg fordi jeg er saksbehandler nummer — i løpet av det siste året. «Hvor lenge skal du være her da?» lurer dem på. Det er vanskelig å arbeide forebyggende når så mye informasjon går til spille når det er hyppige saksbehandlerbytter. I tillegg mister man tillit som tjeneste.
Ofte tar det tid å få den hjelpen man både ønsker og trenger, eller som man ikke ønsker men har behov for allikevel. Først skal man undersøkes. Noen ganger rekker ikke barneverntjenesten å gjøre dette før det har gått nærmere et halvt år. Så skal barneverntjenesten få satt igang tiltak. Da varierer det gjerne hvor fort tiltak blir iverksatt, og det er nesten personavhengig fra saksbehandler til saksbehandler hvor mye disse tiltakene blir fulgt opp. Det står ikke på lysten, men på saksbehandlers arbeidsmengde og saksbehandlers vurdering av hvilke saker som trenger mest bistand.
Noen ganger får man ikke de tiltakene man ønsker seg heller fordi familien selv har for mange ressurser. Andre ganger ser man at tiltak i hjemmet ikke er tilstrekkelig. Da skal saken opp i nemnda for vurdering. Og hvor lang tid tar det? Cirka et halvt år det også.
Jeg har ingen problemer med å skjønne at å samarbeide med barneverntjenesten til tider kan være helt utmattende og at man fort kan føle seg hjelpeløse. Sannheten er jo dessverre slik, at de fleste foreldrene ikke selv skjønner når de ikke er i stand til å gi barna god nok omsorg. Hadde de sett det, ville de fleste prøvd å gjøre ting annerledes. Altså vil det alltid være en spenning mellom foreldre og den makten barneverntjenesten innehar. Hadde alle foreldre evnet å se sine barns behov hadde det ikke vært behov for et barnevern. Men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre systemet bedre enn hva det er i dag. Det å styrke barneverntjenesten på flere plan vil også skape bedre kontinuitet og sikkerhet på sikt for våre samarbeidspartnere og familier.
Hva skal man gjøre for å få et bedre barnevern? Jeg har ikke fasiten, men jeg har flere forslag.
For det første tenker jeg at vi ikke bare kan la en stilling hvile på «personlig egnethet». Tre år med skole gjør deg ikke nødvendigvis egnet. Vi må gi nyutdannede bedre oppfølging for å kvalitetssikre det arbeid som utføres og for å forhindre at de står med et for stort ansvar som de ikke er i stand til å takle. Klart, noen vil få det til, men dette kan vi ikke legge til tilfeldighetene å bestemme.
Jeg har flere ganger sett til hvordan legeutdanningen er bygd opp. For det første har de en lengre utdanning. Barnevernspedagoger er i større grad avhengig av å selv søke seg inn på ulike videreutdanninger om man selv har lyst til å øke sin kompetanse.
Når legene er ferdigutdannet må de «arbeide seg opp» i systemet. Jeg tenker dette på mange måter kan overføres til vårt felt.
Fem eller seksårig utdannelse hvor det siste året, minst, består kun av praksis i form av at du utfører et stykke arbeid som skal kontrolleres av en overordnet. Du skal ha en sluttest med en vurdering. Du skal i løpet av praksisen få oppfølging og lære av noen som har satt av tid til å lære deg opp.
Den som har ansvaret for en slik «turnuskandidat» bør ha godkjent veiledningskurs/utdanning og avsatt tid til å følge kandidaten opp godt nok. På denne måten vil man kunne ha større kvalitetssikring og også gi studentene et bedre grunnlag når de selv skal ut å stå på egne ben.
Det kommunale barnevern bør ikke være avhengig av kommuneøkonomien for å utføre sitt pålagte arbeid. Kanskje burde dette tilhøre det statlige barnevernet?
Tiltakspersoner som besøkshjem, støttekontakter o.l bør få en konkurransedyktig lønn. Å betale 120 kroner i timen for dem som skal arbeide med de mest sårbare er latterlig. Noen ganger får man tak i ildsjeler som stiller opp allikevel, men ønsker vi kompetanse må vi være villig til å betale for den.
Fosterhjemmene må få bedre opplæring og oppfølging. Har vi råd til flere fosterhjemssprekker nå? Dette er helt tvingende nødvendig å få på plass. Hva skal barneverntjenesten gjøre uten kompetente og godt rustede fosterhjem? Vi er hjelpeløse uten. Det statlige barnevern har bygd ned tilbudet om veiledning til fosterhjem som holder på å sprekke. Ikke kan jeg forstå hvordan de fikk det til å bli en fornuftig beslutning.
Barneverntjenesten trenger flere ressurser for å unngå utbrenthet, for å unngå saksbehandlerbytter, for å unngå at det skjer feil, for barneverntjenesten skal ikke gjøre feil. Men det skjer. Mesteparten av disse ressursene bør gå direkte til de som arbeider med hjelpetiltak i hjemmet, det er der vi kan gjøre den største innsatsen som på sikt også kan spare kommunene for millioner av kroner, og som kan gi økt livskvalitet til flere familier.
Også har vi barnevernlederen. Jeg stiller sterke spørsmålstegn ved hvilken kompetanse som stilles til barnevernleders rolle. En leder kan styrke eller svekke en tjeneste. En barnevernsarbeider er svært avhengig av god ledelse. Jeg mener at det bør være pålagt lederutdanning rettet inn mot dette feltet før man kan få en lederposisjon i dette yrket. Man må ruste opp lederne til å tørre å ta beslutninger, til å se menneskene bak sakene, til å veilede den enkelte saksbehandler. En leder må kunne systemet bedre enn sine «undersåtter». Jeg kan ikke få sagt hvor viktig leders rolle er oppimot hele tjenesten. Leder bør ha kompetanse til å lede. Enkelt og greit.
Lovverket må arbeides mer med. Jeg vet at det arbeides med å i større grad kunne pålegge hjelpetiltak inn i hjemmet. Og det er jeg veldig glad for. Forandringsfabrikken har gjort en flott jobb her. De legger til grunn at barna er eksperter på sitt eget liv. Nettopp derfor ønsker jeg at det også skal bli lettere for saksbehandlere å komme i kontakt med barna, selv når foreldrene nekter.
Vi trenger tiltakspersoner som er ute i miljøene og fanger opp og hjelper de som ikke passer inn i «sporten».
Vi trenger mer kunnskap om kulturer. Vi trenger å spre mer kunnskap om barneverntjenesten, og når man er pliktig til å melde. Vi trenger bedre tverrfaglig samarbeid.
«Sist» men ikke minst, når endringer skjer, når ting skal bygges opp eller ned. Kom til oss «på gulvet». Spør oss hva som fungerer og ikke fungerer. Det er vi som skal utføre det arbeidet dere beslutter over hodene våre.
Jeg vet at saksbehandlere og barnevernledere og miljøterapeuter gjør så godt de kan med de mulighetene, de rammene og den tiden som er satt til rådighet. Vi trenger hjelp utenfra til å ta tak i alle faktorene rundt og inne i tjenesten for å bli bedre. Vi trenger at hvermansen engasjerer seg.
Vi gjør så godt vi kan, og vi bryr oss, men personlig egnethet er faktisk ikke nok alene.
KILDE: Makawian’s blogg
Så flott du deler den fine historien! Og det stemmer nok godt.
Ift samlivsbrudd er dette saker vi i utgangspunktet blir bedt om å henvise til familievernkontoret ettersom samvær stadfestet utifra «lov om barn og foreldre», ikke gjennom «lov om barneverntjenester».
Jeg ser forøvrig et stort behov for samarbeid mellom barneverntjenesten og familievernkontoret ettersom ikke alle foreldre tørr å ta opp kampen mot gjeldende samværsordning, eller ikke har råd til det, eller dersom foreldrene på sikt lar konflikten gå for mye ut over barnet.
Enig i at en sak har flere sider også – foreldrene – barnet – instansene
Hvorfor er det da så vanskelig å få til en situasjon hvor vi klarer å imøtekomme barnets behov for trygg, forutsigbar og utviklingsstøttende omsorg?
Ja, dette er vel og bra. Utad vil vi alle barnets beste. Ikke glem at den iboende kraften til foreldrene for å velge barnets beste er større enn hva man finner hos «ansatte» i en etat. Den ansatte, her en barnevernsarbeider, har en drivkraft i retning å forsvare egne handlinger, unngå å bli kritisert. Denne kraften er like stor som kjønnsdriften, like it or not.
«personlig egnethet»
Som en pensjonert barnevernsarbeider sa; «Det er ingen utdannelse man kan ta som gir større makt på kortere tid». Tror hun var inne på noe vesentlig. Det finnes hederlige unntak, men det er for dårlig screening av BV arbeidere. Bare det å sitte to voksne mennesker å argumentere/forhøre ett barn på 13 år viser at disse menneskene ikke er egnet til jobben. Det ble kalt «informasjon til barnet» men barnet fortalte om spørsmål der formålet var å finne punkter å felle foreldrene på. Hvorfor de trengte å understreke autoriteten med å være to når de «informerer» er en gåte. A skrive møtereferat i ettertid og forsøke å hindre innsyn viser manglende evner til demokratisk tenking og totalt fravær av empati.
Stakkars den nyutdannede.
Psykopatens fremste egenskap er å få andre til å synes synd på ham.
Ser at blogger synes så synd på de som bare varer tre år i jobben før de gir seg i Barnevernet. Synes det er godt gjort å holde ut så lenge, gitt det faktum at hele etaten er konflikt skapende, ikke dempende som man skulle forvente. Når så målet er å få opp konfliktnivået så høyt at man kan klassifisere «klienten», normalt en eller begge foreldrene som «lite samarbeidsvillige» har de nådd målet, kan trumfe gjennom sitt syn. I møter er man alene mot to eller flere fra BV. De skriver møtereferat i ettertid og påstår du er ute av balanse. Personlige vurderinger etter «stråmanusargumentasjon» typen. Konfliktnivået fortsetter å øke…………
Som nyutdannet og nyansatt i barneverntjenesten forlanges det at du er i stand til å «hoppe rett i det».
Vel, BV kan vel takke seg selv. Jeg bad om prosedyrer og erfaring fra lignende saker. «Her ser vi hvert enkelt barns behov! Vi bruker ikke slike enkle løsninger». Usikkerhet er en av de største faktorene til å skape mistrivsel. En hund som ikke blir dressert blir ofte farlig. Et barn som ikke opplever faste, trygge rammer blir lett bråkete. Voksne mennesker, gjerne med jobb i barnevernet som ikke har klare retningslinjer, prosedyrer og systemer å forholde seg til blir utrygge. Utrygghet skjules bak overdreven selvsikkerhet og maktbruk. Slikt blir det konflikter av.
Som ansatt i barneverntjenesten har du forøvrig ikke tid til å lære opp en kollega, du har ikke tid til å kvalitetssikre andres arbeid når du selv holder på å drukne i papirarbeid og hastesaker.
Da må det settes inn mer resurser eller reduseres på noen av sakene. Det tas forhastede slutninger og siden brukes det enorme resurser, både tid og penger, på å «bevise» at avgjørelsen var rett. (selv om den gjerne er feil) Et godt forslag er å slutte å bruke «to mot en» hersketeknikken. Barnevernet møter nesten uten unntak dobbelt opp. Kommer to foreldre er de fire i møte. Er det en foreldre møter de to fra BV. For den som kommer til møtet virker dette som maktmisbruk og øker konfliktnivået
– bare for å høre at det dessverre er tørke på fosterhjemfronten nå,
Nei, takke meg til. Hvem ønsker å involvere seg som fosterforeldre når Barnevernet er i loopen. Å jo, det finnes noen. Ikke idealister men de som sper på inntekten med ca 13, 14 000 i måneden for hvert barn. Jeg skulle faktisk ha levd OK på å ha to fosterbarn i huset. Om jeg ville være fosterforeldre for denne prisen? Nei, jeg skulle klart barnet men ikke holdningene til barnevernet.
Som saksbehandler reiser du ned, du veileder, du kontakter andre instanser, du snakker med barnet. Allikevel er det ikke alltid nok,
Hva er det som gjør at en person med tre år utdannelse og ofte så vidt har bestått eksamen og så vidt over seksuell lavalder. Egne barn har de ikke. De er ikke kommet lengre enn å lete etter ett godt emne for å avle sammen med. En annen som skulle «veilede» var levende opptatt av likeskjønnet samliv. H?n har i alle fall ikke erfaring med barneoppdragelse. Det er når disse høyskoleutdannede folkene med flotte papirer belærer deg at du mister tilliten til systemet. Som han gamle Ola sa til en slik byråkrat: «Æ hadde ein gong ei jaktbikkje med steggelig gode papirer, men ho dugde ikkje te noe som helst!»
Du har en sak hvor foreldrene ikke samtykker til frivillig hjelpetiltak, men alle rundt er bekymret for barnet eller ungdommen.
Jo, dette er et godt eksempel, og stakkars dere på barnevernet som må håndtere slike saker. Det er noen andre saker som er mer tvilsomme. Når et helt nærmiljø slår ring rundt familien. Når familien har resurser og barnehage og skole sier dette går bra. Barnevernet har bestemt seg, overtakelse. Det kommer utredninger av foreldrene og sakkyndige med sine rapporter (bestillingsverk) Rapportene blir kvalitetssikret av kommisjonen i Oslo og legges skråsikkert frem for kommisjonen i fylkesnemnda. Som det stod i en slik rapport: «Det er ikke indikasjon på skadelig bruk av alkohol». Nei, tvilsomt, familien var avholds mennesker men inntrykket av en del glass sterkt drikke til maten var befestet.
Man gjør så godt man kan, men det er ikke alltid det finnes et tydelig svar på hva som vil være «til barnets beste».
Her begynner jeg å få noe tillit til artikkelforfatter. Det at noen innenfor Barnevernet kan erkjenne dette er begynnelsen på noe godt. Kanskje de bør søke råd hos noen «grepa husmødre». Her finner man ofte mye livserfaring som småjentene ikke innehar. Kostnader er også et svært viktig poeng, kan et barn plasseres i fosterhjem er det staten som betaler. Barnevernet sparer på denne måten kommunene for store summer og får vel ekstra klapp på skulderen. DEnne praksisen må endres. Penger kan ikke diktere løsninger for barnets beste.
Barneverntjenesten er avhengig av at instanser og privatpersoner melder i fra–
Det er ikke familiene som gjør en utbrent. Det er det systemet og tidspresset.
Takk, det var godt å høre! En ærlig sjel i et forferdelig system. Gjør meg den tjenesten at du sier fra. Ikke gi deg, det er din plikt å si i fra. Du ber forlanger at vi sier fra når barn trenger hjelp. Det er like viktig, kanskje viktigere at du sier fra om alt som skal rettes i Barnevernet. Du har innsikt og er på innsiden. Arnulf Øverlands ord står klart: «Du skal ikke tole så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv»
Sannheten er jo dessverre slik, at de fleste foreldrene ikke selv skjønner når de ikke er i stand til å gi barna god nok omsorg.
Æh- Den var over grensen arrogant. Tror det er mange tilfeller der dette er feil. Jentungene som kommer rett ut fra skolen med minimal oppfølging og veiledning av sine senior kolleger er vel heller ikke i stand til å dømme familiens fremtid så skråsikkert. Sannheten er vel heller at noen foreldre er gode foreldre men personlige konflikter i og rundt barnevernet styrer prosessene, ikke foreldrenes evner til å se behov.
Konklusjonen. Joda, mange fine planer. Glem disse og sats alt på ett felt: Kommunikasjon. Felles for alle sakene jeg kjenner til er dårlig kommunikasjon. En spennende observasjon er at barnevernet ofte er i konflikt med skole, lege, foreldre og andre som burde vært med å skape trygge rammer rundt et barn. På den andre side opplever jeg, heldigvis, at disse andre står sammen om å hjelpe barnet. Min konklusjon er derfor at mye av problemene bunner ut i profesjonskamp. Denne oppfattelsen støttes av barnevernets rett til å forlange innsyn men er svært forsiktig med å dele informasjon.
Beklager lengden på innlegget…………
Se gjerne mitt neste innlegg. Jeg har selv sett og fått påpekt setningen «de fleste foreldre» og har forklart meg bedre ift dette nedenfor. – Beklager formuleringen.
Mange viktige poenger!
Eg har ein drøm
Tenk om Barnevernet hadde kontor ved sida av helsesøster på alle skular og var tilgjennegeleg i alle Barnehagar og et tilbud til dei foreldrene som på et tidspunkt trengte hjelp. Enten avlasting eller faglige råd.
Å at kontakt med bv var akseptert og ei trygg havn å komma til for barn og vaksne som trengte hjelp for å sikre barns beste
Tenk om foreldre kunne bed om hjelp tidleg og fått avlasting og gode råd før det vart krise.
Tenk om nokre av barna kunne sleppa belastninga med å bytte heim og skule
Tenk om foreldrene kunne hatt hovudansvaret for barna med tilsyn støtte og hjelp frå bv
Tenk om…….
Nydelig skrevet! Takk for at du delte denne her 🙂
Barnevernet (og skolen) skapte store psykiske utfordringer for oss. I en bok lest på skolen(!) lærte noen av barna at en tiss har flere bruksområder noe som første til at nysgjerrigheten tok overhånd i et friminutt. Skolen oppdaget det, sendte melding til barnevernet og derfra fikk vi vite at vi var seksuelle misbrukere frem til det motsatte var bevist.
For ikke å snakke om påkjenningene dette hadde for jenten. Livredd for alt og alle etter første «avhør» av barnevernet på skolen.
Skolene er pliktig å melde når de fatter mistanke, og i kontakt med barneverntjenesten har barna rett til å bli hørt, så å snakke med barna er forøvrig vanlig. Når det gjelder seksualitet er dette fortsatt et tabubelagt tema som barn og unge og voksne snakker for lite om. For utenforstående som ikke ser konteksten kan en ufarlig situasjon fort bli «skummelt» å håndtere alene, for man har hørt så mange skrekk historier, for det er reelt at flere barn blir utsatt for overgrep.
Selv er jeg ofte å snakker med barn, og opplever sjeldent at samtalen med barneverntjenesten er skummelt for barna. Det er ofte de voksne som syntes dette er problematisk. Barna gis mulighet til å si noe om sin egen opplevelse, og kanskje lærer de at man blir lyttet til hvis noe faktisk skulle oppstå. Barn opplever sjeldent barneverntjenesten noe skumlere enn hva foreldrene og instansene rundt fremstiller det som.
Jeg har ingenting i mot at skolen reagerer hvis de fatter mistanke, men prosessen rundt det hele kunne vært gjort annerledes.
Det er ikke umulig. Tenk gjerne ut noen forslag som ville ivaretatt både barn og foreldre bedre, samtidig som man opprettholder barnas sikkerhet i de tilfeller hvor det verst tenkelige faktisk er faktum. Ønsker gjerne innspill da jeg vet dette er tungt for flere foreldre.
Hva når barnevernet begår grove overgrep mot barn og foreldre,det viser seg en gang iblant at barne eller barna ikke skulle vært plassert utenfor hjemmet,det viser seg igjennom rettsaker at bv ansatte forteller usanheter for og forsvare det dem har gjort,hvem skal reparere de skadene og sårene?
Barnevernspedagog er det folk som ikke klarer mer krevende utdannelser som tar, derfor blir barnevernet sittende igjen med «røkla i samfunnet». Fleste er knapt egnet til å ha barn selv så ikke rart det ofte blir gjort grove og uoprettelige feil.
Hva er ditt forslag til endringer for et bedre barnevern?
En mer krevende utdannelse så ikke en sjimpanse kan gjennomføre den å ta avgjørelser som påvirker andre.
Skriver noe om utdanningsforløpet i innlegget, dog jeg ikke er enig i at en sjimpanse kunne gjennomført den samme jobben som oss. 🙂
Vel, Makawian, i likhet med Fuck You (merkelig navn?) ville jeg ikke latt dere passe en utstoppet gullfisk engang.
Poenget er at de fleste av dere ikke er kvalifisert til å gjøre den jobben dere er satt til.
Hvilke unnskyldninger har man når man:
a) har fremsatt grove løgner om mor og far i nemnda
b) ikke har vurdert hjelpetiltak i hjemmet
c) ikke har vurdert plassering i nær familie
d) lyver til fylkesmannen
e) ikke har villet dialog og samarbeid – og ikke har utvist respekt
f) aktivt har forhindret kontakt mellom barn og foresatte
osv.?
«Barnets beste»? Dårlig utdannelse? Ikke personlig egnet?
«Gjør så godt vi kan», «bryr oss» – my ass!
Ber om at barneverns pedagoger svarer på hvordan man kan akseptere slike metoder og maktmisbruk som man ser i artikkelen her. Samme advokat som i Bordnariu saken forøvrig – en del av sunnmørsmoddellen?
Slike kontor ødelegger tilliten til hjelpelinjene. Hva gjør man da til et system som ikke tar kritikk ? Ingen svarte på artikkelen! Legger den ved i 3 deler:
Til politikerne i Stryn!
Ang. artikkelen fredag 23.oktober -15 der politikerne i Stryn sier de har stor tillit til måten barnevernet arbeider på. Flertallet av politikerne har vært kontaktet av fortvilte pårørende som har opplevd barnevernet sin maktbruk og uforståelige handlinger. Formannskap har fått orientering bak lukkede dører uten at dette er kjent eller referert utad, og man har ventet på tilsvar.
Ordfører har også hatt samtaler med flere av foreldrene og er kjent med hvordan barn og foreldre opplever barnevernet i Stryn og mangel på hjelp fra den etaten. Pårørende har mistet tillit til barnevernet. At politikerne sier til avisen at de har stor tillit til barnevernets arbeid oppleves sårende fordi man ikke blir lyttet til og tatt på alvor. Vi har lagt frem tydelige bevis på manglende samhandling og tilbud om hjelpetiltak, frivillig plassering eller bruk av nærmeste familie.
Er barnevernet den eneste etaten som aldri gjør noe feil, eller ikke tåler kritikk?
Fakta er at flere har kommet til barnevernet i en vanskelig livssituasjon og bedt om hjelp. Dette har av og til resultert i at isteden for å hjelpe barn og foreldre hjemme, henter de barna akutt på skole og barnehage og kjører de til fremmede hjem. Alle som tar seg tid til å reflektere forstår at dette må være en absolutt siste utvei før man setter i gang et forferdelig traume for barna, foreldrene og andre i omgivelsene. Pulter står tomme på skolen og et sjokk for de som rammes. De sakene vi har tatt opp er ikke barn som er utsatt for grov vold, seksuelt misbruk eller annen grov omsorgssvikt. Dette er barn av foreldre som ber om hjelp i en vanskelig periode i livet. Og skulle disse familiene få støtte fra privatpersoner, helsepersonell, familiekontor eller barnepsykologer, ja da blir de beskyldt av barnevernet for å shoppe tjenester og ikke mottakelig for hjelpetiltak. Det er forferdelig! Dette er direkte skadelidende for den videre tillit i de ulike hjelpelinjene. Hvor skal man så gå for å oppsøke hjelp til de barna som trenger det? Vi kjenner nå til barn i Stryn som kaster opp i frykt for å bli hentet, og mor er fortvilt fordi hun ikke vet hvor hun skal gå for å gi barnet hjelp. Man har prøvd å informere i systemet, men svaret er altså «full tillit». Når det ikke oppnås resultater eller dialog, må man altså velge andre metoder for å få slått alarmknappen inn. Hvem velger man å beskytte?
De som jobber i barnehage og skole bør stille kritiske spørsmål rundt trygg tilknytning i metodene som brukes, med bastant bryting av relasjoner til familie og oppvekstmiljø. Bør ikke hjelpelinjene stille krav til involvering og tverrfaglighet kring barna dette gjelder. Er det et yrkesetisk dilemma at man ikke vet hvordan informasjon man sender i en sak blir satt sammen og brukt videre? Heng ham ikke, vent til jeg kommer. Er det nok å lukke øynene og bruke mantraet «stor tillit»? Hvordan kan man gi «stor tillit» og samtidig svare at man ikke har innsyn og dertil ignorere tilbakemeldinger fra brukerne? Er det bare «to sider av en sak» eller «alltid noen som er uenig» og «man vet ikke alt» som er det eneste svar man skal få?
Det er ikke lenge siden det ble tatt opp i kommunestyret hvorfor barnevernet i Stryn bruker langt mindre penger pr barn enn nabokommunene. Brukerne melder til foreningen at det er svært vanskelig å få hjelpetiltak, og at barnevernet velger å avvise søknaden om hjelp. «Du trenger ikke engang å søke» Er det fordi omsorgsovertakelser blir subsidiert av staten, mens hjelpetiltak er en utgift for kommunen?!
I stedet for å gi hjelp på en mer human måte, blir barn i Stryn kommune akutt fjernet fra familie, venner, skole og nærmiljø. Søsken blir kjørt flere timer vekk, splittet , båret sovende i hus til ukjente mennesker sent på kveld, noen ganger flere flyttinger pr barn! Tenk å bli merket for livet på denne måten ! Tenk for et lite barn å våkne i et fremmed hus med ukjente mennesker etter å ha regelrett blitt tatt uten forvarsel med makt fra sine trygghetspersoner ! Viser til Kvilhaug (2005)»tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve»
Flere har opplevd at barna blir hentet av barnevernet uten at familien eller nettverket er kontaktet og vurdert som plasseringsalternativ og/eller at et tverrfaglig samarbeid har vært inne i bildet. Familiekontor og barnehus har reagert på fremgangsmåten til Stryn barnevern.
I flere bygdelag stilles det nå spørsmål om barnevernet gjør en jobb på riktig måte! Det er sendt underskriftsliste til helse- og sosialsjef om å se på det tverrfaglige samarbeidet i kommunen. Det er lett å ta barnevernet i forsvar på generelt grunnlag og vi trenger et vern for barna. Det er vi alle enig om og «barnets beste» må være i fokus. Men er det barnets beste å ta det ifra familien på spinkle grunnlag? Er vi nå i en situasjon der man ikke fanger opp de som trenger hjelp, eller selv fagfolk ikke tør å sende bekymringsmeldinger i en tidlig fase?
Barnevernslederen stod foran kommunestyret i vår med klar tale at ?det er ikke dere som ser barn som har vært seksuelt misbrukt. Det er ikke dere som må jobbe med disse grusomme sakene?
Ingen av de sakene vi kjenner til har overhodet noe med seksuelle overgrep å gjøre, eller grov mishandling. Barnevernet opplyser å ha overtatt omsorgen for 6 barn i Stryn. Foreningen har godt nok innsyn til å mene noe om de og flere av sakene.
Å vise til generelle historier som «Christoffer- saken» forsvarer ikke feilvurderingene etaten gjør som får katastrofale følger for en familie.
At politikerne fremdeles kan ha full tillit til barnevernets jobb etter all informasjonen de har fått, ja det provoserer svært mange!
Det er et stort ansvar å ha en slik makt, og den må brukes riktig. Men det hjelper ikke å TRO at barnevernet gjør en god jobb. Det er meningsløst å forsvare de ut i fra tro, viss en ikke har kjennskap til de enkelte sakene, ikke har lest et eneste dokument eller selv hatt samtaler med de familiene det gjelder. Hvordan kan man utstede stor tillit til den parten som ikke kan uttale seg eller gi informasjon?
Hvis man som politiker skjønner at noe er galt og ikke har en alarmknapp å trykke på, så må man finne opp en!
Systemet må endres fra toppen, men nå er altså de problemstillingene i Stryn kommune og lokalt.
Vi har rett til å ha et velfungerende barnevern som yter hjelpetiltak og som har grunn til tillit i befolkningen. Dette er et varsel om å ta innbyggernes signaler på alvor. Dette er noe mer en «frustrerte foreldre», men et varsel om å se på organisasjonskultur og system i Stryn Kommune.
Vi etterlyser respekt og ydmykhet for de alvorlige tilbakemeldingene og en etisk selvrefleksjon av hvordan hjelpetilbudet fungerer. Etter vår mening burde barns oppvekstsvilkår og tverrfaglig samarbeid være den viktigste saken å diskutere fremover. Med plikt til å hjelpe er et utgangspunkt til diskusjon fra vår side.
Det hjelper ikke å spørre bukken om havresekken. Husk det er barn dette gjelder – et barnevern for barnets beste!
Mvh Raymond Skorstad Leder
Foreningen for Barnets Beste
Her ser jeg et flott og viktig engasjement. Penger har dessverre noe å si på hvilke tiltak man kan tilby. Det mest kostbare er forøvrig plasseringer. Det er forøvrig ikke pga. økonomien at vi vil det skal fungere hjemme, men fordi dette i utgangspunktet er best hvis familie eller nettverk vil kunne klare den oppgaven.
Alle er vi menneskelige. Det er en grunn til at du ikke får utskrevet medisiner på apoteket før arbeidet har blitt kontrollert.
Det er mange flotte barnevernsarbeidere, men som jeg sier: Vi kan ikke la det ligge opp til tilfeldighetene, til hvilken saksbehandler du får om du mottar riktig hjelp til rett tid, eller om du bor i riktig kommune. Ydmykhet er viktig.
Det må arbeides på flere nivåer for å få til et bedre system. Saksbehandlere reflekterer mye, men vi har ingen god kanal oppover for å si hva som fungerer og ikke, på samme måte som dere foreldre.
Vi vil det samme, dere og vi.
Forøvrig er det ikke solskinnshistoriene man leser om i media. Man leser om katastrofer, feil, mangler, sult og nød. Det som selger best er vel faktisk sport. Det finnes mange historier der ute, men de lager ikke god media.
Det er enda et punkt som jeg veldig gjerne skulle ha diskutert mer, offentlig:
Bloggskriveren nevner tiltak som er for dyre for kommunen, som Bufetat ikke refunderer. Hva slags tiltak hadde Makawian i mente?
Jeg kan bare gjette: Helsetiltak for funksjonshemmede barn eller funksjonshemmede foreldre. samkjørte individuelle planer, virksom rusomsorg. Avvenning fra andre avhengigheter. De kan være dyre, tidskrevende, virksomme og blir ikke refundert.
Mitt forslag er: TVING kommunen til å finansiere disse tiltakene. Regn ut at de faktisk er billigere enn alternativet, nemlig omsorgsovertakelse. Det er faktisk noe som også en barnevernarbeider kan gjøre: Sett opp regnestykket hjelpetiltak kontra omsorgstiltak, gå til administrasjonen med det, eller anonym i avisen. Det er lojalitet mot barna som gjelder, ikke mot kommunen.
Så jeg venter på et blogginnlegg som tar bladet fra munnen omkring kommunens regnestykker.
Mechthild, jeg er redd du taper den utfordringen, da kommunen ikke regner penger slik du gjør. Ethvert tiltak som koster kommunen 0 kr blir favorisert av kommunen, mens tiltak kommunen må bekoste selv blir selvfølgelig nedprioritert. At disse kommunale 0-pris tiltakene koster Staten millionbeløp er av null betydning for kommunen. Det er ikke den som betaler dem.
Flott skrevet! Barnevernet trenger et kontrollorgan over seg, og et foreldrevern som ser hellhet. De som arbeider der har for mye å gjøre, slik at feilvurdering skjer, og det får enorme konsekvenser for familen! Barnevernet og foreldrevern skal tilslutt bli det som legges til grunn for vedtak, ikke bare barnevernets rapport!
Som æ sa i går, innlegget ditt e veldig bra skrevet og det e noe mange engasjerer seg i. Som man kan se i kommentarene også! Stå på søta, du kan komme langt med det her 🙂
Synd å se at de organiserte barnevernshaterne har infiltrert kommentarfeltet til en så en konstruktiv og vettug blogg.
Håper de ikke fortsetter å gnage på deg etter dette.
Slik jeg ser det, finnes det grovt sortert 2 typer foreldre. De som er ydmyke og som ser sine egne feil. Disse foreldrene klarer å gi barna sine gode oppvekster tross dårlige kår.
De som er aggressive, anklagende og totalt urasjonelle, de er de man må følge nøye med.
mvh
Pedagog
Støtter hva IcePaw skriver her. Og:
Slik jeg ser det: Det finnes det grovt sortert 2 typer barnevernsarbeidere:
De som er ydmyke og ser sine egne feil.
Og de som er aggressive,anklagende og totalt urasjonelle
Derfor har også Rune Fardal et godt poeng:
Det begynte med «egnethet» og sluttet med systemfeil.
Derfor er det så viktig med et kontrollorgan, og dette mangler vel i dag.
Fylkesnemnda for barnevernsaker er vel ikke akkurat uhildet i egne etater??
Meget bra skrevet! Jobber selv i barnevernet, dette innlegget skulle vært pensum for alle stortingspolitikere regjering..
«En omsorgsovertakelse er livsødeleggende, ikke bare for foreldrene, men også altfor ofte for barna. Skal avgjørelsen i dette ekstremt viktige spørsmålet overlates til lavt utdannede? (når jeg skriver lavt, er det fordi en psykiater har mer enn dobbel så langt studium i psykologi enn barnevernspedagogene). Skulle ikke disse sakene vært gjennomanalysert av ti psykologer og psykiatere? Jo. Fordi det dreier seg om livet til mennesker.
Nå er det slik at det er Fylkesnemnda, og i neste instans Tingretten som avgjør spørsmålet om omsorgsovertakelse. Men her sitter kun ett sakkyndig medlem, og deres avgjørelse er kun bygget opp av den dokumentasjon barnevernet har hostet opp. Og de går IKKE i foreldrenes favør. Det er også et problem at man i altfor få saker finner grunnlag for å oppnevne en uhildet sakkyndig som kan granske forholdene nærmere. Nei. Når barnevernet har bestemt seg, ender det stort sett med omsorgsovertakelse. I opp mot 90 prosent av sakene, leste jeg et sted. Som Kolbein Falkeid skrev: «Når man bestemmer seg for å dra, har man allerede dratt». »
Jørgen Stueland, advokat
Det blir for enkelt å skylde på systemet. Systemet består av individer som deg, som er for sjelemessig handikappede til å kunne avstå fra barnemishandling. Så ta ansvar for dine egne handlinger! Nekt å utføre de mange moralsk forkastelige, og for andre straffbare, handlingene «systemet» forlanger av deg. Vis at ikke bare er enda et hjul i en maskin som ødelegger stadig flere mennesker, så kan du komme tilbake og klage på at dine kollegaer fant din moralskhet forkastelig.
Har dessverre hatt med Barnevernet i Norge å gjøre, har bare ett råd å gi til alle:
Sørg for guds skyld å holde dere langt unna dem, hvis dere har et barn som trenger hjelp, vil de ødlegge det, hvis dere har et barn som barnevernet mener trenger hjelp, ødelegger de det også, sky dem som pesten !
Settningen «Sannheten er jo dessverre slik, at de fleste foreldrene ikke selv skjønner når de ikke er i stand til å gi barna god nok omsorg.» viser en ovenfra og ned holdning til landets foreldre. Selv barnevernspedagoger og sosionomer for den saks skyld klarer ikke å gi sine egne barn en tilfredstillende oppvekst i hennhold til egne normer. Det som er utfordringen i Norge etter flere tiår med venstreorienterte regjeringer(slik vi ser i mange andre land i Europa) er at det er bygget opp en enorm offentlig sektor hvor staten nærmest har overtatt foreldrenes rolle som oppdragere, og hvor det har blitt utdannet tusenvis, for ikke å si titusenvis av sosionomer, sosiologer, psykologer og barnevernspadagoger. For å sittere siv.ing og investor Øystein Stray Spetalen; «Selv om Norge bruker mye penger på utdanning, mener Spetalen at vi har utdannet en masse akademikere det ikke er bruk for. Han kaller dem «dragefangere» fordi han mener de ikke gjør noe produktivt arbeid.
– Vi har utdannet for mange sosionomer,sosiologer og barnevernspedagoger. Det er bare tull og tøys. Folk blir lurt til å ta utdannelser som ikke etterspørres i arbeidsmarkedet. Resultatet er at staten definerer behovet og lager jobber til dem. Dette er «dragefangere», og det eneste de gjør er å utdanne enda flere «dragefangere».
Og når barnevernet i tillegg er gitt status som statlig tilsynsmyndighet(som kan og ofte bruker politiet som forvaltnings assistenter) og samtidig praktiserer målstyring, så er det nødt til å gå galt.
Det mange ikke er klar over er at et av barnevernets måltall er hvor mange barn de klarer å overta «omsorgen» for(ref. tidligere riksrevisor Jørgen Kosmo). Og dette har intet med barnets beste å gjøre.
Når det kommer til utdanningen så har barnevernet Kari Killen som sin store guru. En dame som på ingen måte kan sies å være noe godt forbildet. Killèn har selv en traumatisk oppvekst(selv om hun benekkter dette på sine foredrag for barnehage, skole og barnevernsannsatte) som har gjort at hun har fått psykopatiske trekk. Hun har en datter som hun ikke har noen kontak med. En datter som sier det rett ut at hennes egen mor er riv ruskende gal. Her er litt bakgrunns informasjon om barnevernets guru:
Killen vokste opp med omsorgssvikt, alkoholisert far, Jehovas vitne og i.h.t. til
Hennes egen datter: en forstyrret mor.
Hennes egen datter beskriver sin barndom med Kari Killen som et helvete!
De hadde det bedre med sin far.
Flere i familien vil ikke ha noe med henne å gjøre i dag.
Hun ?mangler empati?, hun ?setter folk i bås? er utrykk de bruker.
?Skaper splittelse i egen familie?, ?setter folk opp mot hverandre?!
Det synes være lite konsensus mellom egen adferd og det hun formidler som
?fag person?
Killens sykelige opptatthet av å ?hjelpe? barn synes ha elementer av behovet for å
Føle seg betydningsfull. Det faktum at hun selv ble sviktet og selv sviktet som mor,
i alle fall ovenfor egen datter, underbygger en mangeltilstand som kan søkes dekkes
gjenneom nettopp et behov for å få bekreftelse av andre i et arbeide med å tilsynelatende ?hjelpe? andre. En slik narsissistisk udekket behov kan ta sykelige
dimenasjoner. Dette er guruen med kongens fortjeneste medalje for generasjoner
av barnevernsansatte, gjennom å ha sine bøker på sosionomer?s pensumliste!
Mine Kommentarer:
«Hennes lære bøker basert på kvasi forskning på 17 barn er i dag ett stort problem for at barneverns ansatte kan få tillit og jeg tror i den grad hennes teorier settes ut i praksis skaper store motsetningsforhold mellom det barnevernet står for og det som av foreldra oppfattes som riktig. Altså konfliktskapende teorier brukt i pensum basert på gammel kvasiforskning som strider mot nyere forskning.
Flott du engasjerer deg.
Takk for at du gjorde meg oppmerksom på setningen «de fleste foreldre». Jeg ser at konteksten ikke kommer frem. Her menes de fleste foreldrene som mister omsorgen for sine barn. Mange av de som er i kontakt med oss ser absolutt barnas behov og klarer å endre situasjonen med eller uten hjelp, men i de tilfellene som har blitt så alvorlig at omsorgsovertakelse er sett som eneste løsning, vil det ofte innebære at foreldrene ikke har evnet å se eller sette barnets behov fremst. Forøvrig er det fylkesnemnda som tar den endelige avgjørelsen her.
Jeg kjenner meg ikke igjen i statestikkverden om hvor mange vi klarer å ta. Hos oss er det fokus på hvor mange vi klarer å tilby rett hjelp til rett tid etter mildeste inngrep – altså i hjemmet. Vi jobber stadig med å styrke tiltak, men trenger som sagt hjelp utenfra.
En hver er selv ansvarlig for det som kalles «kildekritikk» når man leser både artikler og fagkunnskap. Det ligger forøvrig mye god kunnskap rundt om – Og forfattere av bøker som Killens setter fokus på viktige områder.
Det er veldig bra du tar dette opp. Vi som foreldre og borgere kjenner ikke til deres interne problemstillinger og utfordringer, men vi vitner ofte det som skjer på utsiden. Nemlig saker der det åpenbart burde iverksettes tiltak blir henlagt uten grundig nok undersøkelse, mens familier som absolutt mulig å redde blir ruinert av brutale omsorgsovertakelser…Det du skriver forklarer mye – manglende kompetanse, ressurser, etc…Og det skremmer vette…Tilliten til norsk barnevern er nok ikke akkurat å skrytte av og det kanskje bidrar til at en tenket to ganger før man tar kontakt med denne instansen. Du skriver også mye om støtteapparatet som svikter og hvordan barnevernansatte sliter seg gjennom dagene med de vanskelige avgjørelsene og brenner seg ut…Det er nesten så man syns synd på dem… Men vet du hva? Det fins ingen unnskyldning for de mange barns liv som blir ødelagt av disse voksens ukompetente handlinger. Det er de voksnes valg å ha barn eller jobbe i barnevern – barn kan ikke velge hverken foreldre eller saksbehandlere….
Takk for svar.
Det er jo slik, at vi (hvertall de fleste) som står igjen både ønsker, vil og kan jobben vår. Det er et høyt kompetansekrav når du arbeider i tjenesten og jeg savner å kunne dele historiene som har gått bra, for jeg har hatt mange av dem, og det vet jeg mine kollegaer rundt i det Norske land har også. Et av de største utfordringene er nettopp manglende tillitt, sakene kommer ikke til oss «før det er tvingende nødvendig». Noen ganger for sent til at hjelpetiltak i seg selv holder. Vi må sammen finne en måte å skape et stabilt barnevern med gode nok tiltak. Jeg har tillitt til at mine kollegaer gjør så godt de kan med de ressursene de har. Omsorgsovertagelser utgjør en svært liten prosentandel av vårt arbeid. Det er den statestikken du bør søke.
Leste ikke hele innlegget, men føler jeg fikk med meg essensen i det. Jeg synes faktisk det er positivt at enkelte av BV sine ansatte blir utbrent og slitne av jobben, for det viser at disse ansatte er MENNESKER. Men det finnes også de blant dere, som liker jobben sin meget godt, kanskje til og med FOR godt.
Har hørt positive historier, hvor barn kommer seg bort fra foreldre som aldri skulle hatt barn, og det er disse sakene som gjør at vi virkelig trenger et barnevern.
Men!
Og det er alltid en «men»…
Det finnes også ansatte, som ikke kan beskrives som annet enn sadistiske sosiopater. Disse som mener at sakkyndige evalueringer ikke er verdt papiret dem er skrevet på. Som kommer med trusler om hva som kan skje hvis man ikke blindt gjør som saksbehandler anbefaler. Når psykologer hos BUP sier at barnet har en diagnose som gjør at barnet sliter på skolen, og sliter med å være sosial, i tillegg til at en 3. parts sakkyndig rapporterer om at foreldrene er gode omsorgspersoner som godt klarer å ta vare på barnet.
Hvor er logikken i at disse barna blir tatt ut av et velfungerende hjem, for så å føle at hele livet raser fordi det eneste solide holdepunktet i livet blir revet fra dem? Og i etterkant må man kjempe en LANG kamp mot systemet for å få barnet tilbake til foreldrene. Og det barnet kommer ikke uskadd tilbake, tro meg!
Saksbehandlere i BV har altfor stor makt, og skulle hatt et kontrollorgan over seg. Enhver person med en smule fornuft hadde klart å se at galskapen har gått altfor langt.
Beklager rotete innlegg, følelsene tok kanskje litt overhånd her.
System er vel ordet. Enten det er NAV, helse, skole eller barnevern. Den enkeltes personlige ansvar er totalt pulverisert for å beskytte systemet. INGEN som gjør feil innenfor disse systemene må ta noen konsekvens av det. Opprettet for å syselsette folk slik at statistikkene blir pene, både på lønnsarbeid og likestilling.
Naive nordmenn og kvinner som aldri opplever noe problem støtter blindt dette systemet. Og alle som må inn i det på ene eller andre måten blir skadet for livet etterpå.
Som mor til diagnosebarn har jeg selvfølgelig mottatt min dose beskyldninger og utredninger. Men null nix og ingenting å sette fingeren på. Men en mer latterlig og krenkende opplevelse skal man lete lenge etter. Det har kostet meg tre års søvn, sosial angst, kronisk stress. Og jeg kjemper fortsatt for at barnet mitt skal få den tilrettelegging loven pålegger systemet, men sloss mot vindmøller.
Staten er en misbrukende maskin. Fra vugge til grav. Grøss.
Det begynte med «egnethet», men endte med systemfeil.
Det meste er galt med dette barnevernsystemet, men skal man få til forandring så må det få konsekvenser for de ansvarlige i dette systeme når de gnag på gang begår så alvorlige feil som de gjør. Når var sist en barnevernsjef var fengslet for sine løgner, maktmisbruk og overgrep?
Uten konsekvenser skjer ingen læring, ingen forandring. Det er symptomatisk at de på «gulvet» aldri er å høre i den offentlige debatt! Fryktkulturen mot å avsløre inkompetansen i ledersjiktet er påtagende. Igjen, det blir ikke bedre uten konsekvenser og dertil forandring.
Over hele verden demonstreres det nå mot norsk barnevern. Ikke kom å si at dette er unødvendig. Dette tar resurser, dette er slitsomt for de ansatte. Begrunnelser for omsorgsovertakelse er sjelden faglig holdbare og når de møter motstand mot sine begrunnelser, så tviholder de på dem i steden for å søke løse dem.
Det kommer ikke til å bli letter å drive denne ukulturen etter hvert som folk opplyses om de åpenbare menneskerettighetsbrudd som skjer i barnevernet. Mange familier har problemer knyttet til økonomi. kan man bruke hundretusner på fosterindustri, så kan man bruke dem på familien direkte. En gullerot for bedre omsorg er i mange tilfeller økonomisk bistand med krav om bedring i omsorgen. Hva med å si til en mor/far som sliter økonomisk: Du får 10.000 i mnd, forutsatt at barnet kommer på skole, og følges opp?
Igjen, det må få personlige konsekvenser for de ansvarlige i barnevernet som stadig avsløres i sin udugelighet.
Blesk.cz 30.1.2016 – norsk advokat dama sagt at norsk barnevern er fengsel for barn uten leketæy.I nedslite gamle hus med dorlig behandling.
Endelig en som forteller hvordan det ser ut på innsiden.
Med sånt kunne man endelig starte en konstruktiv dialog.
Jeg er nemlig bare delvis enig med hennes analyse. BV er for stort og for komplekst til at saksbehandlere eller barnevernsbarna har oversikt over helheten. Man må også lytte til foreldre, og til utenomliggende instanser. De vet ikke alt de heller, men de vil kunne utfylle bildet.
Ett av punktene jeg ville sette fingeren på er dette avsnittet:
«Du har en sak hvor foreldrene ikke samtykker til frivillig hjelpetiltak, men alle rundt er bekymret for barnet eller ungdommen. Det er høyt skolefravær, det er dårlig hygiene, det er enten utagerende eller innadvendt atferd fra barnet. Foreldrene er enkle. Eller kanskje er de ressurssterke hver for seg, men har endt opp i et samlivsbrudd og ikke for harde livet klarer å skjerme barnet fra de voksnes konflikt. Du har tiltak som kunne ha hjulpet, men de vil ikke ha denne hjelpen. Hva gjør du da?»
For det første: «Enkle foreldre». Jeg tviler sterkt på at barnevernet kjenner til de rette tiltakene. Jeg minner om rapporten Tøssebro et al., «Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet». Den omhandlet mulige målrettede tiltak, og tok til orde for langvarige kompenserende tiltak på lavt og passende nivå, i samråd med hele slekten rundt. Familieråd er inn i fokus for tiden, men langvarige kompenserende tiltak er far far out.
For det neste: Skilsmisser. Når skjønner egentlig samfunnet at man skal forebygge skilsmissene? Bloggskriveren har jo bare så rett at skilsmisser går utover barnet. Men det er ikke bv som er svaret alene. Forebyggende arbeid må skje lenge lenge før barnet er født, faktisk før folk blir samboere. Samlivskurs, analyser av hva det er som fører til samlivsbrudd og så styre mot. F.eks. flere betalbare boliger, mer omsorgslønn i tilfellene barnet er funksjonshemmet (her stikker fedre for ofte av), betalbare fritidsaktiviteter som ikke krever så helvetes mye dugnad av foreldre som jobber 100%+100%. Folkeopplysning om samlivs-fellene og hvordan man styrer unna og likevel ha det godt. (Ikke forvent drømmehus, drømmebil, drømmebarn, drømmeinntekt på en gang, ellers mister du drømmepartneren og alt det andre i tillegg).
For det tredje: Har bv virkelig tiltakene som kunne ha hjulpet?
Har virkelig alt vært prøvd før man tydde til tvang? Bv er ikke særlig pedagogiske i sine forklaringer, folk skjønner ikke deres språk. Dessuten finnes det forskning om at hvis foreldrekurs tilbys gratis utenom bv, så melder seg mest de foreldre som faktisk var i målgruppen. Dette skulle prøves før tvang.
lotte og viktige perspektiver! Med det negative bildet barneverntjenesten har i media og på folkemunne er desverre mange også skeptisk selv til «lavterskeltilbud» hos oss. Jeg har absolutt møtt mange som har satt pris på den hjelpen de har fått, også foreldre som i ettertid har innsett at omsorgsovertakelse var eneste løsning.
Jeg tror vi må gjøre noe på flere nivåer for å komme dit vi ønsker, og jeg syntes du drar frem viktige poenger her.
Reflektert og godt skrevet! Jeg har akkurat den samme oppfatningen, selv om jeg ser systemet utenfra, som ansatt i samarbeidende instans og som tidligere og ventende fosterforelder. Skulle ønske barnevernstjenesten også ville være mer åpne for å bruke private fosterhjemstiltak. Regner med at det også har med økonomi å gjøre, men barna lider mens familier sitter klare og venter, det føles så feil…
Jeg skulle ønske at vi fikk bruke flere private fosterhjem jeg også ettersom de ofte får bedre oppfølging, eller om det kommunale barnevernet kunne gitt fosterhjemmene et like godt tilbud som de private. Dessverre har barneverntjenesten ingenting de skulle ment om den saken, det er det statlige barnevernet – Bufetat som avgjør, og de har kniven på strupen når det kommer til pengesekken de også.
Du skriver
Kom til oss «på gulvet». Spør oss hva som fungerer og ikke fungerer.
Dette er feil.
Kom til oss som er utsatt for deres overgrep.
Kom til oss som har følt deres feiltagelser.
Kom til oss som fikk barna tilbake etter mndr hvor barna ble misshandlet i beredskapshjem, i DERES omsorg.
Kom til oss som har følt deres feil på kroppen.
VI vet hva dere må endre på. Vi vet hva feilene deres koster.
Ja, vi trenger ett BV, men vi trenger ydmyke folk ved roret. Ikke maktsyke som nyter å ødelegge familier.
Jeg har vunnet barna tilbake, eller jeg gjorde egentlig ikke det. BV trakk saken, for de hadde ingen sak. Men det tok 3,5mnd.
3,5mnd av mine barns liv jeg ALDRI får igjen.
De 3,5mnd, vet du hva det koster? Det koster meg åresvis med jobb. Det har snart gått 1år, men merkene på barna er ikke borte. De psykiske merkene er der fortsatt.
Jeg vant. Jeg fikk de hjem. Fylkesmannen sa skam dere. Men hva så?
Hvem plukker opp å hjelper barna?
Jo det er meg. Den moren som var ubrukelig en mnd, for så plutselig være utrolig fantastisk 3mnd senere når nye saksbehandlere kom på banen. Det er jeg som må bruke timer hos fastlege, BUP, skole osv. For å få noenlunde fungerendes barn igjen.
Å se utryggheten som er skapt hos mine barn gjør så vondt i mammahjertet. Og har man ikke vært i den situasjonen så aner man ikke hvor vondt det.
Trist å høre. Å utforme et godt barnevern krever at vi tar inn alle synsvinkler. Det er slike ting jeg tenker ikke skal kunne skje, men da må det gjøres noe med kvalitetssikringen i barneverntjenesten, og det klarer ikke vi uten hjelp ovenfra.
Tusen takk for mange flotte og gode refleksjoner! Er ikke enig med deg i alt, men synes du har mange gode innspill og spesielt opp mot utdanningssystemet. Vil gjerne diskutere mer med deg senere, men nå er det visst tid for litt søvn… Hilsen sosionom.
Klart, her er det mange nyanser 🙂 Tar gjerne imot innspill, jeg har ingen fasit.
Kjempe bra skrevet! Reflektert, saklig og beskrivende! Takk!
Utrolig flott skrevet! Dette vil jeg dele med kollegaer og andre interesserte! Viktige tema og gode forslag til løsninger! Jeg jobber i Bufetat, og vi er like fortvilet som deg! Vi jobber på spreng med å rekruttere nye fosterhjem, lære dem opp og følge opp der vi har mandat. Du skriver: «Det statlige barnevern har bygd ned tilbudet om veiledning til fosterhjem som holder på å sprekke. Ikke kan jeg forstå hvordan de fikk det til å bli en fornuftig beslutning.» Og der må jeg komme med et innspill. Det er langt fra at vi har valgt dette. Dette er beslutninger som taes i direktoratet, og tro meg – de fleste av oss skulle gjerne sett at vi fortsatt kunne få lov å tilby individuell veiledning til fosterhjem.. Dette er føringer som gjelder iht at kommunene skal ha så mye selvstyre som mulig.. Jeg ønsker deg all lykke til videre, det er fantastisk at barneverntjenestene har engasjerte medarbeidere som deg!
Jeg føler også med dere som jobber på spreng i Bufetat. Jeg har møtt mange engasjerte arbeidere der som skulle ønske de kunne gjort mer. Som sagt: barnevern er ikke bare «barnevern», det er helheten som må fungere bedre. Takk for innspill!
Ja, alle vil barnets beste. Men det er ikke alltid foreldre ser barnas behov og derfor blir det uenigheter om barna. Men godt skrevet!
Emelie Karlsson: Det er vel nettopp derfor vi har et barnevern. Det er allikevel alltid barneverntjenesten som blir satt i dårlig lys. Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Resten er det et felles ansvar å ordne opp i. Takk for tilbakemeldingen! Mvh