Når kommunen er overgriper

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Tøff kamp: Nesten på dagen tre år etter at deres første datter ble født, og tatt fra dem, ble Vibeke Morrissey og Ken Joar Olsen foreldre til nok ei lita jente. Psykolog Ragnhild E. Pettersen, som har jobbet for tilbakeføring av parets første barn, forteller om sitt møte med barnevern og rettsvesen i denne saken. Foto: Tom Gustavsen

Av Ragnhild E. Pettersen | Psykolog | Rælingen

LESERBREV  i RB

Det er en fare for rettssikkerheten at jeg og andre som fagpersoner blir sanksjonert når vi varsler om barnevernet.

For to og et halvt år siden traff jeg et foreldrepar på en politistasjon som skulle ha samvær med sin datter. Hun ble plassert i fosterhjem ni dager gammel. Kommunen ba om adopsjon fordi mente at foreldrene ikke hadde omsorgsevner og fosterforeldrene ble tidlig lovet en adopsjon fordi kommunen mente det var en opplagt sak. Jeg var oppnevnt av Tingretten for å utrede saken.

Forhåndsdømte foreldre

Jeg møtte et engstelig og vennlig foreldrepar. Samværet var på politistasjonen fordi far, som var tidligere kriminell, ble vurdert som farlig. Jeg har utredet hundrevis av barnevernssaker i mine 20 år som sakkyndig, og truffet foreldre med ulik fungering.

Umiddelbart fikk jeg et godt inntrykk av disse foreldrene, som i samværet viste høykompetent samspill. Foreldrene hadde en vanskelig fortid som de i stor grad var dømt ut ifra. Barnevernet hadde gjort få egne undersøkelser, der barnevernet påpekte at moren hadde et «begrenset indre liv» og faren en manglende evne til å sette seg inn i barnets behov.

Dette var basert på en halvannen times samtale rett etter akuttplasseringen. Ingen hjelpetiltak var prøvd. De konkluderte med at de var håpløse foreldre uten potensial for endring. Vurdert i en krisesituasjon etter tap av barnet sitt. Hvordan ville de fleste av oss reagert i en slik situasjon? Ville vi vært på vårt beste?

Fylkesnemnda hadde behandlet saken, der satt det to psykologer. Det burde jo være en garanti for rettssikkerhet i disse sakene. Så kan man jo bare lure på hvorfor psykologene ikke har stilt større spørsmål ved det åpenbart dårlige arbeidet til barnevernet. Sov de på post? Eller er de blitt så «numne» i et system som er vant til å se kun dårlige foreldre, at når gode foreldre blir utsatt for feil, så klarer de ikke å se det? Jeg vet ikke.

Grove feil påvist

Etter en grundig utredning anbefalte jeg en tilbakeføring. Min anbefaling førte til sterke reaksjoner fra barnevernet og kommunens advokat. For å være på «den sikre siden», opprettholder Tingretten vedtak om offentlig omsorg, men gir kritikk for akuttplassering. Og baserer seg på den tendensiøse fremstillingen fra barnevernet.

Anke til både lagmannsrett og Høyesterett blir sendt uten resultat. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) tar inn saken. Det norske rettsapparat er tydeligvis ikke bekymret, men det er EMD – og med god grunn vil jeg mene.

Foreldrene ber om bistand etter rettssaken er avsluttet. Jeg følger dem opp og prøver å få til et samarbeid med barnevernet. Et barnevern som ikke vil samarbeide. Etter hvert fremkommer det at beslutningsgrunnlaget i saken er helt feil.

En rekke fagpersoner finner at foreldrene har høy kompetanse og god omsorgsevne. Evneutredning viser at foreldre har langt over gjennomsnittlig høy IQ. Det er meget gode samvær, helt motsatt av hva barnevernet forutså. Det blir avdekket grove feil i journalføring, feilaktige «diagnoser», feil i referatføring, krenkende atferd mot foreldre, sabotering av andre hjelpeinstanser og manglende kompetanse hos barnevernet.

Kommunaldirektører blir informert og det avholdes møter. Ordfører, rådmann, fylkesmann, kommunalpolitikere, politikere på Stortinget, statsråd Horne blir orientert. De toer sine hender og mener de ikke kan gripe inn. Tilbakeføringssaken treneres av kommunen, konsekvensløst. Norske og utenlandske media skriver om saken. Foreldre og fagpersoner opplever seg maktesløse i forhold til barnevernets makt.

Anbefaler tilbakeføring

Kommunen blir erklært inhabil og ny kommune overtar. To nye sakkyndige utreder saken og bruker over 400 timer. De finner også høykompetente foreldre og konkluderer med at en tilbakeføring er for barnets beste. Det avdekkes en rekke feil og overgrep i saken.

Nå er det håp om at det ordnes opp. Fremdeles må imidlertid foreldre gå med lua i hånden, være glade for hvert et minutt de får med barnet sitt. Kommunen ønsker nå en tilbakeføring og ber om en forenklet behandling i Nemnda. Det tillates ikke fordi man er bekymret for barnets tilknytning til fosterhjemmet – fordi det har gått så lang tid. Tid som det offentlige har brukt til å trenere og utrede – enda en gang.

Og Fylkesnemndas behandling av saken er ikke annet enn en skandale. De har ikke lest papirene og de stiller forutinntatte spørsmål. Vedtaket inneholder mange og grove faktafeil. Og de følger ikke rådet fra de mange sakkyndige som vurderer at det vil være til barnets beste med en tilbakeføring. Igjen sitter et sønderknust foreldrepar utsatt for det groveste overgrep det offentlige kan utsette dem for.

Hvorfor så vanskelig?

Foreldre i denne saken, og i mange andre, får ingen hjelp og støtte etter omsorgsovertakelse. Slik er det i verdens lykkeligste land. Foreldre er helt overlatt til seg selv og egen smerte, til tross for at det står i loven at barnevernet har plikt til å følge dem opp. Mange går til grunne i sinne, sorg og fortvilelse. Hvordan er det til barnets beste?

Som varsler av feil og overgrep har jeg kjent på hvilke sanksjoner jeg som fagperson utsettes for. Dette til tross for at det hele tiden snakkes om at varsling er viktig. Jeg og andre fagpersoner har blitt devaluert og mistenkeliggjort, jeg blitt meldt inn til Fagetisk råd, kommunen har varslet Tingretten om at de ikke ønsker meg som sakkyndig mer, beskyldt meg for å påvirke andre fagpersoner og beskyldt meg for brudd på taushetsplikten.

Tilliten forvitrer

Foreldres og fagpersoners opplevelse av et maktapparat som kan gjøre som de vil, er vanskelig å akseptere. Barnets rett til viktig og essensiell foreldrekontakt og kontakt med søsken, blir tilsidesatt. Grunnleggende menneskerettigheter er brutt for barnet og foreldrene.

Det er slike saker som gjør at tilliten til barnevernssystemet forvitrer. En tillit vi alle er avhengig av. Vi er mange som har varslet i denne saken uten å bli hørt, og viser at sikringsinstansene langt fra fungerer godt nok. Hvem varsler man til da, Helleland, kan du si meg det, du som er den øverste ansvarlige?

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*