Av ROBERT CLARKE, advokat i UK
(fritt oversatt)
De som undergraver familien, angriper grunnlaget for våre samfunn og kilden til stor rikdom og mangfold. Den mest sjenerøse tolkningen av disse angrepene er at noen av politikkene, som tilsynelatende er rettet mot å beskytte barn, er velmenende, men misforstått. Likevel må vi også være på vakt for dem som maktens fristelse gir muligheten til å tvinge deres utopiske visjon på en fremtidig generasjon ved å legge foreldrene til side og til slutt dekonstruere familien.
De siste ukene har det blitt rapportert at norske myndigheter har tatt varetekt over tre amerikanske barn fra sine kristne foreldre. Natalya Shutakova, en amerikansk statsborger, og mannen hennes, den litauiske statsborgeren Zigintas Aleksandravicius, får nå bare besøke barna sine tre ganger per år. Dessverre er dette ikke spesielt sjokkerende for de som har jobbet for å beskytte foreldrerettighetene i Europa.
Det virker bemerkelsesverdig at dette kan skje i et land som posisjonerer seg som en menneskerettighetsmester. Gjennom sitt byrå for utviklingssamarbeid bruker Norge mer enn 400 millioner dollar per år til sine prioriterte områder, inkludert beskyttelse av menneskerettigheter. Det er derfor ironisk at til tross for den offentlige anstrengelsen for å beskytte menneskerettighetene, er en menneskerettighetsbrudd den heller ville ha skjult blitt utsatt for verden.
Akuttplasseringen av Bodnariu-barna
På noen måter starter historien i 2015 med den offentlige akuttplasseringen av de fem Bodnariu-barna – da i alderen ni til bare tre måneder – fra foreldrene av Barnevernet, Norges barnevernbyrå. Den første de visste om det, var da to svarte biler nærmet seg gården deres. En sosionom fortalte dem at døtrene deres hadde blitt ført direkte fra skolen til akuttstatsomsorg, og at foreldrene skulle komme til politistasjonen for å svare på spørsmål. På dette tidspunktet ble også de to eldre sønnene deres tatt.
Allerede dagen etter dukket de svarte bilene opp igjen. De var der for babyen. Det var en påstand om kroppsstraff (ulovlig i Norge), men mer angående foreldrenes forbrytelse så ut til å være ute etter å oppdra barna i tråd med deres kristne tro.
Det var for eksempel en bekymring for måten foreldrene trodde at Gud straffer synd på – en forsettlig miskarakterisering av den kristne troen på tilgivelse og frelse. I følge familien utgjorde dette en del av bekymringene som opprinnelig ble reist med Barnevernet av rektoren på døtrerskolen. Tanken på at en slik kristen tro var til og med delvis grunnlag for at Barnevernet kunne slynge seg inn og krenke barn fra skoleportene, førte til protester utenfor dusinvis av norske ambassader over hele verden fra Barcelona til Washington.
Dette skriket oppfordret også andre til å snakke. På ADF International ble vi nesten overveldet over antall mennesker som snakket med oss om lignende saker. Etter å ha undersøkt, ble vi overbevist om at Bodnariu-saken var symptomatisk på alvorlige problemer med måten Barnevernet fungerte på.
Frem til dette tidspunktet, på internasjonalt nivå, hadde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) rutinemessig avvist saker mot Norge knyttet til Barnevernet, og den utfordringsveien så stengt ut. Vi trengte å grave dypt inn i hva som skjedde og stille de tøffe spørsmålene. Vi ga informasjon til en rekke europeiske parlamentarikere som sitter som en del av Europarådets parlamentariske forsamling. Forsamlingen tok opp saken og samlet en detaljert rapport. Ordføreren reiste til Norge og møtte seniortjenestemenn og parlamentsmedlemmer. Til slutt ble rapporten presentert for den parlamentariske forsamlingen, som stemte for å vedta den.
En annen sak kommer i forgrunnen
Omtrent samtidig som denne rapporten var i gang, bestemte EMK å godta en rekke saker anlagt mot Norge som utfordrer denne praksis. Mens Bodnariu-saken fortsatte å komme med overskrifter, ble en annen sak hørt først. I underkammeret styrte EMK mot Trude Strand Lobben, men storkammeret gikk med på å gjennomgå saken og satte opp scenen for et showdown. Denne saken gjaldt en ung mor som gikk til myndighetene for å få hjelp da hun var gravid. De tilbød henne en plass i en støttet familieenhet. Et antall uker etter sønnens fødsel uttrykte hun et ønske om å forlate. Det satte i gang en kjede av hendelser som ville føre til at sønnen hennes ble tatt bort, kontakttiden hennes redusert til åtte timer per år, og til slutt at sønnen ble gitt opp for adopsjon.
EMK-høringen ble avholdt i Strasbourg i oktober 2018. På den ene siden av rettssalen satt Strand Lobben og hennes advokat. Ulikheten i våpen på full visning, den norske regjeringen ble representert i retten av ingen ringere enn riksadvokaten støttet av åtte rådgivere. Strand Lobben ventet nesten ett år på kjennelsen.
Denne måneden ble hun rettferdiggjort av storkammeret, som avgjorde at Norge ikke hadde gjort noen forsøk på å gjenforene hennes familie, slik det er forpliktet til. Kjennelsen henviste til rapporten som ble vedtatt av parlamentariske forsamling bare fire måneder før høringen i denne saken. Avgjørelsen markerer bare tredje gang Grand Chamber har funnet Norge i strid med den europeiske konvensjonen – en konklusjon som tretten av de sytten dommere gikk med på. Tragedien er at denne “seieren” ved EMK kommer over ti år etter at Strand Lobbens sønn ble hentet fra henne. Avgjørelsen har ikke virkning av å gjenforene mor og sønn, og verken dommen eller den lille summen av tilkjent erstatning kunne demme opp for for skaden som ble påført denne familien.
Norge på prøve
Fakta om denne saken følger generelt et veletablert – og tragisk – mønster. Et barn blir fjernet basert på en spesifikk bekymring. Foreldrene utfordrer da myndighetene. Det som skal forstås som en refleksjon av deres kjærlighet til sitt barn, blir deretter brukt mot dem som demonstrasjon av en manglende vilje til å samarbeide med myndighetene. Dette brukes som grunnlag for å forlenge separasjonen, mens den opprinnelige spesifikke bekymringen falmer i bakgrunnen. Etter hvert går det nok tid til at myndighetene hevder at barnet nå er godt bosatt og bør forbli permanent hos fosterfamilien. Vi har sett dette mønsteret gjenta gang på gang.
Heldigvis har storkammeret nå grepet inn. Og det er ikke bare Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som noterer seg. Nylig ble Norge gjenstand for en fireårig gjennomgang av sin menneskerettighetsrekord ved FN i Genève. Flere stater og frivillige organisasjoner reiste bekymringer og kom med anbefalinger om måten Barnevernet har fungert på. Norge, slått av vindene av internasjonal fordømmelse, godtok hver eneste anbefaling som ble gitt for å beskytte barn mot vilkårlig fjerning av Barnevernet og for å sikre riktig beskyttelse for familien.
Men å akseptere anbefalinger er ikke nok. Det må følges av konkrete handlinger som resulterer i bedre beskyttelse for familiene. Mens noen er enige om at det er noen tilfeller der staten bør gripe inn for å beskytte barn, må dette være sjeldent, og basert på klare bevis for at et barn vil lide reell skade. Og selv etter at et barn er fjernet, er statens plikt – slik EMK gjorde det klart – å arbeide kraftig for å bringe familien sammen igjen.
Foreldrerettigheter under ild
Selv om disse avsløringene angår Norge, står den ikke helt alene når det gjelder skadelig praksis som undergraver foreldre og familien. I Tyskland ble det mangeårige forbudet mot hjemmeundervisning (støttet av straffskyld i noen regioner) opprettholdt tidligere i år av EMK. Når det gjelder familien Wunderlich, ble fire barn snappet fra hjemmet av mer enn tretti politifolk i et daggry. De ble holdt i tre uker og ble utsatt for utdanningsvurderinger. De opptrådte på normale nivåer, men fikk bare komme hjem igjen etter at foreldrene lovte å sende dem til skolen. Denne behandlingen, besluttet EMK, ble «ikke implementert på en måte som var spesielt hard eller eksepsjonell.»
I Sverige er hjemmeundervisning, i teorien, tillatt. Imidlertid må det søkes tillatelse, som bare gis under «ekstraordinære omstendigheter.» I praksis betyr dette nesten aldri. Det var det svenske barne- og utdanningsnemnda i Petersen-saken. Moren og faren, amerikanske og svenske statsborgere, hadde utdannet sin syv år gamle datter hjemme på en tre måneders tur. Resultatene var utmerkede, og da hun kom tilbake til skolen, var det tydelig at hun presterte på et nivå godt over klassekameratene. I ønsket å fortsette å utdanne datteren sin på denne måten, søkte de og ble nektet nødvendig tillatelse.
Den eneste måten de klarte å forfølge utdanningsvalget de trodde var i datterens beste, var å selge nesten alt de eide og flytte til USA. Det er tydeligvis ikke et alternativ som er tilgjengelig for de fleste, og derfor ønsket ADF velkommen til nyheten om at FNs menneskerettighetskomité har sagt ja til å høre denne klagen tidligere i år. Enda mer nylig, akkurat denne måneden, i Skottland, har regjeringen endelig kunngjort at den beleirede «Navnede Person» -ordningen skal droppes. I henhold til ordningen ville hvert barn ha fått en statlig oppnevnt verge for å føre tilsyn med hans eller hennes trivsel.
Ordningen ble utfordret helt til Storbritannias høyesterett som sommeren 2016 slo fast at ordningen brøt med artikkel 8 i den europeiske konvensjonen. I en fortellende passasje skrev rettferdighetene, “Ulike oppvekster produserer forskjellige mennesker. Det første et totalitært regime prøver å gjøre er å komme til barna, å distansere dem fra den undergravende, varierte påvirkningen fra familiene deres, og indoktrinere dem i deres herskers syn på verden. Innenfor grenser, må familier overlates for å oppdra barna på sin egen måte. ”
I mer enn to år etter denne dommen klamret den skotske regjeringen seg til sitt flaggskipsinitiativ, og antydet at dette «snoopers charter» kunne bli endret for å bli lovlig. De har endelig gitt opp. Og likevel kan ikke britiske foreldre hvile så lenge parlamentet hver for seg har vedtatt forskrifter om innføring av obligatoriske “relasjoner og seksualundervisning” på engelske skoler fra september 2020. Foreldre kan trekke barna sine fra sexopplæringsaspektet til like før de fyller 16 år, men har ikke rett til å velge bort utdannelsesforhold i alle aldre.
Kampen fortsetter
Foreldre over hele verden kjenner det dyptgående ansvaret og privilegiet det er å ha og å oppdra barn. Og regjeringer kjenner den enorme kraften til familier og lokalsamfunn som en sjekk på overskridelsen av staten. Som den verdenserklæringen om menneskerettigheter uttrykker det, er familien den ”grunnleggende gruppeenheten” i samfunnet. De som undergraver det, angriper grunnlaget for våre samfunn og kilden til stor rikdom og mangfold.
Den mest sjenerøse tolkningen av disse angrepene er at noen av politikkene, som tilsynelatende er rettet mot å beskytte barn, er velmenende, men misforstått. Likevel må vi også være på vakt for dem som maktens fristelse gir muligheten til å tvinge deres utopiske visjon på en fremtidig generasjon ved å legge foreldrene til side og til slutt dekonstruere familien.
En av trådene som kjører gjennom mange av disse truslene, er den juridiske testen som ofte brukes i barnevernsforhandlinger. Denne testen sier at handlinger må bedømmes mot det som er i «barnets beste.» Selv om det kan høres attraktivt ut – hvem vil tross alt ønske å handle mot barnets beste? – Denne koselige, klingende frasen gir ingen reell veiledning til domstoler som ble bedt om å avgjøre en tvist mellom parter som begge hevder å opptre i barnets beste. De forskjellige partiene kan være foreldrene; men vi ser ofte foreldrene på den ene siden, og staten på den andre. Det var tilfellet for Bodnariu-foreldrene, foreldrene til Charlie Gard og for fru Strand Lobben. I hennes tilfelle henviste dommen denne standarden 122 ganger.
Hvis vi skal gjenopprette foreldrenes sted, og for å beskytte familien, må vi gå tilbake til denne standarden. Konsekvensene for de som er involvert i barnevernsforhandlinger kan være mer alvorlige og langvarige enn til og med de som er involvert i straffesaker. Standardene som er involvert må ikke være mindre krevende. Inngrep må alltid være en siste utvei, og bare basert på bekreftede bevis for at et barn er i reell fare for alvorlig skade. I tilfeller der atskillelse oppstår, må foreldreanskler dessuten behandles raskt, gitt den måten status quo raskt kan bli ossified på.
Tilbake i Norge er ting langt fra over. Natalya Shutakova og Zigintas Aleksandravicius har lovet å anke, og Bodnariu-saken, som ble anlagt i desember 2016, venter på sin dag i retten. Det virker som om det vil markere en annen dårlig dag for Norge, men en sårt tiltrengt god dag for foreldre og familier over hele Europa og utover.
———————
Robert Clarke er en advokat som er kvalifisert i Storbritannia og fungerer som direktør for European Advocacy for ADF International fra hovedkvarteret i Wien, Østerrike. ADF International er en organisasjon for juridisk advokatvirksomhet som beskytter grunnleggende friheter og fremmer alle menneskers iboende verdighet. Følg Rob på Twitter på @Rob_ADFIntl.
Leave a Reply