26. juli 2014 ble Einar C. Salvesen, en lisensiert norsk klinisk psykolog, intervjuet av Jolanta Miskinyte, en journalist fra Litauen.
Jolanta Miskinyte skrev om en spesifikk sak (N.N) i Norge der et barn ble ført bort fra moren. Einar C. Salvesen var involvert som psykolog og vitne i akkurat denne saken.
Jolanta Miskinyte: Vil du være så snill å forklare meg i noen få setninger, hva er tankene dine om N.N-saken?
Einar C. Salvesen: Det er ingen grunn til å tro at den norske loven om barneoppdragelse og barnevern ikke ble utviklet med de beste intensjoner. Imidlertid ligger loven langt foran kompetansen til den sakkyndige, derfor fører loven i altfor mange tilfeller til en Machinery of Evil.
N.Ns tilfelle er bare ett eksempel. Vurderingen av denne saken har alvorlige mangler. Antagelser og konklusjoner er skjevhet, ensidig og spekulativ, uten alternative tolkninger.
Bare noen få hendelser om moren og hennes interaksjon med barnet hennes blir referert til, mens et mer fullstendig bilde av moren mangler og ikke tas i betraktning. Fra en smal faktabase er det trukket en alvorlig konklusjon om moren som person, og hennes evne til å oppdra barn.
Konklusjoner er farget av smale ‘borgerlige’ eller ideologiske standarder for barneoppdragelse. N.Ns sak er hjerteskjærende og veldig tragisk både for henne og barnet.
Jolanta Miskinyte: Hva synes du om kvaliteten på arbeidet til Norges Barnevernssystem for å fjerne barn fra deres familier?
Einar C. Salvesen: Det er det mye å si på. Med noen få ord kan jeg si at når foreldrenes faktiske evne til å oppdra praksis oppfyller, viser barnevernskontoret som er ansvarlig for undersøkelser, ofte en påfallende mangel på kompetanse angående ‘den menneskelige faktoren’.
Det er en katastrofal mangel på prosesserings- og dialogferdigheter, samt dårlig evne til å forstå og tydeliggjøre hva som er saklig og hva som er tolkninger.
I for mange tilfeller observerer vi at evnen og karakteren til en person blir bedømt på noen få hendelser alene. Målt etter barneoppdragsstandarder fra mange andre kulturer ser disse hendelsene sammen ut til å være uklare og til dels med ideologiske standarder for barneoppdragelse.
Det er selvfølgelig en rekke tilfeller der beskyttelsessystemet fungerer i henhold til dets intensjon, som er å sikre oppvekst av barn, og bestemme om de skal bo hos familien eller bli flyttet til institusjoner eller fosterhjem. Imidlertid er det altfor mange barn fjernet fra foreldrene sine basert på falske premisser.
Jolanta Miskinyte: Hva er røttene til dette fenomenet, og hvordan ble denne formen for praksis legitim i et sivilisert og demokratisk land som Norge?
Einar C. Salvesen: Dette er en veldig viktig og interessant sak. Vi ser at barn blir fjernet fra familiene sine av Norges barnevernssystem, på grunn av inkompetanse, mangel på etisk grunnlag, grådighet og underdanighet av mennesker som er en del av kontrollmekanismen eller institusjonen som er involvert.
Dette gjelder barnevernskontorer i Norge, den første institusjonen som vurderer eller vurderer situasjonen for barnet og foreldrenes evne. Det gjelder den sakkyndige – vanligvis en psykolog, hvis rolle er å evaluere hva som er gjort så langt, samt gjøre ytterligere vurdering / revurdering av saken.
Det gjelder den endelige ankeinstitusjonen, fylkesrettssystemet, som nesten alltid ‘bøyer seg ned’ til konklusjonen av den ‘statlige’ utnevnte eksperten.
Dette gjelder også når konklusjonen har vært basert på spekulasjoner, manglende bevis, trange standarder for barneoppdragelse, mangel på sunn fornuft, etc.
Jeg har som sakkyndig vitne for private parter, opplevd saker der ikke bare barnevernskontoret, men hvor alle de andre kontrollmekanismene som kommer i drift når barnets skjebne må avgjøres, for eksempel ekspertrapporten og retten klarer ikke å oppfylle enkle vitenskapelige standarder for avklaring av den faktiske situasjonen barnet har i familien, og bryter derfor alvorlig med rettferdighet og menneskerettigheter.
Jeg har opplevd barnevernskontorer som er blitt byråkratiske og autoritære systemer for eksperter, etter smale og ideologiske standarder for barneoppdragelse og med en påfallende mangel på empati, medmenneskelighet og sunn fornuft, som bare ligner lokale politiske byråer. en stat, og hvor maktfordelingen er satt til side.
Som en politiker (en tidligere direktør for et norsk barnevernkontor) sa en gang til meg: «Vi kjører i grøfta begge veier – å fjerne barna vi ikke skal, mens vi ikke fjerner barna vi burde!»
Jolanta Miskinyte: Hvordan og hvorfor skjer dette i Norge?
Einar C. Salvesen: Fra mitt synspunkt har norsk sosialdemokrati blitt dårligere i kvalitet på grunn av et rikt og sterkt statssystem, sterkt påvirket av sosialistisk tankegang, som, som vi alle vet, involverer statskontroll i stedet for at drivkraften er individet eller familien .
Staten har på grunn av oljeinntekter blitt enormt rik sammenlignet med tidligere år, og dermed kunne finansiere et byråkrati av kontroll, utviklet seg gradvis i løpet av en periode på 20 år.
Det som gjorde denne utviklingen mulig, kan også henge sammen med en befolkning, som inntil nylig har hatt en ganske naiv tillit til den norske staten – tradisjonelt sett bestemte staten seg for å være bra for oss og tjente oss godt.
De alvorlige manglene vi ser i Norges barnevernssystem kan også delvis forklares med at barnevernloven med sine generelle begreper og gode intensjoner peker mot svært høye standarder for oppfostring av barn i familiene.
Dette er et faktum, og knyttet til sosialistisk tenking av kontroll og ‘ekspertise’, har gjort det mulig for staten å utvikle et byråkrati av ‘eksperter’, som er ment å kunne vurdere eller kontrollere familiene / vaktmestrene evne til å oppfylle eller ikke oppfylle standardene som er satt for barneoppdragelse.
For å komplisere saken ytterligere åpner loven, med dens generelle vilkår, flere forskjellige tolkninger av standarder for barneoppdragelse av lokale kontorer, eller til og med av en bestemt barnevernspedagog som er ansvarlig for saken.
Jolanta Miskinyte: Vi blir ofte fortalt at barn bare blir tatt bort fra innvandrerfamiliene, der veiledning ofte ligner på vold. Er det sant, og er opprinnelige familier som møter dette fenomenet også?
Einar C. Salvesen: Innfødte så vel som innvandrerfamilier lider også på grunn av inkompetansen i det norske systemet – for å kunne takle familier der foreldrene bruker, det vi i Norge definerer som vold, som en del av barneoppdragelsen, mens foreldre til andre kulturer definerer sin praksis som en måte å disiplinere barnet på. Jeg har opplevd tilfeller der det ikke har vært noen diskusjon, ingen dialogprosess og ingen kvalifisert tilsyn med foreldrene om deres oppdragelsesmetoder før de fjerner barnet fra familien.
Oversatt fra Steven Bennets Facebook side
Leave a Reply