Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer
for barnevernstjenestens saksbehandling

august 19, 2022 Redaksjonen Barnevernloven 0

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet gir i dette rundskrivet en samlet oversikt over de regler som
gjelder for barnevernstjenestens saksbehandling. Rundskrivet erstatter nåværende
saksbehandlingsrundskriv Retningslinjer for saksbehandling i barneverntjenesten og det såkalte
taushetspliktrundskrivet Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten,
(Q-24, mars 2005).

Barnevernstjenestens viktigste oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan
skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. For at
barnevernstjenesten skal kunne ivareta denne oppgaven, er den gitt fullmakter som gir adgang til å
gripe inn i borgernes privatliv. Dette er et ansvar og en myndighet som må forvaltes på en måte som
ivaretar den enkeltes rettssikkerhet. Reglene for saksbehandling i offentlig virksomhet er sentrale i
den sammenheng.

Barnevernloven og forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal legge til rette for at
barnevernstjenesten fatter riktige avgjørelser til rett tid, og for at barn og foreldres rettigheter
ivaretas på en god måte. Dette rundskrivet gir barnevernstjenesten en oversikt over grunnleggende
regler og krav, og skal bidra til at oppgaver løses på en forsvarlig måte og i tråd med regelverket. I
tillegg gis det retningslinjer for en rekke av de vanskelige vurderingene ansatte i
barnevernstjenestene må gjøre. Rundskrivet skal på denne måten bidra til at barnevernet har
grunnleggende forvaltningsforståelse og skal også bidra til ensartet, korrekt og forutsigbar
saksbehandling i barnevernstjenesten.

Rundskrivet er først og fremst utarbeidet som et verktøy for de ansatte i den kommunale
barnevernstjenesten, men det vil også være nyttig for ansatte i andre kommunale og statlige
instanser, advokater, studenter og andre som har behov for å sette seg inn i regler og normer på
barnevernsfeltet.

Det er publisert flere andre retningslinjer og tolkningsuttalelser for enkelte tiltak og avgrensede
problemstillinger som må ses i sammenheng med det som står i saksbehandlingsrundskrivet.
Rundskrivet viser i stor grad til andre kilder der det er aktuelt. Se også Bufdirs regelverksside, hvor
lover og regelverk for barnevernretten er samlet.

Rundskrivet vil bli fortløpende oppdatert etter lov- og forskriftsendringer, lovtolkninger m.m.
Rundskrivet er oppdatert etter gjeldende barnevernlov, og vil bli oppdatert når ny barnevernslov trer
i kraft 1. januar 2023.

Utarbeidet av Bufdir
Publisert 19. august 2022

Innhold
Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer for barnevernstjenestens saksbehandling……………… 0
Del 1. Rettslig rammer og sentrale hensyn ………………………………………………………………………. 20

Menneskerettslig forpliktelser………………………………………………………………………………… 20
1.1 FNs barnekonvensjon……………………………………………………………………………………………… 20
1.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)……………………………………………………… 20
1.3 Grunnloven……………………………………………………………………………………………………………. 20
Rettslige rammer og sentrale hensyn……………………………………………………………………….. 21
2.1 Barnevernloven ……………………………………………………………………………………………………… 21
2.1.1 Barnevernlovens formål …………………………………………………………………………………… 21
2.1.2 Barnevernlovens stedlige virkeområde………………………………………………………………. 21
2.1.3 Hvem barnevernloven gjelder for……………………………………………………………………… 21
2.2 Forvaltningsloven …………………………………………………………………………………………………… 21
2.3 Barneloven ……………………………………………………………………………………………………………. 22
2.4 Grunnleggende prinsipper og bestemmelser……………………………………………………………… 22
2.4.1 Barnets beste………………………………………………………………………………………………….. 23
2.4.2 Barns rett til medvirkning…………………………………………………………………………………. 24
2.4.3 Minste inngreps prinsipp………………………………………………………………………………….. 24
2.4.4 Foreldrenes rett til medvirkning………………………………………………………………………… 25
2.4.5 Biologiske prinsipp…………………………………………………………………………………………… 25
2.4.6 Retten til familieliv ………………………………………………………………………………………….. 25
2.4.7 Hensyn til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn………………………………….. 26
2.4.8 Forsvarlighet…………………………………………………………………………………………………… 27
2.4.9 Barnevernstjenestens utredningsplikt ……………………………………………………………….. 27
2.4.10 Kontradiksjon og plikten til å legge frem opplysninger…………………………………………. 28
2.4.11 Konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMDavgjørelser……………………………………………………………………………………………………………………. 30
2.5 Andre relevante lover for barnevernstjenestens saksbehandling …………………………………. 31
2.5.1 Adopsjonsloven ………………………………………………………………………………………………. 31
2.5.2 Offentlighetsloven…………………………………………………………………………………………… 31
2.5.3 Tvisteloven……………………………………………………………………………………………………… 32
2.5.4 Kommuneloven ………………………………………………………………………………………………. 32
2.5.5 Rettshjelploven……………………………………………………………………………………………….. 32
2.5.6 Personopplysningsloven/personvernforordningen (GDPR)…………………………………… 32
2.5.7 Arkivloven………………………………………………………………………………………………………. 33
Del 2 Generelle saksbehandlingsregler……………………………………………………………………………. 33
3
Beslutningsprosessen……………………………………………………………………………………………. 33
3.1 Beslutningsgrunnlaget…………………………………………………………………………………………….. 34
3.1.1 Sakens faktum ………………………………………………………………………………………………… 34
3.1.2 Det rettslige grunnlaget……………………………………………………………………………………. 34
3.1.3 Analyser og vurderinger…………………………………………………………………………………… 34
3.2 Beslutningen (vedtak og andre avgjørelser)……………………………………………………………….. 35
3.3 Dokumentasjonskrav………………………………………………………………………………………………. 35
Barnevernstjenestens vedtak …………………………………………………………………………………. 35
4.1 Enkeltvedtak………………………………………………………………………………………………………….. 35
4.1.1 Hvilke av barnevernstjenestens avgjørelser er enkeltvedtak?……………………………….. 35
4.1.2 Avgjørelser som ikke er enkeltvedtak ………………………………………………………………… 36
4.1.3 Enkeltvedtak som treffes av fylkesnemnda i førsteinstans……………………………………. 36
4.2 Saksbehandlingskrav ved enkeltvedtak……………………………………………………………………… 36
4.2.1 Forhåndsvarsel ……………………………………………………………………………………………….. 37
4.2.2 Vedtakets utforming………………………………………………………………………………………… 37
4.3 Krav til vedtakets innhold………………………………………………………………………………………… 38
4.3.1 Vedtakets konklusjon ………………………………………………………………………………………. 38
4.3.2 Begrunnelse……………………………………………………………………………………………………. 38
4.3.3 Andre opplysninger vedtaket må inneholde……………………………………………………….. 40
4.4 Melding om barnevernstjenestens vedtak…………………………………………………………………. 40
4.5 Klage og omgjøring av barnevernstjenestens vedtak ………………………………………………….. 41
4.5.1 Klageadgang eller annen rettslig klageinteresse………………………………………………….. 41
4.5.2 Klagefrist………………………………………………………………………………………………………… 41
4.5.3 Krav til klagen …………………………………………………………………………………………………. 42
4.5.4 Veiledning til å klage på enkeltvedtak………………………………………………………………… 42
4.5.5 Klageinstans på barnevernstjenestens vedtak…………………………………………………….. 42
4.5.6 Barnevernstjenesten behandling av klage over enkeltvedtak ……………………………….. 42
4.5.7 Omgjøring av vedtak uten klage………………………………………………………………………… 43
4.5.8 Statsforvalterens behandling av klage ……………………………………………………………….. 43
Barnevernstjenestens dokumentasjonsplikt og arkivering ………………………………………………. 45
5.1 Dokumentasjonsplikt………………………………………………………………………………………………. 45
5.1.1 God og forsvarlig dokumentasjon er en viktig rettssikkerhetsgaranti…………………….. 45
5.1.2 Rettslig grunnlag for dokumentasjonsplikt …………………………………………………………. 46
5.1.3 Hvilke opplysninger skal nedtegnes? …………………………………………………………………. 46
5.2 Arkivplikt……………………………………………………………………………………………………………….. 47
Partsstatus og partsrettigheter……………………………………………………………………………….. 48
4
6.1 Hvem er part i en barnevernssak? ……………………………………………………………………………. 48
6.2 Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven ……………………………………………….. 48
6.3 Barns partsstatus……………………………………………………………………………………………………. 48
6.3.1 Konsekvenser av at barn har partsstatus……………………………………………………………. 49
6.4 Foreldres partsstatus………………………………………………………………………………………………. 50
6.4.1 Foreldreansvar………………………………………………………………………………………………… 50
6.4.2 Bostedforelder………………………………………………………………………………………………… 51
6.4.3 Samværsforelder…………………………………………………………………………………………….. 51
6.4.4 Partsstatus på ulike stadier i en barnevernssak …………………………………………………… 51
6.5 Fosterforeldres rettigheter………………………………………………………………………………………. 54
6.6 Partsstatus for andre personer ………………………………………………………………………………… 54
Inhabilitet…………………………………………………………………………………………………………… 55
7.1 Generelt om begrepet habilitet ……………………………………………………………………………….. 55
7.2 Hensynene bak reglene…………………………………………………………………………………………… 55
7.3 Hvilke habilitetsregler gjelder?…………………………………………………………………………………. 55
7.4 For hvilke saker gjelder reglene?………………………………………………………………………………. 55
7.5 Når er man inhabil?………………………………………………………………………………………………… 55
7.6 Unntak for hastesaker…………………………………………………………………………………………….. 56
7.7 Tjenestemannens plikt til selv å vurdere sin habilitet………………………………………………….. 56
7.8 Konsekvenser av inhabilitet …………………………………………………………………………………….. 56
7.8.1 Oppnevning av stedfortreder……………………………………………………………………………. 56
7.8.2 Overføring av saken til sideordnet eller overordnet organ……………………………………. 57
7.8.3 Statsforvalterens fullmakt og behandling av anmodning om å overføre sak fra en
kommune til en annen …………………………………………………………………………………………………… 57
7.9 Ugyldig avgjørelse ………………………………………………………………………………………………….. 57
Saksbehandlingstid ………………………………………………………………………………………………. 58
Veiledningsplikt…………………………………………………………………………………………………… 58
Bruk av tolk og plikt til å oversette dokumenter…………………………………………………………. 58
10.1 Plikt til å bruke tolk…………………………………………………………………………………………………. 58
10.2 Krav om kvalifisert tolk……………………………………………………………………………………………. 59
10.3 Forbud mot bruk av barn som tolk……………………………………………………………………………. 59
10.4 Plikt til å oversette dokumenter……………………………………………………………………………….. 59
Melding til folkeregisteret om adresseendring på barn ……………………………………………….. 59
11.1 Skjult adresse etter barnevernloven og adressesperre i folkeregisteret………………………… 60
11.1.1 Skjult adresse etter barnevernloven ………………………………………………………………….. 60
11.1.2 Adressesperre i folkeregisteret/gradering av adresseopplysninger……………………….. 60
5
11.1.3 Melding om flytting til folkeregisteret ved sperret adresse og gradering ……………….. 61
Del 3 Organisering av barnevernet…………………………………………………………………………………. 62
Kommunen og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver……………………………………………. 62
12.1 Kommunens ansvar og oppgaver……………………………………………………………………………… 62
12.1.1 Kommuneledelsens styring og ledelse av barnevernstjenesten…………………………….. 62
12.1.2 Kommunens og barnevernstjenestens forebyggende virksomhet…………………………. 63
12.2 Barnevernstjenestens ansvar…………………………………………………………………………………… 64
12.2.1 Tidlig innsats…………………………………………………………………………………………………… 65
12.3 Organisering av akuttberedskap ………………………………………………………………………………. 66
12.4 Interkommunalt samarbeid……………………………………………………………………………………… 66
12.4.1 Hjemmel for samarbeid mellom kommuner på barnevernfeltet …………………………… 66
12.4.2 Ansettelsesforhold ved vertskommunesamarbeid ………………………………………………. 67
12.4.3 Vertskommunesamarbeid og leder for barnevernstjenesten………………………………… 67
12.5 Ansvarsfordeling mellom oppholdskommune og bostedskommune …………………………….. 68
12.5.1 Oppholdskommunens ansvar……………………………………………………………………………. 68
12.5.2 Oppholdskommunen har ansvar for å reise sak for fylkesnemnda ………………………… 68
12.5.3 Oppfølgingsansvar etter fylkesnemndsvedtak…………………………………………………….. 69
12.5.4 Oppfølgingsansvar etter vedtak om frivillig plassering …………………………………………. 69
12.6 Kommunens økonomiske ansvar ……………………………………………………………………………… 70
12.7 Underholdsbidrag til/fra foreldrene………………………………………………………………………….. 70
12.7.1 Kommunens mulighet til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldrene………………………. 70
12.7.2 Bortfall av barnebidrag…………………………………………………………………………………….. 70
12.7.3 Bortfall av bidragsforskudd ………………………………………………………………………………. 71
12.7.4 Bortfall av barnetrygd………………………………………………………………………………………. 71
12.8 Internkontroll ………………………………………………………………………………………………………… 71
12.9 Kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere ……………………………………………… 72
12.9.1 Delegasjonsforbud…………………………………………………………………………………………… 72
12.9.2 Kan la seg bistå av private aktører …………………………………………………………………….. 72
12.10 Tilsyn…………………………………………………………………………………………………………………. 73
12.10.1 Private aktørers rettsgrunnlag for å behandle sensitive personopplysninger………. 74
12.11 Barnevernstjenestens ansvar når barn har behov for tjenester fra flere instanser og
annet lovverk……………………………………………………………………………………………………………………. 74
12.11.1 Barn som har behov for hjelp fra både barnevernstjenesten og helsetjenesten ….. 74
12.11.2 Barnevernstjenestens ansvar for barn under kriminalomsorgen ……………………….. 75
12.12 Barn som har behov for beskyttet tilsyn etter barneloven……………………………………….. 75
12.12.1 Beskyttet tilsyn ……………………………………………………………………………………………. 76
6
12.12.2 Støttet tilsyn ……………………………………………………………………………………………….. 76
Statlig barnevern …………………………………………………………………………………………………. 77
13.1 Statlige barnevernsmyndigheters organisatoriske inndeling………………………………………… 77
13.1.1 Departementets oppgaver……………………………………………………………………………….. 77
13.1.2 Bufetats organisering og oppgaver ……………………………………………………………………. 77
13.1.3 Statsforvalterens oppgaver………………………………………………………………………………. 78
13.2 Bufetats bistandsplikt……………………………………………………………………………………………… 78
13.2.1 Generelt om bistandsplikten…………………………………………………………………………….. 78
13.2.2 Bistandsplikten på fosterhjemsområdet…………………………………………………………….. 79
13.2.3 Bistandsplikten ved akuttplasseringer ……………………………………………………………….. 79
13.2.4 Bistandsplikten ved frivillig plassering ……………………………………………………………….. 79
13.3 Spesialisert tilbud fra staten uten bistandsplikt………………………………………………………….. 80
13.3.1 Spesialiserte fosterhjem…………………………………………………………………………………… 80
13.3.2 Utredning og hjelpetiltak for barn 0-6 år……………………………………………………………. 80
13.3.3 Spesialiserte hjelpetiltak ………………………………………………………………………………….. 81
13.3.4 Tilbud om tverrfaglig helsekartlegging……………………………………………………………….. 81
13.4 Omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere…………………………………………………….. 81
Del 4 Taushetsplikt og meldeplikt ………………………………………………………………………………….. 82
Taushetsplikt………………………………………………………………………………………………………. 82
14.1 Hensyn bak taushetspliktsreglene…………………………………………………………………………….. 82
14.2 Begrepene forvaltningsmessig og profesjonsbestemt taushetsplikt……………………………… 83
14.3 Hvem omfattes av taushetsplikten …………………………………………………………………………… 83
14.4 Hva innebærer det å ha taushetsplikt? ……………………………………………………………………… 84
Barnevernstjenestenestens plikt og adgang til å formidle opplysninger………………………….. 85
15.1 Rettslig grunnlag for å gi taushetsbelagte opplysninger til andre …………………………………. 85
15.1.1 Samtykke ……………………………………………………………………………………………………….. 85
15.1.2 Anonymiserte opplysninger ……………………………………………………………………………… 86
15.1.3 Ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes……………………… 86
15.1.4 Opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for …………… 86
15.1.5 Arbeidsmessige forhold innenfor samme etat/organ…………………………………………… 88
15.1.6 Kontroll og revisjon …………………………………………………………………………………………. 89
15.1.7 Statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver………………………………… 89
15.1.8 Adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer………… 90
15.1.9 Anmeldelse eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende
kontrollmyndighet…………………………………………………………………………………………………………. 90
15.1.10 Når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse …………………………………… 91
7
15.2 Nærmere om barnevernstjenestens plikt og adgang til å formidle opplysninger til enkelte
særlige instanser og samarbeidspartnere…………………………………………………………………………….. 91
15.2.1 Helse- og omsorgstjenesten når en gravid misbruker rusmidler……………………………. 91
15.2.2 Påtalemyndigheten …………………………………………………………………………………………. 91
15.2.3 Kriminalomsorgen …………………………………………………………………………………………… 93
15.2.4 Folkeregisteret………………………………………………………………………………………………… 94
15.2.5 Utlendingsmyndighetene …………………………………………………………………………………. 94
15.2.6 Andre barnevernstjenester………………………………………………………………………………. 94
15.2.7 Tilbakemelding til melder…………………………………………………………………………………. 94
15.2.8 Andre lands myndigheter…………………………………………………………………………………. 95
15.2.9 Media…………………………………………………………………………………………………………….. 95
15.2.10 Fosterforeldre, institusjoner, tilsynspersoner, støttekontakter og lignende………… 95
15.2.11 Ansvarsgruppemøter og lignende fora……………………………………………………………. 96
15.2.12 Konsultasjonsteam og lignende fora………………………………………………………………. 96
15.3 Ved mistanke om mishandling eller andre alvorlige overgrep mot barn………………………… 97
15.3.1 Mistanke om at en barnevernansatt kan ha begått overgrep mot barn …………………. 97
Innsynsrett …………………………………………………………………………………………………………. 97
16.1 Partsinnsyn……………………………………………………………………………………………………………. 97
16.1.1 Hva er et dokument?……………………………………………………………………………………….. 98
16.1.2 Når foreligger det en «sak»? …………………………………………………………………………….. 98
16.1.3 Hvem kan be om partsinnsyn? ………………………………………………………………………….. 98
16.1.4 Dokumenter og opplysninger som kan unntas partsinnsyn…………………………………… 98
16.1.5 Faktiske opplysninger kan ikke unntas……………………………………………………………… 103
16.1.6 Praktisk gjennomføring av innsynsretten………………………………………………………….. 103
16.1.7 Vedtak ved avslag på innsyn……………………………………………………………………………. 104
16.1.8 Klage på avslag om innsyn………………………………………………………………………………. 104
16.1.9 Partens taushetsplikt i forhold til taushetsbelagte opplysninger om andre…………… 104
16.2 Innsyn etter offentlighetsloven………………………………………………………………………………. 104
16.2.1 Hovedregler om innsyn etter offentlighetsloven……………………………………………….. 104
16.2.2 Unntak fra innsyn ………………………………………………………………………………………….. 105
16.2.3 Plikten til å vurdere merinnsyn ……………………………………………………………………….. 105
16.2.4 Frist for behandling av innsynskrav………………………………………………………………….. 105
16.2.5 Utforming av innsynsavslag og klageadgang……………………………………………………… 106
16.3 Innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR)………………….. 106
16.3.1 Den registrertes rett til innsyn ………………………………………………………………………… 106
16.3.2 Behandling av innsynskrav ……………………………………………………………………………… 107
8
16.4 Rett til opplysninger om barnet etter barneloven § 47 ……………………………………………… 107
16.4.1 Hvem har rett på opplysninger om barnet?………………………………………………………. 107
16.4.2 Hvilke opplysninger har forelderen rett på? ……………………………………………………… 108
16.4.3 Innsyn kan nektes dersom det kan være til skade for barnet………………………………. 108
16.4.4 Tap av rett til opplysninger i særlige tilfeller……………………………………………………… 108
Meldeplikt til barnevernstjenesten………………………………………………………………………….108
17.1 Hvem gjelder meldeplikten for?……………………………………………………………………………… 109
17.2 Meldeplikten er en selvstendig plikt……………………………………………………………………….. 109
17.3 Vilkår for meldeplikt……………………………………………………………………………………………… 110
17.3.1 Alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, mishandling og annen alvorlig
omsorgssvikt……………………………………………………………………………………………………………….. 111
17.3.2 Alvorlige atferdsproblemer…………………………………………………………………………….. 111
17.3.3 Mangel på nødvendig helsehjelp …………………………………………………………………….. 112
17.3.4 Menneskehandel…………………………………………………………………………………………… 112
17.4 Krav til bekymringens styrke ………………………………………………………………………………….. 112
17.5 Hvordan oppfylle meldeplikten?…………………………………………………………………………….. 113
17.6 Informasjon til barn og foreldrene om melding til barnevernstjenesten ……………………… 114
Del 5 Fasene i en barnevernssak ……………………………………………………………………………………114
Bekymringsmelding………………………………………………………………………………………………114
18.1 Hvordan skal barnevernstjenesten følge opp en bekymringsmelding?………………………… 114
18.2 Saker der barn eller foreldre selv tar kontakt …………………………………………………………… 115
18.3 Anonyme meldinger……………………………………………………………………………………………… 115
18.4 Meldinger må ses i sammenheng med eventuelt tidligere meldinger …………………………. 115
18.5 Behandling av meldinger utenom ordinær åpningstid ………………………………………………. 115
18.6 Hva kan barnevernstjenesten gjøre i meldingsfasen? ……………………………………………….. 116
18.6.1 Hvordan håndterer barnevernstjenesten en melding/underretning fra politiet?…… 116
18.7 Hvilke meldinger skal følges opp med undersøkelse? ……………………………………………….. 116
18.8 Hva skal barnevernstjenesten gjøre hvis de henlegger en melding?……………………………. 117
18.8.1 Åpenbart grunnløse meldinger ……………………………………………………………………….. 117
18.9 Vurderinger og konklusjoner skal dokumenteres……………………………………………………… 117
18.10 Informasjon om henlagte meldinger……………………………………………………………………. 117
18.11 Oppbevaring av henlagte meldinger……………………………………………………………………. 118
18.12 Meldinger om ufødte barn…………………………………………………………………………………. 118
18.12.1 Særlig om melding om gravid rusmiddelavhengig som tilbakeholdes i institusjon 118
18.13 Ny melding i undersøkelsesperioden …………………………………………………………………… 118
18.14 Ny melding i aktiv sak………………………………………………………………………………………… 119
9
18.15 Beskyttelse av kilder………………………………………………………………………………………….. 119
18.16 Tilbakemelding til melder…………………………………………………………………………………… 120
Undersøkelse………………………………………………………………………………………………………120
19.1 Innledning……………………………………………………………………………………………………………. 120
19.1.1 Samarbeid, medvirkningsrett og hensynet til barnets beste i undersøkelsen………… 121
19.1.2 Krav til undersøkelsens innhold og omfang ………………………………………………………….. 121
19.2 Planlegging av undersøkelsen ………………………………………………………………………………… 122
19.2.1 Hvem er sakens parter?………………………………………………………………………………….. 122
19.2.2 Undersøkelsen må settes raskt i gang………………………………………………………………. 122
19.2.3 Plan for undersøkelsen…………………………………………………………………………………… 122
19.3 Hva skal undersøkes? ……………………………………………………………………………………………. 123
19.3.1 Opplysninger fra tidligere barnevernssak …………………………………………………………. 123
19.3.2 Barnets helhetlige situasjon og behov ……………………………………………………………… 123
19.3.3 Fokus på barnets helse i undersøkelsen……………………………………………………………. 124
19.4 Hvem skal undersøkelsen rette seg mot? ………………………………………………………………… 124
19.4.1 Foreldre ……………………………………………………………………………………………………….. 124
19.4.2 Andre omsorgspersoner…………………………………………………………………………………. 125
19.4.3 Søsken………………………………………………………………………………………………………….. 125
19.5 Undersøkelsesplikt selv om andre instanser har kontakt med familien……………………….. 125
19.6 Iverksetting av hjelpetiltak i undersøkelsesfasen ……………………………………………………… 125
19.7 Hvilken kommune skal undersøke?…………………………………………………………………………. 125
19.8 Undersøkelsesaktiviteter……………………………………………………………………………………….. 126
19.8.1 Samtaler med foreldre …………………………………………………………………………………… 126
19.8.2 Samtaler med barnet……………………………………………………………………………………… 127
19.8.3 Hjemmebesøk og observasjon ………………………………………………………………………… 128
19.8.4 Pålegg om å bringe barnet til medisinsk undersøkelse……………………………………….. 129
19.8.5 Innhenting av opplysninger…………………………………………………………………………….. 129
19.8.6 Bruk av sakkyndige ………………………………………………………………………………………… 132
19.8.7 Særlig om undersøkelse av barn i alder 0-6 år…………………………………………………… 133
19.9 Undersøkelser der foreldrene ikke samarbeider ………………………………………………………. 135
19.10 Familier som flytter til ny kommune etter at barnevernstjenesten har åpnet
undersøkelse ………………………………………………………………………………………………………………….. 135
19.11 Politibistand……………………………………………………………………………………………………… 136
19.11.1 Vilkår for bruk av politibistand …………………………………………………………………….. 136
19.11.2 Gjennomføringen av politibistand………………………………………………………………… 136
19.11.3 Samarbeid med politiet………………………………………………………………………………. 136
10
19.11.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand……………………………………………… 136
19.12 Avslutning av undersøkelsen………………………………………………………………………………. 136
19.12.1 Frist for å gjennomføre undersøkelser………………………………………………………….. 137
19.13 Henleggelse med bekymring og ny undersøkelse………………………………………………….. 139
19.14 Tilbakemelding til melder etter undersøkelse ………………………………………………………. 140
Hjelpetiltak…………………………………………………………………………………………………………141
20.1 Frivillige hjelpetiltak ……………………………………………………………………………………………… 141
20.1.1 Vilkår for frivillige hjelpetiltak …………………………………………………………………………. 141
20.1.2 Hvilken type hjelpetiltak skal settes inn……………………………………………………………. 141
20.1.3 Ansvaret som ligger til andre sektorer enn barnevernet…………………………………….. 142
20.1.4 Samarbeid med andre instanser ……………………………………………………………………… 142
20.1.5 Samtykke til hjelpetiltak …………………………………………………………………………………. 142
20.2 Adgang til å pålegge hjelpetiltak …………………………………………………………………………….. 143
20.2.1 Kompenserende tiltak ……………………………………………………………………………………. 143
20.2.2 Tilsyn og kontrollerende tiltak…………………………………………………………………………. 143
20.2.3 Omsorgsendrende tiltak…………………………………………………………………………………. 143
20.2.4 Tidsbegrensning ……………………………………………………………………………………………. 144
20.3 Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ………………………………………………………. 144
20.4 Forenklet behandling ……………………………………………………………………………………………. 144
20.5 Iverksettelse av hjelpetiltak……………………………………………………………………………………. 144
20.6 Oppfølging av hjelpetiltak ……………………………………………………………………………………… 145
20.7 Avslutning av hjelpetiltak ………………………………………………………………………………………. 145
20.8 Finansiering av hjelpetiltak…………………………………………………………………………………….. 145
20.9 Hvis en familie som mottar hjelpetiltak flytter fra kommunen …………………………………… 145
20.10 Statlige hjelpetiltak……………………………………………………………………………………………. 145
20.10.1 Hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år…………………………………………… 145
20.10.2 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet……………………………………………………………… 146
Akuttvedtak………………………………………………………………………………………………………..146
21.1 Barns rett til medvirkning………………………………………………………………………………………. 147
21.2 Beslutningsgrunnlaget…………………………………………………………………………………………… 147
21.3 Akuttiltak- uten tvang……………………………………………………………………………………………. 147
21.3.1 Midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet er uten omsorg barnevernloven § 4-6
første ledd ………………………………………………………………………………………………………………….. 147
21.3.2 Frivillig plassering – barnevernloven § 4-4 sjette ledd………………………………………… 148
21.3.3 Tvangsplassering selv om det samtykkes til plassering……………………………………….. 149
21.3.4 Samvær mens barnet er frivillig akuttplassert…………………………………………………… 149
11
21.4 Akuttplassering gjennomført med tvang …………………………………………………………………. 149
21.4.1 Ved fare for at barnet blir vesentlig skadelidende……………………………………………… 149
21.4.2 Vedtak om flytteforbud………………………………………………………………………………….. 150
21.4.3 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn……………………………………….. 151
21.4.4 Akuttvedtak om plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i institusjon ……… 151
21.4.5 Akuttvedtak ved fare om utnyttelse av barn til menneskehandel………………………… 151
21.5 Vedtaksmyndighet og saksgang ……………………………………………………………………………… 152
21.5.1 Hvem har kompetanse til å fatte akuttvedtak?………………………………………………….. 152
21.5.2 Frist for å få akuttvedtaket godkjent i fylkesnemnda …………………………………………. 152
21.5.3 Klage på akuttvedtaket…………………………………………………………………………………… 153
21.5.4 Frist for å sende begjæring om tiltak til fylkesnemnda……………………………………….. 153
21.5.5 Oppfølging av akuttvedtak ……………………………………………………………………………… 153
21.5.6 Politiets bistandsplikt …………………………………………………………………………………….. 153
21.6 Bruk av akuttvedtak når barn er plassert med hjemmel i barnevernloven. ………………….. 153
21.6.1 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12……………… 153
21.6.2 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, eller med
hjemmel i barnevernloven § 4-24 ………………………………………………………………………………….. 154
21.7 Bruk av barnevernloven § 4-6 annet ledd og § 4-12 overfor enslige mindreårige asylsøkere
som bor på asylmottak…………………………………………………………………………………………………….. 154
Omsorgsovertakelse …………………………………………………………………………………………….154
22.1 Når skal barnevernstjenesten sende over sak til fylkesnemnda med forslag om å overta
omsorgen for et barn?……………………………………………………………………………………………………… 155
22.1.1 Barnevernstjenestens plikt til å reise sak om omsorgsovertakelse ………………………. 155
22.1.2 Omsorgsovertakelse på grunn av alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 4-12 .. 155
22.2 Vedtak om omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-8
annet og tredje ledd………………………………………………………………………………………………………… 156
22.2.1 Særlig om omsorgsovertakelse av nyfødte ……………………………………………………….. 157
22.2.2 Omsorgsovertakelse begrunnet i tilknytning …………………………………………………….. 157
Opphevelse av omsorgsovertakelse…………………………………………………………………………157
23.1 Hovedregel om tilbakeføring dersom foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg ………… 158
23.1.1 Krav om overveiende sannsynlighet ………………………………………………………………… 158
23.1.2 Hensynet til barnets beste ……………………………………………………………………………… 158
23.2 Tilbakeføring skal ikke skje hvis barnet får alvorlige problemer (tilknytningsunntaket) …. 158
23.3 Det er fylkesnemnda som har beslutningsmyndigheten ……………………………………………. 159
23.4 Fosterforeldrenes rett til å uttale seg ……………………………………………………………………… 159
23.5 Sperrefrist på 12 måneder …………………………………………………………………………………….. 159
12
23.5.1 Krav om «vesentlige endringer i barnets situasjon» når tilbakeføring tidligere har vært
avvist på grunn av tilknytningsunntaket …………………………………………………………………………. 159
23.5.2 Det er barnevernstjenesten som må fremme sak om tilbakeføring for fylkesnemnda
160
23.5.3 Bortfall av vedtak om omsorgsovertakelse……………………………………………………….. 160
Fratakelse av foreldreansvar ………………………………………………………………………………….160
24.1 Formål med fratakelse av foreldreansvar ………………………………………………………………… 161
24.2 Vilkår for fratakelse av foreldreansvar…………………………………………………………………….. 161
24.3 Krav til begrunnelse………………………………………………………………………………………………. 161
24.4 Oppnevning av ny verge for barnet…………………………………………………………………………. 161
24.5 Oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar………………………………………………. 161
24.6 Sperrefrist……………………………………………………………………………………………………………. 162
Adopsjon ……………………………………………………………………………………………………………162
25.1 Vilkår for å fatte vedtak om adopsjon……………………………………………………………………… 162
25.1.1 Barnevernloven …………………………………………………………………………………………….. 162
25.1.2 Praksis fra EMD og Høyesterett……………………………………………………………………….. 163
25.2 Saker hvor barnet har tilknytning til et annet land ……………………………………………………. 163
25.3 Krav til adopsjonssøknaden……………………………………………………………………………………. 163
25.4 Barnevernstjenestens saksforberedelse ………………………………………………………………….. 164
25.5 Særlig om pågående farskapssak eller usikkerhet om farskapet…………………………………. 165
25.6 Barnevernstjenestens oppgaver når adopsjonsvedtaket er rettskraftig ………………………. 165
25.7 Bufetats oppgave når adopsjonsvedtaket er rettskraftig …………………………………………… 165
25.8 Besøkskontakt ……………………………………………………………………………………………………… 166
Atferdstiltak ……………………………………………………………………………………………………….166
26.1 Barns rettigheter i forbindelse med atferdstiltak ……………………………………………………… 166
26.2 Tvangsplassering i institusjon etter § 4-24 som følge av barnets alvorlige atferdsvansker 166
26.2.1 Barnevernstjenestens rolle ved vedtak om atferdstiltak …………………………………….. 166
26.2.2 Vilkår for plassering……………………………………………………………………………………….. 167
26.2.3 Krav til plasseringens innhold og varighet…………………………………………………………. 168
26.2.4 Krav til institusjonen………………………………………………………………………………………. 168
26.2.5 Tvangsplassering av barn som fyller 18 år i løpet av plasseringstiden…………………… 169
26.2.6 Forholdet til omsorgsovertakelse…………………………………………………………………….. 169
26.3 Frivillig plassering etter § 4-26 på grunn av alvorlige atferdsvansker…………………………… 169
26.3.1 Krav til samtykke …………………………………………………………………………………………… 169
26.3.2 Tilbakehold når samtykket trekkes tilbake………………………………………………………… 170
26.4 Midlertidig vedtak etter § 4-25 annet ledd annet punktum……………………………………….. 170
13
26.5 Tvangsplassering ved fare for utnyttelse til menneskehandel…………………………………….. 170
26.5.1 Midlertidig vedtak vedakutt fare for utnyttelse til menneskehandel……………………. 171
Ettervern ……………………………………………………………………………………………………………171
27.1 Vilkår for og formål med ettervern …………………………………………………………………………. 171
27.2 Informasjon til ungdommen om retten til ettervern …………………………………………………. 171
27.3 Ungdom som takker nei til ettervern………………………………………………………………………. 172
27.4 Den konkrete vurderingen av behovet for ettervern…………………………………………………. 172
27.5 Begrunnelsesplikt…………………………………………………………………………………………………. 172
27.6 Tiltaksplan……………………………………………………………………………………………………………. 172
27.7 Hvilken kommune har ansvaret?…………………………………………………………………………….. 172
27.8 Aktuelle ettervernstiltak………………………………………………………………………………………… 172
27.9 Samarbeid med andre instanser …………………………………………………………………………….. 173
Iverksetting av vedtak…………………………………………………………………………………………..173
28.1 Frist for iverksettelse av vedtak om omsorgsovertakelse…………………………………………… 174
28.1.1 Fristforlengelse……………………………………………………………………………………………… 174
28.1.2 Når er vedtaket iverksatt?………………………………………………………………………………. 174
28.1.3 Utvidet frist i barnebortføringssaker………………………………………………………………… 174
28.2 Iverksettelse av vedtak om atferdsplassering etter barnevernloven § 4-24 og plassering
begrunnet i fare for menneskehandel etter barnevernloven § 4-29………………………………………. 175
28.3 Iverksettelse av vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 …………………………….. 175
28.4 Fristens utgangspunkt…………………………………………………………………………………………… 175
28.5 Bruk av politibistand ved fullbyrdelse av vedtak……………………………………………………….. 175
28.5.1 Vilkår for bruk av politibistand ………………………………………………………………………… 175
28.5.2 Kompetanse til å beslutte politibistand ……………………………………………………………. 176
28.5.3 Gjennomføring av politibistand……………………………………………………………………….. 176
28.5.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand…………………………………………………. 176
28.5.5 Barnets rett til medvirkning ……………………………………………………………………………. 176
Barnevernstjenestens ansvar for å sikre helsehjelp til barn i barnevernet……………………….176
29.1 Pakkeforløp – kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge…………. 177
29.2 Samarbeid mellom barnevernstjenesten og psykisk helsetjenester…………………………….. 178
29.3 Helsekartlegging av barn i barnevernet …………………………………………………………………… 178
29.3.1 Formål med tverrfaglig helsekartlegging…………………………………………………………… 179
Del 6 Samvær…………………………………………………………………………………………………………….179
Samvær ……………………………………………………………………………………………………………..179
30.1 Barn og foreldre har rett til samvær ……………………………………………………………………….. 179
30.2 Andre slektningers rett til samvær………………………………………………………………………….. 180
14
30.3 Det skal legges til rette for samvær med søsken ………………………………………………………. 180
30.4 Barnevernstjenesten kan legge til rette for mer samvær og samvær med andre………….. 181
30.5 Samvær skal ikke utsette barnet for en urimelig belastning……………………………………….. 181
30.6 Tilsyn under samvær …………………………………………………………………………………………….. 181
30.7 Samværene må tilrettelegges slik at de får god kvalitet…………………………………………….. 182
30.8 Samvær kan stanses hvis det er nødvendig for å beskytte barnet ………………………………. 182
30.9 Kontakt på telefon og digitale plattformer ………………………………………………………………. 183
30.10 Plan for gjennomføring av samvær og kontakt……………………………………………………… 183
30.11 Samværsordningen må evalueres og eventuelt justeres………………………………………… 183
30.12 Hvis det er behov for å redusere samværsomfanget……………………………………………… 183
Del 7 Oppfølging av barn og foreldre………………………………………………………………………………184
Oppfølging av hjelpetiltak ……………………………………………………………………………………..184
31.1 Løpende plikt til å følge med på foreldrene og barnets situasjon og utvikling………………. 184
31.2 Krav om tiltaksplan når det er iverksatt hjelpetiltak………………………………………………….. 184
31.2.1 Regelmessig evaluering av tiltaksplanen…………………………………………………………… 185
31.2.2 Medvirkning til tiltaksplanen…………………………………………………………………………… 185
31.3 Bruk av tolk ved oppfølging av hjelpetiltak ………………………………………………………………. 185
31.4 Bruk av individuell plan når barnet mottar hjelpetiltak ……………………………………………… 185
31.5 Barnets rett til tillitsperson ……………………………………………………………………………………. 185
31.6 Barnevernstjenestens beslutningskompetanse når et barn mottar hjelpetiltak……………. 186
Oppfølging av akuttiltak – midlertidig omsorgsovertakelse…………………………………………..186
32.1 Løpende plikt til å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling………………………. 186
32.2 Løpende plikt til å følge med på foreldrenes situasjon………………………………………………. 187
32.2.1 Bruk av tolk ved oppfølging av akuttvedtak………………………………………………………. 187
32.2.2 Formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser …………………………………………………… 187
32.3 Barnevernstjenestens beslutningskompetanse ………………………………………………………… 188
32.4 Mottak av barnetrygd……………………………………………………………………………………………. 188
32.4.1 Omsorgsansvar og den daglige omsorg ……………………………………………………………. 188
32.4.2 Særlig om barnets økonomiske forhold……………………………………………………………. 188
32.4.3 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang ………………………………………………………. 189
32.4.4 Særlig om samtykke til helsehjelp på vegne av barnet……………………………………….. 189
32.5 Barnets rett til tillitsperson ……………………………………………………………………………………. 189
Oppfølging av omsorgsovertakelse………………………………………………………………………….189
33.1 Oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse………………………………………………………….. 189
33.1.1 Løpende plikt til å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling ……………….. 190
33.1.2 Bruk av individuell plan ved omsorgsplasseringer……………………………………………… 190
15
33.1.3 Barnets rett til medvirkning ……………………………………………………………………………. 190
33.1.4 Barnets rett til tillitsperson …………………………………………………………………………….. 190
33.2 Oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse …………………………………………………….. 191
33.2.1 Løpende plikt til å følge med på foreldrenes situasjon……………………………………….. 191
33.2.2 Tilby veiledning og oppfølging til foreldrene……………………………………………………… 191
33.2.3 Formidle kontakt med familievernet og øvrige hjelpeinstanser…………………………… 192
33.2.4 Bruk av tolk ved oppfølging av omsorgsovertakelse…………………………………………… 192
33.3 Omsorgsplan………………………………………………………………………………………………………… 192
33.3.1 Plan som skal foreligge ved omsorgsovertakelsen……………………………………………… 192
33.3.2 Plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon …………………………………………………… 193
33.3.3 Vurdering av videre tiltak i god tid før barnet blir myndig…………………………………… 193
33.4 Vurdere opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse ……………………………………………. 194
33.4.1 Plikt til jevnlig å vurdere tilbakeføring til hjemmet…………………………………………….. 194
33.4.2 Gjenforeningsmålsettingen…………………………………………………………………………….. 194
33.4.3 Bare fylkesnemnda kan oppheve vedtak om omsorgsovertakelse……………………….. 194
33.4.4 Vurdere tilbakeføring opp mot barnets behov ………………………………………………….. 194
33.4.5 Barnevernstjenesten kan ikke avvise en begjæring om tilbakeføring……………………….. 195
33.4.5.1 Begrensning i retten til å kreve opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse….. 195
33.5 Barnevernets beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse…………………………………. 196
33.5.1 Daglig omsorg ………………………………………………………………………………………………….. 196
33.5.2 Restforeldreansvar………………………………………………………………………………………… 196
33.5.3 Særlig om barnets økonomiske forhold……………………………………………………………. 196
33.5.4 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang ………………………………………………………. 197
33.5.5 Særlig om samtykke til helsehjelp på vegne av barnet……………………………………….. 197
33.6 Mottak av barnetrygd……………………………………………………………………………………………. 197
Oppfølging av atferdstiltak…………………………………………………………………………………….197
34.1 Løpende oppfølging av barnets omsorgssituasjon og utvikling …………………………………… 198
34.2 Tiltaksplan når barnet er atferdsplassert…………………………………………………………………. 198
34.2.1 Regelmessig evaluering av tiltaksplanen…………………………………………………………… 199
34.2.2 Bistand fra Bufetat til utarbeidelse av tiltaksplanen…………………………………………… 199
34.2.3 Medvirkning til tiltaksplanen…………………………………………………………………………… 199
34.3 Behov for individuell plan når barnet er atferdsplassert ……………………………………………. 199
34.4 Særlig om oppfølging av barn som er i konflikt med loven…………………………………………. 199
34.5 Oppfølging av foreldre som har barn på institusjon på grunn av alvorlig atferdsvansker.. 200
34.5.1 Særlig om barnets økonomiske forhold ved atferdsplassering………………………………… 200
34.5.2 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang ………………………………………………………….. 201
16
34.6 Mottak av barnetrygd……………………………………………………………………………………………. 201
34.7 Barnets rett til tillitsperson ……………………………………………………………………………………. 201
Oppfølging etter tilbakeføring av omsorg …………………………………………………………………201
Særlig om barnevernstjenestens oppfølgingsansvar for barn i institusjon……………………….201
36.1 Planlegging og tydelige mål for institusjonsoppholdet til det enkelte barn ………………….. 202
36.2 Barn som fyller 18 år i løpet av oppholdet på institusjon …………………………………………… 202
36.3 Oppfølging av foreldre til barn som er plassert i institusjon……………………………………….. 203
Individuell plan ……………………………………………………………………………………………………203
37.1 Vilkår for individuell plan……………………………………………………………………………………….. 203
37.2 Plikt til å samarbeide …………………………………………………………………………………………….. 203
37.3 Medvirkning til individuell plan………………………………………………………………………………. 203
37.4 Vilkår om samtykke til individuell plan…………………………………………………………………….. 203
37.5 Formålet med individuell plan………………………………………………………………………………… 204
37.6 Ansvar for å opprette individuelle plan……………………………………………………………………. 204
37.7 Individuell plan er ikke et enkeltvedtak …………………………………………………………………… 204
Del 8 Fosterhjem ………………………………………………………………………………………………………..205
Fosterhjem …………………………………………………………………………………………………………205
38.1 Valg og godkjenning av fosterhjem…………………………………………………………………………. 205
38.1.1 Fosterhjem i barnets familie og nære nettverk………………………………………………….. 206
38.1.2 Fosterhjemsavtale …………………………………………………………………………………………. 206
38.2 Barnets rettigheter under opphold i fosterhjem ………………………………………………………. 206
38.3 Fosterforeldres rettigheter…………………………………………………………………………………….. 206
38.3.1 Ansvaret for og retten til å bestemme over fosterbarnet……………………………………. 207
38.3.2 Spørsmål fosterforeldre kan ta stilling til………………………………………………………….. 207
38.3.3 Krav til fosterforeldre …………………………………………………………………………………….. 207
38.4 Oppfølging av fosterforeldre………………………………………………………………………………….. 207
38.4.1 Samlet ansvar for å følge opp barnet og fosterhjemmet…………………………………….. 207
38.4.2 Hva som omfattes av oppfølgingsbegrepet ………………………………………………………. 208
38.4.3 Oppfølgingen skal være helhetlig og tilpasset den enkelte fosterfamilie………………. 208
38.4.4 Krav til antall oppfølgingsbesøk ………………………………………………………………………. 208
38.4.5 Bufetats ansvar for opplæring av fosterhjem ……………………………………………………. 208
38.4.6 Bufetats ansvar for å følge opp spesialiserte fosterhjem ……………………………………. 209
38.5 Tilsyn i fosterhjem………………………………………………………………………………………………… 209
38.6 Beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem……………………………………………………………. 209
38.6.1 Beredskapshjem……………………………………………………………………………………………. 209
38.6.2 Spesialiserte fosterhjem…………………………………………………………………………………. 209
17
38.7 Finansiering av fosterhjem…………………………………………………………………………………….. 210
38.7.1 Ordinære fosterhjem……………………………………………………………………………………… 210
38.7.2 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem ……………………………………………………. 210
Del 9 Behandling av saker i fylkesnemnd og domstol…………………………………………………………210
Barnevernstjenestens forberedelse av sak for fylkesnemnda ……………………………………….210
39.1 Hva er fylkesnemnda? …………………………………………………………………………………………… 210
39.2 Ansvar for å fremme sak for fylkesnemnda ……………………………………………………………… 211
39.2.1 Barnevernstjenestens begjæring om tiltak ……………………………………………………….. 211
39.2.2 Barnevernstjenestens forberedelse av adopsjonssaker for fylkesnemnda ……………. 212
39.2.3 Prosessuelle spørsmål ……………………………………………………………………………………. 212
39.2.4 Forenklet behandling……………………………………………………………………………………… 213
39.2.5 Utvidet nemnd………………………………………………………………………………………………. 213
Særlig om saksbehandlingen i fylkesnemnda …………………………………………………………….214
40.1 Hovedprinsipper for saksbehandlingen i fylkesnemnda…………………………………………….. 214
40.2 Oppnevning av advokat for privat part……………………………………………………………………. 214
40.3 Talsperson for barnet……………………………………………………………………………………………. 214
40.4 Samtaleprosess…………………………………………………………………………………………………….. 215
40.5 Rett til innsyn i opplysninger fremlagt for fylkesnemnda …………………………………………… 216
40.6 Habilitet………………………………………………………………………………………………………………. 216
40.7 Forhandlingsmøte ………………………………………………………………………………………………… 216
40.7.1 Forhandlingsmøte i klagesak………………………………………………………………………………. 217
40.8 Endringssaker ………………………………………………………………………………………………………. 217
40.9 Saksstyrende avgjørelser, avvisning og heving …………………………………………………………. 218
40.10 Vedtak og begrunnelse………………………………………………………………………………………. 218
40.11 Godtgjøring til vitner, sakkyndige og tolk……………………………………………………………… 218
Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak…………………………………………………………..218
41.1 Frist for å kreve rettslig overprøving……………………………………………………………………….. 218
41.2 Partenes adgang til rettslig overprøving ………………………………………………………………….. 219
41.2.1 Privat parts adgang til å reise søksmål ……………………………………………………………… 219
41.2.2 Barns adgang til å reise søksmål………………………………………………………………………. 219
41.2.3 Fosterforeldres adgang til å reise søksmål………………………………………………………… 219
41.3 Utsatt iverksettelse ………………………………………………………………………………………………. 220
41.4 Konsekvenser av at private part får medhold…………………………………………………………… 220
41.5 Tingretten……………………………………………………………………………………………………………. 220
41.5.1 Lukkede dører……………………………………………………………………………………………….. 221
41.6 Lagmannsretten …………………………………………………………………………………………………… 221
18
41.7 Høyesterett………………………………………………………………………………………………………….. 221
41.8 Den europeiske menneskerettighetsdomstol…………………………………………………………… 221
41.8.1 Barnevernstjenestens rolle når norske barnevernssaker behandles av EMD…………. 222
Fri rettshjelp og retten til bistand fra advokat……………………………………………………………222
42.1 Bistand fra advokat eller annen fullmektig ………………………………………………………………. 222
42.2 Fri rettshjelp ………………………………………………………………………………………………………… 222
42.2.1 Fritt rettsråd …………………………………………………………………………………………………. 223
42.2.2 Fri sakførsel ………………………………………………………………………………………………….. 223
42.3 Særlig om forvaltningsloven § 36……………………………………………………………………………. 223
Del 10 Samarbeid med andre instanser…………………………………………………………………………..224
Samarbeids- og samordningsplikt……………………………………………………………………………224
43.1 Barnevernstjenestens samarbeidsplikt……………………………………………………………………. 224
43.2 Kommunens samordningsplikt……………………………………………………………………………….. 225
43.3 Rett til individuell plan ………………………………………………………………………………………….. 225
Særlig om samarbeid med helsetjenesten…………………………………………………………………226
Særlig om samarbeid med barnehage og skole…………………………………………………………..226
Særlig om samarbeid med justissektor …………………………………………………………………….227
46.1 Samarbeid med politiet og politibistand………………………………………………………………….. 227
46.2 Samarbeid om oppfølging av barn under straffegjennomføring …………………………………. 227
Særlig om samarbeid med NAV ………………………………………………………………………………227
Særlig om samarbeid med familievernkontorene……………………………………………………….228
Del 11 Saker der barn har tilknytning til andre land…………………………………………………………..228
Barnevern over landegrenser …………………………………………………………………………………228
49.1 Adgangen til å gi opplysninger til andre lands myndigheter……………………………………….. 228
49.2 Ulovlig barnebortføring…………………………………………………………………………………………. 229
49.2.1 Barn som bortføres eller tilbakeholdes fra forelders omsorg i utlandet ……………….. 229
49.2.2 Barn som bortføres fra barnevernstjenesten…………………………………………………….. 229
49.2.3 Bistand fra Bufdir…………………………………………………………………………………………… 229
49.3 Konsulær bistand i barnevernssaker……………………………………………………………………….. 230
Barn som er eller kan være utnyttet i menneskehandel……………………………………………….230
Barn med uavklart oppholdsstatus………………………………………………………………………….231
51.1 Bekymring for omsorgssituasjonen til et barn som har kommet til Norge sammen med
foreldre eller andre med foreldreansvar…………………………………………………………………………….. 232
51.2 Bekymring for omsorgssituasjonen for enslige, mindreårige asylsøkere ……………………… 232
51.2.1 Enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år …………………………………………………….. 232
51.2.2 Enslige, mindreårige asylsøkere over 15 år……………………………………………………….. 233
19
51.2.3 Bekymringsmelding til barnevernstjenesten for barn som bor på mottak eller
omsorgssenter…………………………………………………………………………………………………………….. 233
51.2.4 Enslig, mindreårig barn som ikke vil bo på omsorgssenter eller mottak ……………….. 233
Barn med avklart oppholdsstatus – kommunens ansvar ved bosetting av barn…………………234

Side 20

Del 1. Rettslig rammer og sentrale hensyn

Menneskerettslig forpliktelser

1.1 FNs barnekonvensjon
Barnekonvensjonen er den sentrale konvensjonen til beskyttelse av barns rettigheter.
Barnekonvensjonen er en helt sentral rettskilde for alle som jobber med barn, ettersom den
tydeliggjør barnets stilling som eget rettssubjekt og barnets rettigheter.

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Hvis det er motstrid mellom
barnekonvensjonen og annen lovgivning, skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven §3. Norge er forpliktet etter konvensjonen til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge.
Beskyttelsen skal utøves på en ikke-diskriminerende måte.

Noen av de mest sentrale artiklene i barnekonvensjonen er artikkel 3 om barnets beste, artikkel 12
om barnets rett til å bli hørt, forbud mot diskriminering i artikkel 2 og retten til liv, overlevelser og
utvikling i artikkel 6.

1.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har som formål å beskytte
menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. EMK er gjort til norsk lov gjennom
menneskerettsloven. Ved motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lov, har konvensjonen
forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

En av de sentrale bestemmelsene i konvensjonen i forbindelse med barnevernssaker er artikkel 8 om
retten til familieliv. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har betydning for norsk
barnevernspraksis. Norge har blitt dømt for brudd på artikkel 8 i flere saker, og domstolen har blant
annet rettet kritikk mot norsk praksis i forbindelse med samvær etter omsorgsovertakelser. Du kan
lese mer om samvær i kapittel 31, og om retten til familieliv under punkt 2.4.6.

I barnevernssaker kan retten til familieliv etter EMK komme i konflikt med barnekonvensjonens
prinsipp om barnet som selvstendig individ med egne rettigheter. Det må da gjøres en balansert
avveiing, hvor både hensynet til barnets beste og barnets og foreldrenes rett til familieliv må inngå.
Du kan lese mer om dette i punkt 2.4.11 om hvilke konsekvenser EMDs avgjørelser har for
barnevernstjenestens saksbehandling.

1.3 Grunnloven
Barns rettigheter er vernet i Grunnloven § 104. Bestemmelsen slår fast at barn har krav på respekt
for sitt menneskeverd og vern om sin personlige integritet. Grunnloven § 104 omtaler barns rett til å
bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og myndighetenes plikt til å legge vekt på barnets mening i
overenstemmelse med barnets alder og utvikling. Bestemmelsen slår også fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Norge har tilsluttet seg til flere konvensjoner som har direkte eller indirekte betydning på
barnevernfeltet. I tillegg til BK og EMK har Norge også tilsluttet seg Haagkonvensjonen 1996.

Side 21
Rettslige rammer og sentrale hensyn

2.1 Barnevernloven
Barnevernloven er, ved siden av forvaltningsloven, den sentrale loven for barnevernstjenestens
saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organiseringen, og den
inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernloven stiller blant annet krav til
saksbehandlingstid og kvaliteten på barnverntjenestens arbeid. Loven har også egne regler om
gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og
mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. I det følgende omtales noen
sentrale bestemmelser.

2.1.1 Barnevernlovens formål
Barnevernloven § 1-1 slår fast hva som er lovens formål. Dette er å sikre at barn og unge som lever
under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til
rett tid. Videre fremgår det at formålet med loven er å bidra til at barn møtes med trygghet,
kjærlighet og forståelse. Dette er viktige elementer i god omsorg, og bestemmelsen uttrykker en
forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og
unge får trygge og gode oppvekstvilkår.

Formålsbestemmelsen er viktig for barnevernstjenestens saksbehandling fordi den gir retning for
barnevernstjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelser (Ot.prop.
nr. 44 (1991-92) s. 16).

2.1.2 Barnevernlovens stedlige virkeområde
Barnevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge
og oppholder seg her, jf. barnevernloven § 1-2. Det er barnets tilknytning til Norge som er
avgjørende, ikke foreldrenes. Det er presisert i barnevernloven at den også gjelder for barn som
oppholder seg i riket, og som er flyktninger eller er internasjonalt fordrevne, eller når barnets vanlige
bosted ikke lar seg fastsette.

For barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat, gjelder §§ 4-12 og 4-3. Dette får betydning i saker der begjæring om slike tiltak er sendt til fylkesnemnda, men hvor
barnet og familien forlater Norge før fylkesnemnda har fattet vedtak i saken.

I de tilfellene der et barn har vanlig bosted i et annet land enn Norge, men oppholder seg i Norge, har norsk barnevernstjeneste myndighet til å fatte visse type tiltak etter barnevernloven kapittel fire. I
praksis betyr dette at det kan fattes frivillige vedtak og midlertidige vedtak i akuttsituasjoner når barn har behov for beskyttelse. For barn som oppholder seg i riket, men som har vanlig bosted i en annen stat, gjelder §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-6 og 4-29.

Barnevernloven gjelder også i utgangspunktet på Svalbard, med de særreglene som følger av Forskrift om barnevern på Svalbard.

2.1.3 Hvem barnevernloven gjelder for
Tiltak etter barnevernloven kan iverksettes for barn under 18 år. Det følger av barnevernloven § 1-3.
Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller
erstattes av andre tiltak som er omhandlet av barnevernloven inntil barnet har fylt 25 år.

2.2 Forvaltningsloven
Forvaltningsloven har saksbehandlingsregler som gjelder for alle forvaltningsorganer, også
for barnevernstjenesten. Loven stiller krav til barnevernstjenestens behandling av saker både i

Side 22

utrednings-, vedtaks- og klagebehandlingsfasen. For eksempel stiller loven krav til
habilitet, til barnevernstjenestens veiledning av barn og foreldre, forhåndsvarsel ved enkeltvedtak og
partenes rett til innsyn i sakens dokumenter. En annen sentral bestemmelse er kravet til at en sak
skal være så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak.

Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen er begrunnet i viktige hensyn som rettssikkerhet, tillit til
forvaltningen og at en sak blir behandlet på en upartisk og rettferdig måte. Flere av bestemmelsene i
forvaltningsloven er helt sentrale for barnevernstjenestens saksbehandling og er omtalt flere steder i
rundskrivet. Hvem som er part i en sak, parters innsynsrett, inhabilitet, taushetsplikt og enkelte
andre temaer knyttet til forvaltningsloven er omtalt i del 2 om barnevernstjenestens
saksbehandling.

2.3 Barneloven
Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter ovenfor barn, barns rettigheter ovenfor
foreldrene og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast
bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Familievernet har et særlig
ansvar i en slik situasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for beskyttet tilsyn ved samvær jf.
barneloven § 43a. Dette omtales særlig under punkt 12.12.1.

Det kan oppstå situasjoner hvor en av foreldrene i en foreldretvist henvender seg
til barnevernstjenesten for å be om hjelp. Barnevernstjenestens myndighet er begrenset i en slik
situasjon, men barnevernstjenesten kan ikke la være å undersøke barnets omsorgssituasjon under
henvisning til at samværskonflikter faller utenfor barnevernstjenestens myndighetsområde. Barnevernstjenestens ansvar for barn og unge omfatter også tilfeller der foreldrene ikke bor sammen og har en konflikt som går utover omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten har imidlertid ikke myndighet til å flytte barnet mellom foreldrene, eller fastsette eller stoppe samværsordninger, selv om de mener dette ville være til barnets beste. Skjæringspunktet mellom barnevernloven og barneloven omtales nærmere i Barneog likestillingsdepartementets veileder om forholdet mellom barnevernloven og barneloven.

2.4 Grunnleggende prinsipper og bestemmelser
Barnevernstjenesten i Norge har historisk sett hatt tre overordnede prinsipper som grunnlag for de
vurderinger som skal gjøres og de beslutninger som skal fattes. Disse er omtalt som barnets beste,
det biologiske prinsipp og prinsippet om mildeste effektive inngrep. I tillegg har barns rett til
medvirkning og innflytelse blitt et stadig viktigere hensyn de senere årene. Det er av avgjørende
betydning å høre barnets stemme, for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.
De sentrale prinsippene er forankret i internasjonalekonvensjoner, Grunnloven, barnevernloven,
barneloven, og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange
sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning,
men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og
samfunnsforhold. I tillegg til å gi overordnede føringer for barnevernstjenestens vurderinger og
arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. I juridisk teori synes det å være
enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. Noen viktige prinsipper har også blitt nedfelt i
loven, som barnevernstjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse,
og plikten til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom
prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier (garantier for å oppfylle rettsikkerhet) er
omtalt av FNs barnekomité i Generell kommentar nr. 14 (2013).

Side 23

I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha
betydning for barnevernstjenestens saksbehandling.

2.4.1 Barnets beste
Hensynet til barnets beste er et av de grunnleggende prinsippene i norsk barnevernrett. FNs
barnekomité har presisert at «barnets beste», eller «the best interest of the child», både er et
overordnet prinsipp, en saksbehandlingsregel og en selvstendig rett for barnet. Barnevernstjenesten
skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Dette står blant
annet i Grunnloven § 104, artikkel 3 i FNs konvensjon om barnets rettigheter
(barnekonvensjonen) og i barnevernloven § 4-1.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de
foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller
lovgivende organer (Barnekonvensjonen artikkel 3). Forskning og systematisert erfaringskunnskap er
sentralt for barnevernstjenestens faglige vurderinger og den skjønnsmessige vurderingen av hva som er barnets beste.

Etter avgjørelser fra EMD og Høyesterett er det tydeliggjort at barnets beste er delt i to
komponenter. Barnet har på den ene siden et selvstendig krav på vern om sin helse og utvikling,
uavhengig av foreldrenes interesser og behov. Samtidig er det som utgangspunkt til det beste for
barnet å høre til i sin biologiske familie og bevare familiebåndene. Begge aspekter er viktige, og det
er ikke på generelt grunnlag mulig å si hvilket av dem som veier tyngst.

Barnets beste har «overordnet betydning», og vil etter forholdene kunne bety at foreldrenes rett til
familieliv med barnet må vike Det er viktig at tiltakene som vurderes og besluttes har grundige
drøftelser av avveiningen av de til dels motstridende interessene som vil være til stede i nær sagt alle
tilfeller hvor det er snakk om å gjøre bruk av særlige tiltak etter barnevernloven. Begrunnelsen for de
valg som tas, må reflektere disse grundige avveiningene, og det må sørges for god dokumentasjon
som underbygger de valgene som tas. Du kan lese mer om dette i informasjonsskriv om
behandlingen av barnevernssaker – nye avgjørelser fra Høyesterett

FNs barnekomité har utgitt en generell kommentar om innholdet i prinsippet om barnets beste etter
barnekonvensjonen artikkel 3.3 (FNs barnekomités Generell kommentar nr. 14 (2013).
Barnekomiteen viser til at for å finne frem til hvilken avgjørelse som er til barnets beste, må det
foretas en konkret og helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken. Komiteen har listet opp
flere momenter som kan inngå i en barnets beste-vurdering. Komitéen understreker at momentlisten
ikke er uttømmende eller hierarkisk. Følgende momenter er trukket frem:

• barnets synspunkter
• barnets identitet
• barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner
• barnets behov for omsorg, beskyttelse og trygghet
• om barnet er i en sårbar situasjon
• barns rett til helse og skolegang

Noen momenter kan stå mot hverandre i en konkret sak, for eksempel barns behov for beskyttelse
mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og
relasjoner. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av mulige positive og negative konsekvenser
for barnet, for å finne frem til hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak.

Side 24

Du kan lese mer om forholdet mellom barnets beste i FNs barnekonvensjon og retten til både barnet
og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8 i punkt 2.4.6 og om konsekvenser for
barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser i punkt 2.4.10.

2.4.2 Barns rett til medvirkning
Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Barns rett til å bli hørt i
spørsmål som berører dem følger blant annet av Barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og Grunnloven
§ 104. Barnevernstjenestens plikt til å sørge for barns medvirkning kommer også frem av
barnevernloven §§ 1-6 og 6-3, og er utdypet i forskrift om medvirkning og tillitsperson.
Barnevernloven § 7-9 og forskrift om barnets talsperson handler om barns rett til medvirkning i saker
som behandles av fylkesnemnda.

Barnevernloven gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å medvirke i alle
forhold som vedrører barnet. Dette er en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning, men barnet
har ikke en plikt til å medvirke.

Medvirkningen skal sikre at barnets perspektiv kommer frem og bidra til at avgjørelser som tas er til
barnets beste. Dette betyr ikke at barnet får vetorett eller rett til å bestemme. Barnet skal lyttes til,
og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med alder og modenhet.

Retten til medvirkning og innflytelse gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som
vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Barnet vil for
eksempel ha rett til å medvirke ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær,
utarbeidelse av tiltaksplaner og ved bruk av tvang på institusjon. Plikten omfatter alle instanser som
har oppgaver etter barnevernloven.

Barnevernstjenesten skal sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer. Barnet skal
få tilstrekkelig og tilpasset informasjon ut fra alder og modenhet, og barnevernstjenesten skal
tilrettelegge for at barnet kan få uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved ikke-verbal
kommunikasjon. For eksempel kan barnet ha behov for tolk eller tilgang på fysiske hjelpemidler for å
utøve sin rett (Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 17, merknad til § 1-6.)

Barnet har imidlertid ikke en plikt til å snakke med barnevernstjenesten. Slike samtaler kan bare
gjennomføres hvis barnet selv ønsker det, jf. FNs barnekomité som understreker at barnet «fritt» skal
kunne gi uttrykk for sine synspunkter. Det innebærer at det skal gjøres uten press, manipulering eller
utilbørlig påvirkning, og at barnet selv kan velge om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt.
Barnets rett til å medvirke innebærer at barnevernstjenesten ikke uten videre kan legge til grunn at
barnet ikke ønsker å snakke med barnevernstjenesten, hvis dette er informasjon som kommer fra
foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for å spørre
om barnet ønsker samtale. Barnets medvirkning skal bidra til at barnets etniske, religiøse, kulturelle
og språklige bakgrunn ivaretas.

Når det fattes vedtak, skal barnevernstjenesten dokumentere barnets medvirkning og hvordan
barnets beste er vurdert, jf. barnevernloven § 6-3 a.

2.4.3 Minste inngreps prinsipp
Barnevernloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet
enn det som er nødvendig. Barnevernstjenestens saksbehandling og tiltak må derfor stå i et rimelig
forhold til de mål som kan oppnås. Dette prinsippet omtales derfor ofte som
forholdsmessighetsprinsippet.

Side 25

Det skal alltid vurderes om mindre inngripende tiltak vil være tilstrekkelig til å oppnå formålet med
tiltaket. For eksempel skal barnevernstjenesten alltid vurdere om hjelpetiltak kan bidra til en
forsvarlig omsorgssituasjon før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse. En undersøkelse skal
ikke være mer inngripende enn det innholdet i meldingen tilsier, jf. barnevernloven § 4-3 andre ledd.
Samtidig skal tiltak og undersøkelser være effektive og ta hensyn til barnets totale omsorgssituasjon,
slik at barnet får riktig hjelp til rett tid og en forsvarlig omsorg. Hensynet forhindrer ikke at
barnevernstjenesten setter i verk inngripende tiltak når det anses som nødvendig.

2.4.4 Foreldrenes rett til medvirkning
Barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med barn og foreldre. Det kommer
frem av barnevernloven § 1-7. Bestemmelsen slår fast at barnevernsmyndighetene skal utøve sin
virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre.
Bestemmelsen gjelder på alle stadier av en barnevernssak og gjelder både kommunalt og statlig
barnevern, og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernloven.
Plikten er imidlertid ikke absolutt. Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid. Barnevernet må
likevel tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste.

Foreldre skal behandles på en respektfull måte ved at de møtes med verdighet, og ved
at barnevernet opptrer hensynsfullt og profesjonelt. Foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor.
Barnevernet må ikke være enig, men skal anerkjenne og vise respekt for foreldrenes synspunkter og
behov. Videre skal barnevernet ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og
benytte kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barneverntiltak.

2.4.5 Biologiske prinsipp
Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn
ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er
nødvendig av hensyn til barnets beste. Barnevernloven omtaler ikke hensynet til å ivareta biologiske
bånd direkte, men det er lovens klare utgangspunkt at det normalt vil være til barnets beste å vokse
opp sammen med sine foreldre. Dette gjenspeiles flere steder i loven, som ved at

• barnevernet skal gi frivillig hjelp, og det skal mye til før det kan gripes inn med tvang
• vilkårene for en omsorgsovertakelse er strenge
• omsorgsovertakelser skal oppheves når forholdene ligger til rette for det
• barn og foreldre har rett til kontakt og samvær også etter en omsorgsovertakelse
• når barn må flytte fra hjemmet, skal det alltid vurderes om det er til barnets beste å
flytte til noen i familie eller nære nettverk

2.4.6 Retten til familieliv
Barns rett til omsorg må ses i sammenheng med barn og foreldres rett til familieliv. Etter EMK
artikkel 8 nr. 1 har enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Barnet har også en rett til
familieliv etter barnekonvensjonen artikkel 16.

Retten til familieliv etter artikkel 8 i EMK er ikke absolutt. Barnevernstjenesten kan gjøre inngrep i
familielivet dersom vilkårene i konvensjonens artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være

• i samsvar med lov
• nødvendig i et demokratisk samfunn og
• være forankret i nærmere angitte hensyn.

Side 26

Hensynet til barnets beste skal alltid inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Å overta omsorgen for
et barn mot foreldrenes vilje er et stort inngrep i familielivet, men kan være et nødvendig
og forholdsmessig sett hen til barnets beste.

Barnets rett til vern mot ulovlige eller vilkårlige inngrep i sitt familieliv omfatter ikke utelukkende
forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre. EMD har tolket EMK artikkel 8 slik at
den også omfatter adoptivbarns forhold til adoptivforeldre, barns forhold til en «sosial» forelder og
barnets forhold til andre slektninger enn foreldrene, som søsken, besteforelder, tanter og onkler. Det
avgjørende er hvor nær personlig tilknytning det er mellom barnet og den som hevder å ha rett til
familieliv med barnet.

Det er det faktiske, og ikke det biologiske, familieforholdet som skal vektlegges i vurderingen, og det
er den reelle tilknytningen mellom barnet og den «sosiale» forelderen som er avgjørende. «Sosial»
forelder kan være både steforeldre og fosterforeldre.

EMDs praksis viser at EMK artikkel 8 må tolkes i takt med endringer i barnets familiestruktur. Flere av
barnekonvensjonens artikler bør ses i lys av denne praksisen.

2.4.7 Hensyn til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn
Barnekonvensjonen og barnevernloven har flere bestemmelser som skal bidra til å ivareta barns
kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Et barn som tilhører en minoritet eller en urbefolkning skal ikke nektes retten til, sammen med andre
medlemmer av sin gruppe, å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller
bruke sitt eget språk. Dette kommer frem av barnekonvensjonen artikkel 30. Bestemmelsen må ses i
sammenheng med barnekonvensjonen artikkel 8 om respekt for barnets identitet, og er en rettighet
for barnet.1 Rettigheten må likevel harmonisere med de øvrige rettighetene barnet har etter
konvensjonen, blant annet prinsippet om barnets beste i artikkel 3.

Etter barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3 skal det, når mulige løsninger overveies ved plassering av
et barn utenfor hjemmet, tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
Denne bestemmelsen kommer til anvendelse når barn plasseres utenfor hjemmet etter
barnevernloven og gjelder alle barn, blant annet urfolk, nasjonale minoriteter og andre etniske
minoriteter. Dette fremgår også av barnevernloven § 4-15. Det betyr at det må tas hensyn til
barnets bakgrunn når det vurderes hvilket fosterhjem eller hvilken institusjon som er til barnets
beste.

3. juli 2018 trådte flere lovendringer i kraft som vil kunne bidra til bedre ivaretakelse av barns
kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. (Prop.169 L (2016-2017) Samvær og kontakt av en viss
hyppighet med familie og nettverk er én måte å ivareta kontinuitet i barnets oppdragelse og ta
hensyn til barnets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Barnets familie inkluderer også barnets
slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Barnevernstjenesten må gjøre en
konkret vurdering i den enkelt sak om hvem som regnes som barnets familie og nære nettverk.
Videre er det lovfestet i barnevernloven § 1-7 at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt
for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre. Dette innebærer blant annet
at barnevernet skal ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og benytte
kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape
tillit og for å kunne samarbeide om barnevernstiltak. Bestemmelsen gjelder for alle
barnevernsmyndigheter og på alle stadier av en sak.

Side 27

Hva som er barnets synspunkt, hvilken vekt barnets mening er tillagt og hvordan barnets beste er
vurdert, skal komme frem av de vedtakene som fattes av fylkesnemnda og barnverntjenesten. Det
kommer frem av barnevernloven §§ 6-3 a og 7-19. Det er presisert i forarbeidene at for barn som
tilhører en etnisk minoritet bør det komme frem av vedtaket hvordan det tas hensyn til barnets språk
og kultur. Det er gitt en særskilt omtale av samiske barn og presisert at dersom et samisk barn skal i
fosterhjem, bør det fremgå hvordan barnet kan opprettholde samisk språk og kultur i
fosterhjemmet.

2.4.8 Forsvarlighet
Tiltak og tjenester etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. barnevernloven § 1-4. Kravet til
forsvarlighet er en rettslig standard som gjelder for hele barnevernets virksomhet,
inkludert barnevernstjenestens saksbehandling. Kravet gjelder for kommunalt og statlig barnevern,
og private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernloven. Tiltak og tjenester må holde
tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig omfang.

Kjernen i forsvarlighetskravet er vurderinger av hva som kan betegnes som god praksis. Hva som er
god praksis, vil være forankret i anerkjent fagkunnskap og faglige anbefalinger. Innholdet vil kunne
endre seg i takt med fagutviklingen og med endringer i verdioppfatninger i samfunnet. Departementet har laget kvalitetsmål som skal gi retning for å videreutvikle tjenester og
tiltak i barnevernet. (De nasjonale kvalitetsmålene er presisert i Prop.106 L (2012-2013) pkt. 6.3).
Kvalitetsmålene innebærer at barn og familier skal få hjelp som virker, at de møter trygge og sikre
tjenester og at de blir involvert og har innflytelse. Videre skal barn og familier møte tjenester som er
samordnet og preget av kontinuitet, og de skal oppleve at ressurser utnyttes godt og at barnevernet
sørger for likeverdige tjenester. Disse kvalitetsmålene vil være relevante for vurderingene av hva som
er forsvarlig.

Når grensen mot det uforsvarlige og ulovlige skal fastlegges, vil spørsmålet være hvor store avvik fra
god praksis som kan aksepteres. Barnevernstjenestens virksomhet vil være lovlig når den ligger
innenfor spennet mellom beste praksis og forsvarlighetskravets nedre grense. For å unngå at tiltak og tjenester får et uforsvarlig og ulovlig innhold, bør barnevernstjenesten innrette sin virksomhet mot det som kan betegnes som god praksis. Samspillet mellom anbefalinger av hva som er god praksis og kravet til forsvarlighet vil kunne bidra til en faglig utvikling. Barnevernloven § 1-4 innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstatere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernloven.

2.4.9 Barnevernstjenestens utredningsplikt
Barnevernstjenesten har et selvstendig ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, og at de
kjenner til de nødvendige faktiske forholdene i saken før vedtak treffes. Dette følger av
forvaltningsloven § 17 første ledd.

Selv om § 17 bare gjelder direkte for enkeltvedtak, er bestemmelsen et uttrykk for et generelt
prinsipp som gjelder alle barnevernstjenestens avgjørelser. Hvor store krav som skal stilles til å
utrede saken, vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sakens viktighet og konsekvensene av et
uriktig vedtak må tas i betraktning. Det vil blant annet ha betydning hvor alvorlig forhold det er snakk om, kompleksiteten i problemene som avdekkes, og hvor store inngrep i privatlivet avgjørelsen vil kunne innebære. Grundigheten må avveies mot behovet for rask saksbehandling, og mot hensynet til at en undersøkelse ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier (minste inngreps prinsipp).
Les mer om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

Side 28

Hva som skal utredes, vil være bestemt av det saken gjelder, og de relevante rettsreglene.
Opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte at saksforholdet omfattes av den aktuelle rettsregelen,
samt hva som er relevante opplysninger for skjønnsutøvingen, vil være styrende for hva som må
utredes.
Les mer om utredning i undersøkelsesfasen i punkt 19.1.2.1.

2.4.9.1 Hva skal utredes?
Utredningsplikten omfatter først og fremst forhold som knytter seg til vilkårene for å treffe vedtaket.
Det omfatter også de hensynene som barnevernstjenesten har plikt til å ta stilling til ved
skjønnsutøvelsen. Se punkt 2.4 om hvilke grunnleggende prinsipper og hensyn barnevernstjenesten
må ta med i sine vurderinger.

Når barnevernstjenesten utreder saken, må de opptre upartisk. Det vil si at utredningsplikten
omfatter både forhold som taler for, og forhold som taler mot en bestemt løsning av saken.

2.4.9.2 Hvor grundig skal saken utredes?
Barnevernstjenesten plikter å undersøke og utrede saken i den utstrekning det er nødvendig i det
enkelte tilfellet for å sikre en forsvarlig og riktig avgjørelse. Hvor omfattende undersøkelser som
kreves etter § 17 første ledd avhenger også av sakens art. Fordi barnevernssaker ofte innebærer
betydelige inngrep i de berørtes privatliv, stilles det strenge krav til klarlegging av de faktiske
forholdene. Undersøkelsen må likevel ikke gjøres mer inngripende enn nødvendig.

Gjelder det særskilte beviskrav, det vil si krav til hvor sannsynlig eller sikkert noe må være, kan også
det påvirke hvor omfattende og grundig saksutredningen må være. For eksempel kreves det særlig
grundig utredning/beslutningsgrunnlag for at fylkesnemnda skal kunne vedta omsorgsovertakelse
med hjemmel i barnevernloven § 4-12 bokstav d. I denne bestemmelsen er det et krav om at det er
«overveiende sannsynlig» at barnets helse og utvikling kan bli skadd i fremtiden, dersom barnet får
bli i hjemmet. Les mer om omsorgsovertakelser i kapittel 22.

2.4.9.3 Hvilken plikt har barnevernstjenesten til å gjennomgå og kontrollere opplysninger fra parter og andre?
Når det gjelder kravet til grundighet i saksutredningen, er det et spørsmål om i hvilken grad
barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som kommer fra parten eller andre.
Barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som blir lagt frem fra andre i den grad det er grunn til det. Plikten til å kontrollere opplysninger øker jo større behovet er for å sikre en riktig avgjørelse, som der vedtaket er særlig inngripende eller irreversibelt (adopsjonsvedtak). En slik kontroll av opplysninger ligger i begrepet utredning.

Hvor troverdig kilden er vil ha betydning for hvor grundig kontrollen må være. Hvis informasjonen
kan gi et skjevt eller usant bilde av virkeligheten, kan det ha betydning.

2.4.10 Kontradiksjon og plikten til å legge frem opplysninger
Kontradiksjon er en sentral rettssikkerhetsgaranti som innebærer at partene har rett til å uttale seg
og si sin mening i saken, og til å gjøre seg kjent med det forvaltningsorganet har anført før en
beslutning tas. Den saken retter seg mot har ofte de beste forutsetninger for å opplyse saken.
Hensynet til å få saken best mulig opplyst tilsier derfor at partene får anledning til å påpeke
eventuelle feil eller uoverensstemmelser i faktagrunnlaget. Retten til kontradiksjon henger sammen
med partenes rett til å uttale seg i egen sak. Uttaleretten og retten til kontradiksjon vil øke tilliten til
barnevernstjenestens beslutninger eller uttalelser.

Side 29

En forutsetning for kontradiksjon er at den det gjelder får varsel om og innsyn i sakens dokumenter.
Hovedhensynene bak retten til å bli hørt og de kontradiksjonsmulighetene denne retten gir, er langt
på vei ivaretatt gjennom forvaltningsloven regler, særlig bestemmelsene om forhåndsvarsling
(forvaltningsloven § 16) og informasjonsplikt og uttalerett (forvaltningsloven § 17 annet og tredje
ledd). Les mer om dette i kapittel 4.

2.4.10.1 Informasjonsplikt om opplysninger om parten selv
Parten har etter forvaltningsloven §§ 18 til 19 rett til å gjøre seg kjent med alle opplysningene i
saken. Når barnevernstjenesten under saksforberedelsen mottar opplysninger om sakens parter, skal
barnevernstjenesten legge opplysningene frem for parten slik at han eller hun kan uttale seg om
innholdet. Barnevernstjenesten skal legge frem slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber
om dette. Det betyr ikke nødvendigvis at alle opplysninger som kommer inn i saken løpende må
legges frem for partene. Dette kan også gjøres i møter, hvor parten får mulighet til å kommentere
aktuelle, nye opplysninger. Dette gjelder likevel ikke i alle tilfeller.
Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet i følgende typetilfeller

• opplysninger bekreftes av fremstilling parten selv har gitt eller kontrollert i annen anledning
• rask avgjørelse er nødvendig av hensyn til andre parter eller offentlige interesser
• opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket
• eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til
parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens
ønsker.

Parten har størst behov for å få fremlagt opplysninger om seg selv. Før en sak blir avgjort, kan parten
ha behov for å kommentere og eventuelt klargjøre opplysninger som barnevernstjenesten har
innhentet. Dette er kjernen i informasjonsplikten og er viktig for at parten skal kunne korrigere
eventuelle feil, for eksempel i et møtereferat. Når det gjelder opplysninger om forhold som parten
selv er nærmest til å kjenne, bidrar informasjonsplikten til å sikre at de aktuelle opplysningene er
oppdaterte, korrekte og relevante for saken.

2.4.10.2 Informasjonsplikt om andre opplysninger enn om parten
Også andre opplysninger som barnevernstjenesten mottar, som ikke gjelder parten, bør parten
gjøres kjent med. Dette er særlig andre opplysninger av vesentlig betydning som
barnevernstjenesten forutsetter at parten har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som
parten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Det følger av
forvaltningsloven § 17 tredje ledd. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en
rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved
at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. I
enkelte tilfeller vil barnevernstjenesten ha plikt til å legge frem for parten opplysninger som går inn
under «bør»-regelen. Utredningsplikten kan etter omstendighetene trekke i den retning.

2.4.10.3 Informasjonsplikt når barn er part i saken
Hvis barnet er part i saken, skal opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd
også legges frem for barnet. Dette følger direkte av bestemmelsens fjerde ledd. Dette gjelder med
mindre barnet har oppgitt at det ikke er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal sørge for at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt
syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter, skal også få gi utrykk for sin
mening. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

Side 30

Det er ikke regulert uttrykkelig hvordan eller når opplysninger skal legges frem for partene. Dette må
barnevernstjenesten selv ta stilling til. Det er viktig at det ikke skjer så sent at partens tilbakemelding
ikke kan påvirke avgjørelsen. For å sikre fremdrift i saksbehandlingen kan det virke naturlig å legge
frem opplysningene for parten ganske snart etter at de er mottatt

2.4.11 Konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMDavgjørelser
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer fastsatt at norske myndigheter
har brutt artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til familieliv. På bakgrunn av
fellelsene i EMD har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling. Tre sentrale dommer ble
avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020 (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S). I dommene gjør Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som følger av EMK artikkel 8, barnevernloven og norske prosessregler. Dette gir viktige retningslinjer for hvordan retten til familielivet, slik EMD og Høyesterett forstår denne menneskerettigheten, skal og bør komme til uttrykk i virksomheten til barnevernsmyndighetene. Det gjelder særlige tiltak i barnevernloven kapittel 4.

I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen. Noen av prinsippene retter seg
spesielt mot fylkesnemndene og domstolene når de vurderer tiltak, men de fleste har direkte
betydning også for saksbehandlingen hos barnevernstjenesten. Høyesterett mener selv at det er
snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker.
Føringene fra Høyesterett er rettslig bindende og skal følges opp i barnevernstjenestens virksomhet.

Vurdering av barnets beste sett opp mot foreldrenes interesser

I avgjørelsene vurderer Høyesterett blant annet om avgjørelsene fra EMD har betydning for hvilken
vekt som skal legges på hensynet til barnets beste. Høyesterett viser til at EMD anerkjenner at det er
bred enighet, også i folkeretten, om at barnets beste er av overordnet betydning («of paramount
importance») i alle avgjørelser som gjelder barn (HR-2020-661-S). Samtidig er hensynet til familiens
enhet og familiegjenforening i tilfelle av adskillelse en del av retten til familieliv. Både hensynet til
barnets beste og til gjenforening av familien skal inngå i den balanserte avveiningen som skal foretas
etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Praksis fra EMD gir ikke grunnlag for å hevde at hensynet til barnets beste har blitt svekket. De gir
imidlertid anvisning om at barnets beste ikke kan vurderes uavhengig av foreldrenes interesser. Selv
om barnets beste skal være et overordnet hensyn, må også foreldrenes interesse i å opprettholde
familielivet tas med i vurderingen av om tiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak. Det må for det første
vurderes hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet man står overfor. Deretter må det vurderes
hvilken vekt dette skal ha, sett opp mot foreldrenes interesse. Høyesterett understreker at hensynet
til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til
grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre (det biologiske prinsipp). Dette gjelder
imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en
avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på
hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke foreligger noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle
materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon, omsorgsovertakelse og samvær
etter barnevernloven kapittel 4. Dermed var det ikke grunnlag for å sette til side reglene i
barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.

Skjerpende krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon

Side 31

Høyesterett har understreket i flere avgjørelser betydningen av at forutsetningen om hensyn til
familiebånd, både for foreldre og barnet, er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet,
fylkesnemndene og domstolene. (HR 2020-662-S og HR 2020-661-S) Det må komme tydelig frem at
hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på
vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en reell avveining av
kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Gjenforeningsmålsetting

De norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis.
Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk
rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Staten har en plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes.
Gjenforeningsmålsettingen kan likevel oppgis hvis

• de biologiske foreldrene er særlig uegnet,
• foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og
utvikling.
• hvis det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for
stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

2.5 Andre relevante lover for barnevernstjenestens saksbehandling
De viktigste krav til barnevernstjenestens saksbehandling finnes i barnevernloven og i
forvaltningsloven. Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder
for barnevernstjenestens saksbehandling, jf. barnevernloven § 6-1 første ledd. I tillegg inneholder
barnevernloven særregler om saksbehandlingen som delvis avviker fra forvaltningslovens regler både for barnevernstjenesten og for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

2.5.1 Adopsjonsloven
Adopsjonsloven regulerer vilkårene som må være oppfylt før fylkesnemnda kan fatte vedtak om
adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd. Loven slår blant annet fast at barn som
har fylt 12 år selv må samtykke til å bli adoptert, jf. § 9 andre ledd. Loven slår også fast at
fosterforeldre som er samboere, gift eller separert, må adoptere sammen, jf. § 6. Adopsjonsloven
regulerer videre rettsvirkningene av en adopsjon, og den adopterte og deres etterkommere sin rett
til opplysninger om identiteten til biologiske foreldre.

2.5.2 Offentlighetsloven
Offentlighetsloven regulerer allmennhetens rett til innsyn i saksbehandlingen i offentlig forvaltning.
Journalister eller andre interesserte kan be om innsyn i alle saksdokumenter etter offentlighetsloven.
Retten til innsyn gjelder i utgangspunktet også overfor barnevernstjenesten, og er begrunnet i
hensynet til en åpen og gjennomsiktig saksbehandling. I barnevernssaker vil imidlertid opplysninger
om foreldre og barn være underlagt taushetsplikt. Også opplysninger om en persons tilknytning til
barnevernet er taushetsbelagt, og barnevernet kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler
om en person har tilknytning til en barnevernssak.

Offentlighetsloven kan gi rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger hvis alle som har krav på
taushet samtykker til det, jf. offentlighetsloven § 13. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som
hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Når barnet har fylt 15 år og har
selvstendige partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3, kreves det i tillegg eget samtykke fra
barnet. Det er likevel en viktig begrensning i foreldrenes adgang til å frigi taushetsbelagte
opplysninger i barnevernloven § 6-7 femte ledd. Dersom et barns interesser tilsier det,

Side 32

kan Statsforvalteren eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt
taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
Hvis barnevernstjenesten mener at barnets interesser tilsier at det ikke skal gis innsyn i opplysninger
som foreldrene har samtykket til at kan utleveres, har Statsforvalteren adgang til å fatte vedtak om at
det ikke skal gis innsyn.
Se ellers punkt 16.1.4.7 om foreldres begrensning i innsyn når barnet motsetter seg at de skal få
innsyn.
Bufdir har også utarbeidet en veileder for mediekontakt som kan gi gode råd om hvordan forholde
seg til innsynskrav.

2.5.3 Tvisteloven
Tvisteloven regulerer domstolenes behandling av barnevernssaker. Kapittel 36 har særregler for
behandling av tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Det følger av barnevernloven § 7-17 at
tvisteloven gjelder for fylkesnemndas saksbehandling så langt den passer.

2.5.4 Kommuneloven
Kommuneloven handler om kommunal organisering, saksbehandling, økonomisk forvaltning og
planlegging i kommunene.
Kommuneloven har også regler om interkommunalt samarbeid. Du kan lese mer om dette i punkt
12.4 .

2.5.5 Rettshjelploven
Fylkesnemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter når
barnevernstjenesten fremmer en begjæring om tiltak for nemnda. Det kommer frem av
barnevernloven § 7-8. De private partene har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving,
jf. rettshjelpsloven § 17. Det betyr at foreldrene får dekket utgifter til advokat av det offentlige i
forbindelse med fylkesnemndsbehandling av begjæringen, uavhengig av inntekt. Også advokatens
forberedende arbeid i forbindelse med saken dekkes. Forberedelse til sak for fylkesnemnda anses
som å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barnevernstjenesten har bestemt
seg for å fremme sak for fylkesnemnda.

Foreldrene får også dekket utgifter til advokat hvis saken trekkes av barnevernstjenesten før den tas
til behandling, jf. rettshjelpsloven § 11 første ledd punkt 2 b. De vil også få dekket advokatutgifter
hvis barnevernstjenesten har fattet midlertidige vedtak etter §§ 4-6 annet og tredje ledd, 4-9 første
og annet ledd og 4-25 annet ledd, men vedtaket bortfaller fordi det ikke begjæres nye tiltak for
fylkesnemnda innen seks uker, jf. rettshjelpsloven§ 11 første ledd punkt 2 a.

Foreldrene har også rett til å la seg bistå av advokat i andre barnevernssaker enn de som behandles
av fylkesnemnda, jf. forvaltningsloven § 12. Som hovedregel må foreldrene i slike tilfeller dekke
utgiftene selv. Se mer om fri rettshjelp i kapittel 49.

2.5.6 Personopplysningsloven/personvernforordningen (GDPR)
Personvern handler om retten til å få ha sitt privatliv i fred, som er et grunnleggende prinsipp i en
rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger.
Personopplysningsloven (Lov om behandling av personopplysninger av 15. juni 2018 nr. 38) består av nasjonale regler og EUs personvernforordning (GDPR- General Data Protection Regulation).
Forordningen ble tatt inn i personopplysningsloven i 2018, og er et sett regler som gjelder for alle
EU/EØS-land. Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder en rekke
bestemmelser som blant annet stiller krav til behandling av og oppbevaring av personopplysninger.

Side 33

Ny personopplysningslov trådte i kraft 20. juli 2018. Samtidig ble EUs personvernforordning (GDPR)
gjort til norsk rett, jf. personopplysningsloven § 1. Forordningen oppstiller et omfattende generelt
personopplysningsregelverk om blant annet grunnleggende prinsipper for behandling av
personopplysninger og om vilkårene for å behandle personopplysninger, rettigheter for
enkeltpersoner og plikter for behandlingsansvarlige og databehandlere.
Loven og forordningen supplerer bestemmelsene om innsyn i opplysninger med hjemmel i
forvaltningsloven og offentlighetsloven, og gir bestemmelser om hvordan man skal rette eller
slette/sperre uriktige eller ufullstendige personopplysninger.

Loven og forordningen inneholder også bestemmelser som presiserer adgangen til å gjennomføre
enkelte behandlinger av personopplysninger. Bestemmelsene gjelder særlig adgangen til å behandle
særlige kategorier av personopplysninger for forskning, arkivformål eller statistiske formål. Videre er
det gitt en bestemmelse som fastsetter den norske aldersgrensen for barns samtykke til behandling
av personopplysninger ved bruk av informasjonssamfunnstjenester, og en bestemmelse som tillater
behandling av fødselsnummer og andre entydige identifikasjonsmidler på nærmere fastsatte vilkår.

2.5.7 Arkivloven
Kravene til arkivering av saksdokumenter følger av arkivlova og dens forskrifter. Formålet med
arkivlova er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktig forvaltningsmessig
informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertiden. Loven gjelder for
barnevernstjenesten.

Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til
denne. Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.
Alle relevante opplysninger i en barnevernssak bør av hensyn til barnet bevares for fremtiden.
Arkivloven § 6 pålegger barnevernet «å ha arkiv». Arkivlova § 2 bokstav b definerer arkiv som
«dokument» som blir til som et ledd i organets virksomhet. Av denne definisjonen følger det at
terskelen for arkivplikt er lav; det kreves ikke at saken er avsluttet eller at den er dokumentert i et
saksarkivsystem.
Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.
Se mer om barnevernets arkivplikt i punkt 5.2.

Del 2 Generelle saksbehandlingsregler
Beslutningsprosessen
Barnevernet tar en rekke beslutninger (vedtak og andre avgjørelser) som griper inn i privatlivet til
barn og familier. Beslutningene kan ha store konsekvenser for dem som blir berørt.
Beslutningenes inngripende karakter gjør at det er svært viktig at hele rekken av handlinger som
fører frem til en beslutning (beslutningsprosessen) er korrekt. Barnevernstjenestens saksbehandling
må med andre ord følge forvaltningslovens regelverk, forvaltningsrettslige grunnprinsipper og ellers
være forsvarlig, jf. barnevernloven § 1-4.
Riktige avgjørelser forutsetter at barnevernstjenesten har skaffet seg et tilstrekkelig og oppdatert
beslutningsgrunnlag. Et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag forutsetter at saken blir
tilstrekkelig utredet. Les mer om utredningsplikten i punkt 2.4.9.

Side 34

3.1 Beslutningsgrunnlaget
Til beslutningsgrunnlaget hører sakens faktum, det rettslige grunnlaget, analyser og vurderinger.
Hvis beslutningsgrunnlaget ikke er riktig eller tilstrekkelig, er det risiko for at tjenesten treffer uriktige avgjørelser og avgjørelser som ikke er til barnets beste. Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, dess større krav stilles det til beslutningsgrunnlaget. Beslutningsgrunnlaget må foreligge før barnevernstjenesten treffer avgjørelse i saken.

3.1.1 Sakens faktum
Barnevernstjenesten må klargjøre faktum i saken, det vil si klargjøre de faktiske forholdene som kan
ha betydning for avgjørelsen og hvilke faktiske opplysninger det tas utgangspunkt i.
Beslutningsgrunnlaget må bygge på de faktiske forholdene i saken. Hvis opplysninger står i motstrid
til hverandre, må tjenesten ut fra sakens opplysninger ta en beslutning om hva som er det mest
sannsynlige faktiske grunnlaget. Tjenesten må i den sammenheng redegjøre for hvorfor noe er viktig
eller mindre viktig for barnevernstjenestens vurderinger.

3.1.2 Det rettslige grunnlaget
Barnevernstjenesten må være tydelig på hva som er det rettslige grunnlaget for sine beslutninger, og det må klargjøres hvilke vilkår som må være oppfylt for at rettsregelen kommer til anvendelse.
Sakens faktum er grunnlaget for å kunne ta stilling til om lovens vilkår er oppfylt.

3.1.3 Analyser og vurderinger
Barnevernstjenesten må vise hvilke analyser og vurderinger de har foretatt. Analyser og
barnevernfaglige vurderinger vil stå sentralt i vurderingen av om skjønnsmessige vilkår er oppfylt
eller ikke.

3.1.3.1 Analyse
Det er viktig at barnevernstjenesten analyserer faktaopplysningene de mottar.
En analyse er en prosess der barnevernstjenesten setter sammen den informasjonen de har om
barnet og barnets situasjon med relevant barnevernsfaglig kunnskap. Analysen skal ta utgangspunkt i funnene fra barnevernstjenestens utredning og de problemstillingene eller hypotesene som
formuleres underveis.

Barnevernstjenesten må gjennomgå funnene fra utredningen, og betydningen av funnene må
vurderes og analyseres. Både risiko- og beskyttende faktorer bør komme frem, og hvilken virkning og risiko dette har for barnet og familien. Ulike innfallsvinkler og perspektiver må drøftes, og funnene veies opp mot hverandre.

Analysen skal gi svar på utredningens problemstillinger og hypoteser, som for eksempel å beskrive et barns behov og hvordan familien kan støttes slik at de får bedre forutsetninger til å ivareta barnets behov. Gjennom analysen er det også sentralt at barnevernstjenesten klarer å identifisere mulige årsaker og forklaringer til problemene. Ved å lansere flere tolkninger av informasjonen vil
barnevernstjenesten få et bredere grunnlag for å vurdere hva som er til barnets beste.

3.1.3.2 Barnevernsfaglige vurderinger
Analysen skal munne ut i en balansert vurdering som både viser hva som taler for og mot en
konklusjon. Den barnevernsfaglige vurderingen handler om å veie for og imot de mulige tolkninger
som kom fram i analysen. Det dreier seg om å drøfte om barnet har behov for tiltak fra barnevernet.

Side 35

Barnevernstjenesten må dokumentere/synliggjøre de barnevernsfaglige avveiningene og hvilke
bestemmelser i barnevernloven som beslutningene bygger på.

Tiltak som besluttes etter barnevernloven kapittel 4 må være basert på en grundig vurdering av hva
som er det beste for barnet. Det må komme tydelig frem at relevante hensyn er vurdert, og hvilken
vekt de er tillagt ved avveiningen. (Les i kapittel 2 om sentrale hensyn.) Saksbehandlingen må vise at
det er foretatt en «reell avveining» av kryssende hensyn. Alle tungtveiende momenter må være
trukket frem og begrunnet. Motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert
må.

Argumentene og momentene må være vurdert i forhold til det konkrete barnet. Det er ikke
tilstrekkelig med generelle betraktninger som overordnet kan være eksempler på skadelige forhold i
barns oppvekst eller forhold som generelt er elementer som gir gode omsorgsbetingelser for barn.
I den grad avgjørelser bygger på sakkyndiguttalelser, bør det komme frem på hvilken måte
barnevernstjenesten har forstått og vektlagt disse.

3.2 Beslutningen (vedtak og andre avgjørelser)
Basert på beslutningsgrunnlaget må barnevernstjenesten konkludere og fatte beslutninger.
Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til beslutningenes form og innhold, blant annet om
skriftlighet. Les mer om dette i kapittel 4.

3.3 Dokumentasjonskrav
Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å dokumentere/skrive ned faktiske opplysninger den
blir kjent med (via egne undersøkelser eller mottar fra andre) og som kan ha betydning for
avgjørelsen. Barnevernstjenesten skal videre dokumentere det rettslige grunnlaget som
beslutningene bygger på, de sentrale barnevernsfaglige vurderinger og avveiningene som ligger til
grunn for valg som gjøres. Les mer om dokumentasjonsplikt i kapittel 5.
Barnevernstjenestens vedtak

Barnevernstjenesten kan fatte vedtak om tiltak av svært inngripende karakter. For å ivareta foreldre
og barns rettssikkerhet er det derfor spesielt viktig at barnevernstjenesten følger barnevernlovens og
forvaltningslovens krav til saksbehandling og utforming av vedtaket.

4.1 Enkeltvedtak
Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte
personer, jf. forvaltningsloven § 2 b. Alle avgjørelser som gjelder ytelser og tjenester etter
barnevernloven skal regnes som enkeltvedtak, jf. barnevernloven § 6-1 annet ledd. Forvaltningsloven
kapittel 5 gir regler om vedtakets form og innhold, bl.a. regler om skriftlighet (§ 23), begrunnelse (§§
24 og 25) og underretning om vedtaket (§ 27).

4.1.1 Hvilke av barnevernstjenestens avgjørelser er enkeltvedtak?
De fleste avgjørelser i barnevernstjenesten er enkeltvedtak, og blir som regel bare kalt for vedtak.
Det gjelder blant annet

• henleggelse av undersøkelse, jf. 4-3 sjette ledd
• avgjørelse om å iverksette hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4
• avslutning av hjelpetiltak, jf. barnevernloven §§ 4-4
• frivillig plassering av barn i atferdsinstitusjon, jf. § 4-26
• avslutning av opphold på atferdsinstitusjon, jf. § 4-24

Side 36

• hjelpetiltak om ettervern, jf. § 1-3 annet ledd, jf. § 4-4.
• flytting av barn som er under omsorg av barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 4-17.
• midlertidige vedtak i akuttsituasjoner (barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9, 4-25, 4-29).
• en avgjørelse om avvisning av en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Det er for
eksempel avvisning av en forespørsel om å bli ansett som part i en sak, eller avvisning av en
klagesak.

Les mer om akuttvedtak i kapittel 21.

4.1.2 Avgjørelser som ikke er enkeltvedtak
En beslutning om å henlegge en melding eller en beslutning om å iverksette undersøkelser etter
barnevernloven § 4-3 er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder når det som
ledd i saksbehandlingen fattes såkalt prosessledende avgjørelser. Disse er heller ikke enkeltvedtak.
Dette er for eksempel tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsen, for eksempel avgjørelse om

• å innhente informasjon
• hvorvidt det skal oppnevnes sakkyndige og hvilken sakkyndig
• en person er å anse som part
• en part skal gis dokumentinnsyn
• beslutning om bruk av politibistand for å få gjennomført en undersøkelse eller et vedtak
etter barnevernloven § 6-8. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen her.

4.1.3 Enkeltvedtak som treffes av fylkesnemnda i førsteinstans
Alle andre vedtak om tvang enn akuttvedtak, fattes av fylkesnemnda. Det gjelder blant annet vedtak
om

• medisinsk undersøkelse og behandling, jf. barnevernloven 4-10
• behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov, jf. 4-11
• omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12,
• atferdsplassering av barn, jf. barnevernloven § 4-24
• samvær, jf. barnevernloven § 4-19 andre ledd
• forbud mot flytting av barn, jf. barnevernloven § 4-8 første ledd
• fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, jf. barnevernloven § 4-20.

4.2 Saksbehandlingskrav ved enkeltvedtak
Forvaltningslovens kapittel 4 stiller krav til saksforberedelsen ved enkeltvedtak, blant annet stilles
det krav til forhåndsvarsel og plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. Les mer om
barnevernstjenestens saksforberedelse og om krav til forhåndsvarsel i punkt 4.2.1 og
utredningsplikten i kapittel 2.4.9.

Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til selve vedtaket, slik som regler om skriftlighet, begrunnelse
og underretning. Kapittelet gjelder bare avgjørelser som er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3
første ledd. Reglene må imidlertid også følges ved de fleste andre beslutninger som
barnevernstjenesten tar ut fra alminnelige forvaltningsrettslige krav til forsvarlig saksbehandling.
Dette betyr at barnevernstjenesten ofte vil ha en plikt til å gi parten en viss begrunnelse også for
avgjørelser som ikke er å anse som enkeltvedtak, særlig hvis de etter sitt innhold og betydning for
parten ligger nær opp til enkeltvedtak.

Side 37

4.2.1 Forhåndsvarsel
En part som ikke allerede ved en søknad eller på annen måte har fått uttalt seg i saken, skal varsles
og få anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 16
første ledd. Hensynet med forhåndsvarsel er at parten skal få kjennskap til saken og skal ha mulighet
til å uttale seg slik at parten kan ivareta sine interesser i saken.

Forhåndsvarslet skal beskrive hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at
parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser.

I barnevernssaker er forhåndsvarsel ofte ikke nødvendig, fordi parten skal ha fått uttalt seg i saken i
forbindelse med undersøkelsen eller parten har samtykket før det ble fattet hjelpetiltak.

Hvis det er nødvendig å gi forhåndsvarsel, må forhåndsvarselet gis i god nok tid før vedtaket fattes.
Det må gis i så god tid at parten får tid til å tenke seg om og eventuelt rådføre seg.

Hvis et barn har fylt 15 år eller på annen måte er part i saken, jf. barnevernloven § 6-3 andre ledd,
skal også barnet varsles og få anledning til å uttale seg. I barnevernssaker er foreldrene parter, selv
om også barnet har selvstendige partsrettigheter. Les mer om partsbegrepet og barnets
partsrettigheter i kapittel 6.3.

Det finnes enkelte unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd.
Forhåndsvarsel kan blant annet unnlates når

• varsling ikke er praktisk mulig. Dette vil kunne være tilfellet i akuttsituasjoner når vedtak må
fattes umiddelbart.
• forhåndsvarsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Dette vil kunne være
tilfelle hvis det er fare for at barnet vil bli holdt skjult eller kidnappet for å hindre
iverksettelsen av et vedtak.
• parten ikke har kjent adresse, og barnevernstjenesten etter en avveining mener at
ettersporing vil kreve mer tid og arbeid enn rimelig sett i forhold til partens interesser.
• parten på annen måte har fått kunnskap om at vedtak skal treffes og har hatt rimelig tid og
anledning til å uttale seg. Det kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med sak i
fylkesnemnda, hvor parten på forhånd er varslet om at saken er sendt til fylkesnemnda.
• varsel vurderes av andre grunner som åpenbart unødvendig. Det kan være aktuelt når det
fattes et vedtak som er i samsvar med partens ønsker.

4.2.1.1 Skriftlig forhåndsvarsel
Hovedregelen er at barnevernstjenesten skal gi forhåndsvarsl skriftlig. Når det vil være særlig
byrdefullt eller når saken haster, kan varslet gis muntlig. For eksempel kan det være aktuelt når det
er nødvendig å fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner.
Les mer om akuttvedtak i kapittel 21.

4.2.2 Vedtakets utforming
Enkeltvedtak skal være skriftlig jf. forvaltningsloven § 23. Hvis et vedtak må fattes umiddelbart, kan
det unntaksvis være muntlig. Det kan for eksempel være nødvendig for barnevernstjenesten i en
akutt situasjon hvor det ikke er tid til å utforme et skriftlig vedtak. Kravene til begrunnelse i
forvaltningsloven §§ 24 og 25 gjelder også i en slik situasjon, og må formidles muntlig til partene.
Barnevernstjenesten skal umiddelbart etter at barnet er ivaretatt utforme et skriftlig vedtak.
Skriftlighetskravet er begrunnet med at vedtakets innhold skal bli så klart og entydig som mulig. En
muntlig uttalelse kan lettere misforstås.

Side 38

Hvis barnet er part, skal barnevernstjenesten ved utformingen av vedtaket ta hensyn til barnets alder
og mulighet til å forstå vedtaket.

4.3 Krav til vedtakets innhold

4.3.1 Vedtakets konklusjon
Vedtaket må inneholde en klar og tydelig konklusjon. Konklusjonen bør være så konkret som mulig,
for eksempel hvor mange timer med støttekontakt/avlastning som fattes. Hvis det fattes vedtak om
råd og veiledning bør det for eksempel også fremgå av vedtaket hvordan veiledningen skal innrettes.

Bakgrunnen for dette er at parten trenger å vite hva den skal samtykke til, eventuelt klage på.

4.3.2 Begrunnelse
Alle enkeltvedtak skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Bakgrunnen for dette er blant
annet at parten skal kunne forstå hvorfor et vedtak får det utfallet det gjør. En begrunnelse
innebærer at parten får en redegjørelse for hva vedtaket bygger på av faktiske og rettslige
forutsetninger, og en forklaring som setter parten i stand til å forstå hvorfor barnevernstjenesten har
kommet til det aktuelle utfallet. Begrunnelsen kan føre til større grundighet og nøyaktighet i
saksbehandlingen, forståelse fra partens side for at avgjørelsen er riktig og bedre forutsetninger for
parten til å vurdere klage.

Et annet hovedhensyn er at det skal være mulig å kontrollere og etterprøve vedtaket.
Forvaltningsloven § 25 første ledd gir nærmere regler om hva begrunnelsen skal inneholde.
Barnevernstjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som
ligger til grunn for vedtaket. Forvaltningsloven § 25 gir minimumskravene som gjelder i alle slags
saker. I det ligger at barnevernstjenesten ikke bare vil stå fritt til å gi mer utførlige begrunnelser enn
det har plikt til, men at det også kan følge av sakens art og viktighet at vedtaket må begrunnes mer
utførlig og nøyaktig enn direkte gitt i § 25. Barnevernstjenestens vedtak vil ofte falle inn i denne
kategorien.

Begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes.

Kravene til begrunnelse gjelder også når barnevernstjenesten endrer sitt vedtak etter klage, jf.
forvaltningslovens § 33.

4.3.2.1 Rettslig grunnlag
Begrunnelsen skal vise til de rettsregler vedtaket bygger på, jf. forvaltningsloven § 25 første ledd.
Innholdet i reglene skal gjengis i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket.
Barnevernstjenesten kan ikke la være å gjengi regelhenvisninger med den begrunnelse at det antas
at partene er kjent med reglene gjennom egen advokat.

4.3.2.2 Faktiske forhold
Begrunnelse skal vise til de faktiske forholdene vedtaket bygger på, jf. forvaltningsloven § 25 andre
ledd. Begrunnelsen må fremheve de avgjørende og kritisk viktige opplysningene for vedtakets utfall.
Vedtaket må skille beskrivelser av faktum – hva som har skjedd, observasjoner og faktiske
opplysninger, fra vurderinger av hvilken betydning dette har.

Det må komme tydelig frem av vedtaket at lovens vilkår er beskrevet og vurdert opp mot de
konkrete forholdene i saken, og at vilkårene er vurdert oppfylt/ikke oppfylt. Med det menes for
eksempel at vilkåret om «særlig behov» for hjelpetiltak må vurderes og tolkes, slik at det går frem av
vedtaket at familien har et behov som er større enn for familier i alminnelighet.

Side 39

4.3.2.3 Avgjørende hensyn
De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøvelse av barnevernstjenestens skjønn, bør nevnes,
jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Basert på forarbeidene til forvaltningsloven legges det til grunn
at barnevernstjenesten i stor grad plikter å begrunne en slik skjønnsmessig myndighetsutøvelse. Det
vil derfor være nødvendig med en nærmere redegjørelse for hvilke faglige vurderinger og avveininger av motstridene hensyn som vedtaket i særlig grad bygger på, og at de viktigste momenter som har vært avgjørende i skjønnsutøvelsen nevnes. Dette kan også utledes av forsvarlighetskravet, jf. barnevernloven § 1-4.

4.3.2.4 Skjerpet krav til begrunnelse ved inngripende vedtak
Forvaltningsrettslige prinsipper gjør at kravene til begrunnelse i et vedtak, skjerpes jo mer
inngripende vedtaket er. (Prop. 169 L (2016-20179 punkt 10.4.4) Jo mer inngripende tiltak det er
snakk om, desto større krav stilles det til en grundig begrunnelse.

Vedtak om tvang, for eksempel ved omsorgsovertakelser, fattes av fylkesnemnda.
Barnevernstjenesten må likevel forberede saken og sikre at den er forsvarlig utredet og at
beslutningsprosessen har vært god. I ansvaret for å forberede saken for nemnda og i kravet til
forsvarlig utredning ligger at barnevernstjenesten i sitt saksfremlegg må vise til sine barnevernfaglige vurderinger og begrunnelser. Kravet til skjerpet begrunnelse vil derfor primært få betydning for barnevernstjenesten i forbindelse med når barnevernstjenesten utarbeider sin begjæring til fylkesnemnda. Det må komme frem av saksfremlegget om mindre inngripende tiltak er blitt vurdert, og hvorfor de ikke ble ansett som tilstrekkelige Det er for eksempel nødvendig å beskrive hvorfor det ikke er nok med hjelpetiltak i stedet for vedtak om omsorgsovertakelse.

Skjerpet krav til begrunnelse vil også ha betydning når barnevernstjenesten fatter akuttvedtak. En del
hjelpetiltak er også inngripende for familiene de retter seg mot, da de i større eller mindre grad kan
oppleves som «frivillig tvang», og det derfor kan stilles spørsmål ved hvor reelt samtykket i realiteten
er. Det er også i disse vedtakene nødvendig at det er et skjerpet krav til begrunnelsen.

4.3.2.5 Særlig om barnets sårbarhet
Hvis barnet er særlig sårbart, og det er avgjørende i vurderingen av vedtakets konklusjon, bør
barnevernstjenesten så langt det er mulig gi en konkret begrunnelse av barnets sårbarhet.
Barnevernstjenesten bør vise til de faktiske forhold som gjør barnet særlig sårbart, årsaken til
sårbarheten, hva den består i, om den kan avhjelpes med hjelpetiltak, og hvilken betydning
sårbarheten har for barnets omsorgssituasjon. Det bør også forklares hva den konkrete sårbarheten
betyr for de kravene som stilles til den som skal ha omsorgen for barnet. Bakgrunnen er at det kan
være vanskelig for utenforstående å ta stilling til om et tiltak har vært nødvendig når det forklares,
uten nærmere utdyping. Det kan derfor være grunn for å skrive på en forståelig måte hvorfor det er
nødvendig å treffe et vedtak. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne tiltaket for eksempel i «barnets
sårbarhet».

4.3.2.6 Særlig om mangler ved foreldrenes omsorgsevne
Hvis det er mangler ved foreldrenes omsorgsevne som er begrunnelse for barnevernstiltaket, bør det
beskrives hva den manglende omsorgsevnen består i. Det er ikke tilstrekkelig å bare vise til at
foreldrene «mangler omsorgskompetanse» eller lignende, uten nærmere forklaring.

4.3.2.7 Barnets mening må komme frem av vedtaket
Barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører
barnet, jf. barnevernloven § 1-6. Barnets mening vil være en viktig del av beslutningsgrunnlaget. For

Side 40

et barn kan det være vanskelig å forstå og akseptere hvorfor avgjørelser blir tatt, når barnets
synspunkter ikke er synliggjort som en del av vurderingen.

Hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt skal komme frem av
vedtaket fra barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 6-3 a. Hvis vedtaket avviker fra hva som har
vært barnets syn i saken, skal dette begrunnes. Et slikt dokumentasjonskrav skal sikre at
barnevernstjenesten aktivt må sørge for at barnets synspunkter blir innhentet i saken. (Prop. 169 L
(2016-2017) punkt 10.4.4.) Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i
barnevernloven § 1-6. Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

4.3.2.8 Vurdering av barnets beste må komme frem av vedtaket
Alle tiltak som besluttes etter barnevernloven kapittel 4 skal bygge på hensynet til hva som er det
beste for barnet. Hensynet til barnets beste er avgjørende i barnevernssaker. Det skal komme frem
av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Det følger av barnevernloven § 6-3 a andre punktum.

4.3.3 Andre opplysninger vedtaket må inneholde
Vedtaket skal også opplyse om

• muligheten til å klage
• klagefrist
• klageinstans
• om fremgangsmåten ved klage
• retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. Det følger av
forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Når forholdene gir grunn til det, skal vedtaket også opplyse om

• adgangen til å søke fritt rettsråd
• forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11
• adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36

Les mer om adgangen til å søke fritt rettsråd og adgang til å få tilkjent saksomkostninger i kapittel 42, og barnevernstjenestens veiledningsplikt i kapittel 9.

4.4 Melding om barnevernstjenestens vedtak
Barnevernstjenesten skal gi skriftlig melding om vedtak til sakens parter, jf. forvaltningsloven § 27.
Hvis en part er representert ved fullmektig, skal melding om vedtak vanligvis sendes fullmektigen, jf.
forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Hvis det er hensiktsmessig, kan parten også få melding direkte fra
barnevernstjenesten. Kopi av meldingen bør i så fall sendes til fullmektigen. Parten kan selv kreve å
bli informert ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Et barn over 15 år som er part i saken skal også informeres om vedtaket, i tillegg til at
barnevernstjenesten må informere foreldrene, eventuelt verge eller andre med foreldreansvar. Det
følger av forvaltningsloven § 27 første ledd annet punktum. Les mer om barn som er part i saken i
kapittel 6.3.

Barnevernstjenesten har også en plikt til å gi barn som ikke er part i saken tilbakemelding om utfall
av et vedtak. Dette følger av barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon i forbindelse med barnets
rett til medvirkning, jf. barnevernloven§ 1-6.

Side 41

Barnevernstjenestens taushetsplikt er i utgangspunktet til hinder for at melding om vedtaket gis til
andre enn sakens parter. Det gjelder for eksempel en samværsforelder som ikke er part i saken. Men
barnevernstjenesten bør som regel informere samværsforelder om vedtaket.

Barnevernloven åpner også for å gi denne type informasjon til offentlige organer når vilkårene i
barnevernloven §§ 6-7 tredje ledd og 6-7a åpner for det. Les mer om barnevernstjenestens
taushetsplikt og adgang til å dele informasjon med andre i kapittel 14 og 15, og om
barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til melder i kapittel 19.14.

4.5 Klage og omgjøring av barnevernstjenestens vedtak

4.5.1 Klageadgang eller annen rettslig klageinteresse
Et enkeltvedtak kan klages på av den som er part eller annen med rettslig klageinteresse, til det
forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet barnevernstjenesten, jf.
forvaltningslovens § 28. Hvem som er part, følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e.
Dette kan du lese mer om i kapittel 6.

Klagen skal rettes til det organet som har fattet vedtaket, altså barnevernstjenesten, jf.
forvaltningsloven § 32. Dette for at barnevernstjenesten selv skal ta stilling til om klagen gir grunnlag
for å omgjøre vedtaket. Les mer om dette i punkt 4.5.6. Unntaket er barnevernstjenestens
midlertidige vedtak om tvang i akuttsituasjoner, hvor klagen etter barnevernloven § 7-23 skal
fremmes direkte til fylkesnemnda. Les mer om det i kapittel 21.5.3 -21.5.5. Andre enn parten kan
også klage på et vedtak hvis vedkommende har «rettslig klageinteresse», jf. forvaltningsloven § 28.
Ved rettslig klageinteresse stilles det normalt krav om konkret, praktisk og aktuell interesse i en
rettslig avklaring på vedtaket. Om noen har rettslig klageinteresse må avgjøres konkret i den aktuelle
saken. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse.

I særlige tilfeller kan det tenkes at fosterforeldre kan ha klagerett uten at de er å anse som parter i
saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Det kan for eksempel
være tilfelle ved vedtak om flytting fra fosterhjemmet etter barnevernloven § 17. Prop. 133 L (2020-
2021) punkt 15.1.2.

Samværsforeldre uten partsstatus har normalt ikke rettslig klageinteresse når det gjelder hjelpetiltak
hos bostedsforelder. Se også tolkningsuttalelse fra Bufdir.

4.5.2 Klagefrist
Fristen for å klage er tre uker regnet fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til parten,
jf. forvaltningsloven § 29 første ledd.

Selv om klagefristen er oversittet, kan likevel klagen i visse tilfeller tas under behandling, jf.
forvaltningsloven § 31. Klagen kan for det første tas under behandling hvis parten eller hans/hennes
fullmektig ikke har skyld i fristoversittelsen. Et eksempel på dette er at parten eller hans/hennes
fullmektig har vært syk eller har vært bortreist. Klagen kan også tas under behandling hvis det av
særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. I barnevernssaker vil slike særlige grunner ofte
foreligge, da vedtaket gjerne gjelder spørsmål som har stor betydning for barnet og familien. I
vurderingen av om klagen skal tas opp til behandling eller ikke, skal det legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Side 42

Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak hvis det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble
truffet. Det følger av forvaltningsloven § 31 siste ledd.

Et vedtak kan av og til omgjøres uten at det er klaget på vedtaket. Les mer om vilkår og frister for
dette i kapittel 4.5.7.

4.5.3 Krav til klagen
En klage skal normalt være skriftlig og undertegnet av klageren eller hans fullmektig, jf.
forvaltningsloven § 32. Klagen skal nevne det vedtak det klages over, og den endring som klageren
ønsker. Klagen bør i tillegg opplyse om hvilke endringer som ønskes i vedtaket og nevne de grunner
klagen støtter seg til.

4.5.4 Veiledning til å klage på enkeltvedtak
Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Les om dette i
kapittel 9. Det gjelder også når parten har behov for veiledning i forbindelse med en klage på
barnevernstjenestens vedtak. Barnevernstjenesten skal om nødvendig hjelpe den som ønsker å klage
med å sette opp klagen skriftlig. Klager har krav klagens adressat og om hvilke krav som stilles til
klagens form og innhold, jf. forvaltningsloven § 32, og klager må eventuelt få hjelp til å rette opp feil
og mangler når det er nødvendig. Videre skal barnevernstjenesten informere partene om retten til
advokat og muligheten for at en advokat bistår med å fremme klagen. Dette innebærer imidlertid
ikke at parten har krav på at barnevernstjenesten dekker utgiftene.

4.5.5 Klageinstans på barnevernstjenestens vedtak
Statsforvalteren er klageinstans for enkeltvedtak truffet av barnevernstjenesten. Det følger av
barnevernloven § 6-5 første ledd. Klageadgangen gjelder ikke saker som hører under fylkesnemndas
myndighetsområde, det følger av § 6-5 andre ledd.

Fylkesnemnda er klageinstans for akuttvedtak som fattes av barnevernstjenesten. (Barnevernloven
§§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9 jf. 4-8). I tillegg er fylkesnemnda klageinstans på flyttevedtak etter
barnevernloven § 4-17.

4.5.6 Barnevernstjenesten behandling av klage over enkeltvedtak
Ved barnevernstjenestens behandling av en klagesak gjelder forvaltningsloven kapittel 4 og 5 hvis
ikke annet følger av forvaltningsloven § 33. Barnevernstjenesten skal gjøre de undersøkelser som
klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre sitt vedtak hvis de finner klagen begrunnet, jf.
forvaltningsloven § 33 annet ledd. Barnevernstjenesten skal avvise klagen når vilkårene for å
behandle den ikke foreligger, for eksempel fordi vedkommende ikke har klagerett. Hvis
vedkommende ikke har partsrettigheter, vil han/hun også normalt mangle klagerett. Avvisning av en
klage er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og kan påklages.

Hvis barnevernstjenesten opprettholder vedtaket, skal klagen oversendes til Statsforvalteren, jf.
barnevernloven § 6-5. Se tolkningsuttalelse fra 18. januar 2017 fra Bufdir.

Hvis barnevernstjenesten ikke finner grunnlag for å endre eller oppheve sitt vedtak, skal de lage en
redegjørelse av saken faktum, klagens anførsler og begrunnelse for opprettholdelse av vedtaket.
Redegjørelsen sendes med kopi av sakens dokumenter og klagen til Statsforvalteren for videre
klagebehandling snarest mulig. Det bør sendes et foreløpig svar hvis det tar uforholdsmessig lang tid å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a. Kopi av redegjørelsen bør sendes til den som har
påklaget vedtaket, med mindre det kommer frem opplysninger som vedkommende ikke har rett til å
se.

Side 43

Klage over flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17 skal behandles av fylkesnemnda. Klagesakene
skal forberedes av barnevernstjenesten etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde
ledd. Det følger av barnevernloven § 7-10.

Barnevernstjenesten skal ved en klage varsle andre parter om at det er inngitt klage over vedtaket.
Dette kan for eksempel være foreldre når fosterforeldrene påklager barnevernstjenestens vedtak om
flytting av barn etter § 4-17. Disse skal motta kopi av klagen og gis en frist til å uttale seg, jf.
forvaltningsloven § 33 tredje ledd.

4.5.7 Omgjøring av vedtak uten klage
Et vedtak vil i en del tilfeller kunne omgjøres uten at det er påklaget. Det fremgår av
forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a)-c). Selv om vedtaket ikke er påklaget, kan
barnevernstjenesten omgjøre eget vedtak hvis

a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, eller
b) underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende og vedtaket heller ikke
er offentlig kunngjort, eller
c) vedtaket må anses ugyldig.

Etter det første alternativet er det fri adgang til å omgjøre til gunst for partene i saken. Det er
tilstrekkelig at omgjøring vil virke nøytralt overfor parten. Slik bestemmelsen er formulert, kan
omgjøring skje selv om det er til skade for en part hvis dette er en part som vedtaket ikke retter seg
mot eller direkte tilgodese.

Etter det andre alternativet kan barnevernstjenesten omgjøre sitt vedtak både der underretning
ennå ikke er sendt til parten, og der underretningen ennå ikke er kommet frem. Det er ikke adgang til å omgjøre vedtaket bare fordi parten ennå ikke har gjort seg kjent med det.

Etter det tredje alternativet kan omgjøring skje hvis vedtaket anses «ugyldig». Rekkevidden av dette
alternativet beror på reglene om når et vedtak er ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41 og ulovfestede
ugyldighetsregler.

Er noen av vilkårene som nevnt over oppfylt, kan også klageinstansen, Statsforvalteren, omgjøre
vedtaket, jf. forvaltningsloven § 35 andre ledd.

Statsforvalteren kan i noen tilfeller omgjøre barnevernstjenestens vedtak til skade for en part selv
om vedtaket ikke er påklaget. En slik omgjøring kan skje selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35
første ledd bokstav b og c ikke er til stede hvis hensynet til andre privatpersoner eller offentlige
interesser tilsier dette. Det følger av § 35 tredje ledd. Denne omgjøringsadgangen er imidlertid
tidsbegrenset. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må sendes parten innen tre uker etter at
melding om barnevernstjenestens vedtak ble sendt parten. Innen tre måneder etter samme
tidspunkt må melding om at vedtaket er omgjort være sendt parten.

4.5.8 Statsforvalterens behandling av klage

4.5.8.1 Statsforvalterens behandling av klage på enkeltvedtak
Statsforvalteren skal avvise saken hvis vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, jf.
forvaltningsloven § 34 første ledd. Statsforvalteren er ikke bundet av at barnevernstjenesten har
funnet at vilkårene for å behandle klagen foreligger. Forvaltningsloven § 31 har imidlertid regler for
oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Side 44

Statsforvalteren har ansvaret for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf.
forvaltningsloven § 33 femte ledd. Statsforvalteren kan dermed pålegge barnevernstjenesten å
undersøke saken nærmere. I en slik situasjon bør partene motta en orientering om dette fra
Statsforvalteren.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av vedtaket, så vel de rettslige som de skjønnsmessige. Videre
kan nye omstendigheter vurderes. Det følger av forvaltningsloven § 34 andre ledd og
barnevernloven § 6-6 første ledd. Statsforvalteren kan stadfeste vedtaket, oppheve det eller henvise
saken til helt eller delvis ny behandling hos barnevernstjenesten.

Statsforvalteren kan ikke endre vedtaket til skade for den som har klaget, med mindre klagerens
interesser må vike for hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser, jf.
forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Hensynet til barnet vil kunne være en slik interesse. Melding om
en slik endring må være sendt klageren innen tre måneder etter at barnevernstjenesten mottok
klagen.

Hvis Statsforvalteren i forbindelse med klagebehandlingen finner at det bør settes i verk tiltak som
hører under fylkesnemndas myndighetsområde, kan de fremsette slikt forslag overfor fylkesnemnda,
jf. barnevernloven § 7-10 fjerde ledd. I så fall gjelder saksbehandlingsreglene i
barnevernloven kapittel 7. Statsforvalterens adgang til å fremme sak er forutsatt benyttet kun i
unntakstilfeller hvis det foreligger kvalifisert faglig uenighet.

Hvis Statsforvalteren gir klager medhold, og vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan de bestemme
at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet, jf.
barnevernloven § 6-6 andre ledd. Det kan for eksempel tenkes at Statsforvalteren gir klageren
medhold i at det er behov for en plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-
4 sjette ledd. Statsforvalteren kan da bestemme at det skal iverksettes midlertidig tiltak i hjemmet,
for eksempel ulike avlastningstiltak, inntil egnet fosterhjem eller institusjonsplass kan fremskaffes.
Statsforvalterens vedtak skal begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 24 første ledd
og forvaltningslovens § 25. Statsforvalteren må i begrunnelsen oppgi hvilke lovbestemmelser
vedtaket bygger på. Begrunnelsen kan bare unnlates i den utstrekning dette følger av
forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Partene skal underrettes om Statsforvalterens vedtak i samsvar med forvaltningsloven § 27.
Underretningen bør alltid gis skriftlig. Hvis underretningen unntaksvis blir gitt muntlig, skal den
bekreftes skriftlig.

Statsforvalterens avgjørelse i klagesak etter barnevernloven kan ikke påklages videre til
departementet. Der Statsforvalteren omgjør et vedtak uten klage jf. forvaltningsloven § 35, vil
imidlertid vedtaket kunne påklages til departementet.

4.5.8.2 Statsforvalterens behandling av klage på barnevernstjenestens saksbehandling
Statsforvalteren skal føre tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunene, og med lovligheten av
barnevernstjenestens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven. Det følger av etter barnevernloven
§ 2-3 fjerde ledd, jf. § 2-3 b.

Hvis Statsforvalteren mottar informasjon som kan tilsi at tjenester eller tiltak ytes i strid med
barnevernloven eller forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, skal de vurdere om det er
grunnlag for videre undersøkelse, og eventuelt på hvilken måte en slik undersøkelse skal
gjennomføres. Avgjørende faktorer i denne vurderingen vil kunne være sakens alvorlighetsgrad,
sannsynligheten for at det er begått eller begås lovbrudd og hvorvidt forholdene fortsatt er aktuelle.

Side 45

Både partene i en barnevernssak og hvem som helst andre som er bekymret for et barn eller er
misfornøyd med barnevernstjenestens saksbehandling, kan kontakte Statsforvalteren og be dem
vurdere om barnevernstjenesten saksbehandling er lovlig og forsvarlig. Hvis barnevernstjenesten
mottar en slik klage, plikter de å oversende brevet til Statsforvalteren. Barnevernstjenesten plikter å
opplyse partene om Statsforvalterens tilsynsrolle, jf. forvaltningsloven § 11.
Barnevernstjenestens dokumentasjonsplikt og arkivering

Barnevernstjenestens saksbehandling må bygge på skriftlighet og nødvendig dokumentasjon.
Dokumentasjon er et viktig arbeidsverktøy for de ansatte i barnevernstjenesten. Det er nødvendig for å sikre kontinuitet, etterprøvbarhet av grunnlag for beslutninger, barns mulighet til senere å få
avklart viktige sider ved sin egen historie, og ikke minst for å sikre at kommunens barnevernledelse
kan kontrollere og avdekke svikt. Barnevernstjenesten må derfor ha rutiner for hvordan
dokumentasjonen journalføres, saksbehandles og arkiveres/bevares.

Kravet til skriftlighet og nødvendig dokumentasjon betyr at det i hver enkelt barnevernssak skal
opprettes en «barnevernsmappe» hvor sakens dokumenter og opplysninger fortløpende legges inn,
inkludert faktiske opplysninger og faglige vurderinger som er relevante for saken.
Også arkivloven, personopplysningsloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven har betydning for
barnevernstjenestens behandling og dokumentasjon av saks- og personopplysninger, herunder
oppbevaring, lagring, retting, sletting og innsyn i opplysninger. Les mer om innsyn i kapittel 16.

5.1 Dokumentasjonsplikt
Dokumentasjonsplikt betyr at barnevernstjenesten må synliggjøre sitt arbeid i saken, altså at de må
synliggjøre hva tjenesten har gjort og hvorfor de har gjort det. Å synliggjøre betyr i praksis å skrive
ned de opplysninger man mottar og vurderinger som blir gjort, og at disse nedtegnelsene sammen
med dokumenter som henholdsvis sendes ut og kommer inn blir lagt inn i barnevernsmappen. Dette
må skje på alle stadier i en barnevernssak; i melde- og undersøkelsesfasen, når kommunen enten
henlegger saken uten å iverksette tiltak eller selv fatter vedtak om tiltak eller fremmer en sak for
nemnda, samt ved valg av plasseringssted, herunder Bufetats valg av institusjonsplass.
Dokumentasjon av opplysninger og faglige vurderinger er også sentralt ved oppfølging og evaluering av igangsatte tiltak og når saken avsluttes.
Skriftlighet er nødvendig for å sikre at opplysninger som er nødvendige og relevante for en forsvarlig saksbehandling kan finnes igjen.

5.1.1 God og forsvarlig dokumentasjon er en viktig rettssikkerhetsgaranti.
Rettssikkerheten for foreldre og barn blir svekket når saksmappen ikke inneholder en skriftlig
dokumentasjon av hva som er gjort, hvilken informasjon som henholdsvis er innhentet og sendt ut og hvilke vurderinger som er gjort.

Nedtegning av barnevernets handlinger, skjønnsmessige vurderinger og faglige analyser underveis i
saken er avgjørende for de muligheter barn og foreldre har til å ivareta sine interesser og
synspunkter. Informasjonen er også viktig for at barnet i ettertid skal kunne forstå sin egen historie,
og hvordan og hvorfor barnevernet handlet som de gjorde.

For barnevernstjenesten har dokumentasjonen avgjørende betydning for dens egen saksbehandling,
for eksempel som grunnlag når det skal foretas vurderinger av hvilke tiltak som er riktige å sette inn i
en familie.

Side 46

En god dokumentasjonspraksis er også viktig for det tilfellet at saksbehandlere i barnevernstjenesten
byttes ut, og for de tilfellene hvor barnet flytter mellom kommuner. Dokumentasjon er med andre
ord viktig for å sikre kontinuitet i en barnevernssak. Ved mangelfull dokumentasjon kan ny
saksbehandler, eller ny barnevernstjeneste hvis barnet flytter til ny kommune, gå glipp av viktig
informasjon som de ellers ville kunne bygge videre på som grunnlag for å gi treffsikker hjelp.
Videre er dokumentasjonen som ligger i barnets saksmappe helt avgjørende for at andre
myndigheter og organer skal kunne etterprøve, føre kontroll og tilsyn med barnevernstjenestens
vurderinger og beslutninger.

Dokumentasjon er også et helt nødvendig premiss for god internkontroll. Les om internkontroll i
kapittel 12.8.

5.1.2 Rettslig grunnlag for dokumentasjonsplikt
Selv om dagens barnevernlov ikke inneholder en uttrykkelig bestemmelse om dokumentasjonsplikt
eller plikt til å «føre journal», er det lagt til grunn at det følger av forsvarlighetskravet i
barnevernloven § 1-4 og god forvaltningsskikk, at både statlig og kommunalt barnevern må
dokumentere faktiske opplysninger de blir kjent med via egne undersøkelser eller mottar fra andre.
De må også dokumentere sentrale barnevernsfaglige vurderinger og valg som gjøres. (En
journalføringsplikt innføres imidlertid med ny barnevernslov § 12-4 som trer i kraft 1. januar 2023).
Det følger videre eksplisitt av forvaltningsloven § 11 d at muntlige opplysninger som har betydning
for saken skal skrives ned hvis det er mulig, og forvaltningsloven §§ 17 og 18 forutsetter også
skriftlighet for at henholdsvis utredningsplikten og partenes innsynsrett skal kunne anses oppfylt.
I tillegg er det i barnevernloven lovfestet at barnevernstjenesten har en plikt til å dokumentere på
enkelte konkrete områder. Det gjelder ved

• henleggelser av melding. En henleggelse av en melding skal begrunnes, jf. barnevernloven §§
4-2 annet ledd
• henleggelse av undersøkelsessak. Henleggelse av en undersøkelse er et enkeltvedtak som
skal begrunnes og kan påklages, jf. Barnevernloven § 4-3 sjette ledd
• det skal fremgå av barnevernstjenestens og fylkesnemndas vedtak hva som er barnets
synspunkt, hvilken vekt barnets mening er tillagt og hvordan barnets beste er vurdert, jf.
barnevernloven §§ 6-3 a og 7-19 tredje ledd.
• barnevernet har også en plikt til å dokumentere barnets medvirkning i saksbehandlingen,
herunder hvorvidt barnet har fått anledning til å medvirke, hva barnet er blitt hørt om og hva
som var barnets syn, jf. medvirkningsforskriften § 7

Barnevernloven har også en rekke bestemmelser som pålegger barnevernstjenesten ansvar og
oppgaver som i praksis forutsetter at barnevernstjenesten dokumenterer faktiske opplysninger og
faglige vurderinger, herunder lovens bestemmelser om tiltaksplan § 4-5 og omsorgsplan § 4-15 tredje ledd.

5.1.3 Hvilke opplysninger skal nedtegnes?
Utgangspunktet er at alle sentrale opplysninger og vurderinger i en barnevernssak fortløpende skal
nedtegnes og legges inn i barnets saksmappe. Dette omfatter; alle faktiske opplysninger som er
avgjørende for saken, hva som er analysert, hva som er vurdert og hva som er besluttet.
Mappen skal inneholde nødvendig informasjon om barnet og barnets omsorgssituasjon og
beskrivelser av de barnevernsfaglige vurderinger som er gjort. Dette omfatter opplysninger om
hvordan barnevernstjenesten har handlet i saken og begrunnelsen for dette, evaluering av tiltak,

Side 47

saksrelevante drøftinger og møtereferat. Alle vesentlige opplysninger som danner grunnlag for
barnevernsfaglige vurderinger og beslutninger, skal føres i journalen.

Det må dokumenteres hvordan barnet har fått medvirke og hvilken vekt barnets mening er tillagt i
vurderingene. Det er også av betydning å dokumentere vurderinger som gjøres selv om det ikke blir
gjort endringer for barnet eller familien. Ved for eksempel vurderinger av samværet for et barn
under omsorg, er det av stor betydning at det dokumenteres at vurderingen er gjort selv om det ikke medfører endring. Barnevernstjenesten må da skrive ned sine barnevernsfaglige vurderinger av
hvorfor samværet ikke utvides eller innskrenkes, og hvilke avveininger som ble gjort. Hvis det
mangler slik dokumentasjon, kan det fremstå som at barnevernstjenesten ikke har fulgt opp barnet
og familien, selv om det faktisk er gjort. Dokumentasjon av denne type vurderinger kan ha stor
betydning for etterfølgende behandling av saken i nemnd og domstol, samt i ettertid dersom barnet
og familien ønsker å gjennomgå saken.

Hvilke dokumenter og opplysninger barnevernsmappen skal inneholde må avgjøres etter en konkret
vurdering av det enkelte dokument. Hvorvidt noe er et dokument som skal dokumenteres i
barnevernsmappen, må vurderes ut fra innholdet i dokumentet. Det er ikke teknologien eller
formatet som avgjør om noe er et dokument. Det kan for eksempel være en e-post, en video, en
SMS, et tradisjonelt brev på papir, eller en PDF-fil. Et dokument har verdi som dokumentasjon når
det kan brukes som bekreftelse eller bevis i etterkant, for eksempel i en eventuell fylkesnemnd eller
ved behandling av en klage. Hvis et dokument kan være med på å avgjøre utfallet av
saksbehandlingen eller som tilleggsinformasjon i saken på et senere tidspunkt, har det verdi som
dokumentasjon. I tillegg er det de dokumenter som har blitt sendt, mottatt eller lagt frem av
barnevernstjenesten som skal journalføres.

5.2 Arkivplikt
Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til
denne. Formålet med arkivloven er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller
viktige forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelig for
ettertiden. Arkivloven pålegger alle offentlige virksomheter å ha arkiv. Arkivering handler om lagring
av dokumenter for ettertiden. Offentlige organer har plikt til å arkivere alle dokumenter som blir til
som ledd i organets virksomhet, enten det er et dokument som kommer inn til organet, eller et
dokument som organet selv produserer. Det er en generell plikt for forvaltningen til å oppbevare
dokumenter og annet materiale som inneholder taushetsbelagte opplysninger på en forsvarlig måte.
Det følger av forvaltningsloven § 13 c. Færrest mulig ansatte i det organ som behandler saken, og
ingen uvedkommende, skal gis adgang til opplysningene. Hvis bestemmelsen ikke overholdes, kan
dette være et brudd på taushetsplikten, jf. forvaltningsloven §§ 13-13 e og barnevernloven § 6-7.
Det er ut fra hensynet til taushetsplikten en forutsetning at barnevernstjenesten har et eget arkiv (for
de enkelte barnevernssakene) atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.

I vurderingen av hva som skal arkiveres, så skal alt som har verdi som dokumentasjon arkiveres, og
det som har blitt saksbehandlet.

Barnevernet har en omfattende bevaringsplikt, det vil si at i utgangspunktet skal alt arkiveres. Les
mer om dette i riksarkivarens forskrift § 7-28 (9), tiltak og oppfølging av tiltak.
Les mer om arkiveringsplikten i veileder for arkivering og journalføring i departementene og statlige
virksomheter.

Side 48

Arkivloven har i utgangspunktet et evighetsperspektiv. Dette innebærer at arkivloven som
utgangspunktet ikke legger opp til sletting (kassasjon) med mindre særlige slettebestemmelser
stadfester at dokumentene skal slettes.
Partsstatus og partsrettigheter

6.1 Hvem er part i en barnevernssak?
Det har stor betydning for barnevernstjenestens saksforberedelse å få avklart hvem som er parter i
en barnevernssak. Når man er part i saken får man partsstatus, som utløser viktige rettigheter
(partsrettigheter).

Hvem som er part i en barnevernssak er ikke direkte regulert i barnevernloven, men må vurderes
etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Bestemmelsen fastslår at den som avgjørelsen
retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder er å anse som part i saken. Om en person har
partsstatus eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering, hvor det sentrale er om vedkommende
har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. I en barnevernssak er det først og fremst barnets
foreldre og eventuelt barnet selv som er part og har partsrettigheter.

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av en undersøkelse vurdere hvem som er parter i
saken. Partsstatus kan imidlertid endre seg ut fra om saken befinner seg på undersøkelsesstadiet
eller i tiltaksfase, og ut fra hvilket tiltak som iverksettes. Barnevernstjenesten må derfor løpende ta
stilling til hvem som er parter i saken.

I saker hvor fylkesnemnda kan fatte vedtak om tvang, for eksempel et vedtak om
omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Disse
vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare
hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsen.

Fylkesnemnda har samtidig et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker
den har ansvar for, og skal foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet.

6.2 Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven
Når man er part i barnevernssaken, får man partsstatus. Partsstatus utløser rettigheter etter
forvaltningsloven, som

• rett til dokumentinnsyn (§ 18)
• rett til å redegjøre for sitt syn på saken (§ 17)
• krav på begrunnelse for et vedtak (§ 24)
• rett til å klage på et vedtak (§ 28)

Disse bestemmelsene er aktuelle både i en undersøkelsesfase og når barnevernstjenesten fatter
vedtak om frivillige hjelpetiltak. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet også for
barnevernstjenestens akuttvedtak, men det er særregler ved godkjenning av akuttvedtak, klage til
fylkesnemnda og rettslig overprøving av akuttvedtak, jf. barnevernloven §§ 7-22 til 7-24.

6.3 Barns partsstatus
I barnevernloven er det gitt egne regler om når et barn kan opptre som part i en barnevernssak. Et
barn kan opptre som part i saken og gjøre partsrettigheter gjeldene når barnet har fylt 15 år og
forstår hva saken gjelder. Dette følger av barnevernloven § 6-3 annet ledd.

Side 49

Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i «særskilte tilfeller», jf. § 6-3 annet
ledd annet punktum. Bestemmelsen gjelder også ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak i
domstolen, jf. tvisteloven § 36-3 annet ledd. Vilkåret om særskilte tilfeller kom inn under Stortingets
behandling av loven. Forarbeidene til loven inneholder derfor ingen anvisning på hvilke momenter
som bør tillegges vekt. Om innvilgelse av partsrettigheter har vært nødvendig for at barnets mening
ville komme «klart til uttrykk» er et moment Høyesterett har vektlagt i sin vurdering av om barnet
skal innvilges partsrettigheter, jf. Rt. 1998 s. 1592. Det er ikke holdepunkter i loven for å legge
avgjørende vekt på barnets ønske og det behov barnet selv mener å ha for partsrettigheter. Se også
Rt. 1999 s. 490.

Hvis barnevernstjenesten mener at barnet bør opptre som part, skal dette komme frem av
begjæringen til fylkesnemnda. Hvis barnet ønsker å være part, men barnevernstjenesten mener at
partsrettigheter ikke bør innvilges, bør det sies noe om begrunnelsen for dette.

Barnet skal alltid regnes som part, uansett alder, i en sak som gjelder alvorlige atferdsvansker eller
menneskehandel, jf. § 6-3 annet ledd tredje punktum. I forarbeidene er det vist til at det å gi barn
partsrettigheter i disse sakene er begrunnet i at vedtaket retter seg direkte mot barnet, og at
bestemmelsen er tenkt benyttet for større barn.

Når barnet kan opptre som part, har barnevernstjenesten et ansvar for å informere barnet og skape
en forståelse for hva det innebærer å ha partsrettigheter.

Barn som ikke har partsstatus, har likevel en rett til å bli hørt. Retten til å bli hørt følger av
Grunnloven § 104 første ledd og også av Barnekonvensjonen artikkel 12. Les om barns medvirkning i
kapittel 2.4.2.

Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.

6.3.1 Konsekvenser av at barn har partsstatus
6.3.1.1 Frivillig tiltak som retter seg mot barnet
Når barnet har partsstatus kreves det samtykke fra barnet for å iverksette frivillige hjelpetiltak etter
barnevernloven § 4-4, forutsatt at tiltaket retter seg mot barnet. Eksempler på dette er vedtak om
støttekontakt, besøkshjem, plassering i fosterhjem eller institusjon.

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner,
skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, for eksempel
ved å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. § 4-6 første ledd. Hvis barnet er part i saken kan ikke
vedtaket iverksettes hvis barnet motsetter seg tiltaket.

Fordi barnet alltid kan opptre som part i en sak som gjelder atferdsvansker, må barnet alltid
samtykke til en frivillig plassering. Dette følger av barnevernloven § 4-26. Er barnet over 15 år er det
tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf.
barnevernloven § 4-26 første ledd. Barn vil også alltid være part og kunne utøve partsrettigheter når
det iverksettes frivillige atferdstiltak som for eksempel MST- tiltak (behandlingstilbudet
Multisystemisk terapi). MST-behandling kan derfor bare gjennomføres hvis barnet samtykker til
tiltaket, med mindre fylkesnemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttene tiltak.

6.3.1.2 Saker som behandles av fylkesnemnda
Hvis barnet er part i en sak som skal behandles av fylkesnemnda, for eksempel en
omsorgsovertakelse, vil dette gi barnet rettigheter på lik linje med andre parter, herunder rett til
innsyn i sakens dokumenter, rett til å delta i forhandlingsmøte, rett til å avgi forklaring og til å føre
vitner, jf. §§ 7-4, 7-7 og 7-11 fjerde ledd. Barnet som er part i saken skal få oppnevnt advokat, jf. § 7-

Side 50

8, og har krav på fri sakførsel i sak for fylkesnemnda og ved overprøving av fylkesnemndas vedtak, jf.
rettshjelpsloven §§ 16 første ledd nr. 2 og 17 tredje ledd nr. 2. Det er barnets eget ønske, og ikke
foreldrenes preferanse, som skal være bestemmende for hvilken advokat som skal bistå barnet. Det
er slått fast i rettspraksis, se kjennelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2014 side 530. Barnet vil også ha
adgang til å klage over barnevernstjenestens akuttvedtak etter § 7-23 og kreve rettslig overprøving
av fylkesnemndas vedtak etter § 7-24.

6.4 Foreldres partsstatus
I barnevernssaker inntrer partsstatus fra det tidspunktet barnevernstjenesten har åpnet
undersøkelsessak. Foreldrenes partsstatus i barnevernssaker er ikke direkte regulert i
barnevernloven, men må vurderes etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, jf.
barnevernloven § 6-1. Hvem av foreldrene som er part i saken må vurderes konkret i den enkelte sak,
og vil kunne endres avhengig av hvordan saken utvikler seg. Den konkrete vurderingen av
partsspørsmålet tas med utgangspunkt i hvilken tilknytning foreldrene har til barnet og i hvilken grad vedkommende berøres av en undersøkelse eller et tiltak. Partsstatus skal derfor avgjøres etter en konkret vurdering av forelderens tilknytning til barnet, hvilken fase saken er i og hva saken gjelder.

Et vedtak fra barnevernstjenesten vil ofte «rette seg mot» eller «direkte gjelde» en forelder med
foreldreansvar. Barnevernet må alltid forholde seg til hva som er bestemt med hjemmel i barneloven
når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Det er tre forhold som har betydning når det skal avgjøres om foreldre er part i en sak etter
barnevernloven:

• Om forelderen har del i foreldreansvaret
• Om forelderen er bostedsforelder eller samværsforelder
• Hvilken sakstype det gjelder/stadiet i barnevernssaken

6.4.1 Foreldreansvar
Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold.
Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre, skal
foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet Dette følger
av reglene i barneloven §§ 30, 31 og 33.

Både mor og far har som hovedregel foreldreansvar for felles barn. Dette gjelder uavhengig av om
foreldrene er gift, er samboere eller ikke bor sammen. Reglene om foreldreansvar følger av
barneloven §§ 34 og 35.

Foreldre som har foreldreansvar og som barnet bor fast hos, alltid skal regnes som part i saken.
Foreldreansvar alene er ikke uten videre tilstrekkelig for å få partsstatus i alle typer saker. Det
«overordnede» ansvaret som ligger i å ha foreldreansvar for et barn tilsier at foreldre med
foreldreansvar vil ha partsrettigheter i de mest inngripende sakene, selv hvor kontakten med barnet
er begrenset. Det finnes imidlertid saker hvor det vil være unaturlig å inkludere en forelder med
forelderansvar. Dette kan eksempelvis være i saker hvor en forelder er utilgjengelig eller hvor det er
ingen kontakt mellom forelder og barn.

Det kan ikke uten videre legges til grunn at en påstand om å ha del i foreldreansvaret er riktig. Hvem
som har foreldreansvar for et barn, fremgår av folkeregisteret. Det er kun den som er registrert med
foreldreansvar som har den juridiske posisjonen dette innebærer, og barnevernstjenesten må alltid
ta utgangspunkt i folkeregisterets opplysninger om dette. Foreldre som ikke har del i

Side 51

foreldreansvaret vil likevel kunne ha en viktig rolle i barnets liv, og det må alltid gjøres en konkret
vurdering av om vedkommende skal ha status som part i saken.

6.4.2 Bostedforelder
Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos en av dem eller hos begge (delt fast bosted), jf.
barneloven § 36. Den forelder barnet har fast bosted hos kan ta større avgjørelser i dagliglivet til
barnet, jf. barneloven § 37. Ved delt fast bosted har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet og må
samarbeide om de daglige spørsmål som berører barnet.

Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Dette gjelder også i
tilfeller der vedtaket og tiltaket ikke retter seg mot denne forelderen.

6.4.3 Samværsforelder
Foreldre som ikke har foreldreansvar vil som utgangspunkt ikke være part i barnevernssaker, men
det kan ikke utelukkes hvis de likevel har kontakt og samvær. Her vil den faktiske tilknytningen
mellom barnet og foreldrene være avgjørende.

En samværsforelder kan ha en omfattende samværsordning med barnet og ha en tilknytning til
barnet som innebærer at vedkommende må anses som part. For eksempel kan barnet bo like mye
hos samværsforelderen som det bor hos bostedsforelderen. Dersom barnevernstjenesten ønsker å
sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen, vil samværsforelderen være part dersom tiltaket
berører ham eller henne direkte. Et eksempel på dette vil være at tiltaket påvirker forelderens
samværsrett med barnet. Selv om en samværsforelder ikke anses som part, kan barnevernstjenesten
etter en konkret vurdering informere samværsforelderen om hvilke tiltak som iverksettes.

6.4.4 Partsstatus på ulike stadier i en barnevernssak
I punktene under omtales hvem som har partsstatus på forskjellige stadier av en barnevernssak, og i
forskjellige sakstyper.

6.4.4.1 Partsstatus i en undersøkelsessak
Dagens familiemønstre innebærer at mange barn har tilhørighet i to hjem. Hvis foreldrene bor hver
for seg, må barnevernstjenesten normalt ta kontakt med begge foreldre i en undersøkelse. Barnets
totale omsorgssituasjon må vurderes. Hvis begge foreldre er en del av barnets omsorgssituasjon, vil
normalt begge ha partsrettigheter i undersøkelsessaken. Dette gjelder uavhengig av hva som er
avtalt eller fastsatt av samvær og hvor barnet har fast bosted. Dette utgangspunktet gjelder også
uavhengig av om en forelder har del i foreldreansvaret eller ikke. I en undersøkelsessak må
barnevernstjenesten gjøre en konkret vurdering av om undersøkelsen eller resultatet av denne vil
kunne påvirke begge foreldre på en slik måte at de skal gis partsrettigheter.

I enkelte tilfeller er det et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en
begrenset periode. For eksempel vil det ved mistanke om vold eller overgrep ofte være av vesentlig
betydning at barnevernstjenesten ikke gir informasjon før barnet eller andre ofre er gitt tilstrekkelig
beskyttelse, eventuelt til nødvendig dokumentasjon er blitt sikret.

6.4.4.1.1 Informasjon til en forelder som ikke har partsstatus i undersøkelsesfasen
Uavhengig av om foreldrene er part i saken eller ikke, må barnevernstjenesten informere begge
foreldrene om at det er opprettet en undersøkelsessak. Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til
hinder for at begge foreldrene informeres om at det er opprettet en undersøkelsessak.
Barnevernstjenestens plikt til å informere og involvere en forelder uten partsstatus om at det er
åpnet en undersøkelse er imidlertid ikke ubetinget. Hvis barnet for eksempel bor på sperret adresse,
kan dette tilsi at den andre forelderen ikke bør informeres. Som nevnt i siste avsnitt under punkt

Side 52

6.4.3.1 vil det også i enkelte tilfeller være et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra
foreldrene i en begrenset periode.

Det er også en snever adgang til å ikke informere en forelder uten foreldreansvar om at det er
opprettet en undersøkelse, dersom vedkommende verken bor sammen med barnet eller har
samvær. Hensynet til barnets beste må være et grunnleggende i denne vurderingen, og
barnevernstjenesten må gjøre en grundig vurdering av eventuelle negative konsekvenser manglende
informasjon og involvering vil kunne få på kort og lang sikt. Les mer om dette i tolkingsuttalelsen
Informasjon til foreldre om opprettelse av undersøkelse.

6.4.4.2 Partsstatus når det fattes vedtak om hjelpetiltak
Frivillige hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 kan iverksettes overfor den forelderen som barnet
bor fast hos og hos en samværsforelder. Om en forelder skal regnes som part i en sak om hjelpetiltak vil avhenge av hva slags type tiltak som iverksettes og hvilken tilknytning forelderen har til barnet.

Normalt vil bare den av foreldrene et vedtak retter seg mot ha partsrettigheter. En forelder med
foreldreansvar og fast bosted vil alltid bli berørt av et vedtak knyttet til hjelpetiltak for barnet, selv
om dette primært er rettet mot samværsforelderen. Bostedsforelderen vil derfor alltid være part i
saken.

Hvis hjelpetiltaket retter seg mot bostedsforelderen, må det gjøres en konkret vurdering av om
samværsforelderen likevel blir berørt i en slik grad at vedtaket også retter seg mot samværsforelder.
Hvis hjelpetiltaket berører begge foreldre direkte, vil begge være parter i saken.

6.4.4.3 Partsstatus ved akuttvedtak
Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan fatte et akuttvedtak dersom det er «fare for
at et barn kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet», jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd.
Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan også fatte akuttvedtak dersom barnet på
grunn av alvorlige atferdsvansker står i fare for å bli vesentlig skadelidende, jf. barnevernloven § 4-Les mer om dette i kapittelet 21 om akuttvedtak.

Foreldre som barnet har fast bosted hos vil alltid ha partsstatus. Foreldre som har del i
forelderansvaret, vil også alltid ha partsstatus uavhengig av hvem barnet har fast bosted hos. En
forelder som har en fast samværsordning med barnet vil normalt berøres direkte av et akuttvedtak,
og har partsrettigheter uavhengig av om vedkommende har del i forelderansvaret.

Barnevernstjenesten må straks vedtaket fattes vurdere hvem som har partsstatus, og sørge for at
partene får ivaretatt sine rettigheter. Hvis det er mulig, bør det stå skrevet i akuttvedtaket hvem
barnevernstjenesten har gitt partsstatus, slik at dette er tydeliggjort for fylkesnemnda før en
eventuell klagebehandling.

Generelt om partsstatus i tvangssaker for fylkesnemnda

Barnevernstjenesten må i sin saksforberedelse ta stilling til hvem som har partsstatus i en tvangssak
som skal fremmes for fylkesnemnda. De må beskrive forelderens formelle posisjon og faktiske
tilknytning til barnet.

Fylkesnemnda skal likevel gjøre en selvstendig vurdering, og er ansvarlig for vurderingen av hvem
som har partsstatus i den enkelte sak.

Side 53

6.4.4.3.1 Partsstatus i sak om omsorgsovertakelse
Foreldre som har del i foreldreansvaret, vil alltid være part i en sak om omsorgsovertakelse. Dette
gjelder uavhengig av hvem av foreldrene barnet bor sammen med, og uavhengig av foreldrenes
samvær og kontakt med barnet.

For foreldre uten del i foreldreansvaret må det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om
et vedtak om omsorgsovertagelse vil påvirke vedkommende på en måte som tilsier at det bør gis
partsrettigheter. Hvis en forelder uten del i forelderansvaret over tid har tatt del i omsorgen eller
hatt regelmessig samvær med barnet skal denne forelderen alltid gis partsrettigheter.

Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av om en forelder som har hatt en mer
begrenset kontakt med barnet, og som ikke har del i forelderansvaret, skal gis partsrettigheter. Et
vedtak om omsorgsovertakelse vil endre rammene og muligheten for kontakt mellom barnet og
begge foreldrene i fremtiden. Det bør derfor vises varsomhet med å nekte foreldre som har hatt
kontakt med barnet partsrettigheter i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om den
aktuelle forelder ikke har del i forelderansvaret.

6.4.4.3.2 Partsstatus i samværssaker
Hvis det er nødvendig med en omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda alltid ta stilling til omfanget av samvær mellom barn og foreldre jf. barnevernloven § 4-19. En forelder som har hatt hyppig samvær med barnet vil normalt få redusert sin mulighet til kontakt med barnet.

Foreldre vil alltid være part i sak om fastsettelse av eget samvær med barnet etter barnevernloven §
4-19. Dette gjelder selv om vedkommende forelder verken har foreldreansvar, har tatt del i
omsorgen for barnet eller har hatt en fast samværsordning. Det er en meget høy terskel for å nekte
foreldre partsstatus ved fastsettelse av samvær. Kun dersom tilknytningen til barnet er så fjern at det
åpenbart ikke er rettslig adgang til å gi en rett til samvær, kan partsrettigheter nektes. (Norsk
Retstidende 2001:835)

6.4.4.3.3 Partsstatus ved sak om tilbakeføring
Et vedtak om omsorgsovertakelse rettes først og fremst mot foreldre som barnet bor fast hos etter
barneloven. Disse foreldrene er dermed i rettslig posisjon til å kreve tilbakeføring og vil kunne reise
sak for fylkesnemnda om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-21.
En forelder med foreldreansvar vil også normalt ha partsstatus under behandlingen av saken, selv om barnet ikke bodde fast hos vedkommende før omsorgsovertakelsen.

Foreldre uten foreldreansvar har normalt ikke partsstatus i sak om tilbakeføring, men det må, som i
saker om omsorgsovertakelse, gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om vedkommende
forelder har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at fylkesnemndas vedtak kan sies å «rette seg
mot» eller «direkte gjelde» vedkommende.

6.4.4.3.4 Partsstatus ved plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke
Når barn på grunn av alvorlig atferdsvansker, plasseres på institusjon uten eget samtykke, jf.
barnevernloven § 4-24, vil foreldre som barnet har fast bosted hos alltid være part.

Tilsvarende gjelder normalt for foreldre som har del i forelderansvaret, selv om barnet ikke har fast
bosted hos vedkommende. En forelder som har en samværsordning med barnet, vil normalt berøres
direkte av et slikt vedtak. Vedkommende vil derfor ha partsrettigheter uavhengig av forelderansvar.
Partsstatus i saker om fratakelse av foreldreansvar og vedtak om adopsjon

Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i en sak om fratakelse av foreldreansvar, også selv
om de ikke bor fast sammen med barnet.

Side 54

Adopsjon av barn berører barnets rettsforhold til begge foreldre. Barnets foreldre regnes derfor alltid som parter i sak om adopsjon i fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd,
uavhengig av om de har foreldreansvar for barnet eller ikke. Les mer om adopsjon i kapittel 25.

6.5 Fosterforeldres rettigheter
Fosterforeldre er i utgangspunktet ikke part i barnevernssaker. Dersom fosterforeldrene blir ansett
som parter i en sak etter barnevernloven, innebærer dette at fosterforeldrene kan utøve
partsrettigheter på lik linje med andre parter i den saken som er til behandling. Fosterforeldrene vil
ha rett til dokumentinnsyn, rett til å påklage vedtak og rett til å la seg bistå av advokat i den aktuelle
saken som skal avgjøres.

Det må skilles mellom å ha partsstatus som sådan på alle stadier av en sak, og det å ha partsstatus i
enkeltspørsmål som skal behandles.

Fosterforeldre vil ikke ha partsrettigheter ved behandlingen av spørsmålet om samvær mellom
barnet og foreldre. Bare helt unntaksvis kan det forekomme at fosterforeldrene bør ses på som
parter etter en konkret vurdering. Dette kan for eksempel være tilfelle der det tas sikte på en
samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske
gjennomføring av dagliglivet.

Selv om fosterforeldre i utgangspunktet ikke regnes som part i barnevernssaken, er de likevel gitt
noen særskilte prosessuelle rettigheter. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal
fosterforeldre gis rett til å uttale seg, jf. barnevernloven § 4-21. Fosterforeldrenes uttalelse bør
innhentes som ledd i saksforberedelsen for fylkesnemnda.

Fosterforeldre har i utgangspunktet heller ikke ved flytting av et fosterbarn rett til å klage på
vedtaket. De kan likevel få klagerett hvis de har rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28. Om
fosterforeldrene skal ha klagerett, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er fylkesnemnda
som vurderer om fosterforeldrene skal kunne klage på vedtaket. Tilknytningen mellom barnet og
fosterforeldrene og varigheten av fosterhjemsplasseringen vil være sentrale momenter i denne
vurderingen. Bakgrunnen for flyttevedtaket vil også være av betydning for fosterforeldrenes
eventuelle klagerett. Hvis vedtaket er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at
fosterforeldrene bør gis klagerett.

Når det gjelder samvær med barnet etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet, kan fosterforeldre
etter en konkret vurdering har rett til å fremme krav om samværsrett for fylkesnemnda. Dette er
fastsatt i en høyesterettsdom fra 2011. (Rt. 2011 s. 1601) Her kom Høyesterett til at fostermoren
etter barnevernloven § 4-19, hadde krav på at fylkesnemnda tok stilling til om hun skulle ha rett til
samvær med barna. Bestemmelsen gir på visse vilkår «barnets slektninger eller andre som barnet har
nær tilknytning til», rett til å kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med
barnet.

6.6 Partsstatus for andre personer
Som en hovedregel har ikke steforeldre, samboere, ny ektefelle, søsken og andre familiemedlemmer
partsstatus. Barnevernstjenesten må likevel gjøre en konkret vurdering av om avgjørelsen retter seg
mot eller om saken ellers direkte berører vedkommende jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav
e. Det sentrale spørsmålet er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet.

Side 55
Inhabilitet

7.1 Generelt om begrepet habilitet
Barnevernstjenesten avgjørelser skal baseres på om vilkårene i barnevernloven er oppfylt, og ikke
avhenge av sympatier, antipatier eller andre lignede forhold hos den som fatter avgjørelsen. De som
har kontakt med barnevernstjenesten, skal kunne stole på at det ikke tas utenforliggende hensyn.
Inhabilitet innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en persons
upartiskhet. Sagt med andre ord at en person står for nær en sak eller sakens parter til å kunne
behandle og/eller avgjøre saken. Forvaltningsloven bruker ordet ugildhet.

Dersom en saksbehandler er inhabil, anses vedkommende som uskikket til å behandle saken.

Omvendt betyr habilitet at en person ikke er i en slik situasjon.

Å være habil eller inhabil har ikke noe med ferdighet, dyktighet eller redelighet å gjøre.

7.2 Hensynene bak reglene
Formålet med inhabilitetsregler er først og fremst å hindre at forvaltningens avgjørelser blir uriktige
fordi saksbehandlere tar usaklige hensyn ved forberedelsen eller avgjørelsen av saken.

Det er svært viktig at partene selv og utenforstående har tillit barnevernstjenestens avgjørelser.
Habilitetsreglene kan også beskytte tjenestemenn ved at de har rett og plikt til å trekke seg fra
behandlingen av en sak der for eksempel egeninteresser er involvert.

7.3 Hvilke habilitetsregler gjelder?
Forvaltningslovens habilitetsregler, som vi finner i lovens §§ 6-10, regulerer når en offentlig
tjenestemann ikke kan være med i behandlingen eller avgjørelsen av en sak. Reglene om habilitet
gjelder for alle ansatte i barnevernstjenesten, og også for andre som handler på vegne av
barnevernstjenesten. Eksempler på dette kan være innleide konsulenter eller sakkyndige som er
engasjert av barnevernstjenesten. Sakkyndige som engasjeres av barnevernstjenesten skal levere en
skriftlig egenerklæring for å sikre uavhengighet og åpenhet rundt habilitetsvurderingene.

7.4 For hvilke saker gjelder reglene?
Habilitetsreglene gjelder for alle vedtak og beslutninger etter barnevernloven, jf. forvaltningsloven §
3 første ledd.

7.5 Når er man inhabil?
Det er reglene i forvaltningslovens kap. 2 som trekker opp grensene for når man er inhabil. Her
beskrives også nærmere hvordan en sak skal behandles dersom det oppstår inhabilitet.

En tjenestemann er inhabil i følgende situasjoner, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd:

• når han er part i saken
• når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i
sidelinje så nær som søsken
• når vedkommende er eller har vært gift med eller forlovet med, eller er fosterfar,
fostermor eller fosterbarn til en part
• dersom han er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte.

En tjenestemann vil også være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til
å svekke tilliten til at vedkommende er upartisk, jf. forvaltningsloven § 6 annet ledd. Det er ikke
uvanlig at en kontaktperson i barnevernstjenesten kan bli møtt med en slik påstand, og det må gjøres

Side 56

en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Særegne forhold kan være nært vennskap
eller fiendskap mellom tjenestemannen og parten. Uoverensstemmelser mellom en part og en
kontaktperson fører ikke i seg selv til inhabilitet, men det skal i vurderingen legges vekt på om det er
parten som har reist habilitetsinnsigelsen. Er det tvil om en kontaktperson er inhabil, anbefales det at
vedkommende ikke har noen rolle i behandlingen av saken dersom dette er mulig. Det er viktig for
barnevernstjenestens mulighet til å få til et konstruktivt samarbeid at familiens tillit til
barnevernstjenesten opprettholdes.

Dersom en leder i barnevernstjenesten er inhabil, vil avgjørelse i saken heller ikke kunne fattes av
lederens direkte underordnede, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Dette blir gjerne omtalt som
avledet inhabilitet. Den underordnedes inhabilitet gjelder imidlertid bare adgangen til å avgjøre
saken. Som utgangspunkt kan derfor en underordnet forberede en sak der en direkte overordnet i
samme forvaltningsorgan er inhabil. En underordnet tjenestemanns inhabilitet fører ikke til at hans
overordnede blir inhabile. Men dersom det foreligger et særlig nært forhold mellom sjefen og hans
underordnede, kan han bli inhabil etter § 6 andre ledd.

7.6 Unntak for hastesaker
Etter forvaltningsloven § 7 kan den inhabile selv både fatte foreløpig avgjørelse i saken og forberede
slik avgjørelse dersom en utsettelse vil føre til vesentlig ulempe eller skadevirkning. Bestemmelsen vil
kunne komme til anvendelse i akuttsituasjoner hvor det er nødvendig å fatte vedtak
umiddelbart. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8). Adgangen bør benyttes med
forsiktighet for ikke å svekke tillitten til barnevernstjenesten.

7.7 Tjenestemannens plikt til selv å vurdere sin habilitet
Før barnevernstjenestens ansatte fatter beslutninger og vedtak i enkeltsaker etter barnevernloven
må de alltid ta stilling til om de er habile til å behandle eller avgjøre saken.
Etter forvaltningsloven § 8 første ledd avgjør tjenestemannen selv om han eller hun er inhabil.
Tjenestemannen skal gjøre denne vurderingen av eget tiltak. Det er likevel ingen formelle hindringer
for at vedkommende kan forelegge spørsmålet for sine overordnede, noe som ofte vil være en
hensiktsmessig og riktig fremgangsmåte, jf. første ledd andre punktum i § 8. Hvis en part har reist
spørsmål om habilitet, bør dette tas opp med nærmeste leder. Dette skal gjøres dersom en part
krever det og det kan gjøres uten at det oppstår vesentlig forsinkelser.

7.8 Konsekvenser av inhabilitet
7.8.1 Oppnevning av stedfortreder
Når en tjenestemann er inhabil, skal det om nødvendig oppnevnes stedfortreder for vedkommende,
jf. forvaltningsloven § 9 første ledd. Slik oppnevning er ikke nødvendig dersom saken ordinært kan
behandles av andre; av en annen saksbehandler eller av en overordnet. Hvis vedtaksmyndigheten er
lagt til en tjenestemann personlig, vil det i utgangspunktet være nødvendig å oppnevne en
stedfortreder. I barnevernloven er myndigheten til å fatte midlertidige vedtak (akuttvedtak) lagt til
barnevernleder. Hvis barnevernstjenesten har utpekt en stedfortreder for barnevernleder, kan
vedkommende fatte vedtak når barnevernleder er inhabil. Også barnevernleder kan som nevnt over
fatte vedtak i slike situasjoner, fordi forvaltningsloven § 7 åpner for at en som er inhabil kan fatte
foreløpig avgjørelse i en sak dersom en utsettelse ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller
skadevirkning.

Utenfor disse akutte tilfellene, vil det være nødvendig å utpeke en stedfortreder dersom
barnevernleder, som den øverste leder i organet, er inhabil. I en slik situasjon vil alle direkte

Side 57

underordnede også være inhabile til å fatte avgjørelse i saken, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd.
Men en slik avledet inhabilitet omfatter som nevnt ikke det å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen.

7.8.2 Overføring av saken til sideordnet eller overordnet organ
Forvaltningsloven § 9 andre ledd åpner for muligheten til å overføre en sak til et sideordnet eller
overordnet organ dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder.
Statsforvalteren kan i slike tilfeller, etter kommunens anmodning, og for det enkelte tilfelle, beslutte
at en sak skal overføres til en annen kommune. I barnevernssaker kan dette være aktuelt dersom
barnevernleder er inhabil. Det kan også være aktuelt dersom en ansatt i en tjeneste med få ansatte
er inhabil. En overføring forutsetter imidlertid at kommunen har kommet til at det ikke er mulig å
oppnevne en stedfortreder i saken.

Fullmakten til å overføre en sak fra en kommune til en annen er delegert fra departementet til
Statsforvalteren. Det er forutsatt at muligheten til å overføre en sak etter § 9 annet ledd skal brukes
med «stor forsiktighet», og vedtak om å overføre saken kan bare fattes i unntakstilfeller.
Begrunnelsen er at man ved bruk av bestemmelsen risikerer å legge avgjørelsesmyndigheten til et
organ som ikke har den samme kompetanse til å fatte vedtak som det organ som den inhabile er
tilknyttet. I barneversaker gjør likevel ikke dette hensynet seg gjeldende, fordi man må kunne
forutsette at barnevernstjenesten i nabokommuner har samme/tilstrekkelig kompetanse.
Se avgjørelse fra Sivilombudet fra 2019.

7.8.3 Statsforvalterens fullmakt og behandling av anmodning om å overføre sak fra en
kommune til en annen
Overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet skal ikke skje uten at
statsforvalteren har besluttet dette, og det er en forutsetning at overføring av saker fra en kommune
til en annen bare skal skje i særlige tilfeller.

Statsforvalteren skal i sin behandling av saken foreta en selvstendig vurdering av
habilitetsspørsmålet.

Statsforvalterens vurdering av habilitetsspørsmålet er imidlertid ikke bindende for kommunens
tjenestemenn, som selv tar stilling til habiliteten etter § 8. Statsforvalterens vurdering av
kommunens habilitet er utelukkende for å avgjøre om vilkårene for overføring etter
forvaltningsloven § 9 andre ledd, jf. første ledd.

Kommunen kan derfor fortsatt mene at det foreligger inhabilitet. Det vil være opp til kommunen å
vurdere hvordan inhabiliteten skal håndteres, herunder om avgjørelsen i saken skal løftes til
rådmannen eller om det skal oppnevnes en stedfortreder i samsvar med forvaltningsloven § 9 første
ledd.

Privatpersoner kan ikke henvende seg til statsforvalteren og be om en overføring av saken til en
annen kommune på grunn av inhabilitet. Ved mistanke om inhabilitet må dette tas opp med
barnevernstjenesten, som må vurdere innsigelsen. Det kan deretter eventuelt rettes en klage til
statsforvalteren på barnevernstjenestens saksbehandling, herunder spørsmålet om inhabilitet, jf.
barnevernloven 2-3 tredje ledd.

7.9 Ugyldig avgjørelse
Viser det seg at det har foreligget inhabilitet, kan avgjørelsen bli ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.
58
Saksbehandlingstid

Etter forvaltningsloven § 11 a skal en sak forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Dersom det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse til barnevernstjenesten kan besvares, skal
avsender snarest mulig underrettes om dette i et foreløpig svar. Hva som kan regnes som
«uforholdsmessig lang» behandlingstid, må vurderes i lys av sakens kompleksitet og de alminnelige
forventninger barn og foreldre har til barnevernstjenestens saksbehandlingstid.
I saker som gjelder enkeltvedtak, som for eksempel søknader om hjelpetiltak, skal det gis foreløpig
svar dersom søknaden ikke kan behandles i løpet av en måned etter at den er mottatt. Foreløpig svar kan gis skriftlig eller muntlig. Det er ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved
utsendelse av foreløpig svar. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden blir lengre, for eksempel fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, må det orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. (Sivilombudsmannen 2012: 2632)
Veiledningsplikt

Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område, jf. forvaltningsloven §10. Veiledningsplikten gjelder overfor private parter i saker som er under behandling, og ellers
overfor andre personer som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold. Under
behandlingen av en sak skal barnevernstjenesten av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning.
Veiledningen skal omfatte gjeldende lover, forskrifter og barnevernstjenestens praksis.

I barnevernssaker er det viktig å sikre at partene forstår barnevernstjenestens rolle og saksgangen,
samt å gi veiledning om adgangen til å møte med advokat og adgangen til fri rettshjelp, jf.
forvaltningsloven § 12. Barnevernstjenesten skal sørge for at både foreldre og barn forstår hva som
blir formidlet til dem. Om nødvendig skal det benyttes tolk. Les mer om bruk av tolk i kapittel 10.
Det er også viktig at barnevernstjenesten er oppmerksom på partens rett til dokumentinnsyn etter
forvaltningsloven § 18.

Saksbehandler skal snakke med og sikre at barnet forstår hva som skjer, og sørge for at barnets
rettigheter blir ivaretatt.
Bruk av tolk og plikt til å oversette dokumenter

Bruk av tolk vil i enkelte tilfeller være en forutsetning for en forsvarlig saksbehandling. Hvis tolk ikke
benyttes i saker hvor det er behov for det, eller dokumenter av vesentlig betydning ikke oversettes,
kan dette påvirke barnevernstjenestens muligheter for samarbeid, og foreldre og barns rettsikkerhet
vil bli svekket.

10.1 Plikt til å bruke tolk
Barnevernstjenesten skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet
eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6. I vurderingen av om bruk av tolk er
nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten
tolk og på sakens alvorlighet og karakter. Det vil som regel ikke være plikt om å bruke tolk hvis
partene kan kommunisere forsvarlig på norsk eller et annet språk, for eksempel engelsk. Vurderingen
må foretas i samråd med den eller de som barnevernstjenesten skal samtale med.

Side 59

Selv om det ikke foreligger en plikt til å bruke tolk av hensyn til rettsikkerhet og plikten til å yte
forsvarlig hjelp og tjeneste, bør barnevernstjenesten vurdere behovet for tolk når de er i kontakt
med personer som ikke kan kommunisere godt på norsk eller engelsk.

10.2 Krav om kvalifisert tolk
Hvis det foreligger en plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7. Med
kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister. Bruk av
kvalifisert tolk vil bidra til likeverdige tjenester til barn, unge og familier, uavhengig av etnisk eller
språklig bakgrunn.

Kravet om å bruke kvalifisert tolk kan fravikes når det ikke er forsvarlig å vente til en slik tolk er
tilgjengelig, når det er nødvendig i nødssituasjoner eller når andre sterke grunner tilsier det. Dette
kan være aktuelt ved akuttplasseringer.

10.3 Forbud mot bruk av barn som tolk
Det er forbudt å bruke barn som tolk, jf. forvaltningsloven § 11 e. Forbudet gjelder både ved tolking
til og fra minoritetsspråk og ved tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Det er imidlertid adgang til å benytte barn som tolk når dette er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er også gitt adgang til å bruke barn som tolk i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig. Det er her tenkt på at barn skal kunne videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen.

Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan
bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Dette vil ofte være tilfelle i situasjoner der
barnevernstjenesten har behov for tolk.

Venner, ektefeller, slektninger, naboer eller kollegaer bør heller ikke brukes som tolk.

10.4 Plikt til å oversette dokumenter
Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at forvaltningsspråket i Norge er norsk, og at
kommunikasjon med norsk forvaltning skal foregå på norsk.

Barnevernstjenesten plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf.
forvaltningsloven § 17. Bestemmelsen kan likevel ikke anses for på generelt grunnlag å oppstille noen plikt for barnevernstjenesten til å oversette dokumenter.

I visse saker vil forvaltningsloven § 17, i tillegg til det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling,
kunne medføre at det foreligger en plikt for forvaltningen til å sørge for oversettelse. Dette kan være
tilfeller hvis ikke barnevernstjenesten på annen måte kan kommunisere forsvarlig med parten, for
eksempel saker der barnevernstjenesten selv igangsetter en prosess som leder fram til et vedtak av
inngripende karakter. Det må vurderes konkret i det enkelte tilfellet om et dokument skal oversettes.
Det må være en lav terskel for å få dokumenter oversatt dersom parten ønsker det.
Les mer om dette i Justis- og beredskapsdepartementet (JD) sin tolkningsuttalelse om veilednings- og informasjonsplikt i kommunikasjon med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper fra
2021.
Melding til folkeregisteret om adresseendring på barn

Når barn under barnevernets omsorg flytter, skal barnevernstjenesten gi melding om dette til
folkeregisteret. Skjemaet RF1460 «Melding om flytting for barn underlagt barnevernets omsorg» skal
benyttes. Dette skjemaet er også tilgjengelig i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem eller i

Side 60

systemleverandørens kundeportal. Ferdig utfylte skjemaer skal sendes til Skatteetaten slik det er
beskrevet i selve skjemaet.

11.1 Skjult adresse etter barnevernloven og adressesperre i folkeregisteret
11.1.1 Skjult adresse etter barnevernloven
Fylkesnemnda når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse bestemme at foreldrene ikke skal ha
rett til å vite hvor barnet er, såkalt skjult adresse, jf. barnevernloven § 4-19 I akuttsaker kan
barnevernleder treffe midlertidig vedtak om skjult adresse, jf. barnevernloven § 4-6 tredje ledd og
barnevernloven § 4-9 annet ledd. Også etter barnevernloven § 4-29 om midlertidig plassering i
institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel, kan det treffes beskyttelsestiltak som
fastsetter begrensninger i hvem som kan få vite hvor barnet er.

Barnevernloven § 4-19 blir først og fremst benyttet ved sikkerhetsrisiko for barnet, for eksempel ved
fare for kidnapping eller ved trakassering av fosterforeldre eller institusjonspersonale. Det har også
blitt benyttet ved plasseringer med tanke på anonym adopsjon.

11.1.2 Adressesperre i folkeregisteret/gradering av adresseopplysninger
Hvis det fattes et vedtak om skjult adresse etter reglene i barnevernloven, bør barnevernstjenesten
gjøre en konkret vurdering av om det også er behov for å fatte en beslutning om gradering av
opplysninger (adressesperre) etter folkeregisterloven § 10-4, jf. beskyttelsesinstruksen. Informasjon
om adresser i utgangspunktet ikke er underlagt taushetsplikt, jf. folkeregisterloven § 9-1. Selv om det
er fattet vedtak om skjult adresse etter barnevernloven, kan med andre ord barnets adresse
utleveres fra folkeregisteret.

Det er barnevernstjenesten som må fatte beslutning om sperring i folkeregisteret/gradering av
adresseopplysningene, uavhengig av om det er nemnda eller barneverntjenesten som har fattet
vedtaket etter barnevernloven § 4-19. Når barnevernstjenesten har besluttet å gradere opplysninger
(sperret adresse) etter folkeregisterloven § 10-4, jf. beskyttelsesinstruksen, og det er gitt melding om
dette til folkeregisteret, vil adressen bli sperret i folkeregisteret.

Adressesperre er et tiltak som kan iverksettes for å beskytte trusselutsatte personer. At et barn er
trussel utsatt vil si at barnet står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller
frihet. Barnevernstjenesten har ansvar for de konkrete vurderingene av trusler mot barn under
barnevernstjenestens omsorg.

Det finnes to beskyttelsesgrader for adresser i folkeregisteret, jf. beskyttelsesinstruksen § 2.
Adressen kan graderes til «strengt fortrolig» (tidligere kode 6) eller «fortrolig» (tidligere kode 7).
Vilkåret for adressesperre «strengt fortrolig», er at det vil kunne forårsake betydelig skade for barnet
at adressen blir kjent for uvedkommende, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 annet ledd. For barn som er
utsatt for trusler som medfører alvorlig fare for liv og helse, eller fare for bortføring, vil det i praksis
være behov for å iverksette de mest omfattende sikkerhetstiltakene, og gradere adressesperren som
strengt fortrolig. Å sperre adressen i folkeregisteret er kun en teknisk sperre som forhindrer
folkeregisteret å formidle blant annet adresseopplysninger videre til de som abonnerer på denne
tjenesten. Når barnevernstjenesten arbeider med adressesperre som beskyttelsestiltak er det
imidlertid viktig å vurdere hvilke andre tiltak som bør iverksettes for å forhindre at barnet kan
lokaliseres. Det er like viktig, gjennom rådgivning og andre rutiner, forhindre at oppholdssted som
barnehage, skole, lege, tannlege mm blir kjent for trusselutøver. Beskyttelsesverdig informasjon vil, i
tillegg til barnets bostedsadresse, være all informasjon om hvor en person befinner seg og hva
vedkommende gjør, samt informasjon som er lagt igjen ved bruk av smarttelefoner og annet utstyr
som er koblet opp mot internett.

Side 61

Vilkåret for adressesperre «fortrolig adresse», er at det vil kunne skade barnet at adressen blir kjent
for uvedkommende, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 tredje ledd.

Både ved gradering «fortrolig» og «strengt fortrolig» vil barnets bostedsadresse sperres i
folkeregisteret for private personer og private virksomhet. Ved «strengt fortrolig» vil adressen også
sperres for offentlige myndigheter.

Vurderingen av adressesperre må barnevernstjenesten dokumentere i et notat i barnets mappe.
I de aller fleste tilfeller vil være nødvendig for barnevernstjenesten å gi opplysninger til lokalt politiet
i saker der det er aktuelt å flytte et barn i barnevernet til sperret adresse, jf. barnevernloven § 6-7
tredje ledd. Politiet kan anmodes om bistand til utarbeidelse av trusselvurdering, og eventuelt
iverksette ytterligere beskyttelses- eller sikkerhetstiltak. Det er politiet som har spesialkompetanse
på trusselvurderinger. De overprøver ikke barnevernstjenestens vurderinger om
sikkerhetstiltak/adressesperre, men kan samarbeide og gi råd. Et samarbeid i slike saker vil være
avgjørende for kvaliteten på beskyttelsen barnet får. En reell beskyttelse ved adressesperre i
folkeregisteret, innebærer en ekstraordinær belastning for barnet, og de som ivaretar omsorgen for
barnet. Det vil også være et alvorlig inngrep overfor barnets foreldre. Sperret adresse bør derfor
brukes med varsomhet. Hvis risikoen for den trusselutsatte kan avhjelpes ved mindre inngripende
tiltak, skal disse tas i bruk.

Når barnevernstjenesten iverksetter sperret adresse bør lokalt politi varsles. Barn som lever på
sperret adresse er vurdert å stå i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller
frihet. Det er viktig at politiet er informert om beslutningen for å kunne bistå dersom det skulle
oppstå situasjoner som truer barnets sikkerhet. Hvis barnet flytter, er det derfor også viktig at
barnevernstjenesten varsler nytt lokalt politidistrikt.

11.1.3 Melding om flytting til folkeregisteret ved sperret adresse og gradering
Når barnevernstjenesten har fattet en beslutning om sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4,
jf. beskyttelsesinstruksen, skal barnevernstjenestens leder sende melding til Skattedirektoratet. For å
sikre at den sperrede adressen ikke eksponeres for uvedkommende er det svært viktig at meldingen
sendes til Skattedirektoratet på den måten som er beskrevet her:

• Barnevernstjenestens leder fyller ut skjema RF1404 versjon 2019 (se skjema høyre hjørne
nederst for versjonsnummer) «Melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse». Skjemaet er
tilgjengelig i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem eller i systemleverandørens
kundeportal.
• Skjemaet sendes i dobbel konvolutt. Den innerste konvolutten skal være merket strengt
fortrolig der det er besluttet kode 6. Der det er besluttet kode 7 skal den innerste
konvolutten merkes «fortrolig». Den innerste konvolutten skal forsegles.

På grunn av personvernhensyn skal ikke barnevernstjenesten sende med vedtak eller andre vedlegg
til Skattedirektoratet. Skjemaet skal sendes rekommandert til adressen som står på skjemaet.
Det er ikke krav om fornyelse hos Skattedirektoratet. Det følger av beskyttelsesinstruksen § 5 nr. 3 at
når et dokument påføres gradering, skal det samtidig vurderes om graderingen kan bortfalle fra et
bestemt tidspunkt eller ved inntreden av en bestemt begivenhet. Graderingen vil vare inntil
barnevernstjenesten ber om opphevelse. Det er viktig at barnevernstjenesten opphever
adressesperren når det ikke lenger er behov for den. Adressesperre er et svært belastende
beskyttelsestiltak å leve med for den trusselutsatte. Det er ment å være et midlertidig tiltak.
Direktoratet anbefaler at det gjøres en fornyet vurdering hvert år.

Side 62

Skjema RF 1404 versjon 2019, skal også benyttes dersom barn som bor på sperret adresse etter
folkeregisterloven § 10-4 skal flytte, og adressesperren skal videreføres.

Opplysninger som er gradert strengt fortrolig kan bare utleveres etter søknad som avgjøres av
barnevernstjenesten, jf. folkeregisterloven § 10-4 tredje ledd.

Del 3 Organisering av barnevernet
Kommunen og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver

Den kommunale barnevernstjenesten er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter barnevernloven
som ikke er lagt til et statlig organ. Dette følger av barnevernloven § 2-1 første ledd. Bestemmelsen
innebærer at oppgavene som ikke er uttrykkelig lagt til et statlig organ er kommunens ansvar.
Dette gjelder imidlertid ikke for Oslo kommune. Oslo kommune har ansvaret for en rekke oppgaver
som i landet for øvrig er tillagt statlige myndigheter. Dette følger av barnevernloven § 2-3 a, som gir
særskilte bestemmelser for Oslo kommune.

Den kommunale barnevernstjenesten har blant annet ansvar for;

• gjennomgang av bekymringsmeldinger
• gjennomføring av undersøkelser
• iverksettelse av hjelpetiltak
• iverksettelse av akuttiltak
• begjæring av omsorgsovertakelse og atferdsplasseringer utenfor hjemmet
• oppfølging av barn som bor utenfor hjemmet

12.1 Kommunens ansvar og oppgaver
12.1.1 Kommuneledelsens styring og ledelse av barnevernstjenesten
At det er «kommunen» som er ansvarlig for å utføre oppgavene som etter loven ikke er lagt til et
statlig organ betyr at det er kommunens politiske og administrative ledelse som har det overordnede ansvaret for at kommunen oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven.
Barnevernloven stiller imidlertid krav om at det i hver kommune skal være en barneverntjeneste som
utfører oppgaver etter barnevernloven, og om at barneverntjenesten skal ha en leder, jf.
barnevernloven § 2-1 fjerde ledd.

Barnevernloven er ikke til hinder for at kommunen deles inn i distrikter (geografiske enheter) med en
leder for hvert distrikt. For eksempel er barnevernstjenesten i landets største byer delt inn på
bydelsnivå.

Når det er kommuneledelsen som har ansvar for den overordnede styringen av barnevernstjenesten,
innebærer det at kommunens politiske og administrative ledelse, innenfor visse rammer, har
anledning til å instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som
begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse.

Kommuneledelsens handlingsrom er imidlertid begrenset av kravene som følger av barnevernsloven
med forskrifter, herunder kravet om forsvarlige tjenester og hensynet til barnets beste ved valg av
tiltak. Tiltak som iverksettes til det enkelte barnet må alltid være egnet til å ivareta det enkelte
barnets individuelle behov på en forsvarlig måte. Kommuneledelsen kan ikke overprøve
barnevernstjenesten eller gi føringer for barnevernstjenestens behandling av enkeltsaker i strid med
det generelle forsvarlighetskravet, hensynet til barnets beste eller øvrige lovmessige rammer.

Side 63

Kommuneledelsens adgang til å instruere og overprøve barnevernstjenesten må benyttes med stor
grad av varsomhet. Vurderingen av hva som er til barnets beste i den enkelte saken forutsetter
utøvelse av et konkret barnevernsfaglig skjønn som forutsetter kompetanse og faglighet som den
overordnede kommuneledelsen normalt ikke selv besitter.

Kommuneledelsen kan heller ikke instruere eller overprøve barnevernstjenestens leder i tilfeller der
loven har lagt beslutningsmyndighet direkte til barnevernstjenestens leder. Dette omfatter blant
annet myndigheten til å fatte akuttvedtak. Les mer om akuttvedtak i kapittel 21.

Kommunen har plikt til å ha en internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i
samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov, jf. § 2-1 annet ledd som henviser til
bestemmelsen om internkontroll i kommuneloven § 25-1. Les mer om internkontroll i punkt 12.8.

12.1.1.1 Tilstandsrapportering
For at kommuneledelsen skal kunne ivareta sitt overordnede ansvar etter barnevernloven på en god
måte, er den avhengig av kunnskap om og innsikt i hvordan barnevernstjenesten følger opp ansvaret på kommunens vegne, og hvilke utfordringer som finnes. Av denne grunn er barnevernstjenesten pålagt å gi kommunestyret en redegjørelse om tilstanden i barnevernstjenesten minst en gang i året, jf. § 2-1 niende ledd.

Formålet med tilstandsrapporten er å gi kommunestyret innsikt i barnevernstjenestens arbeid, slik at
kommunens øverste ledelse har best mulige forutsetninger for å kunne utøve sitt overordnede
ansvar på en god og forsvarlig måte.

Rapporten bør blant annet omfatte forhold som kapasitet og kompetanse i barnevernstjenesten,
ressursbruk og samarbeid med andre velferdstjenester, samt informasjon om hvordan
barnevernstjenesten arbeider for å ivareta barn og familiers medvirkning og familienes erfaringer i
møte med barnevernstjenesten.

Rapporten skal utarbeides med utgangspunkt i informasjonen som er tilgjengelig gjennom
eksisterende digitale løsninger og statistikk på kommune- og tjenestenivå. Rapporten skal behandles
av kommunestyret selv.

En omtale av hva som bør omtales i en slik tilstandsrapport og mal for rapporten er tilgjengelig på
Bufdirs nettsider.

12.1.2 Kommunens og barnevernstjenestens forebyggende virksomhet
12.1.2.1 Kommunens ansvar for å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker
Kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge
utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsvansker. Kommunen skal også sørge for å samordne
sitt tjenestetilbud til barn og familier, jf. barnevernloven § 3-1.

Det er kommunen som sådan som har ansvaret for det forebyggende arbeidet. Det betyr at
kommunen selv må bestemme hvilket ansvar de ulike tjenestene i kommunen skal ha. Kommunen
må for eksempel selv vurdere om og hvordan barnevernstjenesten skal benyttes i det forebyggende
arbeidet, og om og hvordan andre velferdstjenester i kommunen skal benyttes. Kommunen kan for
eksempel beslutte at barnevernstjenesten sammen med andre tjenester skal gi veiledning for å
støtte opp under skoler og barnehagers arbeid med å utvikle et godt oppvekst- og læringsmiljø for
alle barn.

Kommunene har et bredt spekter av virkemidler i det forebyggende arbeidet gjennom sine tiltak og
tjenester. Det kommunale ansvaret for forebygging av omsorgssvikt og atferdsvansker omfatter
generelle forebyggende tiltak, tiltak rettet mot alle barn (universell forebygging) og tiltak som er
rettet mot bestemte grupper med forhøyet risiko (selektiv forebygging). Et godt forebyggende arbeid

Side 64

handler om å identifisere behov i befolkningen, sørge for at det finnes relevante tilbud fra ulike
instanser og legge til rette for at de ulike tjenestene i kommunen samarbeider. Tilbudene skal
forebygge problemutvikling som senere kan føre til behov for omfattende og inngripende tiltak fra
det offentlige, for eksempel tiltak fra barnevernet.

Der det er etablert interkommunale samarbeid på barnevernområdet, vil ansvaret for det
forebyggende arbeidet fremdeles ligge i den enkelte kommune.

Ikke alle typer forebygging som kommunen har ansvar for, er regulert av barnevernloven. Blant
annet stiller folkehelseloven krav til det forebyggende arbeidet i kommunen. Forebyggende tiltak kan imidlertid dekke flere formål samtidig, for eksempel kan et tiltak for å fremme psykisk helse både forebygge omsorgssvikt og ivareta folkehelsen. Et slikt tiltak vil bidra til å oppfylle kommunens plikt både etter barnevernloven og etter folkehelseloven.

12.1.2.1.1 Plan for det forebyggende arbeidet
Kommunestyret skal vedta en plan for det forebyggende arbeidet i kommunen, jf. barnevernloven §
3-1 andre ledd. Målet med planen er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende tilbudet
og av fordelingen av kommunens ressurser til dette arbeidet.

At kommunestyret selv skal vedta planen innebærer at ansvaret ikke kan delegeres.

Planen for det forebyggende arbeidet skal inneholde en beskrivelse av overordnende mål og
strategier for det helhetlige tjenestetilbudet, hvordan ansvaret skal fordeles mellom etatene,
hvordan oppgaveløsingen skal organiseres og hvordan ulike etater skal samarbeide.

Planen for kommunens arbeid rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår, skal kunne inngå i de
ordinære planprosessene etter plan- og bygningsloven.

Oppfølging i form av tiltak til en bestemt familie med et identifisert behov etter barnevernloven, er
ikke omfattet av planen kommunestyret skal vedta for forebygging av omsorgssvikt og
atferdsvansker.

12.1.2.2 Barnevernstjenestens ansvar for forebygging
Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn
av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets
omsorgssituasjon eller atferd, jf. barnevernloven § 3-1 tredje ledd.

Barnevernstjenesten skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og
atferdsvansker, jf. barnevernloven § 3-1 fjerde ledd. Barnevernstjenestens ansvar innebærer å
iverksette tiltak som er rettet mot barnets omsorgssituasjon eller barnets atferd, og som dermed har
som formål å avhjelpe nettopp disse behovene.

I noen tilfeller vil det være andre tjenester som har kompetanse og riktige tiltak for barnet, og som
dermed også har ansvaret for å iverksette tiltak. Eksempelvis kan spiseforstyrrelser i noen tilfeller
være et symptom på omsorgssvikt, der barnevernstjenesten vil ha nødvendig og riktig kompetanse til å gi hjelp knyttet til omsorgssituasjonen, og helsetjenesten vil ha nødvendig og riktig kompetanse til å gi hjelp for helseutfordringene.

12.2 Barnevernstjenestens ansvar
Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn
av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barn med hjelpebehov som har andre årsaker enn barnets
omsorgssituasjon eller atferdsproblemer, faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde, jf.

Side 65

barnevernloven § 3-1 tredje ledd. Bestemmelsen beskriver rammen for barnevernstjenestens
ansvarsområde opp mot andre tjenester.

For eksempel gir ikke nedsatt funksjonsevne hos et barn i seg selv grunnlag for å iverksette
hjelpetiltak. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst
ivaretas av andre tjenester enn barnevernstjenesten. Se retningslinjer for hjelpetiltak der dette er
omtalt. Et annet eksempel er økonomisk hjelp. Barnevernstjenesten har ikke noen plikt til å
iverksette hjelpetiltak som er ment å bøte på levekårsutfordringer.

Det kan imidlertid være vanskelig å vurdere hva som er årsaken til hjelpebehovet, og i praksis vil
årsaken ofte være sammensatt. I noen tilfeller vil det være andre tjenester som har kompetanse og
riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan
spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten
har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester
som må sørge for behandling av vansker som selvskading og spiseforstyrrelser. Denne typen atferd er det helsetjenesten som har nødvendig og riktig kompetanse til å håndtere.

Et tverrfaglig tilbud vil i mange tilfeller være en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp.
Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra andre tjenester, har
barnevernstjenesten et ansvar for å bistå familien med å ta kontakt med andre instanser.

Barnevernstjenesten har en veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Barnevernstjenesten skal
medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer og de har en samarbeidsplikt når
dette kan bidra til å løse oppgaver som barnevernstjenesten er pålagt etter denne loven, jf.
barnevernloven § 3-2. Les mer om veiledningsplikten i kapittel 9 og samarbeidsplikten i kapittel 43.
Barnevernstjenesten skal videre utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og
koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for
barnet. Det kommer frem av barnevernloven § 3-2a. Les om individuell plan i kapittel 37.
Barnevernstjenesten har plikt til å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og
foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger, jf.
barnevernloven § § 4-5 og 4-16. Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten formidle
kontakt med øvrige hjelpeinstanser dersom foreldrene ønsker det, jf. barnevernloven § 4-16 første
ledd siste setning.

12.2.1 Tidlig innsats
Barnevernstjenesten skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og
atferdsvansker, jf. barnevernloven § 3-1 fjerde ledd. Prinsippet om tidlig innsats må ses i
sammenheng med lovens formålsbestemmelse og følger også av forsvarlighetskravet og hensynet til
barnets beste.

Plikten til tidlig innsats gir uttrykk for at det er avgjørende for barnet at tiltak er tilpasset det enkelte
barns behov, og iverksettes så tidlig som mulig når omsorgssvikt og atferdsproblemer oppstår.
Barnevernstjenestens plikt til tidlig innsats understreker også betydningen av å iverksette
undersøkelser som er tilstrekkelige til å avdekke omsorgssvikt på et tidlig stadium av saken. Dette
gjelder ikke minst for de yngste barna. Videre understreker prinsippet viktigheten av at tiltak som
iverksettes skal være egnet til å ivareta barnets behov. Dette kan i noen tilfeller innebære at det er
nødvendig å iverksette inngripende tiltak på et tidlig tidspunkt.

Tidlig innsats innebærer også å legge til rette for et godt samarbeid med både andre instanser,
barnet og foreldrene så tidlig som mulig i saken.

Side 66

12.3 Organisering av akuttberedskap
Barnevernstjenesten skal sikre at «barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse
og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid», jf. barnevernloven § 1-1.
Barnevernstjenesten har dette ansvaret på dagtid, kveldstid, i helger og i perioder med ferieavvikling.
En av barnevernstjenestens mest grunnleggende oppgaver, er å ivareta barn som er i en alvorlig krise på grunn av forhold ved barnets omsorgssituasjon eller egen atferd. Alle barn, uavhengig av hvor de bor eller oppholder seg, har krav på bistand i akutte krisesituasjoner.
Barnevernloven inneholder en rekke bestemmelser om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, jf. §§
4-6, 4-8 jf. 4-9, 4-25 annet ledd og 4-29. Med unntak av akuttvedtak etter § 4-8 jf. 4-9, er
kompetansen til å fatte akuttvedtak lagt både til barnevernsleder og til påtalemyndigheten.
Barnevernloven stiller ingen konkrete krav til organiseringen av barnevernstjenestens
akuttberedskap. Barnevernloven § 1-4 stiller imidlertid krav om at tjenestene etter barnevernloven
skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder også for barnevernstjenestens organisering av
akuttberedskap utenfor ordinær kontortid. Kommunene har organisasjonsfrihet ved organisering av
egen akuttberedskap, så lenge de løsninger som blir valgt oppfyller kravet til forsvarlighet og øvrige
krav i lov og regelverk.

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig
kompetanse tilgjengelig utenfor vanlig kontortid. Kompetansen kan være tilgjengelig i kraft av en
bakvaktsordning pr. telefon. Selv om håndtering av mange akuttsituasjoner forutsetter et tett
samarbeid med politiet og andre hjelpeinstanser, kan barnevernstjenesten ikke overlate ansvaret for
disse situasjonene til andre alene. En bakvaktsordning må være formalisert slik at noen faktisk har
ansvar for å bidra med barnevernstjenestens kompetanse, og samarbeide med andre hjelpeinstanser
dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at
barnevernledere eller ansatte i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i
krisesituasjoner er ikke en forsvarlig organisering barnevernstjenestens akuttberedskap. Les mer om
dette i tolkningsuttalelsen av 11.06 2016

Akuttberedskapen vil ikke være forsvarlig organisert hvis henvendelser utenfor kontortid må gjøres
via politiet. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen.

12.4 Interkommunalt samarbeid
12.4.1 Hjemmel for samarbeid mellom kommuner på barnevernfeltet
Kommuner kan utføre felles oppgaver gjennom et interkommunalt samarbeid, jf. kommuneloven §
17-1.

Det er vertskommunesamarbeid, som er det aktuelle rettslige grunnlaget for samarbeid mellom
kommuner på barnevernsfeltet, jf. kommuneloven § 20-1. Vertskommunesamarbeid er et
avtalebasert samarbeid hvor de overordnede rammene vedtas av kommunestyret.
Vertskommunemodellen er utformet med tanke på samarbeid mellom to eller flere kommuner om
løsning av oppgaver som er lovpålagte, eksempelvis innen barnevern. Vertskommunesamarbeid
innebærer at det overlates beslutningsmyndighet til en annen kommune (vertskommunen).
Det er administrativt vertskommunesamarbeid etter kommuneloven § 20-2 som er aktuelt for
samarbeid om oppgaver etter barnevernloven.

Kommuneloven opererer med tre begreper; vertskommune, samarbeidskommune og
deltakerkommune. Vertskommunen er den kommunen som har fått delegert myndighet fra

Side 67

samarbeidskommunen(e) til å utføre oppgaver eller fatte avgjørelser på denne/disses vegne.
Deltakerkommunene er alle de kommunene som utgjør vertskommunesamarbeidet.

Det må foreligge en skriftlig samarbeidsavtale for vertskommunesamarbeidet, jf. kommuneloven §
20-4. Samarbeidsavtalen må blant annet inneholde hvilke oppgaver og hvilken avgjørelsesmyndighet som legges til vertskommunen. Det er ikke angitt nærmere hvordan dette skal gjøres. Men avtalen bør være så presis at det klart går frem hvilke oppgaver og hvilken myndighet som er lagt til vertskommunen.

Tjenesten eller oppgaven det blir samarbeidet om, legges til administrasjonen i en annen kommune
(vertskommunen). Samarbeidet bygger på den skriftlige avtalen og har ingen interkommunal
organisatorisk overbygning. Det vil si at det her ikke er snakk om en selvstendig organisatorisk enhet, men om et forvaltnings- og tjenesteapparat som ligger inn under styringsstrukturen i
vertskommunen, men som i siste instans er underlagt politisk styring fra samarbeidskommunen.
Ansvaret for oppgaven og myndighetsutøvelsen ligger fortsatt hos kommunen som har delegert
myndigheten, selv om myndighet og utførelse av lovpålagte oppgaver gjennomføres av
vertskommunen. Hvilke oppgaver dette er, avhenger av samarbeidsavtalen som inngås.

12.4.2 Ansettelsesforhold ved vertskommunesamarbeid
I et vertskommunesamarbeid vil en eller flere kommuner, samarbeidskommunen(e), gi en annen
kommune, vertskommunen, i oppgave å utføre oppgaver og fatte avgjørelser på det feltet
samarbeidsavtalen gjelder. Samarbeidskommunen(e) delegerer til vertskommunens administrasjon å
utføre de oppgaver og fatte avgjørelse i de typer saker som inngår i samarbeidsavtalen.
Det er ikke noe i veien for at det opprettes flere avdelinger innenfor et vertskommunesamarbeid.
Begrepet vertskommune har ikke nødvendigvis sammenheng med hvor virksomheten eller
institusjonen fysisk er plassert. Vertskommune etter kommuneloven kapittel 20 innebærer at
beslutningsmyndigheten og gjennomføringen av oppgaver er lagt til en annen kommune, men
virksomheten kan være lokalisert i en annen kommune enn vertskommunen, eller ha
avdelingskontorer i ulike kommuner. Se Introduksjonshefte – formelt interkommunalt samarbeid (KS)
punkt 3.

Reglene om vertskommunesamarbeid sier ikke noe om hvordan tjenesten skal bemannes eller
organiseres. Dette vil være opp til vertskommunen, innenfor de rammene som er oppstilt i
samarbeidsavtalen og barnevernlovens krav til forsvarlige tjenester. Det er i kommuneloven ikke noe
krav at alle som utfører tjenester for vertskommunen er ansatt i denne kommunen. En
samarbeidsavtale kan gå ut på at samarbeidskommunen skal avgi ressurser i form av arbeidskraft til
vertskommunen, for eksempel i form av en stillingsbrøk. Det følger imidlertid av barnevernloven at
det er forutsetning at barnevernleder både formelt og reelt har styringsrett over de ansatte i
tjenesten. Det må derfor sikres at den som er leder i et vertskommunesamarbeid har slik styringsrett
over alle ansatte.

12.4.3 Vertskommunesamarbeid og leder for barnevernstjenesten
I et vertskommunesamarbeid kan det utpekes en barnevernleder som kan utøve myndighet på vegne av flere kommuner. Kommunestyret i samarbeidskommunene må da instruere egen
administrasjonssjef til å delegere sin kompetanse til å utpeke barnevernleder til
administrasjonssjefen i vertskommunen. Felles barnevernleder for alle deltakerkommunene utpekes
av administrasjonssjefen i vertskommunen. Se Vertskommunemodellen i kommuneloven § 28 a flg
punkt 4.3.

Side 68

12.5 Ansvarsfordeling mellom oppholdskommune og bostedskommune
12.5.1 Oppholdskommunens ansvar
Barnevernstjenesten skal yte tjenester og tiltak etter barnevernloven til alle som oppholder seg i
kommunen, jf. barnevernloven § 8-1. Bestemmelsen slår fast prinsippet om at det er den kommunen
der barnet til enhver tid oppholder seg, som i utgangspunktet har ansvaret for å yte tjenester og
tiltak som omfattes av loven. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent
midlertidig, for eksempel i forbindelse med ferieopphold. Det gjelder også uavhengig av om barnet
og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. En oppholdskommune har ikke adgang til å vise et hjelpetrengende barn til bostedskommunen

Formålet med ansvarsregelen er å hindre at barn som har behov for hjelp, blir kasteball mellom
kommuner. Bestemmelsen er derfor ment å sikre at barnet får hjelp der han eller hun oppholder seg
til enhver tid.

Hvis barnet oppholder seg midlertidig i en kommune, og ikke har noen tilknytning til denne
kommunen, vil det i mange tilfeller være til barnets beste at det er bostedskommunen som er
ansvarlig for den videre oppfølgingen av saken. I slike tilfeller kan og bør det inngås avtale om at
barnevernstjenesten i bostedskommunen følger opp saken videre. Les mer i tolkningsuttalelse om
oppholdskommunens ansvar.

Barnevernloven § 8-1 må ses opp mot § 8-4 annet ledd, som gir kommuner adgang til å avtale en
annen ansvarsfordeling enn det som følger av § 8-1. Etter ordlyden regulerer§ 8-4 bare de tilfellene
hvor det er aktuelt å reise sak for fylkesnemnda. I slike tilfeller kan ansvaret for å reise sak ved avtale
mellom barnevernstjenesten i de berørte kommuner overføres til en annen kommune som barnet
har tilknytning til. Det er en viss adgang til å inngå andre avtaler om ansvarsfordeling enn det å reise
sak for fylkesnemnda, jf. Rt. 1999 s 593. Vilkåret om at barnet har tilknytning til kommunen må
imidlertid uansett være oppfylt.

Når barnevernstjenesten mottar bekymringsfulle opplysninger om et barn må den alltid vurdere hvor
alvorlige opplysningene er og om det er behov for hastetiltak, uavhengig av barnets tilknytning til
kommunen.

12.5.1.1 Barnet har fast bosted i to forskjellige kommuner
Har barnet fast bosted hos foreldre som bor i to forskjellige kommuner, plikter kommunene raskt å
avklare ansvaret for oppfølgningen av barnet. Kommunene har adgang til å inngå avtaler om
gjennomføringen av undersøkelse, mer tilfeldig bistand og andre typer tjenester. (Norsk Retstidende
1999:593).

12.5.1.2 Statsforvalter kan avgjøre tvist om oppholdskommune
Hvis det oppstår uenighet mellom kommunene om hvem som har ansvar for å yte tjenester eller
tiltak etter barnevernloven § 8-1, kan kommunene kreve at statsforvalteren avgjør spørsmålet om
hvilken kommune som må bære ansvaret for saken, jf. barnevernloven § 8-3. Dersom det oppstår en
slik situasjon, vil det være viktig for barnet med en hurtig avklaring.

12.5.2 Oppholdskommunen har ansvar for å reise sak for fylkesnemnda
Oppholdskommunens ansvar etter § 8-4 første ledd første punktum omfatter også ansvaret for å
reise sak for fylkesnemnda i de tilfeller fylkesnemnda har vedtaksmyndigheten for det aktuelle
tiltaket.

Side 69

12.5.2.1 Avtale om overføring av ansvar for å reise sak
I enkelte tilfeller vil det være lite praktisk å følge prinsippet om oppholdskommunens ansvar fullt ut.
Når barnets tilknytning til oppholdskommunen er liten, vil det ofte være hensiktsmessig at barnets
bostedskommune overtar ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda. Ved avtale mellom
barnevernstjenestene i de berørte kommunene kan ansvaret overføres til en annen kommune som
barnet har tilknytning til, hvis det vurderes som hensiktsmessig, jf. barnevernloven § 8-4-første
ledd annet punktum. En slik avtale vil være naturlig i de tilfeller hvor familien har flyttet og ny
oppholdskommune har lite kjennskap til barnet og barnets situasjon, mens barnevernstjenesten i
fraflyttingskommunen har fulgt opp familien over tid.

Det vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle hva en slik tilknytning kan bestå i. Frem til en
slik avtale er inngått er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for at
nødvendige tiltak settes i verk. Hvis kommunene ikke blir enig om en avtale, vil oppholdskommunen
ha ansvaret. Statsforvalteren har ikke myndighet til å avgjøre en slik tvist. Statsforvalteren skal kun
avgjøre tvister mellom kommuner om hvem som har ansvar for å yte tjenester eller tiltak etter
barnevernloven § 8-1.

Dersom en kommune har reist sak for fylkesnemnda, men ikke får medhold, er det barnets
oppholdskommune som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp.

12.5.3 Oppfølgingsansvar etter fylkesnemndsvedtak
Den kommunen som har reist sak for fylkesnemnda har ansvaret for gjennomføring av vedtaket og
for den videre oppfølging og kontroll så lenge vedtaket opprettholdes, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd. Kommunen beholder oppfølgingsansvaret selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er fattet, som når barnet blir fosterhjems- eller institusjonsplassert i en annen kommune, eller ved at barnet rømmer til en annen kommune. Denne regelen er et unntak fra lovens hovedregel om at det er oppholdskommunen som har ansvaret.

Den kommunen som reiste saken beholder ansvaret for barnet, og skal fatte vedtak eller foreslå nye
tiltak for fylkesnemnda dersom det blir nødvendig. Den kommune som reiste saken har også
ansvaret for å fremme eventuelt forslag for fylkesnemnda om ny regulering av samvær eller
opphevelse av vedtaket som var grunnlaget for plasseringen.

12.5.3.1 Avtale om overføring av oppfølgingsansvar
Etter at fylkesnemnda har fattet vedtak kan to kommuner avtale at ansvaret for den videre
oppfølging av barnet og foreldrene skal overføres til en kommune som barnet har tilknytning til.
Dette kan være aktuelt i de tilfelle kommunene ikke har benyttet sin adgang til å overføre ansvaret
for å reise sak etter barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum, eller der barnets tilknytning til
kommunen har endret seg etter at vedtaket ble fattet.

12.5.4 Oppfølgingsansvar etter vedtak om frivillig plassering
Den kommune som har fattet vedtaket om plassering etter § 4-4 og § 4-26, har også ansvaret for
gjennomføring oppfølging og kontroll, selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at
vedtaket er fattet. Dette følger av § 8-4 tredje ledd. Ansvaret vedvarer bare så lenge tiltaket
opprettholdes. Avsluttes tiltaket vil det være barnets nye oppholdskommune som eventuelt har
ansvaret for ytterligere tiltak. Rt. 2011 s. 1373

12.5.4.1 Avtale om overføring av oppfølgingsansvar
Også ved plasseringer etter §§ 4-4 og 4-26 kan ansvaret overføres til en annen kommune,
eksempelvis tilflyttingskommunen, ved avtale mellom de berørte kommuner.
70
12.6 Kommunens økonomiske ansvar
Den kommune som er ansvarlig for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven har også det
økonomiske ansvaret, jf. barnevernloven § 9-1.
Det økonomiske ansvaret for en sak følger det faktiske ansvaret for saken. Den kommune som fatter
vedtak om tiltak eller fremmer forslag om tiltak for fylkesnemnda, har det økonomiske ansvaret for
tiltaket. Hvis ansvaret for saken ved avtale overføres til en annen kommune, innebærer dette at også
det økonomiske ansvaret overføres. Det er likevel ingenting i veien for at to kommuner inngår avtale
om en annen ansvarsfordeling enn den som følger av § 9-1 annet ledd. For eksempel kan en
kommune påta seg det faktiske ansvaret for en sak mens en annen påtar seg det økonomiske. Norsk
Retstidende 1999:593 I slike tilfeller er det viktig at avtalen er klar og tydelig med hensyn til
ansvarsfordeling, slik at det ikke oppstår uenighet om avtalens rekkevidde på et senere tidspunkt.
Hvis en kommunes ansvar for en sak overføres til en annen kommune (settekommune) på grunn av
inhabilitet med hjemmel i forvaltningsloven § 9 annet ledd, vil den opprinnelige ansvarlige
kommunen ha det økonomiske ansvaret for saken. Det kan inngås avtale om at settekommunen skal
overta dette ansvaret. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Brev av 06.04.2013). Se
mer om inhabilitet i kapittel 7.
Den økonomiske ansvarsfordelingen mellom kommune og Bufetat reguleres av betalingsrundskrivet.
12.7 Underholdsbidrag til/fra foreldrene
12.7.1 Kommunens mulighet til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldrene
Kommunen kan kreve at det fastsettes oppfostringsbidrag fra foreldrene når et barn er plassert
utenfor hjemmet etter et vedtak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 9-2. Oppfostringsbidrag
vil si at foreldrene må betale for forsørgelse av barnet selv om barnet ikke bor hjemme.
Oppfostringsbidrag kan fastsettes fra måneden etter plasseringen ble iverksatt. Les mer om
oppfostringsbidrag på NAV sine sider.
12.7.2 Bortfall av barnebidrag
Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, og barnet er plassert utenfor hjemmet, skal
foreldrene normalt ikke betale barnebidrag til hverandre. Barnebidrag fastsatt etter barneloven faller
bort fra det tidspunkt oppfostringsbidrag kan fastsettes etter barnevernloven § 9-2. Dette følger av
barneloven § 69.
Det er ikke et vilkår for opphør av barnebidrag at kommunen faktisk setter frem krav om
oppfostringsbidrag, eller at et slikt krav blir innvilget. Det avgjørende er at barnevernet har plassert
barnet utenfor hjemmet. Dette gjelder både ved tvungne og frivillige plasseringer, og uavhengig av
om plasseringen er midlertidig eller varig.
Når det er fattet vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet, må kommunen snarest sende
melding til NAV, slik at NAV kan opphøre løpende barnebidrag til foreldrene etter barneloven.
Meldingen må inneholde følgende opplysninger:
• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i
barnevernloven og at kommunen kan kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag
• dato plasseringen fant sted
71
12.7.3 Bortfall av bidragsforskudd
Bidragsforskudd er en ytelse fra NAV som kan utbetales på visse vilkår når barnebidraget ikke betales
i tide eller når bidraget er lavere enn det bidragsmottaker vil ha rett på i bidragsforskudd.
Bidragsforskudd skal sikre at barn får et beløp hver måned.
Hvis barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernloven, vil barnet ha
rett til fullt underhold fra det offentlige. Retten til bidragsforskudd faller da bort. Dette følger av
forskotteringsloven § 4 første ledd bokstav c). Bestemmelsen gjelder ikke for underhold etter
sosialtjenesteloven. Også i saker der barnet bor hjemme, men barnevernstjenesten likevel dekker
utgiftene til forsørgelse av barnet, vil dette kunne ha betydning for retten til bidragsforskudd. Det
avgjørende er i hvor stor utstrekning utgiftene til underhold av barnet dekkes. Hvis barnet i det
vesentlige får dekket alle utgifter, ansees barnet som fullt underholdt av det offentlige.
Er det fattet vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet, eller barnevernet dekker utgifter til
forsørgelse av barnet slik at barnet er å anse som fullt underhold av det offentlige, må
barnevernstjenesten snarest sendes melding til NAV. Meldingen må inneholde følgende
opplysninger:
• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i
barnevernlov og dato plasseringen fant sted, eller
• bekreftelse på at barnevernet i det vesentlige dekker alle utgifter til barnets underhold.
Hvis deler av utgiftsdekningen gis etter sosialtjenesteloven, må det presiseres hvor stor
andel av den samlede utgiftsdekningen dette gjelder.
12.7.4 Bortfall av barnetrygd
Et inngangsvilkår for at en forelder kan motta barnetrygd er at barnet bor fast hos den som skal
motta ytelsen etter barnetrygdloven § 2. Barnetrygd utbetales normalt til forelder. Hvis barnet bor
sammen med annen omsorgsperson, eller på barnevernsinstitusjon, kan disse få utbetalt
barnetrygden. Dette er hjemlet i barnetrygdloven § 2 andre ledd. Det er ikke avgjørende om barnet
er plassert utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak eller etter et tvangsvedtak fra fylkesnemnda.
NAV har behov for informasjon om at barnet har flyttet så raskt som mulig.
Når det sendes informasjon til NAV angående barn som plasseres utenfor hjemmet/annen flytting
innenfor barnevernets omsorg, er det behov for informasjon om varigheten for plasseringen.
12.8 Internkontroll
Kommunen plikter å ha internkontroll på barnevernsområdet etter reglene i kommuneloven § 25-1.
Dette følger av barnevernloven § 2-1 andre ledd. Formålet med internkontroll er å sikre at lovens
krav overholdes. Se Bufdirs veileder om internkontroll for kommunenes barnevernstjeneste og
Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder om internkontroll i kommunesektoren.
Internkontroll er et sentralt virkemiddel for kommunens styring av barnevernområdet. Internkontroll
skal forebygge svikt og uheldige hendelser og bidra til at kommunen lærer av de feil som skjer slik at
de ikke gjentas. God internkontroll kjennetegnes av systematiske tiltak som skal sikre at
barnevernstjenestens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med
krav fastsatt i eller i medhold av lov. En god internkontroll er av stor betydning for kvaliteten på
tjenestetilbudet.
72
Etter kommuneloven § 25-1 andre ledd skal internkontrollen være systematisk og tilpasses
virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Dette innebærer at både innholdet i og
omfanget av internkontrollen må tilpasses risikoen på barnevernområdet.
Kommuneledelsen må gjøre konkrete vurderinger for internkontrollen. Rapporten om tilstanden i
barnevernstjenesten som kommunestyret skal motta minst én gang i året, jf. barnevernloven § 2-1
åttende ledd, er et viktig grunnlag når kommuneledelsen skal vurdere hvordan internkontrollen skal
innrettes.
Barnevernloven inneholder regler som både dreier seg om innhold i tjenesten og krav til styring og
ledelse. Dette må sees i sammenheng med kravene til internkontroll. Blant annet skal det være kjent
hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt, herunder hvem som er barnevernstjenestens
leder og dennes stedfortreder.
Kommunen er ansvarlig for private aktører som benyttes for å utføre oppgaver på
barnevernområdet. Private aktører omfattes ikke av internkontrollplikten i henhold til
barnevernloven § 2-1, men kommunen må sikre at de gjennom avtaler og på annen måte har
nødvendig kontroll med at virksomheten drives i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av
lov. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens
internkontroll.
Internkontrollsystemet skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig.
12.9 Kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere
Ved utøvelse av offentlig myndighet kan private tjenesteytere benyttes gjennom bistand eller
lovhjemlet delegering. Offentlig myndighetsutøvelse kan omfatte både avgjørelser og handlinger.
12.9.1 Delegasjonsforbud
Delegering innebærer at oppgaven overlates eller legges til den private tjenesteyteren.
Det er lovfestet at barnevernstjenesten kan engasjere sakkyndige, jf. barnevernloven § 4-3
fjerde og femte ledd. Utover dette inneholder barnevernloven ingen hjemmel som gir kommunen
adgang til å delegere eller legge utøvelse av offentlig myndighet til private tjenesteytere. Dette betyr
at både barnevernleder og saksbehandlere i barnevernstjenesten, som har ansvar for offentlig
myndighetsutøvelse, skal være ansatt i kommunen. Det må foreligge et reelt ansettelsesforhold.
12.9.2 Kan la seg bistå av private aktører
Kommunene kan som et utgangspunkt la seg bistå av private tjenesteytere til utførelse av oppgaver
og tjenester etter barnevernloven. Bistand kjennetegnes av å være hjelp og støtte til oppgaver
barnevernstjenesten har ansvaret for.
Å «la seg bistå» innebærer noe annet enn å delegere myndighet, overlate eller legge ansvaret for en
oppgave til en privat aktør. Kommunene har anledning til å benytte private til å bistå kommunen i
utførelse av visse oppgaver både av faglig og administrativ karakter. Dette gjelder også i tilfeller der
oppgavene innebærer offentlig myndighetsutøvelse.
12.9.2.1 Forutsetninger for at bistanden skal være lovlig
Bistand fra private tjenesteytere kan ikke innebære at den private tildeles myndighet eller gis et
selvstendig ansvar for en oppgave som innebærer offentlig myndighetsutøvelse.
Det er en klar forutsetning for å kunne la seg bistå av private tjenesteytere, at kommunen har
nødvendig kontroll med at oppdraget utføres i samsvar med lov- og forskrift. Dette innebærer blant
73
annet at barnevernstjenestens leder må utøve aktiv styring og ledelse, slik at kommunen ivaretar sitt
ansvar etter barnevernsloven fullt ut, og at rettsikkerheten til barn og familier blir ivaretatt. Hvordan
styringen utøves i praksis må vurderes konkret blant annet med utgangspunkt i hvilken oppgave det
dreier seg om og hvilken rolle den private aktøren er tiltenkt. Det er også en grunnleggende
forutsetning at all bistand fra private skjer innenfor faglig forsvarlige rammer, jf. barnevernloven § 1-
Dette innebærer blant annet at private tjenesteytere som bistår kommunen må ha den faglige
kompetansen og de faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for at kommunen kan ivareta sine
lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte. Når barnevernstjenesten utfører oppgaver etter
barnevernloven § 2-1 a første ledd (kjerneoppgaver) kan den bare la seg bistå av private som
oppfyller kompetansekravene som oppstilles i samme bestemmelse. Dette følger av bestemmelsens
tredje ledd.
Kommunen må sørge for at avtalen de inngår med den private tjenesteyteren er utformet slik at den
ivaretar kommunens behov for styring og kontroll med bistanden fra den private.
Kommunen plikter å ha internkontroll for å sikre at barnevernstjenestens oppgaver utføres i samsvar
med de krav som følger av regelverket, jf. barnevernloven § 2-1, jf. kommuneloven § 25-1. Private
tjenesteytere er ikke direkte omfattet av bestemmelsen, men kommunen er likevel forpliktet til å
sikre at den har nødvendig og tilstrekkelig kontroll med at oppgaver private utfører for
barnevernstjenesten er i samsvar med lov og forskrift. Rutiner for systematisk oppfølging av private
aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll. Les mer om internkontroll i punkt
12.8.
12.9.2.2 Forbud mot bistand fra private tjenesteytere til visse oppgaver
Barnevernstjenesten kan ikke la seg bistå av private til utførelsen av følgende oppgaver:
• til å selv ta avgjørelser og fatte vedtak
• til å la seg bistå av private tjenesteytere til funksjonen som leder og stedfortredende leder
av barnevernstjenesten
• å møte som kommunens partsrepresentant i fylkesnemnda
• til valg og godkjenning av fosterhjem til det enkelte barn
• til utarbeidelse og evaluering av planer for gjennomføring av samvær og kontakt
Barnevernstjenesten kan la seg bistå av private tjenesteytere i utøvelsen av de øvrige lovpålagte
oppgavene som innebærer utøvelse av offentlig myndighet.
12.9.2.3 Muligheten til midlertidig ansettelse
Et forbud mot bistand til utførelsen av visse oppgaver er ikke til hinder for at kommunen midlertidig
ansetter private tjenesteytere, gjennom engasjement eller vikariat, til utførelsen av disse oppgavene.
Forbudet omfatter heller ikke kommunens adgang til å innhente bistand fra andre offentlige
tjenesteytere, som for eksempel helsetjenesten, familievernkontorene eller statlig andrelinje i
barnevernet (Bufetat). Forbudet innebærer at kommunen ikke kan inngå oppdragsavtaler med
private tjenesteytere til utførelsen av utvalgte oppgaver.
12.10 Tilsyn
Statsforvalterens plikt til å føre tilsyn og adgang til å gi pålegg omfatter private som utfører tjenester
og tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 2-3b femte ledd.
74
12.10.1 Private aktørers rettsgrunnlag for å behandle sensitive personopplysninger
Personopplysningsloven inneholder ikke selvstendig rettsgrunnlag som gir private tjenesteytere
adgang til å behandle sensitive personopplysninger i forbindelse med barnevernssaker. All
behandling av opplysninger skjer på kommunens vegne, og kommunen er ansvarlig for at all
behandling av personopplysninger skjer i samsvar med personopplysningsloven. Dette innebærer
blant annet at det er kommunens ansvar å påse at personopplysningslovens bestemmelser om
behandling av personopplysninger, informasjonssikkerhet, internkontroll, retting og sletting, og
lagring av opplysninger blir ivaretatt. Videre må kommunen som behandlingsansvarlig inngå en
skriftlig avtale med den private aktøren som databehandler, jf. personopplysningsloven § 15. For
øvrig er det også kommunen som har ansvaret for at dokumenter og annet materiale som inneholder
opplysninger undergitt taushetsplikt oppbevares på betryggende måte, jf. forvaltningsloven § 13 c
annet ledd.
12.11 Barnevernstjenestens ansvar når barn har behov for tjenester fra flere
instanser og annet lovverk
Flere departementer har i fellesskap gitt et rundskriv som tydeliggjør de aktuelle tjenestenes ansvar,
og som skal øke forståelsen for at samarbeid lønner seg både for den enkelte og samfunnet.
12.11.1 Barn som har behov for hjelp fra både barnevernstjenesten og helsetjenesten
Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) kapittel 3. Helse- og
omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig.
Helse- og omsorgstjenesten skal ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt
risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn med tiltak fra barnevernstjenesten.
Samarbeid mellom barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten er viktig for at disse barna
skal få et helhetlig tjenestetilbud. For å ivareta barn og unge som har behov for barnevernstiltak i
tillegg til kommunale helse- og omsorgstjenester og/eller spesialisthelsetjenester er det avgjørende
at tjenestene samarbeider. Bufdir og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv som skal bidra til
et godt samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester, slik at barn, unge og deres
familier får de tjenestene de har behov for.
12.11.1.1 Særlig om barn med nedsatt funksjonsevne
For barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkårene for å iverksette tiltak etter barnevernloven på
samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Funksjonsnedsettelsen i seg selv gir ikke grunnlag for
å iverksette tiltak. At barnet på grunn av funksjonsnedsettelsen har større omsorgsbehov enn
foreldre med alminnelig god omsorgsevne er i stand til å ivareta, er ikke tilstrekkelig til plassering
utenfor hjemmet etter barnevernlovens regler. Barnevernlovens atferdsbestemmelser er heller ikke
ment å omfatte problemer som skyldes psykose, autisme eller andre psykiske lidelser og
funksjonsnedsettelser. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og
fremst ivaretas av andre tjenester enn barnevernstjenesten. ,
Hvis foreldrene ikke sørger for at et barn med funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpetrengende
barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, har barnevernstjenesten et ansvar
for å ta dette opp med foreldrene og for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Hvis
foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet
slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få
opplæring med bistand fra barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 4-11. Slikt vedtak kan treffes
uten at foreldrene samtykker og uten at hjelpetiltak er prøvd først.
75
Hva som er henholdsvis kommunens og statens ansvar for barn med funksjonsnedsettelse og tiltak
etter barnevernloven, er nærmere beskrevet i punkt 2.5 i rundskriv om oppgave- og ansvarsfordeling
mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter.
12.11.2 Barnevernstjenestens ansvar for barn under kriminalomsorgen
12.11.2.1 Fengslingsmøter
Barnevernstjenesten har et særlig ansvar overfor barn som fengsles og gjennomfører straff. Det
følger av barnevernloven § 3-5. Barnevernstjenesten kan også ha et ansvar for å samarbeide med
kriminalomsorgen når barnets foreldre fengsles eller gjennomfører straff. Les mer om samarbeid
med justissektoren i kapittel 52.
Bufdir og Kriminalomsorgsdirektoratet har gitt et rundskriv om informasjonsutveksling og samarbeid
mellom barnevernstjenesten og kriminalomsorgen.
Barnevernstjenesten skal delta i møter om fengsling av barn, uttale seg og informere om
ungdommens behov for tiltak, med mindre retten finner det åpenbart unødvendig, jf.
barnevernloven § 3-5 første ledd. Videre skal barnevernstjenesten gi informasjon om arbeid som
pågår med å iverksette tiltak. Barnevernstjenesten skal bistå dommeren med faglige vurderinger og
råd, og møteplikten skal sikre at barnevernstjenestens ansvar etter barnevernloven utøves selv om
barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. (Prop. 135 L (2010-2011) side 178).
Påtalemyndigheten er forpliktet til å varsle barnevernstjenesten om fengslingen, jf. lov om
rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (Straffeprosessloven) § 183 tredje ledd.
Bestemmelsen skal bidra til å styrke forberedelsen til løslatelse av barn, samt legge til rette for at det
lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etableringen av nødvendige tiltak.
Kriminalomsorgen skal utarbeide en koordinert løslatelsesplan for ungdommen som forplikter de
ulike aktører til oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet.
12.11.2.2 Barn som sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff
Når barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff, skal barnevernstjenesten
holde jevnlig kontakt med barnet og med kriminalomsorgen. Barnevernstjenesten skal delta i
planleggingen, vurderingen og tilretteleggelsen av tiltak etter endt opphold. Slik oppfølging under
varetekt og straffegjennomføring skal regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år,
jf. barnevernloven § 1-3 andre ledd.
Barn under 18 år som sitter i varetekt eller som gjennomfører fengselsstraff skal derfor kunne motta
tiltak etter barnevernloven ved løslatelse. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har mottatt
tiltak fra barnevernstjenesten før påbegynt soning, eller om ungdommen fyller 18 år før løslatelsen.
Ungdom som fyller 18 år før løslatelsen skal tilbys etterverntiltak, uavhengig av om de har hatt tiltak
fra barnevernet tidligere.
Bufdir har utarbeidet en retningslinje for barnevernstjenestens ansvar for barn som begår lovbrudd.
Les mer om dette ansvaret der Retningslinje for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd.
12.12 Barn som har behov for beskyttet tilsyn etter barneloven
Ved foreldertvister kan retten pålegge tilsyn ved samvær etter barneloven § 43a. Det er to former for
tilsyn, og hovedformålet er henholdsvis støtte eller beskyttelse av barnet. Forskrift om samvær med
tilsyn etter barnelova gir nærmere regler for både støttet og beskyttet tilsyn. Barne- og
likestillingsdepartementet har gitt en veileder for samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a.
Veileder for samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a (Q-1220 B).
76
12.12.1 Beskyttet tilsyn
Beskyttet tilsyn kan fastsettes særlige tilfeller og der hensynet til barnet sine behov talar for det. Det
kan dreie seg om saker der det har vært problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser som
kan påvirke omsorgsevnen, men der det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær.
Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for gjennomføring av beskyttet tilsyn ved å føre tilsyn
under samvær av forelder og barn..
Gjennomføringen av tilsynet er ikke hjemlet i barnevernloven, men direkte i barneloven § 43a.
12.12.1.1 Barnevernstjenestens ansvar ved beskyttet tilsyn
Barnevernstjenesten i den kommunen der barnet bor fast, har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson
til beskyttet tilsyn, jf. forskriften § 5. Hvis barnet ikke bor fast i Norge, men skal ha samvær her, er
det kommunen hvor samværsforelderen er bosatt som har ansvar for tilsynet.
Bostedskommunen vil også ha det økonomiske ansvaret for tilsynet. Barnevernstjenesten i den
kommunen barnet bor fast kan inngå avtale med en annen kommune barnet har tilknytning til om at
ansvaret for tilsynet overføres til denne kommunen. Les mer om oppholdskommunen ansvar i
kapittel 12.5.
Tilsynspersonen kan være en ansatt i barnevernstjenesten eller en som barnevernstjenesten inngår
avtale med.
12.12.1.2 Omfang og varighet av tilsynssamværet
Omfanget og varigheten av tilsynssamværet blir fastsatt av retten ut ifra barnets behov og
begrunnelsen for tilsynet. Tilsynet kan ikke overstige 16 timer per år i en sak og tilsynsåret beregnes
fra dato for første gjennomførte tilsynssamvær og ett år frem i tid, og følger altså ikke kalenderåret
Det følger av forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 4 andre ledd.
Gjennom ansvaret for tilsynet vil barnevernstjenesten i kommunen der barnet bor få kunnskap om
barnets situasjon. Når domstolene pålegger barnevernstjenesten å føre tilsyn etter barneloven § 43a,
skal pålegget registreres som en melding, jf. barnevernloven § 4-2. Barnevernstjenesten må i en slik
situasjon vurdere om det er grunnlag for å åpne en undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3. Saker om
samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a skal registreres som separate saker, og arkiveres i
barnevernstjenestens ordinære arkiv. Les mer om meldinger til barnevernstjenesten i kapittel 18, og
om barnevernstjenestens undersøkelser i kapittel 19.
12.12.2 Støttet tilsyn
Støttet tilsyn kan fastsettes av retten der det er forsvarlig med mer fleksible støttende løsninger.
Støttet tilsyn benyttes i tilfeller det er til barnets beste å ha samvær, men barnet trenger støtte ved
samvær eller samværsforelderen har behov for støtte og veiledning ved samvær.
12.12.2.1 Bufetat sitt ansvar ved støttet tilsyn
Det er Bufetat som har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson ved støttet tilsyn, jf. forskriften § 7.
Tilsynspersonen kan være en ansatt fagperson ved familievernkontoret eller en som Bufetat inngår
avtale med.
12.12.2.2 Omfang og tilsynssamværet ved støttet tilsyn
Retten kan gi pålegg om støttet tilsyn med inntil 32 timer per år. Det følger av forskriften § 6 andre
ledd. Retten skal ta hensyn til barnet sine behov når antall timer og vilkårene for samværet blir
fastsatt.
77
Statlig barnevern
13.1 Statlige barnevernsmyndigheters organisatoriske inndeling
De statlige barnevernsmyndighetene er departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat)
og statsforvalterne. De statlige barnevernsmyndighetene ledes av departementet, men flere av
departementets oppgaver ivaretas av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Statlige
barnevernsmyndighets oppgaver og ansvar er regulert i barnevernloven § 2-3, men fremgår også av
andre bestemmelser i loven.
13.1.1 Departementets oppgaver
Departementets oppgaver kommer frem av barnevernloven § 2-3 første ledd. Departementet skal
blant annet
• føre tilsyn med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og
tiltak etter loven blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål (bokstav a),
• sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige
endringer i regelverket (bokstav b),
• gi retningslinjer og instrukser som er nødvendige for å nå mål som er nevnt i bokstav a
(bokstav c),
• arbeide for at det blir satt i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver
etter loven (bokstav d).
13.1.2 Bufetats organisering og oppgaver
Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) består av fem regionale barnevernsmyndigheter og en
sentral barnevernsmyndighet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
På barnevernsfeltet har Bufetat ansvar for:
• Etablering og drift av institusjoner
• Godkjenning av private og kommunale institusjoner som benyttes etter barnevernloven
• Bistå barnevernstjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet og bistå
kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem (bistandsplikten, se punkt 2).
• Ansvaret for at fosterhjemmene får opplæring.
• Bufetat kan etter nærmere vilkår tilby barnevernstjenesten utredning av omsorgssituasjonen
til barn i alderen 0–6 år, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd. Bufetat kan også tilby
hjelpetiltak i etterkant av slik utredning når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig
hjelp, jf. annet punktum. Oppgaven omfattes ikke av bistandsplikten.
• Bufetat kan tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre
plassering utenfor hjemmet. Bufetat har ikke plikt til å tilby tiltak etter tredje ledd.
Oppgavene omfattes ikke av bistandsplikten.
Bufdir er sentralt nivå i Bufetat og leder etatens virksomhet.
Bufdir er i tillegg fagdirektorat for kommunalt og statlig barnevern. Direktoratets oppgaver som
fagdirektoratet fremgår ikke av loven, men er delegert fra departementet.
I rollen som fagdirektorat har Bufdir ansvar for:
• Lovtolkninger
• Bestilling og formidling av forskning og kunnskapsoppsummeringer
• Utarbeidelse av faglige veiledere og retningslinjer
78
• Klageinstans i saker om godkjenning av private og kommunale institusjoner.
13.1.3 Statsforvalterens oppgaver
Statsforvalteren er statlig barnevernsmyndighet på fylkesnivå, jf. barnevernloven § 2-3 femte ledd.
Statsforvalteren fører tilsyn med barnevernsvirksomheten i kommunen. Dette innebærer blant annet
at Statsforvalteren behandler klager på barnevernstjenestens saksbehandling og tar stilling til om
barnevernstjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernloven og forvaltningsloven.
Statsforvalteren er klageinstans for enkeltvedtak som barnevernstjenesten fatter etter
barnevernloven. Dette vil i de fleste tilfeller være saker der barn eller foreldre klager over at de ikke
får det hjelpetiltaket de ønsker.
Statsforvalteren fører også tilsyn med at barn på barnevernsinstitusjoner får forsvarlig omsorg og
god behandling. Videre skal tilsynet se til at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den
enkeltes integritet. Dette innebærer blant annet at barn som blir utsatt for tvang på en
barnevernsinstitusjon kan klage til Statsforvalteren.
13.2 Bufetats bistandsplikt
13.2.1 Generelt om bistandsplikten
Bufetats bistandsplikt er regulert i barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a-c. Bestemmelsen gir
Bufetat plikt til å bistå barnevernstjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet når det fattes
akuttvedtak, med plassering i fosterhjem og med plassering i institusjon. Hovedbegrunnelsen for at
Bufetat har bistandsplikt er at det kreves nasjonal planlegging og tilrettelegging for å sikre at det er
nok tilgjengelige barnevernstiltak. For at barnevernet skal kunne gi alle barn som trenger det
forsvarlig hjelp, må det til enhver tid finnes et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat i
hele landet. Bistandsplikten har sammenheng med Bufetats ansvar for institusjonstilbudet etter
barnevernloven § 5-1, jf. barnevernloven § 5-8, samt for å rekruttere fosterhjem, jf. barnevernloven
§ 2-3 annet ledd bokstav d. Innholdet i bistandsplikten må også ses i sammenheng med kravene til
forsvarlighet i barnevernloven § 1-4.
Formålet med bistandsplikten er å sørge for at barn som har behov for tiltak utenfor hjemmet får et
egnet plasseringssted. Sammen med finansieringsansvaret, ansvaret for institusjonstilbudet og for
rekruttering av fosterhjem, utgjør bistandsplikten en viktig støttefunksjon for kommunen. Bufetats
ansvar skal samlet sett legge til rette for at alle kommuner skal kunne fatte avgjørelser om tiltak som
ivaretar hensynet til barnets beste.
Bufetat har en ubetinget plikt til å finne en egnet institusjonsplass eller fosterhjem når kommunen
ber om dette. Bufetat kan ikke avslå kommunens forespørsel, verken av økonomiske eller faglige
grunner. Avgjørende for valg av tiltak til det enkelte barnet skal være hensynet til barnets beste, jf.
barnevernloven § 4-1. Som ledd i bistandsplikten skal Bufetat gi kommunen råd og veiledning om
muligheter og alternativer. Det skal alltid ligge en individuell vurdering til grunn for valget av tiltak til
det enkelte barnet. Barnets rett til medvirkning etter barnevernloven § 1-6 skal ivaretas. Å finne frem
til et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov krever god samhandling mellom Bufetat og
kommunen.
Samhandlingen mellom Bufetat og kommunen er nærmere beskrevet i Betalingsrundskrivet og i
Prop. 106 L (2012–2013). Her fremgår det at det er kommunen som avgjør om det er et behov for å
plassere et barn utenfor hjemmet. Det er også kommunen som har det avgjørende ordet med
hensyn til hvilken type tiltak barnet har behov for (institusjon eller fosterhjem). Når kommunen ber
Bufetat om bistand med plasseringer av barn i institusjon, er det Bufetat som etter dialog med og på
79
bakgrunn av utredninger fra kommunen, avgjør hvilken institusjonsplass Bufetat skal tilby i den
enkelte sak. Dette har sammenheng med at det er Bufetat som gjennom sin kjennskap til
institusjonstilbudet, vil ha best oversikt over hvilke institusjoner som vil være i stand til å ivareta
barnets behov. Ved plassering i fosterhjem er det kommunen som, gjennom godkjenningen, avgjør
om et fosterhjem er egnet for et bestemt barn.
Det er kommunen som har ansvaret for å utrede barnets behov. Bufetat skal derfor i utgangspunktet
bygge på kommunens opplysninger ved utøvelsen av bistandsplikten. I enkelte tilfeller er det
imidlertid behov for særskilte vurderinger. Bufetat kan ikke på egenhånd innhente opplysninger om
barnet. Bufetat må analysere de opplysningene og det materialet kommunen har gitt om barnet. I
den grad det er nødvendig for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass, kan
Bufetat i særlige tilfeller kan be kommunen om ytterligere opplysninger. At Bufetat skal kunne
analysere materialet fra kommunen og be kommunen om ytterligere opplysninger, vil være
nødvendig for at Bufetat skal kunne finne frem til et egnet tiltak for barnet. Se Prop. 133 L. punkt
22.1.6.5.
Innholdet i bistandsplikten er videre presisert i to tolkningsuttalelser fra Bufdir fra 2018 og 2019.
13.2.2 Bistandsplikten på fosterhjemsområdet
Bufetat har ansvar for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem som kan ivareta
barn med ulike behov. Bufetat har også ansvaret for opplæring av fosterhjemmene, og formidling av
fosterhjem etter søknad fra kommunen.
Bistandsplikten forutsetter at Bufetat på kommunens anmodning tilbyr et forsvarlig fosterhjem for
det aktuelle barnet. Det er den kommunale barnevernstjenesten som avgjør om fosterhjemmet er
det rette for det aktuelle barnet. Kommunen kan akseptere eller avvise fosterhjemmet som tilbys fra
Bufetat. Det er ingen fast grense for antall fosterhjem Bufetat plikter å tilby kommunen.
Kommunen har ansvaret for følge opp barn i fosterhjem. jf. Barnevernloven § 4-22-fjerde ledd,
bokstav d. Den kommunen som fosterhjemmet ligger i har ansvaret for tilsyn av hjemmet.
Bufetat har ansvaret for å følge opp beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem, jf. barnevernloven
§ 4-22 fjerde ledd.
13.2.3 Bistandsplikten ved akuttplasseringer
Bistandsplikten gjelder også i akuttsituasjoner. Dette innebærer en umiddelbar plikt for Bufetat til å
skaffe fosterhjem eller plass på institusjon når barnevernstjenesten anmoder om dette.
13.2.4 Bistandsplikten ved frivillig plassering
Bufetat har bistandsplikt når kommunene ber om tiltak ved frivillige plasseringer med hjemmel i
barnevernloven § 4-4 sjette ledd. Vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-4 sjette ledd gir ikke
automatisk en plikt for Bufetat til umiddelbart å skaffe fosterhjem eller plass i institusjon. Normalt vil
slike vedtak være planlagte plasseringer som ikke gjør det nødvendig med umiddelbar flytting av
barnet. Hvor raskt Bufetat plikter å tilby barnevernstjenesten et forsvarlig plasseringssted er ikke
knyttet til barnevernstjenestens bruk av plasseringshjemmel. En forsvarlig utøvelse av
bistandsplikten ved plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd må vurderes konkret opp mot
barnets situasjon.
80
13.3 Spesialisert tilbud fra staten uten bistandsplikt
13.3.1 Spesialiserte fosterhjem
Bufetat kan tilby spesialiserte fosterhjem i særlige tilfeller, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd
bokstav c. Disse hjemmene har i hovedsak oppdrag på fulltid med godtgjørelse som gjenspeiler dette.
Begrunnelsen er at dette er hjem for barn og unge med behov for støtte og oppfølging utover
tilbudet i ordinære fosterhjem. Spesialiserte fosterhjem bare skal tilbys barn og unge med et
omfattende og langvarig hjelpebehov som krever omfattende bistand fra flere hjelpeinstanser (Prop.
73 L (2016-2017) Endinger i barnevernloven (barnevernsreform)). Spesialiserte fosterhjem vil
vanligvis være aktuelt som alternativ til institusjon. Det er Bufetat som avgjør om kommunen skal
tilbys et spesialisert fosterhjem, basert på en skjønnsmessig vurdering. Om tilbud kan gis, vil også
avhenge av tilgjengelighet. Bufetat kan tilby et tilgjengelig spesialisert hjem selv om kommunen ikke
har bedt om dette. Det avgjørende er at barnet på faglig grunnlag vurderes å være i målgruppen for
spesialiserte fosterhjem. Det vil være barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et
tilbud om et spesialisert fosterhjem eller ikke, og kommunen må godkjenne fosterhjemmet for det
aktuelle barnet. Det følger av bistandsplikten at hvis Bufetat ikke tilbyr et spesialisert fosterhjem, har
Bufetat plikt til å finne et annet plasseringsstiltak for barnet. Bufetat kan ikke tilby et spesialisert
fosterhjem for barn som faller utenfor målgruppen for å oppfylle sin bistandsplikt.
13.3.2 Utredning og hjelpetiltak for barn 0-6 år
13.3.2.1 Utredning i regi av senter for foreldre og barn
Bufetat kan gi bistand til barnevernstjenestene i forbindelse med utredning av omsorgssituasjonen
for barn mellom 0-6 år, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav a). Disse utredningene blir utført
i regi av senter for foreldre og barn. Vilkåret for at Bufetat kan gi bistand til slike utredninger er at det
er stor usikkerhet ved om det er alvorlig mangler ved omsorgssituasjonen.
Det er i de alvorligste tilfellene Bufetat kan tilby hjelp til utredning, og der det er spørsmål om
vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Hvis det er uklart om det er behov for hjelpetiltak, eller
hvilket tiltak det eventuelt er behov for, kan ikke Bufetat tilby slike utredninger.
Bufetat har ikke bistandsplikt til slike utredninger. Det medfører at Bufetat ikke har plikt til å tilby
utredning og derfor heller ikke til å utvide tilbudet. Det er Bufetat som avgjør om tilbud om utredning
skal gis etter en skjønnsmessig vurdering.
Utredningen kan foregå som døgnutredning på senter for foreldre og barn, hjemmebasert eller som
poliklinisk utredning i regi av senteret.
Bestemmelsen åpner for at Bufetat får en rolle inn i barnevernstjenestens undersøkelser. Når Bufetat
bistår barnevernstjenesten med utredning, er de bundet av reglene i barnevernloven § 4-3. Det
medfører blant annet at Bufetat er bundet av minste inngreps prinsipp og at utredningen derfor ikke
skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Se mer om minste inngreps prinsipp i kapittel 2.4.3.
Det medfører også at foreldrene eller den barnet bor hos ikke kan motsette seg at undersøkelse
gjennomføres ved hjemmebesøk, eller at de som utreder kan snakke med barnet alene.
Regelen i barnevernloven § 4-3 om at sakkyndig rapport skal være vurdert av Barnesakkyndig
kommisjon, gjelder ikke for den rapporten Bufetat utarbeider i denne forbindelse. Dette følger av
forarbeidene til bestemmelsen.
13.3.2.2 Hjelpetiltak i regi av senter for foreldre og barn
Bufetat kan også tilby hjelpetiltak på senter for foreldre og barn når dette er nødvendig for at barnet
skal få forsvarlig hjelp, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav a andre punktum.
81
Det er et krav om at slikt hjelpetiltak skal være nødvendig og Bufetat må derfor foreta en vurdering
av om det er nødvendig med denne type hjelpetiltak. Hvis barnet kan få hjelp annet sted, for
eksempel at barnevernstjenesten kan tilby hjelpetiltak, er det ikke nødvendig at Bufetat tilbyr
hjelpetiltak. Hjelpetiltak kan være aktuelt der det kreves kompetanse og tiltak som ikke kan forventes
av kommunene har, og der statlig bistand eller tilbud vurderes som en forutsetning for at barnet skal
få forsvarlig hjelp. I vurderingen av om det er nødvendig skal det legges vekt på om utredningen har
avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien, i en periode etter
utredningen, vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis
kan tilby. (Prop. 73 L (2016-2017) s. 133-134)
I bestemmelsen står det at hjelpetiltaket kan tilbys i «etterkant av slik utredning». Det er altså et
vilkår for å kunne tilby tiltaket at Bufetat i forkant har utredet omsorgssituasjonen Det fremgår
imidlertid av forarbeidene at Bufetat også kan tilby hjelpetiltak på sentrene selv om Bufetat ikke har
bistått i utredningen. I slike tilfeller må imidlertid kommunen selv må fullfinansiere hjelpetiltaket.
13.3.3 Spesialiserte hjelpetiltak
Bufetat kan tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet der dette kan forhindre
plassering utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav b).
Spesialiserte hjelpetiltak kan tilbys når barnet eller ungdommen har en problembelastning som kan gi
grunnlag for plassering i fosterhjem eller institusjon. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som
kommunene i liten grad vil kunne tilby for denne målgruppen fordi tiltakene krever store
opptaksområder til at det kan etableres fagmiljøer med nødvendig kompetanse. Tiltak kan tilbys i
forbindelse med at kommunen ber om bistand til plassering utenfor hjemmet for eksempel som
alternativ til plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24.
Bufetat har ikke plikt til å tilby denne type tiltak, og det er derfor Bufetat som avgjør om tilbud skal
gis.
13.3.4 Tilbud om tverrfaglig helsekartlegging
Hvis barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda eller nemnda har truffet
vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 4-12, 4-24 eller 4-26, eller ved vedtak om frivillig
plassering etter § 4-4 sjette ledd, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging.
Dette følger av barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav c.
Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på Bufdir.no.
13.4 Omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere
Ansvaret for tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år reguleres særskilt i
barnevernloven kapittel 5A. Barnevernloven § 5A-1 første ledd gir Bufetat ansvar for å tilby opphold i
et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.
Omsorgssentertilbudet til enslige mindreårige asylsøkere følger de samme krav til kvalitet i tilbudet
som ordinære barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernloven § 5A-7.
Så lenge barnet har opphold i et omsorgssenter, har Bufetat omsorgsansvaret for barnet, jf.
barnevernloven § 5A-2. Dette innebærer at Bufetat er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg på
omsorgssentret.
Kapittel 5A ble tatt inn i barnevernloven ved endringslov av 30. mai 2008 nr. 36. En nærmere
gjennomgang av de enkelte lovbestemmelsene følger av lovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 28 (2007–
82
2008). Se også Bufdirs veileder om statlig barnevernsmyndighets omsorgstilbud til enslige
mindreårige asylsøkere under 15 år.
Del 4 Taushetsplikt og meldeplikt
Taushetsplikt
Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er
taushetsbelagte, både ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang
til opplysninger. Som uvedkommende regnes i utgangspunktet alle andre enn den opplysningene
gjelder.
Barnevernets taushetsplikt reguleres i utgangspunktet av forvaltningslovens regler om taushetsplikt i
§§ 13 til 13 e og 13 g. At disse bestemmelsene gjelder på barnevernsområdet, følger eksplisitt av
barnevernloven § 6-7 første ledd. I tillegg inneholder § 6-7 annet, tredje og fjerde ledd egne regler
om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i
forvaltningsloven.
Barnevernets primære oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade
deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne utføre denne
oppgaven på en best mulig måte er barnevernet på den ene siden avhengig av å kunne innhente,
motta og videreformidle opplysninger. På den andre siden er opplysninger i barnevernssaker ofte av
personlig og sensitiv karakter. Det er derfor viktig å sikre at slike opplysninger ikke videreformidles i
større grad enn nødvendig, og at de håndteres på en slik måte at hensynet til personlig integritet,
personvern og tillit til barnevernet ivaretas. Bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og
opplysningsplikt som gjelder for barnevernet bidrar til å sikre at disse til dels motstridende
hensynene blir avveid og ivaretatt.
Barnevernets arbeid må skje innenfor rammene av regelverket. Det er derfor viktig at den enkelte
barnevernsarbeider har tilstrekkelig kunnskap om muligheter og begrensninger med hensyn til
adgangen til å motta, innhente, og videreformidle opplysninger. Det er også viktig med slik kunnskap
for å etablere samarbeid mellom barnevernet og andre i konkrete saker.
14.1 Hensyn bak taushetspliktsreglene
Taushetsplikten er i hovedsak begrunnet i hensynet til personlig integritet og personvern og
hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige.
Hensynet til personlig integritet og personvern tilsier at den enkelte bør være beskyttet mot unødig
spredning av personlige opplysninger. For at ulike hjelpetjenester, slik som barnevernstjenesten, skal
kunne utføre sine oppgaver overfor den enkelte, er det dessuten viktig at det eksisterer et
tillitsforhold mellom den enkelte og tjenesten. Et slikt tillitsforhold er en forutsetning for åpenhet,
dialog og samarbeid.
Tillitsforholdet avhenger blant annet av at den enkelte kan stole på at det barnevernstjenesten sitter
med av personlige opplysninger, ikke blir videreformidlet til andre. Hvis dette tillitsforholdet blir
skadet, kan det føre til at den enkelte holder tilbake viktige opplysninger for hjelpetjenesten, eller i
verste fall unnlater å ta nødvendig kontakt av frykt for at opplysninger vil kunne bli videreformidlet til
andre.
På den andre siden kan en viss videreformidling av personopplysninger være nødvendig for at ulike
hjelpetjenester skal få tilgang til opplysninger som er nødvendige for å utføre sine oppgaver, og for å
83
kunne samarbeide for å sikre effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Dette gjelder ikke
minst for barnevernet. De hensyn som tilsier en streng taushetsplikt og de hensyn som taler for at
opplysninger bør kunne videreformidles er avveid mot hverandre i bestemmelsene om taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt som gjelder for barnevernet. Bestemmelsene skal hindre
unødvendig spredning av personlige opplysninger i barnevernssaker, samtidig som de skal ivareta
barnevernets behov for å motta og videreformidle opplysninger for å sikre det enkelte barn en best
mulig oppfølging.
Åpenhet og innsyn i barnevernets virksomhet er dessuten et mål i seg selv, idet det bidrar til økt
forståelse for det arbeidet barnevernet utfører på vegne av samfunnet. For å kunne utføre sine
oppgaver på en best mulig måte er barnevernet avhengig av legitimitet og tillit i befolkningen.
Åpenhet og innsyn i barnevernets arbeid kan bidra til å styrke legitimiteten og tilliten.
Taushetsplikten skal beskytte den enkelte mot unødig spredning av personopplysninger. Den skal
imidlertid ikke misbrukes til å beskytte barnevernet selv på bekostning av åpenhet og innsyn.
14.2 Begrepene forvaltningsmessig og profesjonsbestemt taushetsplikt
Den forvaltningsmessige taushetsplikten er en generell taushetsplikt som i prinsippet gjelder for alle
som utfører tjeneste eller arbeid for offentlige forvaltningsorganer, inkludert for
barnevernstjenesten. jf. forvaltningsloven. § 13. At taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelder for
de som utfører tjenester eller arbeid innenfor barnevernet, er også eksplisitt hjemlet i
barnevernloven § 6-7 første ledd.
Det er mange begrensninger i den forvaltningsmessige taushetsplikten som åpner for
kommunikasjon og samarbeid, jf. forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Barnevernets taushetsplikt
er imidlertid strengere ved at enkelte begrensinger i den forvaltningsmessige taushetsplikten ikke
gjelder fullt ut for barnevernet. For barnevernet gjelder i stedet egne snevrere begrensninger i
barnevernloven § 6-7 tredje ledd.
Den profesjonsbestemte taushetsplikten, også kalt den yrkesmessige taushetsplikten, er en spesiell
taushetsplikt for enkelte type yrker (profesjoner). Denne taushetsplikten, som følger av
bestemmelser i ulike profesjonslover, åpner i mindre grad for kommunikasjon og samarbeid enn den
forvaltningsmessige taushetsplikten. Flere grupper yrkesutøvere som ofte kommer i kontakt med
barn og familier er bundet av profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette gjelder blant annet
helsepersonell (leger, tannleger, psykologer og sykepleiere), advokater og prester.
Yrkesutøvere som har profesjonsbestemt taushetsplikt kan også ha forvaltningsmessig taushetsplikt
dersom de utøver sitt yrke innenfor det offentlige. De vil da ha profesjonsbestemt taushetsplikt når
de utøver profesjonsoppgaver, mens de vil ha forvaltningsmessig taushetsplikt når de utøver andre
forvaltningsoppgaver. For eksempel vil en lege ha profesjonsbestemt taushetsplikt når hun
behandler pasienter, men forvaltningsmessig taushetsplikt når hun utøver administrative
forvaltningsoppgaver.
14.3 Hvem omfattes av taushetsplikten
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter
barnevernloven har taushetsplikt, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd. Taushetsplikten omfatter
både offentlige og private barnevernsinstitusjoner.
Taushetsplikten omfatter alle som gjennom tjeneste eller arbeid etter barnevernloven får kjennskap
til opplysninger som er taushetsbelagte. Taushetsplikten omfatter blant annet:
84
• Alle som arbeider med saker etter barnevernloven og som er ansatt i kommunene, i det
statlige barnevernet (lokalt, regionalt og sentralt), hos statsforvalter, i departementet og
i Helsetilsynet
• Alle som arbeider med saker etter barnevernloven i Fylkesnemnda for sosiale saker,
herunder; ledere, sekretariat, medlemmer i de alminnelige og sakkyndige utvalg samt
barnets talsperson
• Alle som utfører tjeneste eller arbeid for statlige eller private institusjoner i samsvar med
barnevernloven
• Advokater, sakkyndige og andre private personer om tar oppdrag for barnevernet,
herunder blant annet fosterforeldre, tilsynsførere og støttekontakter
14.4 Hva innebærer det å ha taushetsplikt?
Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er
taushetsbelagte ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til
opplysninger.
Det er i denne sammenhengen uvesentlig om tilgangen skjer ved muntlig videreføring, ved
fremvisning av dokumenter, ved at dokumenter ligger fremme, eller på andre måter.
Taushetsplikten innebærer også at personer som kommer i kontakt med barnevernstjenesten skal
kunne gi barnevernstjenesten personlige opplysninger uten at uvedkommende er til stede og kan
overhøre eller på annen måte få tilgang til de opplysningene som blir gitt. Familier som er i kontakt
med barnevernstjenesten skal derfor ikke behøve å gi ut personlige opplysninger på et venteværelse
eller på et annet sted hvor det er uvedkommende til stede. Klienter kan heller ikke pålegges å delta i
gruppesamtaler eller liknende hvor de forventes å gi personlige opplysninger eller drøfte personlige
problemer med uvedkommende.
Taushetsplikten gjelder både i arbeidstiden og i fritiden. Taushetsplikten gjelder også etter at en
person har avsluttet tjenesten eller arbeidet. De taushetsbelagte opplysningene kan heller ikke
brukes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, jf. forvaltningsloven § 13 tredje ledd.
Brudd på taushetsplikten er straffbart, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd som viser til straffeloven
(strl.) § 121. Det kan idømmes straff i form av bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Hvis overtredelsen
har skjedd i vinnings hensikt, kan det idømmes fengsel inntil 3 år.
Taushetsplikten etter barnevernloven omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om
fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.
Dette følger av barnevernloven § 6-7 annet ledd. Opplysninger om at barnevernstjenesten har vært i
kontakt med en familie vil dermed være undergitt taushetsplikt overfor privatpersoner.
Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre forvaltningsorganer
opplysninger om en persons forbindelse med barnevernstjenesten, jf. forvaltningsloven § 13b nr. 5.
Taushetsplikten gjelder generelt, og ikke bare under saksforberedelsen. Den gjelder etter at vedtak
er fattet, og etter at en sak er avsluttet fra barnevernstjenesten. En ansatt har taushetsplikt om
forhold vedkommende har blitt kjent med i arbeidet også etter arbeidsforholdets slutt.
85
Barnevernstjenestenestens plikt og adgang til å formidle
opplysninger
Barnevernstjenesten har på visse vilkår adgang til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger til
andre. Det kan i noen tilfeller dreie seg om en plikt til å dele slike opplysninger, og andre tilfeller en
rett til å dele slike opplysninger.
Hvis barnevernstjenesten har opplysningsrett, innebærer det at den som er kjent med opplysninger
som i utgangspunktet er omfattet av taushetsplikt, likevel har adgang til å gi opplysningene videre.
Den som er kjent med opplysningene kan velge mellom å gi opplysningene videre eller la være.
Hvis barnevernstjenesten har opplysningsplikt, innebærer det at de har en plikt til å gi opplysninger
som i utgangspunktet er taushetsbelagte.
Det er viktig å være klar over at taushetspliktregelverket ikke skal være til hinder for et godt
samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige tjenester slik som helsepersonell.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres
helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Barnevernets ansvar innebærer at
barnevernet i mange tilfeller må bidra til at det enkelte barn i barnevernet får den oppfølgingen det
trenger også fra andre tjenester. Barnevernet er derfor i en rekke sammenhenger avhengig av å
motta og formidle opplysninger og å samarbeide med andre velferdstjenester for å sikre barnet og
familien effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Barnehagen og skolen er eksempler på
tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av
dagen sin på disse arenaene, og fordi barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging
og støtte. Regelverket gir derfor barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter adgang til å
samarbeide med og formidle opplysninger til andre offentlige tjenester som skole, barnehage,
helsetjenestene og politiet.
15.1 Rettslig grunnlag for å gi taushetsbelagte opplysninger til andre
15.1.1 Samtykke
Taushetsbelagte opplysninger kan gjøres kjent for andre hvis de som har krav på taushet samtykker
(forvaltningsloven § 13 a nr. 1). I alle situasjoner hvor det er behov for å videreformidle
taushetsbelagte opplysninger, bør barnevernstjenesten som den klare hovedregel forsøke å få
samtykke til dette fra den opplysningen gjelder. Dette vil være nødvendig dersom det ikke foreligger
annen lovhjemmel som gir adgang til å dele opplysningene.
Når samtykke skal innhentes, må dette gjøres på en måte som sikrer at det skjer frivillig og slik at
personen har oversikt over konsekvensene av at samtykke gis. Barnevernstjenesten må opplyse om
hva samtykket innebærer, herunder hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene
og hva opplysningene skal brukes til. Et samtykke kan trekkes tilbake når som helst og uten nærmere
begrunnelse. Barnevernstjenesten må også opplyse om adgangen til å trekke tilbake samtykket.
Et viktig poeng i barnevernssaker, hvor det som regel vil være sensitiv informasjon om flere personer,
er at det bare kan gis samtykke til videreformidling av egne personopplysninger. Hvis opplysningene
for eksempel gjelder begge foreldrene, må begge samtykke. Motsatt vil et samtykke fra den ene av
foreldrene ikke gi adgang til å dele opplysninger om den andre.
15.1.1.1 Samtykke fra barn
I barnevernssaker vil det foreligge taushetsbelagte opplysninger om barn. Hovedregelen er at det er
barnets verge som kan samtykke til at slike opplysninger blir delt. I de aller fleste tilfeller vil det være
86
foreldrene som har vergeansvaret for sine barn. Siden barn over 15 år har partsrettigheter i
barnevernssaker, vil det også være nødvendig med samtykke fra barn over denne alderen. Hvis
opplysningene bare gjelder barnet, vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig med barnets samtykke.
Foreldre kan samtykke på vegne av sine barn. Det er likevel en begrensning i denne
samtykkekompetansen. Hvis barnets interesser tilsier det, kan statsforvalteren eller departementet
bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt selv om foreldrene har samtykket i at de
gjøres kjent, jf. barnevernloven § 6-7 siste ledd. Dette innebærer at statsforvalteren eller
departementet kan bestemme at taushetsplikten skal gjelde fullt ut selv om foreldrene samtykker til
at barnevernstjenesten frigir opplysningene. Bestemmelsen kan imidlertid ikke forhindre foreldrene i
å videreformidle opplysninger om barnet som de selv innehar.
15.1.2 Anonymiserte opplysninger
Hvis ellers taushetsbelagte opplysninger kan anonymiseres slik at det ikke er mulig å finne ut hvem
de gjelder, kan opplysningene videreformidles (forvaltningsloven § 13 a nr. 2). Statistiske
opplysninger er et eksempel på dette, som hvor mange bekymringsmeldinger barnevernstjenesten
mottar eller hvor mange familier som får hjelpetiltak. Men også opplysninger i konkrete saker kan
videreformidles, forutsatt at det ikke gis ut noe som kan føre til at det er mulig å identifisere hvem
saken gjelder. En sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individualiserende kjennetegn
tas bort og eventuelt erstattes med bokstaver eller lignende. Det kan også gis et sammendrag av
saken. På den måten kan saken drøftes med andre fagpersoner eller i tverrfaglige team.
I noen tilfeller, for eksempel i små kommuner, vil opplysninger likevel lett kunne føres tilbake til en
bestemt person selv om individualiserende kjennetegn er utelatt. Da kan anonymisering ikke
benyttes som grunnlag for å videreformidle opplysninger. Det må utvises varsomhet for å sikre at
saken er anonymisert på en slik måte at opplysningene ikke kan tilbakeføres til den personen som
har krav på taushet.
Anonymisering som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger forutsetter at den eller de
opplysningene gjelder er sikret verne mot identifikasjon. Det skal ikke være noen reell mulighet for å
knytte opplysningene til bestemte personer, verken direkte eller indirekte gjennom krysskopling av
opplysninger.
15.1.3 Ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger videreformidles når ingen berettiget interesse
tilsier at de skal hemmeligholdes, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3.
Denne bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i tilfeller hvor opplysningene er allment kjent
eller tilgjengelig andre steder. Opplysninger vil kunne vurderes som allment kjent eller tilgjengelig
andre steder når de er offentliggjort i aviser eller andre medier, eller når de finnes i offentlig
tilgjengelige dommer.
En situasjon som er blitt mer aktuell de siste årene er at en sak omtales i media etter foreldrenes
initiativ. Spørsmålet blir da om dette medfører at taushetsplikten ikke er til hinder for at
opplysninger videreformidles, samt i hvilken grad videreformidling da skal skje. Se punkt 15.2.9.
15.1.4 Opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller
innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Opplysningene kan blant annet brukes i
forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelser, oppfølging og kontroll.
Det åpnes her for en adgang til å formidle opplysninger, både til andre forvaltningsorganer og private
87
for å utrede og klarlegge en konkret sak, eller for å løse de oppgaver forvaltningsorganet har i
forbindelse med behandlingen av en sak.
Bestemmelsen innebærer blant annet at barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan formidle
opplysninger til private, for eksempel hvis det er nødvendig i forbindelse med innhenting av
opplysninger i forbindelse med gjennomføringen av en undersøkelse. Les om innhenting av
opplysninger i kapittel 19.8.5.
Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at barnevernstjenesten formidler opplysninger til
fosterforeldrene, slik at de kan ivareta og følge opp fosterbarnet på en god måte, på vegne av
barnevernstjenesten eller foreldrene.
Barnevernstjenesten må i hvert enkelt tilfelle foreta en konkret vurdering av om formidling av
opplysningene er nødvendig for å oppnå formålet opplysningene er gitt eller innhentet for. I
barnevernssaker vil opplysninger være gitt eller innhentet med ett av følgende formål:
• for å få utredet en undersøkelse tilstrekkelig
• for å avgjøre om barnet har behov for barnevernstiltak og eventuelt hvilket tiltak det er
behov for
• sikre barn med barnevernstiltak målrettet og forsvarlig oppfølging
Opplysninger kan formidles på alle trinn i behandlingen av saken, men bare ved behandlingen av den
aktuelle saken. Dette innebærer at opplysninger fra en barnevernssak ikke kan videreformidles for
bruk i en annen barnevernssak på dette grunnlaget.
Den konkrete vurderingen av når barnevernet kan ha behov for å formidle opplysninger avhenger
blant annet av hva saken gjelder, hvilke fase saken er i, og hvilke tiltak som er iverksatt med hjemmel
i barnevernsloven. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 19.1.4.3.
15.1.4.1 Meldefasen
I meldingsfasen vil barnevernstjenesten ofte ha behov for å kontakte den som har sendt
bekymringsmeldingen for å avklare det nærmere innholdet i meldingen. Dette gjelder både offentlige
meldere med opplysningsplikt til barnevernet og privatpersoner som har meldt bekymring fordi de er
bekymret for barnets omsorgssituasjon. I den forbindelse kan barnevernstjenesten uten hinder av
taushetsplikt gi de opplysninger som er nødvendige for å avklare innholdet i meldingen.
15.1.4.2 Undersøkelsesfasen
I undersøkelsesfasen vil det ofte være behov for å gi opplysninger for å avklare barnets omsorgs- og
livssituasjon, og for å koordinere barnevernstjenestens og andre myndigheters oppgaver og ansvar.
Barnevernstjenesten har rett og plikt til å åpne en undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å
anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Gjennom sin
kontakt og kjennskap til barnet og foreldrene vil andre tjenester ofte sitte med kunnskap og
opplysninger som barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av om
meldingen har kommet fra den aktuelle tjenesten eller fra andre.
Barnevernstjenesten kan etter nærmere bestemte vilkår innhente opplysninger ved pålegg, jf.
barnevernloven § 6-4 andre ledd. I den forbindelse vil barnevernstjenesten ofte måtte formidle
enkelte opplysninger slik at den aktuelle tjenesten skal kunne vite hvilke opplysninger
barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Videre vil det i mange tilfeller være relevant å
vurdere barnets behov for hjelp og støtte fra andre tjenester som en del av undersøkelsen.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre tjenester de opplysninger som
er nødvendig for at undersøkelsen kan gjennomføres på en god måte.
88
15.1.4.3 Tiltaks- og oppfølgingsfasen
I tiltaks- og oppfølgingsfasen vil behovet for å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester i
stor grad avhenge av forholdene i den enkelte saken og av hvilke tiltak som er iverksatt.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten formidler opplysninger til
fosterforeldrene, institusjonen, tilsynsføreren eller støttekontakten, slik at de kan ivareta og følge
opp barnet på en god måte, på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene.
Det kan også være behov for å dele opplysninger med andre offentlig tjenester og instanser. Hvis
barnet for eksempel er plassert utenfor hjemmet i et fosterhjem eller i en institusjon, må
barnevernstjenesten, fosterforeldrene og institusjonen barnet bor i ofte samarbeide tett med andre
offentlige tjenester og instanser for å ivareta barnet på best mulig måte. Dette gjelder uavhengig av
om barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet eller om barnet er plassert etter samtykke
fra foreldrene. Taushetsplikten er i slike tilfeller ikke til hinder for at barnevernstjenesten og andre
barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole,
barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig
tjenestetilbud.
Ett grunnleggende utgangspunkt er at barn i barnevernet skal gis et like godt velferdstilbud fra andre
offentlige tjenester som alle andre barn. Særlig når det gjelder barn under offentlig omsorg,
forutsetter dette at barnevernstjenesten i utstrakt grad samarbeider med de andre
velferdstjenestene. En forutsetning for dette er at barneverntjenestens formidler opplysninger til de
andre tjenestene.
Barnevernstjenesten må vurdere om nødvendighetskravet er oppfylt både med hensyn til hvem det
er aktuelt å formidle opplysninger til, og hvilke opplysninger det er aktuelt å formidle. Det er ikke
adgang til å formidle ellers taushetsbelagte opplysninger ut over det som er nødvendig og forsvarlig
for arbeidet med den aktuelle saken.
Bestemmelsen åpner for at ellers taushetsbelagte opplysninger i en barnevernssak kan formidles
mellom personer innenfor barnevernmyndighetene som i kraft av sin stilling behandler saken.
Bestemmelsen åpner også for at opplysninger i en barnevernssak kan formidles til personer i andre
forvaltningsorganer som ikke er en del av barnevernmyndighetene og andre personer som trekkes
inn i behandlingen av en barnevernssak.
Bestemmelsen innebærer også at ansatte i barnevernstjenesten, ansatte ved barneverninstitusjoner,
fosterforeldre, sakkyndige og andre i barnevernet alltid, uten hinder av taushetsplikten, kan forklare
seg til fylkesnemnd eller domstoler ved behandlingen av en barnevernssak.
15.1.5 Arbeidsmessige forhold innenfor samme etat/organ
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen
organet eller etaten, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. Forutsetningen er at spredningen
av opplysninger ikke går lengre enn det som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning.
Sentralt blir hva som regnes som ett «organ» eller en «etat». Begrepene «organ» og «etat» har ikke
noe entydig innhold, og ofte kan det være tvil om hva som er ett organ og hva som er en etat, og
hvor organ- og etatsgrensene går.
Alle administrative nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører imidlertid samme etat. Dette
medfører at både den kommunale barnevernstjenesten, statsforvalteren, Barne-, ungdoms- og
familieetaten, Barne- og familiedepartementet og Fylkesnemnda for sosiale saker tilhører samme
etat. (Ifølge Lovavdelingen i Justisdepartementets uttalelse i brev av 22. januar 2004. Lovavdelingen
89
konkluderer med at statsforvalteren og fylkesnemnda i barnevernssaker er å anse som å høre til
samme «etat» i forhold til forvaltningsloven § 13 b første ledd.)
Det samme gjør barnevernstjenestene i forskjellige distrikt eller kommuner. Taushetsplikten er
derfor ikke til hinder for at en barnevernstjeneste mottar aktuelle opplysninger om barn og foreldre
fra barnevernstjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt
seg. Se mer om dette under punkt 15.2.6.
Barnevernstjenesten kan være organisert sammen med andre kommunale tjenester, for eksempel
sosialtjenesten, eller inngå som en del av en felles oppvekstetat. Barnevernstjenesten må, uavhengig
av administrasjonsordning, være klart definert og ha sitt eget arkiv. Barnevernstjenesten må
dessuten alltid sikre at dens opplysninger bare er tilgjengelig for tjenestemenn innen organet eller
etaten så langt det er nødvendig for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning. En hensiktsmessig
arbeids- eller arkivordning omfatter arbeid knyttet til journalføring, registrering, arkivering,
saksbehandling, skriving, veiledning og intern opplæring. Barnevernstjenestens opplysninger skal
derfor bare være tilgjengelig for tjenestemenn innen samme organ eller etat når det har
sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. Barnevernstjenesten må sørge for at det
eksisterer et slikt system at taushetsbelagte opplysninger ikke gis større spredning enn det som er
nødvendig.
15.1.6 Kontroll og revisjon
Taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten deler opplysninger i forbindelse med
revisjon eller annen kontroll med forvaltningen, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4. Dette betyr at
revisjonsorganer som Riksrevisjonen og kommunerevisjonen kan kreve fremlagt enhver opplysning,
redegjørelse eller ethvert dokument og foreta de undersøkelser som er nødvendige for å
gjennomføre sine oppgaver, jf. riksrevisjonsloven § 12 og kommuneloven § 24-2. Også
tilsynsmyndigheten og kommuneledelsen vil kunne kreve fremlagt dokumenter etter denne
bestemmelsen. De som utfører revisjonen eller kontrollen, har taushetsplikt om det de får kjennskap
til gjennom sitt oppdrag.
I den grad det er mulig, bør revisjonen gjennomføres uten at det utleveres taushetsbelagte
opplysninger. Hvis dette ikke er mulig, bør opplysningene begrenses til det som er strengt nødvendig.
Der det er mulig å gi ut opplysninger i anonymisert form, bør dette gjøres.
Hvis det er gitt innsyn i taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med en granskning, og slike
opplysninger er gjengitt i granskningsrapporten, må det utvises stor forsiktighet hvis rapporten skal
offentliggjøres. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.
15.1.7 Statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver
Taushetsbelagte opplysninger kan brukes til statistisk bearbeiding, i utredning og andre
planleggingsoppgaver (forvaltningsloven § 13 b nr. 4). Bestemmelsen retter seg mot bruken av
opplysningene, og hvem som skal benytte opplysningene er ikke avgjørende.
Bestemmelsen gir adgang til å overlate ellers taushetsbelagte opplysninger til andre enten disse er
ansatt i barnevernet eller ikke, for at de skal bearbeide statistikk eller foreta utrednings- og
planleggingsoppgaver for barnevernet. Bestemmelsen gir også adgang til å la private konsulenter og
andre utenforstående utføre arbeidet, så lenge det utføres til bruk for barnevernet.
I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig å gi ut opplysninger i anonymisert form. Hvis det er
nødvendig å utlevere taushetsbelagte opplysninger, bør dette begrenses til det som er strengt
nødvendig.
90
De som utfører arbeidet vil ha taushetsplikt om de opplysningene de får kjennskap til, jf.
barnevernloven § 6-7 første ledd. Barnevernet bør gjøre de som skal utføre arbeidet uttrykkelig
oppmerksom på dette og som en hovedregel innhente taushetserklæring fra dem.
15.1.8 Adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer
Taushetsplikt er ikke en begrensning for at barnevernet kan dele opplysninger med andre
forvaltningsorganer om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som de har truffet og
ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme barnevernets eller
mottakerorganets oppgaver. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, som fra 1. juni
2022 gjelder for barnevernstjenesten uten de begrensninger som tidligere kom frem av
barnevernloven § 6-7 tredje ledd.
Endringene medfører at barnevernet har adgang til å gi opplysninger om
• en persons forbindelse til barnevernet (klientforholdet)
• de vedtakene barnevernet har truffet i saken (konklusjonen)
• og andre opplysninger hvis det er nødvendig for å ivareta barnevernets egne oppgaver etter
barnevernloven.
Bestemmelsen medfører ikke at det er en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger
med andre forvaltningsorgan. Den gir kun adgang til å dele opplysninger som omfattes av de
ovennevnte punktene. Bestemmelsen gir for eksempel ikke adgang til å dele vedtakets begrunnelse,
eller nærmere opplysninger om klientforholdet, barnet eller familien, med mindre det er for å
fremme barnevernstjenestens egne oppgaver etter barnevernloven.
Barnevernstjenesten har en viss adgang til å formidle opplysninger som også er nødvendige for at
andre organer skal kunne utføre sine oppgaver. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 19.1.4.3) Adgangen
til å formidle andre opplysninger enn personens forbindelse til barnevernet og vedtak truffet i saken,
er imidlertid avhengig av at formidlingen er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver.
Det er den enkelte barnevernstjeneste eller institusjon som selv må vurdere og avgjøre om
formidling av opplysninger er nødvendig. Det er ikke opp til mottakerorganet å vurdere dette.
Adgangen til å formidle opplysninger til andre velferdstjenester er relativt vid og må ses i lys av
barnevernets oppgaver og ansvar. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under
forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse.
Barnevernet har ingen plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter. Hensynet til barnets beste er
et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. I vurderingen av om
opplysninger skal gis, og i hvilket omfang, må det derfor gjøres en vurdering av hensynet til barnets
beste. Departementet legger i Prop. 222 L (2020-2021) til grunn at det å gi opplysninger om
barnevernets vedtak og om en families tilknytning til barnevernet til andre velferdstjenester, i de
fleste tilfeller vil ivareta hensynet til barnets beste. I tillegg følger det av det generelle
forsvarlighetskravet i § 1-7 i forslaget til ny barnevernslov at opplysninger bare kan gis dersom dette
er forsvarlig.
15.1.9 Anmeldelse eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende
kontrollmyndighet
Som utgangspunkt er taushetsplikt ikke et hinder for at et forvaltningsorgan kan dele opplysninger
ved å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller andre kontrollorgan, når
allmenne hensyn tilsier det eller forfølgelse av lovbruddet har naturlig sammenheng med
avgiverorganets oppgaver. Det følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Imidlertid er
91
denne adgangen begrenset for barnevernet. Å dele taushetsbelagte opplysninger til andre
forvaltningsorganer slik som beskrevet i forvaltningsloven § 13 b nr. 6, kan bare gis når dette er
nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller
omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver. Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd.
Du kan lese mer om varsling (anmeldelse) til politiet i samhandlingsrutinene mellom politi og
barnevern.
15.1.10 Når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse
Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre hvis det er nødvendig for å
unngå fare for liv eller helse, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7. Bestemmelsen lovfester en
adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger som også følger av nødretten. Etter bestemmelsen
skal opplysningene kunne deles med «andre». Delingsadgangen er dermed ikke knyttet til bestemte
mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også
privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse
unngås. Det er et vilkår om at delingen er «nødvendig». Det medfører at opplysningene ikke kan
deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette
gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med. Dette
alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem det er som er utsatt for fare eller skade. En
fare for liv eller helse i kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som for
eksempel straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Bestemmelsen er ment som en
nokså snever unntaksregel, som bare skal åpne for deling i nødrettslignende tilfeller, jf. Prop. 166 L
(2020-2021) punkt 5.
Bestemmelsen pålegger ingen opplysningsplikt. Det kan derimot følge en opplysnings- eller
handleplikt på andre grunnlag, for eksempel avvergingsplikten i straffeloven § 196.
15.2 Nærmere om barnevernstjenestens plikt og adgang til å formidle opplysninger
til enkelte særlige instanser og samarbeidspartnere
Barnevernstjenesten har i noen tilfeller en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til andre
forvaltningsorganer, uten hinder av taushetsplikt. I andre tilfeller har de en adgang (ikke plikt) til å
dele opplysninger.
15.2.1 Helse- og omsorgstjenesten når en gravid misbruker rusmidler
Barnevernstjenesten har en plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når
det er grunn til å tro at en gravid misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende
sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd tredje punktum.
Barnevernstjenesten plikter å gi slike opplysninger både av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i
kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.
15.2.2 Påtalemyndigheten
Selv om en antatt gjerningsperson er under den straffbare lavalder, har politiet en plikt til å
etterforske saken. Hvis noen som er mellom 12 og 15 år har begått en ellers straffbar handling, kan
påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten
skal da underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke
(straffeprosessloven § 71 b).
92
15.2.2.1 Avvergingsplikt
De straffbare handlingene som er omfattet av avvergingsplikten, er blant annet voldtekt, seksuelt
misbruk av barn eller grov menneskehandel. For barnevernstjenesten er nok likevel bestemmelsen
som omhandler mishandling i nære relasjoner (strl. § 282) den mest aktuelle.
Barnevernstjenestens avvergingsplikt utløses når tjenesten får kunnskap om at en konkret straffbar
handling vil skje, eller anser det som sannsynlig at handlingen vil skje. Barnevernstjenestens plikt til å
varsle politiet inntrer dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler.
Er den straffbare handlingen allerede gjennomført, har man plikt til å anmelde forholdet til politiet
hvis anmeldelsen er nødvendig for å forebygge nye alvorlige forbrytelser.
I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernloven
(straffeloven § 196 annet punkt). Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten,
må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles
med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles
være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.
Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging
av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges.
I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.
Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal
varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får
informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført. En varsling til politiet vil i disse
tilfellene måtte hjemles i barnevernloven § 6-7 tredje ledd.
Unnlatelse av å oppfylle avvergingsplikten kan straffes med bøter eller inntil ett års fengsel.
15.2.2.2 Ved anmeldelse av beboere på barnevernsinstitusjon for straffbare forhold
Hovedregelen er at barnevernstjenesten kan gi informasjon til andre forvaltningsorgan, jf.
forvaltningsloven § 13 b nr. 5. Se punkt 15.1.8. Barnevernet kan imidlertid bare gi anmelde eller
opplysninger til politiet eller andre kontrollorgan om lovbrudd når det er nødvendig for å fremme
barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd jf.
forvaltningsloven § 13 b nr. 6.
Begrensningene i adgangen til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet, medfører at
hovedregelen er at institusjonene ikke har adgang til å anmelde beboerne til politiet. Institusjonene
har derfor ikke anledning til å etablere generelle rutiner, praksis, ordensregler, eller lignende som
innebærer at mistanke om straffbare forhold hos beboerne, for eksempel oppbevaring/omsetting av
rusmidler eller vold/trusler om vold, blir anmeldt til politiet.
Institusjonen (eller omsorgssenteret) har imidlertid adgang til å gi opplysninger eller anmelde et
lovbrudd til politiet hvis det er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets
oppgaver. Hvis lovbruddet retter seg mot institusjonen/omsorgssenteret eller de ansatte, må det
anses å ha en naturlig sammenheng med institusjonen/omsorgssenterets oppgaver å anmelde
lovbruddet. Se rutine for anmeldelse av beboere i barnevernsinstitusjon eller omsorgssenter, og
retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd punkt 5.
Den ansatte må også kunne anmelde lovbrudd mot seg selv, for eksempel om man er blitt utsatt for
vold i tjenesten. Dette er omtalt i Justis- og beredskapsdepartementets veileder om taushetsplikt,
93
opplysningsrett og opplysningsplikt, punkt 6.7.2, som ble sendt på høring 2021. Justis- og
beredskapsdepartementet jobber fortiden med å ferdigstille veilederen.
Barnevernets taushetsplikt er dermed ikke til hinder for at barnevernansatte anmelder volds- eller
seksuallovbrudd de har blitt utsatt for i tjenesten, se også Prop. 222 L. (2020 – 2021) side 56. En
anmeldelse eller deling av opplysninger til politiet kan også gjøres hvis det er vesentlig fare for liv
eller alvorlig skade på noens helse, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 7. Les mer om det i punkt 15.1.10.
Om det foreligger en situasjon hvor en anmeldelse er nødvendig for å fremme institusjonens
oppgaver, eller en anmeldelse kan forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse,
vil bero på en konkret og individuell vurdering. Institusjonen vil uansett ikke kunne formidle mer
informasjon enn det som er nødvendig for å gi politiet og påtalemyndigheten grunnlag for å
behandle saken.
15.2.2.3 Fengslingsmøter av barn under 18 år
Når et barn under 18 år fengsles, skal påtalemyndigheten varsle barnevernstjenesten.
Barnevernstjenesten har i utgangspunktet plikt til å møte i fengslingsmøtene. I fengslingsmøtene skal
barnevernstjenesten blant annet
• uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4
• gi informasjon om det pågående arbeidet med å iverksette tiltak
I tillegg kan barnevernstjenesten gi retten en vurdering av om tiltak i barnevernet er aktuelt som
alternativ til varetektsfengsling (varetektssurrogat).
Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten uttaler seg i fengslingsmøtene. Les mer
om dette i punkt 12.11.2.1.
Les mer om barnevernstjenestens ansvar og rolle i forbindelse med fengslingsmøter i retningslinjer
for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd kapittel 6.3.
15.2.2.4 Plikt til å gi informasjon til politiet om vedtak om skjult adresse
Hvis det er fattet et vedtak om skjult adresse i samsvar med barnevernloven, har
barnevernstjenesten en plikt til å gi informasjon om dette til politiet så snart som mulig.
Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at de kan dele denne informasjonen med
politiet. Dette følger av barnevernloven § 6-7 b.
15.2.3 Kriminalomsorgen
Kriminalomsorgen kan kreve å få nærmere bestemte opplysninger fra barnevernstjenesten om
innsatte som soner straff eller sitter i varetekt, eller er underlagt andre strafferettslige reaksjoner
som samfunnsstraff og forvaring. Det kan kreves opplysninger om innsattes barne- og familieforhold
som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under
straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre
gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå (straffegjennomføringsloven § 7a).
Barnevernstjenesten har også en viss adgang til å gi opplysninger til kriminalomsorgen på eget
initiativ. Dette kan være aktuelt når barnevernstjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som
det er nødvendig at kriminalomsorgen får kjennskap til. Dette kan for eksempel dreie seg om
begrensninger i retten til samvær og kontakt for en innsatt, eller spesielle hensyn som må ivaretas
under gjennomføringen av samvær. Slike hensyn og begrensninger i forbindelse med samvær og
kontakt vil kunne være avgjørende for beslutninger som tas av kriminalomsorgen.
94
Det er gitt et rundskriv om rutiner og regler for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og
barnevernstjenesten (KDI 10/25).
For informasjon om øvrig samarbeid med kriminalomsorgen og plikten til å delta i fengslingsmøter
vises det til kapittel 46.
15.2.4 Folkeregisteret
Når barn er under barnevernets omsorg, skal barnevernstjenesten gi melding om dette til
folkeregisteret. Les mer om dette i kapittel 11.
15.2.5 Utlendingsmyndighetene
Et organ som behandler en sak etter utlendingsloven, kan kreve opplysninger fra
barnevernstjenesten om utlendinger, eller andre utlendingsloven gjelder for, dersom det anses
nødvendig. Det følger av utlendingsloven § 84. Det er det organet som behandler den aktuelle saken
som skal vurdere om opplysningene er nødvendige. Barnevernstjenesten skal med andre ord ikke
foreta en selvstendig vurdering for å avgjøre konkret hvilke opplysninger som skal utleveres i den
enkelte saken.
Politiet kan kreve opplysninger fra barnevernstjenesten om utlendingers navn og adresse i
forbindelse med iverksetting av vedtak om bortvisning eller utvisning fra riket. Videre kan politiet,
Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda kreve å få utlevert «nødvendige opplysninger» i
forbindelse med behandlingen av en rekke nærmere angitte saker. Det kan kreves opplysninger om
hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær som
berører søkeren, søkerens familiemedlemmer eller andre personer i søkerens husstand i sak om
blant annet visum, oppholdstillatelse på grunn sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til
riket, familieinnvandring og utvisning, jf. utlendingsforskriften § 17-7d.
15.2.6 Andre barnevernstjenester
Hvis en familie flytter, kan barnevernstjenesten ha plikt til å gi opplysninger til kommunen familien
flytter til. Dette vil være tilfelle dersom ett eller flere av vilkårene for meldeplikt i barnevernloven §
6-4 er oppfylt. Les mer om meldeplikten i kapittel 17.
Det er imidlertid ikke bare i disse mer alvorlige tilfellene barnevernstjenesten skal gi opplysninger til
en annen kommune. Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under
forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å
ivareta sine oppgaver etter loven på en forsvarlig måte, må barnevernstjenesten derfor varsle
familiens nye oppholdskommune dersom de mener at et barn har et klart behov for videre
oppfølging fra barnevernet. Taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7 er ikke til hinder for at
barnevernstjenesten i én kommune gir opplysninger til barnevernstjenesten i en annen kommune. Se
punkt 15.1.5. Det skal også gis opplysninger til tilflyttingskommunen hvis familien flytter mens det
pågår en undersøkelse. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen og i punkt 19.10.
Familiens nye oppholdskommune må behandle opplysningene fra den opprinnelige
barnevernstjenesten som en innkommet melding, jf. barnevernloven § 4-2. Dette innebærer blant
annet at barnevernstjenesten i den nye oppholdskommunen skal gi den opprinnelige
oppholdskommunen tilbakemelding om hvordan de følger opp meldingen, jf. barnevernloven § 6-7 a.
15.2.7 Tilbakemelding til melder
Barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til den som har sendt melding til
barnevernstjenesten er regulert i barnevernloven § 6-7a. Les mer om dette i punkt 18.16.
95
15.2.8 Andre lands myndigheter
Hvilke regler som gjelder for om barnevernstjenesten formidle opplysninger til andre lands
myndigheter avhenger av hvorvidt det andre landet er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1996 eller
ikke. Dette er omtalt i punkt 49.1.
15.2.9 Media
På samme måte som andre offentlige og private instanser, kan barnevernstjenesten ha behov for å
imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig omtale av sitt arbeid i mediene. Barnevernstjenesten er også
avhengig av legitimitet og tillit fra familier som har behov for bistand fra barnevernstjenesten og
befolkningen ellers. Fordi barnevernssaker ikke bare omhandler følsomme personopplysninger om
foreldrene, men også om en tredjepart, nemlig barnet, må barnevernstjenesten utvise stor grad av
tilbakeholdenhet når det gjelder utlevering av slike opplysninger til media. At opplysningene kommer
ut vil ikke bare kunne skade barnet på kort sikt, men også på lengre sikt. Les tolkningsuttalelse om
innsyn i barnevernsdokumenter etter offentlighetsloven.
15.2.9.1 Samtykke fra sakens parter til frigivelse av opplysninger
Foreldrene, og eventuelt barn hvis de er part, kan samtykke til frigivelse av barnevernstjenestens
opplysninger til media. En viktig begrensning i foreldrenes adgang til å samtykke følger imidlertid av
barnevernloven § 6-7 siste ledd. Les mer om begrensninger for foreldrenes adgang til å samtykke på
vegne av barnet i punkt 15.1.1.2.
15.2.9.2 Taushetsplikten gjelder selv om saken allerede er omtalt
Selv om en sak er omtalt i media, har barnevernstjenesten taushetsplikt. Taushetsplikten er likevel
ikke til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes
hemmelig, for eksempel når de er allment kjent eller allment tilgjengelig andre steder, jf.
forvaltningsloven § 13 a nr. 3, se punkt 15.1.3. Denne bestemmelsen åpner for at
barnevernstjenesten i visse tilfeller kan ha adgang til å kommentere enkeltsaker som er omtalt i
media.
Hvilke opplysninger barnevernstjenesten i så fall kan gå ut med, må vurderes i det enkelte tilfellet.
Barnets situasjon og hvilke opplysninger som allerede er offentlig kjent må inngå i denne
vurderingen. Barnevernstjenesten vil vanligvis kunne korrigere rene feil ved faktiske opplysninger
som er offentliggjort. Det understrekes imidlertid at det må utvises forsiktighet med å gå ut i media
med nye konkrete opplysninger. Dette bør bare gjøres i de tilfellene der det er helt klart at ingen
berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes.
15.2.9.3 Generelle kommentarer i konkret sak
Hvis barnevernstjenesten kommer til at en sak ikke skal kommenteres i media, kan det likevel gis
uttrykk for at det er sider ved saken som ikke er kommet frem. Det er i slike tilfeller også viktig at
barnevernstjenesten gir generelle opplysninger om regelverket og barnevernstjenestens
saksbehandling, om vilkårene for det aktuelle tiltaket og om de skjønnsmessige vurderingene loven
forutsetter. Ved å møte konkrete forespørsler om en sak med generell informasjon, kan
barnevernstjenesten få ut viktig informasjon om barnevernstjenestens arbeid for i å ivareta barns
beste, både i den konkrete saken og mer generelt.
Vi viser ellers til veilederen Gode råd om mediekontakt.
15.2.10 Fosterforeldre, institusjoner, tilsynspersoner, støttekontakter og lignende
Fosterforeldre eller institusjonen skal utøve omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten.
Dette innebærer at det er en nokså vid adgang til å formidle opplysninger til fosterforeldre, slik at
den daglige omsorgen for barnet kan ivaretas på en god måte. Hjemmelen for dette er
96
forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, som sier at opplysningene kan brukes for å oppnå det
formål de er gitt eller innhentet for. Dette åpner for at barnevernstjenesten kan gi de opplysninger
som er nødvendige til fosterforeldrene eller institusjonen for at de skal kunne ivareta omsorg for
barnet på en god måte.
Hva slags informasjon fosterforeldrene bør få er omtalt i fosterhjemsavtalen punkt 4.1.1, og omfatter
alle opplysninger som er nødvendig for at fosterforeldrene skal kunne ivareta omsorgen for
fosterbarnet, som for eksempel
• opplysninger om barnets forhistorie,
• helseopplysninger
• tidligere hjelpetiltak
• tilhørighet
• spesielle problemer, ressurser og interesser.
Hvilke opplysninger tilsynspersoner bør få er omtalt i veilederen Tilsyn med barn i fosterhjem.
Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen har ansvar for at tilsynspersoner har tilstrekkelig med
informasjon om barnet for å kunne utføre sitt oppdrag. De skal jevnlig gi tilsynspersonen informasjon
om barnet under hele oppdraget og om endringer som har innvirkning på barnets situasjon på kort
eller lang sikt. Det kan for eksempel være endring av samværsavtalen, endring av tiltaks- eller
omsorgsplan, eller endring i vedtak fra fylkesnemnd eller domstol.
Barnevernstjenesten skal også gi de opplysninger som er nødvendige til støttekontakter for at de skal
kunne utføre sitt oppdrag på best mulig måte og kunne ivareta barnets interesser.
Det er ikke adgang til å formidle opplysninger ut over det som er nødvendig og forsvarlig for arbeidet
med den aktuelle saken. De som får kjennskap til opplysningene, må gjøres oppmerksom på
taushetsplikten. Både ansatte i institusjoner, fosterforeldre, tilsynspersoner og støttekontakter er
selv pålagt barnevernets strenge taushetsplikt, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd.
15.2.11 Ansvarsgruppemøter og lignende fora
Ansvarsgruppemøte eller tverrfaglige koordineringsmøter er en samarbeidsform hvor aktuelle
aktører møtes for å samordne tjenester og tiltak for personer med sammensatte behov. I dette
punktet omtales samarbeidsformer som opprettes i konkrete saker, hvor det ikke er mulig å dele
anonymiserte opplysninger.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at det etableres slike grupper, men som hovedregel bør
utveksling av taushetsbelagt informasjon i møtene bygge på samtykke fra den eller de som
opplysningene gjelder. Dette bidrar til et mest mulig åpent og tillitsfullt samarbeid med barnet og
foreldrene, og til en hensiktsmessig utveksling av informasjon og samarbeid innad i gruppen. Et
samtykke må omfatte alle opplysninger det kan være aktuelt å diskutere i teamet, for alle de
tilstedeværende.
Hvis det ikke foreligger samtykke fra dem opplysningene gjelder, må barnevernstjenesten i hver
enkelt sak vurdere hvilke opplysninger som kan formidles til hvem og på grunnlag av hvilken
hjemmel. Det kan innebære at det ikke er adgang til å diskutere hele saken med alle medlemmene av
gruppen, men at enkelte deler av saken bare kan diskuteres med enkelte medlemmer.
15.2.12 Konsultasjonsteam og lignende fora
I enkelte kommuner er det etablert konsultasjonsteam som drøfter saker hvor det er bekymring for
om barn og unge kan være, eller står i fare for å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og alvorlig
omsorgssvikt. Slike team finnes også tilknyttet Statens Barnehus.
97
Teamene tar imot henvendelser fra alle som i sin yrkesutøvelse kommer i kontakt med barn og unge.
Dette omfatter ansatte i offentlige tjenester som politi, barnevern, barne- og ungdomspsykiatriske
poliklinikker, institusjoner, skolehelsetjeneste, skoler og barnehager med mer.
Alle saker som tas opp til drøftelse behandles anonymt, og det oppstår ingen utfordringer med
hensyn til taushetsplikt. Ansatte i barnevernstjenesten kan dermed både delta som en
15.3 Ved mistanke om mishandling eller andre alvorlige overgrep mot barn
Barneverntjenesten har adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet når det er nødvendig for
å fremme barneverntjenestens oppgaver, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Å anmelde eller gi
opplysninger til politiet i en sak der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller
andre alvorlige overgrep i hjemmet, vil i slike alvorlige saker i de fleste tilfeller være nødvendig for å
fremme barneverntjenestens oppgaver. Dersom barneverntjenesten etter en konkret vurdering
finner at anmeldelse er nødvendig for å hjelpe barnet, skal barneverntjenesten derfor anmelde
forholdet.
Hvis barnevernstjenesten er bekymret for at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep,
enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om dette, skal barnevernstjenesten
alltid gjøre en vurdering av om de skal varsle politiet. Hvis barnevernstjenesten mistenker at barnet
er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i
hva barnet faktisk har opplevd og dermed fremme barnevernstjenestens arbeid.
Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når de vurderer om de skal
dele opplysningene.
Det kan også være aktuelt å varsle politiet dersom det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på
noens helse. I slike situasjoner vil det kunne inntre en avvergingsplikt, som etter straffeloven § 196
gjelder enhver. Et varsel til politiet vil oppfylle avvergingsplikten. Les mer om avvergingsplikten i
kapittel 15.2.2.1.
Hvis barnevernstjenesten har varslet politiet, vil informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om
straffeskyld ikke være underlagt taushetsplikt (Norsk Retstidende 2013: 323).
Vi viser for øvrig til nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.
15.3.1 Mistanke om at en barnevernansatt kan ha begått overgrep mot barn
Ved mistanke om at en ansatt eller oppdragstaker i barnevernet kan ha begått overgrep mot barn, er
det viktig å være klar over at taushetsplikten ikke er til hinder for adgangen til å formidle
opplysninger mellom ulike barnevernsmyndigheter på kommunalt og statlig nivå. Alle administrative
nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører samme etat. Les mer om dette i punkt 15.1.5.
Formidling av opplysninger til andre barnevernsmyndigheter vil kunne være nødvendig for å
forhindre at den mistenkte begår flere overgrep mort det aktuelle barnet eller andre barn.
Innsynsrett
16.1 Partsinnsyn
I barnevernstjenestens saksbehandling gjelder forvaltningslovens alminnelige regler om partsinnsyn,
jf. barnevernloven § 6-1.
I saker der det treffes avgjørelser som enkeltvedtak har sakens parter i utgangspunktet rett til å gjøre
seg kjent med sakens dokumenter. Dette følger av forvaltningsloven § 18 første ledd.
98
En parts rett til innsyn innebærer at parten har krav på å gjøre seg kjent med dokumentene i saken,
og at barnevernstjenesten har en tilsvarende plikt til å utlevere dem. Hensynet bak reglene om
partsinnsyn er partenes behov for å kunne ivareta sine interesser i saken. Les mer om kontradiksjon i
kapittel 2.
Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken.
Det kan gjøres unntak fra innsynsretten. Slikt unntak kan gjøres på alle stadier av barnevernssaken,
både før og etter saken behandles av fylkesnemnda. Dette følger av r forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b,
18 c, 18 d og § 19. Sakens dokumenter kan også unntas innsyn så lenge undersøkelser pågår hvis det
kan motvirke muligheten for å få saken avklart, jf. forvaltningsloven § 20 første ledd. Se mer om
dette nedenfor i punkt 16.1.4.4.
16.1.1 Hva er et dokument?
En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand. Forvaltningslovens
definisjon av «dokument» er vid, jf. § 2 første ledd bokstav f. Både lyd- og videoopptak, e-poster,
tekstmeldinger og datafiler er dokumenter. Et utkast som verken er arkivert eller videreformidlet til
andre, vil neppe kunne anses som et «dokument» etter loven. En grunnleggende forutsetning bak
reglene om partsinnsyn er at alle relevante opplysninger skal finnes i sakens dokumenter. Les mer
om dokumentasjon i kapittel 5.
16.1.2 Når foreligger det en «sak»?
Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det
vil bli fattet vedtak i saken, det vil si en viss mulighet for at det foreligger en sak som
barnevernstjenesten eller fylkesnemnda skal avgjøre. Når barnevernstjenesten har satt i gang en
undersøkelse vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partene har derfor alltid rett til innsyn fra
tidspunktet barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse.
16.1.3 Hvem kan be om partsinnsyn?
Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Hvem som er part i en
barnevernssak, kan du lese mer om i kapittel 6.1.
Det er ikke nødvendig å begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn.
Hvis barnet er part, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige. Les om når et barn er
part i punkt 6.3.
Etter at barnet har fylt 18 år, faller foreldreansvaret bort. Etablerte partsrettigheter og rett til
partsinnsyn i opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet før barnet har fylt 18 år, vil i det
vesentlige bestå, slik at foreldrene også etter at barnet er blitt myndig kan be om partsinnsyn. Det
finnes imidlertid unntaksregler og de kan vurderes forskjellig på ulike tidspunkt. Les mer om dette i
tolkingsuttalelsen om foreldres rett til innsyn etter at barnet har fylt 18 år.
Den som ikke er part, kan ikke be om partsinnsyn etter forvaltningsloven. Det kan være aktuelt med
innsyn etter annet lovverk, les mer om innsyn etter offentlighetsloven, personopplysningsloven og
barneloven i punkt 13.2, 13.3 og 13.4.
16.1.4 Dokumenter og opplysninger som kan unntas partsinnsyn
Det er noen begrensninger i partens rett til innsyn i alle sakens dokumenter.
Begrensningene i partsinnsynsretten gir barnevernstjenestene en adgang til å unnlate å gi parten
dokumenter og opplysninger. Barnevernstjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med
99
dem og bør alltid vurdere om parten skal gis adgang til også å gjøre seg kjent med dokumenter og
opplysninger som omfattes av begrensningene. Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være
riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Innsyn i dokumenter og opplysninger setter parten i stand til
å kunne ivareta sine interesser i saken. Hvis en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og
opplysninger som han ikke får anledning til å se, kan usikkerhet med hensyn til hva slags opplysninger
det gjelder gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. I de fleste tilfeller vil
åpenhet danne grunnlag for trygghet og tillit til barnevernstjenesten, og gi mulighet for et gjensidig
samarbeid mellom barnevernstjenesten og parten.
Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i
opplysninger som kan unntas.
Bestemmelsene om begrensninger i retten til partsinnsyn kan deles inn i to kategorier. Det kan for
det første gjøres unntak for interne dokumenter, og for det andre kan det gjøres unntak for
opplysninger med et særskilt innhold.
16.1.4.1 Interne dokumenter
Dokumenter som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen kan unntas fra partsinnsyn, jf.
forvaltningsloven § 18 a. Dette kan for eksempel være et foreløpig notat, et forslag, en betenkning
eller et utkast.
Dokumenter som er sendt ut fra barnevernstjenesten er ikke interne. Det er imidlertid ikke noe vilkår
at dokumentet i sin form eller sitt innhold fremtrer som et foreløpig notat, utkast eller lignende.
Notater som er skrevet ned etter opplysninger gitt muntlig av den private part vil heller ikke kunne
betraktes som interne dokumenter. Opplysninger og anførsler mottatt utenfra i form av brev eller i
annen skriftlig form, vil heller ikke kunne unntas som interne.
16.1.4.2 Dokumenter innhentet utenfra for den interne saksforberedelse
Hvis det er nødvendig å innhente uttalelser fra et underordnet organ for å sikre forsvarlige
avgjørelsesprosesser, kan forvaltningsorganet unnta dokumentet fra innsyn, jf. forvaltningsloven § 18
b første ledd. For barnevernstjenesten vil dette unntaket være lite aktuelt, siden de som regel ikke
har underordnede organer. Unntaket kan imidlertid være aktuelt for dokumenter som
statsforvalteren innhenter fra barnevernstjenesten i forbindelse med en klage på
barnevernstjenestens saksbehandling.
Dokumenter som inneholder råd og vurderinger om hvordan barnevernstjenesten bør opptre i en
sak, og som barnevernstjenesten har innhentet utenfra til bruk for sin interne saksforberedelse, kan
unntas fra innsyn etter forvaltningsloven § 18 b annet ledd. Det kan for eksempel være aktuelt hvis
det innhentes vurderinger fra barnevernstjenestens advokat i forbindelse med en fylkesnemndseller rettssak.
16.1.4.3 Dokumenter som sendes fylkesnemnda eller domstolen
Sakens parter har rett på innsyn i begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter fra begjæringen er
mottatt i fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-4. Før begjæringen er mottatt er dokumentet et
internt dokument som parten i utgangspunktet ikke kan kreve innsyn i. Selv om den private part ikke
har krav på innsyn i interne dokumenter, bør det gis innsyn så tidlig som mulig slik at parten kan
ivareta sine rettigheter.
Hvis det er fremmet krav om at barn skal bo på skjult adresse, har ikke parten rett til innsyn i
opplysninger om identitet til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre
barnets adresse, jf. barnevernloven § 7-4 tredje ledd.
100
16.1.4.4 Adgangen til å unnta opplysninger i undersøkelsesfasen
Sakens dokumenter kan unntas innsyn så lenge undersøkelser pågår hvis det kan motvirke
muligheten for å få saken avklart, jf. forvaltningsloven § 20 første ledd. Barnevernstjenesten kan
etter denne bestemmelsen unnta opplysninger fra sakens parter i forbindelse med en undersøkelse
hvis det er fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller umuliggjøre videre undersøkelse av saken.
Et eksempel på når denne bestemmelsen brukes, er hvis det er grunn til å tro at et barn ikke vil være
åpen i samtaler med barnevernstjenesten hvis foreldrene etterpå får innsyn i hva barnet har sagt.
Bestemmelsen kan også brukes hvis det er fare for at partens forklaring kan endres hvis
vedkommende får innsyn i visse opplysninger, eller at innsyn kan medføre at parten vil forsøke å
unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte.
For å kunne gi best mulig hjelp og bistand til barn og familier, må barnevernstjenesten forsøke å
oppnå en samarbeidsrelasjon med foreldrene. Tillit er viktig i den sammenheng, og hovedregelen er
derfor at foreldrene skal få innsyn i de opplysningene barnevernstjenesten har. Samtidig vil det i
mange saker være av avgjørende betydning at barnet snakker åpent og fritt med
barnevernstjenesten. Disse hensynene må veies opp mot hverandre, og det må gjøres en konkret
vurdering i den enkelte sak av om det bør gis utsatt innsyn i undersøkelsesfasen.
Begrensningene i innsyn gjelder bare så lenge undersøkelsen pågår, og parten har som hovedregel
rett til innsyn når undersøkelsen er avsluttet. I undersøkelsesfasen må barnet få god informasjon om
hvordan barnevernstjenesten vil behandle opplysningene fra barnet, herunder at foreldrene vil
kunne få tilgang til opplysningene på senere stadier av saken. Hvis informasjon er blitt holdt tilbake
fra foreldrene, er det viktig at barnet blir orientert om når foreldrene vil få tilgang til opplysningene.
Ved behov må barnevernstjenesten følge opp barnet før og etter at foreldrene får tilgang på
informasjonen.
16.1.4.5 Opplysninger med et særskilt innhold
16.1.4.5.1 Opplysninger som kan skade parten selv eller forholdet til nærstående personer
En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som det av hensyn til
partens egen helse eller forhold til personer som står vedkommende nær, må anses utilrådelig at
parten får kjennskap til. Det følger av forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d. Her er det særlig
tenkt på opplysninger om alvorlige sykdommer, for eksempel psykiske lidelser, som kan gi
vedkommende alvorlige reaksjoner eller som kan ødelegge mulighetene for behandling. I
barnevernssaker kan det tenkes at for eksempel sakkyndige uttalelser inneholder opplysninger som
en part bør skånes for.
Bestemmelsen kan også gi adgang til å unnta opplysninger hvis det vurderes at innsyn medfører en
reell fare for at en part vil skade barnet saken gjelder, eller opptre på en måte som utsetter barnet
for en skadelig belastning. Det samme gjelder hvis det er en fare for at parten vil kunne skade andre
personer. Innsyn kan også unntas hvis det er fare for at parten vil kunne skade den som har gitt
opplysninger til barnevernstjenesten i form av en bekymringsmelding. Ordlyden i bestemmelsen
innebærer imidlertid at den bare er anvendelig når det er snakk om personer som står parten nær. I
andre tilfeller må opplysningene unntas etter § 19 annet ledd bokstav b, som omtales i punkt
16.1.4.5.3.
På anmodning skal slike opplysninger likevel gjøres kjent for en representant for parten når ikke
særlige grunner taler mot det. Slike særlige grunner vil kunne foreligge hvis parten har valgt en
upålitelig representant som det er grunn til å frykte vil bringe opplysningene videre til parten.
101
Normalt skal partens advokat få de nødvendige opplysningene. På denne måten sikres at partens
interesser kan ivaretas, selv om det ikke gis adgang til opplysningene. Det kan stilles som vilkår for
innsyn at partens representant ikke skal bringe opplysningene videre til parten.
16.1.4.5.2 Opplysninger om en annens helseforhold
Med mindre det er av vesentlig betydning, har parten heller ikke krav på å gjøre seg kjent med
opplysninger i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold, jf. forvaltningsloven § 19
annet ledd bokstav a. Det må etter bestemmelsen foretas en konkret interesseavveining av partens
behov for innsyn, vurdert opp mot de grunner som taler mot å ikke gi opplysningene.
Dette er en bestemmelse som kan komme til anvendelse hvis den ene av foreldrene motsetter seg at
helseopplysninger skal bli tilgjengelig for den andre forelderen. Det er likevel ikke nok i seg selv at
den ene av foreldrene ikke ønsker at det gis innsyn. Hvis helseopplysningene sier noe om forelderens
omsorgsevner, kan dette tilsi at det er av vesentlig betydning å få innsyn. Dette kan for eksempel
være opplysninger om rusmisbruk og psykiske problemer. Bestemmelsen kan også være aktuell når
et barn ber om innsyn i egen sak etter fylte 15 år eller som voksen. I slike tilfeller må det legges til
grunn at barnets behov for å få innsyn vil veie forholdsvis tungt.
16.1.4.5.3 Andre forhold som det av særlige grunner ikke bør gis innsyn i
En part kan heller ikke kreve å få innsyn i opplysninger om andre forhold som av særlige grunner ikke
bør meddeles videre, jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b.
Denne bestemmelsen kan i unntakstilfeller for eksempel gi adgang til å tilbakeholde opplysning om
hvem som er kilden til en opplysning, for eksempel en bekymringsmelding. Det må imidlertid
foreligge konkrete grunner til å ikke gi denne informasjonen. Det er ikke nok at den som har gitt
opplysningene ikke ønsker at dette skal komme frem. Men hvis det er holdepunkter for at innsyn kan
utsette den som har gitt opplysningene for fare, kan det være aktuelt å unnta opplysninger for innsyn
etter denne bestemmelsen. I enkelte tilfeller kan det være grunn til å imøtekomme et ønske fra en
kilde/melder om anonymitet. Les mer om mulighetene for dette i punkt 18.15.
Forvaltningsloven § 19 annet ledd kan også gi unntak fra innsynsretten i tilfeller der barnet selv ikke
ønsker at foreldrene skal få innsyn, og for å begrense foreldrenes innsynsrett i enkelte opplysninger i
særlige tilfeller. Les mer om dette i henholdsvis punkt 16.1.4.7 og 16.1.4.6.
16.1.4.6 Begrensninger i foreldres innsynsrett i særlige situasjoner
16.1.4.6.1 Ved mistanke om overgrep
Hvis det er slik at en forelder kan ha begått overgrep mot barnet, vil det ikke være i barnets interesse
at denne forelderen skal ha et ubetinget krav på innsyn i opplysninger om forholdet. Derfor vil
innsynsrett basert på foreldreansvaret ikke alltid gjelde når mistanken om overgrep retter seg mot
forelderen. Skal innsynsrett avskjæres på dette grunnlaget, kreves det imidlertid at mistanken mot
forelderen er av en viss styrke. Hjemmelen for å unnta opplysninger fra partsinnsyn i slike tilfeller er
forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d.
16.1.4.6.2 Ved politietterforskning
Hvis det er reell fare for at innsyn kan gjøre det vanskelig å forfølge et mulig straffbart forhold og
iverksette tiltak for å ivareta barnets interesser, kan det være adgang til unntak etter
forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. I den bestemmelsen står det at en part ikke har krav på
å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder andre forhold som av særlige
grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for parten. Spørsmålet
om unntak eller innsyn vil imidlertid måtte avgjøres etter en konkret avveining. Den mistenkte
forelderen kan ha sterke berettigede interesser i innsyn.
102
Hvis politiet har iverksatt en etterforskning, kan påtalemyndigheten pålegge barnevernstjenesten
taushetsplikt om opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen er nødvendig å holde
hemmelig. Politiets pålegg om taushetsplikt skal meddeles skriftlig. Politiet skal alltid vurdere om
informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den ikke må gis videre til
foreldrene.
Er det gjennomført tilrettelagt avhør, kan avhørsleder pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om
opplysninger som kommer frem under det tilrettelagte avhøret. Politiet vil også vurdere om
informasjonen de gir til barnevernstjenesten må holdes tilbake fra foreldrene.
Hvis det finnes opplysninger som politiet må holde tilbake, skal politiet varsle barnevernstjenesten
om at opplysningene er underlagt med taushetsplikt.
Les mer om dette i nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.
16.1.4.7 Når barnet ikke vil at foreldrene skal få innsyn
Selv om foreldre med partsstatus i utgangspunktet har rett til innsyn, kan denne innsynsretten i noen
tilfeller begrenses hvis barnet motsetter seg at foreldrene skal få innsyn. Det er flere forhold som kan
ha betydning for hvilken vekt som kan legges på barnets mening, og disse vil bli omtalt i det følgende.
16.1.4.7.1 Lovhjemmelen for å unnta opplysninger når barnet ønsker det
Hvis barnevernstjenesten mener at hensynet til barnet gjør at foreldrenes innsynsrett bør begrenses,
må barnevernstjenesten fatte et vedtak om det. Vedtaket må være hjemlet i forvaltningsloven § 19,
og både første ledd bokstav d og de to alternativene i annet kan være aktuelle. Du kan lese mer om
dette i punkt 16.1.4.5.1 og 16.1.4.5.3.
Foreldrene kan klage over vedtaket etter de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven kapittel VI.
Se mer om dette i punkt 16.1.8.
16.1.4.7.2 Hensyn til foreldreansvaret og barnets alder
Et sentralt spørsmål er om de opplysningene det er snakk om berører foreldreansvaret, slik dette er
omtalt i barneloven § 30. Foreldreansvaret innebærer blant annet at foreldrene kan ta beslutninger
på vegne av barnet i personlige forhold. Dette gjelder uavkortet i saker hvor det er iverksatt
hjelpetiltak, mens bestemmelsesretten er begrenset hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen
for barnet.
Hvis et barn på eget initiativ oppsøker barnevernstjenesten for råd og veiledning, og
barnevernstjenesten ikke åpner undersøkelse eller iverksetter tiltak, kan barnevernstjenesten, hvis
barnet ønsker det, la være å informere foreldrene. Dette gjelder likevel ikke hvis det er grunn til å tro
at barnet er deprimert eller har andre alvorlige helseproblemer. Dette er forhold som foreldrene må
få vite om for å kunne ivareta foreldreansvaret. Har barnet rømt fra hjemmet, kan
barnevernstjenesten heller ikke tilbakeholde opplysninger om hvor det befinner seg.
Etter hvert som barnet blir eldre svekkes foreldreansvaret, og barnet får gradvis større
bestemmelsesrett. Dette følger av barneloven § 33. Dette har betydning i vurderingen av om foreldre
har krav på å få innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal bli kjent med. Bestemmelsen
i barnevernloven om at barn får selvstendig partsstatus fra fylte 15 år, er også et moment i denne
vurderingen.
16.1.4.7.3 Hvis foreldrene har mistet omsorgen
Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, vil dette kunne ha betydning for
spørsmålet om foreldres rett til innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal få innsyn i.
103
Foreldrene vil i de fleste tilfeller fortsatt ha foreldreansvaret og ha rett til innsyn i
barnevernstjenestens saksdokumenter. Terskelen for å begrense innsynsretten av hensyn til barnet
vil likevel kunne ligge noe lavere når foreldrene har mistet omsorgen. Dette gjelder særlig
opplysninger som først og fremst gjelder barnet, som referater fra samtaler med saksbehandler og
tilsynspersoner, og som barnet ikke ønsker at foreldrene skal bli kjent med. Også i slike tilfeller vil
barnets alder ha stor betydning for vurderingen. Det vil også kunne legges vekt på om foreldrene
tidligere har brukt slike opplysninger på en måte som skaper problemer for barnet.
16.1.5 Faktiske opplysninger kan ikke unntas
Selv om hele eller deler av et dokument kan unntas innsyn etter forvaltningsloven § 18 a og § 18 b,
har partene likevel rett til å gjøre seg kjent med de deler av dokumentet som inneholder faktiske
opplysninger, sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, jf. forvaltningsloven § 18 c. Det må
derfor skilles mellom de delene av dokumentet som omhandler fakta, og de som gir uttrykk for
vurderinger. Dette kan være opplysninger om arbeids- og inntektsforhold og faktiske forhold i
hjemmet, helseopplysninger, rusmiddelbruk m.m. Bestemmelsen skal sikre at avgjørelsen ikke treffes
på et faktisk grunnlag parten ikke har fått mulighet til å kunne korrigere.
Retten til innsyn gjelder opplysninger om faktiske forhold om familien og barnet. Innsynsretten
gjelder også vurderinger av de faktiske forhold som er foretatt av barnevernstjenesten. Mer
skjønnsmessige vurderinger eller avveininger mellom forskjellige momenter omfattes ikke. Retten til
innsyn gjelder med mindre disse opplysningene er uten betydning for avgjørelsen eller
opplysningene finnes i et annet dokument som parten har adgang til.
Dersom faktiske opplysninger unntas innsyn etter § 19, kan ikke parten gjøre krav på å få innsyn i
opplysningene etter med forvaltningsloven § 18 c.
Vurderinger av rettslige spørsmål faller utenfor innsynsretten. (Norsk Retstidende 1977:1333).
Opplysninger om selve saksbehandlingen og prosessen vil som utgangspunkt også falle utenfor
innsynsretten etter forvaltningsloven § 18 c. Opplysninger om selve saksbehandlingen omfattes av
barnevernstjenestens veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11.
16.1.6 Praktisk gjennomføring av innsynsretten
Det er barnevernstjenesten som bestemmer hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelige for
partene ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 20. Hvis parten ønsker
det, skal det gis papirkopi eller elektronisk kopi av dokumentene. Advokater som opptrer som
fullmektig har rett til å få låne dokumentene når ikke særlige grunner taler mot det. I praksis løses
dette normalt ved at partens advokat mottar kopier av sakens dokumenter. Hvis parten bytter
advokat etter at barnevernstjenesten har oversendt dokumentene, bør ny advokat henvende seg til
tidligere advokat for å få dem oversendt.
Sivilombudet har uttalt at innsyn etter forvaltningsloven i utgangspunktet bør avgjøres samme dag,
og i alle fall innen en til tre dager, med mindre det gjør seg gjeldende særlige forhold som tilsier at et
noe lengre tidsforløp kan aksepteres. (Sivilombudsmannen 2010: 1911).
Barnevernstjenesten må ved en begjæring om innsyn gis en mulighet til å gå gjennom saken og
vurdere hvilke dokumenter som er partsoffentlige, og om enkelte opplysninger bør unntas fra innsyn.
I saker hvor barnevernstjenesten fatter inngripende vedtak, for eksempel akuttvedtak, tilsier en
forsvarlig saksbehandling at barnevernstjenesten umiddelbart går gjennom og stiller sakens
dokumenter til disposisjon for partene. Tar det uforholdsmessig lang tid før en begjæring om innsyn
kan besvares, skal barnevernstjenesten snarest mulig gi et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a.
104
16.1.7 Vedtak ved avslag på innsyn
Begrensninger i retten til partsinnsyn skal alltid gjøres i form av et vedtak. Det skal vises til hvilken
hjemmel i forvaltningsloven som gir adgang til å innskrenke innsynsretten, og det skal gis en
begrunnelse hvor det kommer frem hvorfor dette anses nødvendig. Det skal opplyses om at vedtaket
kan påklages til statsforvalteren, men at klagen skal rettes til barnevernstjenesten.
16.1.8 Klage på avslag om innsyn
Avslag på krav om dokumentinnsyn skal være skriftlig, jf. forvaltningsloven § 21.
Det er kun den som har bedt om innsyn som kan påklage avgjørelsen.
16.1.9 Partens taushetsplikt i forhold til taushetsbelagte opplysninger om andre
Når en part eller dens representant får taushetsbelagte opplysninger om andre personer, kan
opplysningene bare brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta partens interesser i
saken, jf. forvaltningsloven § 13 b annet ledd. I disse tilfellene er parten og dens representant pålagt
en taushetsplikt som gjelder for all videreformidling av opplysningene utover det som er nødvendig
for å ivareta partens interesser i saken. Barnevernstjenesten må gjøre vedkommende oppmerksom
på dette.
Barnevernssaker kan inneholde svært personsensitive opplysninger. Barnevernstjenesten bør derfor
ha klare rutiner som sikrer at den som får utlevert taushetsbelagte opplysninger om andre personer
får en skriftlig orientering om at taushetsbelagte opplysninger om andre personer bare kan benyttes i
saken, og at brudd på dette kan medføre straffeansvar etter straffeloven § 121. Straffeansvaret kan
imidlertid bare gjøres gjeldende hvis barnevernet har gjort den som mottar opplysningene
uttrykkelig oppmerksom på det.
16.2 Innsyn etter offentlighetsloven
16.2.1 Hovedregler om innsyn etter offentlighetsloven
Utgangspunktet er at forvaltningens saksdokumenter og journaler er offentlige så langt ikke noe
annet er bestemt i lov eller forskrift. Dette følger av offentlighetsloven § 3. Retten til innsyn gjelder i
alle barnevernstjenestens dokumenter, slik som i barnevernssaker, men også i barnevernstjenesten
andre saker som for eksempel ansettelser, prosedyrer, rutiner og retningslinjer osv.
Alle kan kreve innsyn hos det organet som har dokumentene eller journalene, og kravet kan skje
både muntlig og skriftlig, jf. offentlighetsloven § 28 første ledd.
Det er ikke nødvendig å identifisere seg for å be om innsyn, men man må identifisere den enkelte sak
for å kreve innsyn. Dette gjelder ikke når det blir krevd innsyn i journaler, jf. offentlighetsloven § 28
annet ledd. Journaler og registre vil allmennheten som alminnelig regel kunne kreve innsyn i sin
helhet.
Innsynskrav kan rettes til alle organ som har dokumentene eller journalene som det kreves innsyn i,
og ikke bare hos det organet som er avsender eller mottaker av originalen.
Offentlighetslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) og Justis- og
beredskapsdepartementets Rettleiar til offentleglova, gir god veiledning til tolkning av loven. Denne
veilederen tar sikte på å være et supplement til, og ikke en gjentakelse av, det som følger av disse
dokumentene.
Sivilombudets innsynsguide kan også være nyttig å bruke.
https://www.sivilombudet.no/innsynsguiden/
105
Bufdir har også utarbeidet en veileder for mediekontakt som kan gi gode råd om hvordan forholde
seg til innsynskrav.
16.2.2 Unntak fra innsyn
Unntak fra innsynsretten krever hjemmel i lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Om det foreligger
hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten må vurderes konkret for hvert enkelt dokument,
jf. offentlighetsloven § 29.
16.2.2.1 Opplysninger som er undergitt taushetsplikt
Det skal gjøres unntak fra innsyn for opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt,
offentlighetsloven § 13 første ledd. Det innebærer at opplysninger som er taushetsbelagte etter
barnevernloven eller andre lover er unntatt fra offentlighet. Taushetspliktbestemmelsene går foran
bestemmelsene om offentlighet i offentlighetsloven. Unntaket fra offentligheten gjelder imidlertid
bare for de opplysninger i dokumenter som er undergitt taushetsplikt. Øvrige deler av dokumentene
er som en hovedregel offentlige. Hele dokumentet er unntatt offentlighet dersom de resterende
opplysningene enten gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet, eller de unntatte opplysningene
utgjør den vesentlige del av dokumentets innhold, jf. offentlighetsloven § 12.
Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt. Barnevernstjenesten
kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en
barnevernssak.
16.2.2.1.1 Rett til innsyn ved samtykke
Offentlighetsloven kan gi rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger hvis alle som har krav på
taushet samtykker til det, jf. offentlighetsloven § 13. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som
hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Når barnet har fylt 15 år og har
selvstendige partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3, kreves det i tillegg eget samtykke fra
barnet. Det er likevel en viktig begrensning i foreldrenes adgang til å frigi taushetsbelagte
opplysninger i barnevernloven § 6-7 femte ledd. Hvis et barns interesser tilsier det,
kan Statsforvalteren eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt
taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
16.2.3 Plikten til å vurdere merinnsyn
Når det foreligger et dokument som det etter lovens unntaksregler er adgang til helt eller delvis å
nekte innsyn i, skal organet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom
hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak.
Det kan ikke gis merinnsyn for opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter offentlighetsloven §
Se punkt 16.2.2.1.
16.2.4 Frist for behandling av innsynskrav
Offentlighetsloven oppstiller ingen absolutt frist for når et innsynskrav skal behandles. Det følger
likevel av offentlighetsloven § 29 første ledd at et innsynskrav skal behandles «utan ugrunna
opphald». Dette har vært forstått som 1-3 arbeidsdager (Ot.prp. nr. 102 (2004-2005) s 151). Fristen
regnes fra den dag kravet kom inn til forvaltningsorganet, selv om dette er etter arbeidstid. Se
uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet, og nærmere omtale i Brandt m.fl., Offentleglova
lovkommentar, s. 428.
Det regnes som et avslag hvis den som har krevd innsyn, ikke har fått svar innen fem dager, og
vedkommende kan da bringe saken inn for klageinstansen ved klage på vanlig måte, jf.
offentlighetsloven § 32 annet ledd.
106
16.2.5 Utforming av innsynsavslag og klageadgang
Hvis forvaltningen kommer til at det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten, skal det
utformes et innsynsavslag. Reglene om avslag og begrunnelse er gitt i offentlighetsloven § 31.
Avslaget skal inneholde henvisning til den konkrete bestemmelsen (inkludert ledd, punktum, bokstav
eller nummer) som gir hjemmel for unntak, jf. offentlighetsloven § 31 første ledd.
Det må i tillegg opplyses om at avslaget kan påklages, og at klagefristen er tre uker etter mottak av
avslaget, jf. offentlighetsloven § 32 første ledd siste punktum. Helt eller delvis avslag etter
offentlighetsloven skal påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det
forvaltningsorganet som har gjort vedtaket. Hvis barnevernstjenesten fatter vedtaket, er det
Statsforvalteren som er klageinstans.
Avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages, jf. offentlighetsloven § 32. Det at en ikke kan klage på at
barnevernstjenesten gir innsyn, innebærer blant annet at tredjeparter som blir berørt av at noen
andre får innsyn, ikke har klagerett. Slike tredjeparter kan likevel klage til Sivilombudet dersom de
mener det er begått urett ved at det er gitt innsyn, for eksempel fordi de mener at innsynet
innebærer brudd på taushetsplikten.
16.3 Innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR)
I dette kapittelet omtales retten til innsyn i personopplysninger etter personopplysningloven og
personvernforordningen (GDPR). Dette regelsettet stiller krav til hvordan barnevernstjenesten kan og
skal behandle opplysninger om enkeltpersoner. Det gir også enkeltpersoner rettigheter direkte
overfor barnevernstjenesten, når det gjelder opplysninger som er samlet inn om dem.
Personopplysninger er alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til noen som enkeltperson.
Typiske personopplysninger er navn, adresse, telefonnummer, e-post og fødselsnummer. Et bilde
regnes som en personopplysning dersom personer kan gjenkjennes, og lydopptak kan være
personopplysninger selv om ingen navn blir nevnt i innspillingen. Biometri, slik som for eksempel
fingeravtrykk, er også personopplysninger.
Videre er en IP-adresse i gitte tilfeller også definert som personopplysning.
16.3.1 Den registrertes rett til innsyn
Retten til innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder i tillegg til innsyn
etter forvaltningsloven og offentlighetsloven.
Innsynsretten innebærer at en registrert kan spørre barnevernstjenesten om hvordan opplysningene
om seg behandles og at han eller hun kan be om å få vite hvilke opplysninger virksomheten har lagret
om seg. Dette følger av artikkel 15 i personvernforordningen.
Det er flere unntak fra denne innsynsretten Det fremgår av personopplysningsloven § 16. Det er
blant annet når det gjelder opplysninger som
• det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og
rettslig forfølgning av straffbare handlinger
• det må anses utilrådelig at den registrerte får kjennskap til av hensyn til vedkommendes
helse eller forholdet til personer som står vedkommende nær
• i lov eller med hjemmel i lov er underlagt taushetsplikt
• utelukkende finnes i tekst som er utarbeidet for intern saksforberedelse, og som heller ikke
er utlevert til andre, så langt det er nødvendig å nekte innsyn for å sikre forsvarlige interne
avgjørelsesprosesser
107
• det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å
informere om.
Retten til innsyn gjelder uavhengig av om personen er part i en sak etter barnevernloven eller ikke.
Det er likevel slik at taushetspliktbestemmelser i særlovgivningen går foran retten til innsyn etter
personvernforordningen artikkel 15, hvis det er motstrid mellom dem. Det er derfor viktig å huske på
at opplysninger om en persons tilknytning til en barnevernssak er taushetsbelagt, og barnevernet kan
derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak.
Hvis innsyn vil røpe at det er en barnevernssak, kan det ikke gis innsyn. Det kan være andre enn
partene som er kjent med at det er en barnevernssak, for eksempel slektninger og nettverk som har
vært med i et familieråd, fosterforeldre, støttekontakter, besøkshjem osv. I slike tilfeller skal
innsynskravet behandles.
16.3.1.1 Rett til innsyn i opplysninger, ikke innsyn i dokumenter
Personopplysningsloven og personvernforordningen gir ikke hjemmel for å kreve innsyn i
saksdokumenter. Det er forvaltningsloven og offentlighetsloven som gir rett til dokumentinnsyn.
Etter personopplysningsloven kan man bare få informasjon om hvilke opplysninger som er registrert
om en selv, og det er ikke det samme som at man får innsyn i selve dokumentet.
16.3.2 Behandling av innsynskrav
Hvis barnevernstjenesten nekter å gi innsyn, skal vedkommende ha en skriftlig begrunnelse uten
ugrunnet opphold og normalt senest innen en måned. Barnevernstjenesten må også gi en presis
henvisning til hvilken unntakshjemmel som er begrunnelsen, altså hvorfor vedkommende ikke får
innsyn.
Barnevernstjenesten avgjørelse om å ikke gi innsyn er ikke et enkeltvedtak som kan påklages til
statsforvalteren. Hvis en privatperson har opplevd noe en mener er et brudd på personvernreglene,
kan vedkommende klage ved å sende en skriftlig henvendelse til Datatilsynet. Les mer om
henvendelse til Datatilsynet på Datatilsynets sider.
Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder også en rekke andre rettigheter for
enkeltpersoner, som rett til informasjon, retting, sletting, begrensning av behandling og retten til å
protestere m.m.
16.4 Rett til opplysninger om barnet etter barneloven § 47
16.4.1 Hvem har rett på opplysninger om barnet?
Foreldre har rett på opplysninger om barnet sitt. Dette gjelder uavhengig om forelderen har
foreldreansvar eller ikke. Hvilke opplysninger forelderen har rett på avhenger av om forelderen har
foreldreansvar eller ikke.
Retten til opplysninger er ikke betinget av at forelderen har rett til samvær med barnet. Det er
tilstrekkelig at han eller hun er far eller mor til barnet. Retten til opplysninger om barnet gjelder ikke i
tilfeller hvor foreldreansvaret er fratatt foreldrene etter barnevernloven § 4-20.
Retten til opplysninger inntrer først på anmodning. Den innebærer ingen rett til å bli holdt løpende
orientert om barnets forhold.
Forelderens rett til opplysninger opphører når barnet fyller 18 år.
108
16.4.2 Hvilke opplysninger har forelderen rett på?
En forelder med foreldreansvar har rett til opplysninger om barnet både fra den andre forelderen og
fra myndigheter og private som har med barnet å gjøre, inkludert fra barnevernstjenesten. Dette
følger av barneloven § 47 første ledd første punkt og av foreldreansvaret.
En forelder uten foreldreansvar har ikke en slik generell rett til opplysninger, men har rett til
opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen (eks barnevernstjenesten) og
politi, med unntak av der det er taushetsplikt overfor foreldrene, jf. barneloven § 47 tredje punkt.
Opplysningsretten er begrenset til opplysninger om barnet, enten retten følger av foreldreansvaret
eller av § 47. Det kan ikke kreves opplysninger som primært gjelder den andre forelderen, med
mindre disse har direkte relevans for barnets situasjon. Slike opplysninger kan imidlertid fortelle mye
om barnets levekår. Nøyaktig hvor grensen går for hvilke opplysninger § 47 gir rett til å få, vil derfor
bero på skjønn.
Bestemmelsen gir ikke rett til dokumentinnsyn eller krav på å få utlevert dokumenter.
16.4.3 Innsyn kan nektes dersom det kan være til skade for barnet.
Barnevernstjenesten kan nekte å gi ut opplysninger til en forelder uten foreldreansvar dersom det
vurderes å kunne være til skade for barnet. Når barnevernstjenesten mottar krav om opplysninger,
må de på selvstendig grunnlag vurdere om det er behov for å holde tilbake opplysninger av hensyn til
barnet.
Et avslag på anmodning om opplysninger fra barnevernstjenesten er et enkeltvedtak som kan
påklages til statsforvalteren etter § 47 annet ledd.
For klagebehandlingen gjelder bestemmelsene om klage i forvaltningsloven, selv om nektelsen er
gjort av private.
16.4.4 Tap av rett til opplysninger i særlige tilfeller
I særlige tilfeller kan statsforvalteren avgjøre at en forelder uten del i foreldreansvaret skal tape
retten til opplysninger etter § 47 på permanent basis. Vilkåret er at det er et særlig tilfelle, og med
dette siktes til at retten blir misbrukt. Ekstreme konflikter i familien kan også etter en konkret
vurdering oppfylle vilkåret om særlig tilfelle. Tapet av retten kan begrenses til bestemte typer
opplysninger, kilder eller institusjoner, eller gjelde generelt.
Avgjørelse om tap av retten treffes av statsforvalteren og kan påklages til departementet.
Meldeplikt til barnevernstjenesten
For at barnevernstjenesten skal kunne sikre barn riktig hjelp til rett tid, er den avhengig av
informasjon fra andre. Meldeplikten skal bidra til at barnevernstjenesten får opplysninger om barn
som er i en vanskelig livssituasjon, slik at den kan vurdere om det er behov for tiltak i familien.
Offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt
organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har plikt til
å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette kapittelet handler om
hvem som har meldeplikt og når plikten inntrer.
Selv om vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt, kan offentlige myndigheter og yrkesutøvere alltid
kontakte barnevernstjenesten når de er bekymret for et barns omsorg eller atferd, når foreldrene
samtykker.
109
Som privatperson har man ikke meldeplikt, men man kan alltid ta kontakt med barnevernstjenesten
hvis man er bekymret for et barns omsorg eller atferd. Når barnevernstjenesten mottar en
bekymringsmelding, skal de gi tilbakemelding til melder om at de har mottatt meldingen innen tre
uker etter at meldingen er mottatt, jf. barnevernloven § 6-7 a annet ledd. Hvilken informasjon
barnevernstjenesten kan dele med melder, avhenger av om det er en privat eller offentlig melder.
Les mer om dette i kapittel 18 om mottak av meldinger.
Privatpersoner kan melde anonymt. Se kapittel 18.15 om beskyttelse av kilder.
Barnevernstjenesten har plikt til å vurdere alle opplysninger den mottar, uavhengig av om de omtales
som en bekymringsmelding eller ikke. Det har heller ingen betydning hvordan barnevernstjenesten
blir kjent med opplysningene, eller om de er skriftlige eller muntlige.
Her er lenke til nasjonal portal for bekymringsmeldinger: https://bekymringsmelding.fiks.ks.no/
17.1 Hvem gjelder meldeplikten for?
Meldeplikten gjelder for alle offentlige instanser og tjenester, i tillegg til organisasjoner og private
som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Dessuten har en rekke yrkesgrupper
med profesjonsbestemt taushetsplikt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det gjelder blant
annet leger, psykologer og helsesykepleiere, som har opplysningsplikten etter helsepersonelloven §
Advokater, domstolene og prester er ikke omfattet av opplysningsplikten i barnevernloven § 6-4.
(Kjennelse av 23. juni 2009 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg og Prop. 169 L (2016-2017) punkt
14.2.3)
Også ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernloven er omfattet av meldeplikten.
Dette gjelder blant annet ansatte hos statsforvalteren, i Bufetat og i departementet.
Barnevernstjenesten har også meldeplikt for et barn som er bosatt i en annen kommune.
Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike
barnevernstjenester og mellom de ulike nivåene i barnevernet. Dette innebærer at vilkårene for
meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at for eksempel barnevernstjenesten i én kommune
melder fra om bekymring for et barn til barnevernstjenesten i en annen kommune.
Barnevernmyndighetene har dermed mulighet til å utveksle informasjon ved lavere grad av
bekymring enn det vilkårene i barnevernloven § 6-4 første ledd viser til. For eksempel bør
barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen melde fra til tilflyttingskommunen hvis de vurderer at
barnet fortsatt har et klart behov for oppfølging. Se tolkningsuttalelse fra Bufdir om
oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker.
Meldeplikten følger av barnevernloven § 6-4, og det er også egne bestemmelser om meldeplikt i de
særlovene som gjelder for de ulike offentlige tjenestene og yrkesutøverne. Opplysningsplikten følger
av barnehageloven § 46, opplæringsloven § 15-3, friskoleloven § 7-4, sosialtjenesteloven § 45,
folketrygdloven § 25-11, integreringsloven § 49, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven §
10, ekteskapsloven § 26 a og av krisesenterloven § 6.
Særlovene inneholder i tillegg en lovfestet plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til
tiltak fra barnevernstjenestens side. Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å
formidle opplysninger til barnevernstjenesten. Men ved å være oppmerksom, kan tjenestene
oppdage forhold som utløser meldeplikten.
17.2 Meldeplikten er en selvstendig plikt
Meldeplikten er en personlig og selvstendig plikt som er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller
tjeneste for det offentlige. Vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten, kan
110
verken overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. At plikten påligger
den enkelte, er likevel ikke til hinder for at det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste
leder eller andre som skal ta bekymringen videre til barnevernstjenesten. Slike rutiner må ikke føre til
forsinkelser og kan ikke gi adgang til å overprøve om vilkårene for meldeplikt foreligger. Den enkelte
fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring til ledelsen internt. Dette innebærer at
den enkelte uavhengig av slike praktiske rutiner har et selvstendig ansvar for at opplysningene blir
formidlet til barnevernstjenesten når vedkommende etter sin egen faglige vurdering har kommet til
at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.
Meldeplikten gjelder informasjon som ansatte blir kjent med som ansatt. Meldeplikten går foran
hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av
om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler.
Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet, utløser ikke den lovpålagte
opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den som blir
kjent med opplysninger som gir grunn til bekymring, kan ta kontakt med barnevernstjenesten som
enhver annen privatperson.
Meldeplikten kan likevel i noen tilfeller utløses også når man mottar opplysninger utenfor
arbeidstiden. Hvis opplysningene gis nettopp fordi man har det ansettelsesforholdet man har, fordi
man for eksempel er lærer, barnehageansatt eller jobber i helsevesenet, kan dette innebære at man
har meldeplikt.
17.3 Vilkår for meldeplikt
Meldeplikten er begrenset til de alvorlige tilfellene. At et barn ikke lever under optimale forhold, vil
ikke være nok til å utløse meldeplikten. Offentlig ansatte med meldeplikt skal ikke vurdere om
situasjonen kvalifiserer for tiltak fra barnevernstjenestens side, men er forpliktet til å melde fra til
barnevernstjenesten hvis de blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring for
barnets omsorgssituasjon, oppfatter at et barn viser alvorlige atferdsvansker eller mener det er
grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandler, jf. barnevernloven § 6-4 første
ledd.
Meldeplikten gjelder også i situasjoner der barnevernstjenesten allerede har kontakt med familien.
Den er ikke knyttet til noe bestemt sted, for eksempel forholdene i hjemmet, men til barnets
situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet
utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, for eksempel fosterforeldre.
Meldeplikten er knyttet til fire forskjellige situasjoner eller forhold:
• når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved
den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
• når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade
og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne
eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller
opplæring,
• når et barn har viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet,
misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,
• når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for menneskehandel.
111
17.3.1 Alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, mishandling og annen alvorlig
omsorgssvikt
Det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet alvorlig
omsorgssvikt. Vurderingen vil alltid avhenge av konkrete faglige vurderinger av forholdene rundt det
enkelte barnet, melders egen faglige vurdering og det som er tilgjengelig av opplysninger og
dokumentasjon. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser
plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere.
Alvorlighetsgraden må vurderes blant annet med utgangspunkt i hva manglene ved barnets omsorg
er og om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.
Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov
for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Det omfatter blant annet seksuelle overgrep,
kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.
Begrepet «mishandling» omfatter alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid.
Alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og
utvikling, omfattes også av alternativene i bokstav a. Negativ sosial kontroll, høyt skolefravær og
skolevegring kan være former for, eller resultater av alvorlig omsorgssvikt, men det må i alle tilfelle
gjøres en konkret vurdering ut fra opplysningene i saken.
Skolefravær vil alene ikke være tilstrekkelig som grunnlag for å utløse meldeplikten. Heller ikke
uteblivelse fra rutinekontroll i helsetjenesten, for eksempel på helsestasjonen eller hos tannlegen.
Det er et grunnleggende premiss at meldeplikten i slike tilfeller er knyttet til tilfeller der bekymringen
for barnet på en eller annen måte gjelder foreldrenes oppfølgning eller manglende oppfølgning av
barnet.
Den enkelte skole eller helsetjeneste kan for eksempel ikke ha standardiserte rutiner for å melde
bekymring, for eksempel i tilfeller hvor skolefravær overstiger en viss grense.
Det kan være vanskelig å vurdere om vilkårene for meldeplikt er oppfylt når det oppstår en
bekymring knyttet til barn med ulike diagnoser, kognitive skader etc. Også i slike tilfeller er det et
grunnleggende premiss at meldeplikten er knyttet til tilfeller der bekymringen for barnet på en eller
annen måte gjelder foreldrenes oppfølgning eller manglende oppfølgning av barnet.
Meldeplikten omfatter også tilfeller der et barn for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men
der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Et eksempel
er ved mistanke om et barn kan bli utsatt for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.
17.3.2 Alvorlige atferdsproblemer
Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten på bakgrunn av barnets eller ungdommens egen atferd,
er knyttet til de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i institusjon etter
barnevernloven § 4-24. Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten på grunn av barnets egen
atferd etter bokstav c er begrenset til ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Den
omfatter ikke mer introvert atferd som selvskading og spiseforstyrrelser. Dette innebærer at
begrepet «atferdsvansker» i denne sammenhengen er ment å forstås noe snevrere enn slik begrepet
atferdsvansker benyttes i enkelte andre sammenhenger. Som et utgangspunkt vil barn med denne
type utfordringer forventes å bli fulgt opp av det øvrige hjelpeapparatet i samarbeid og dialog med
foreldrene.
Atferdsvansker hos barn i barnehagen vil heller ikke omfattes av denne delen av bestemmelsen,
uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig, og som gir grunn til stor
112
bekymring for barnets situasjon. En slik bekymringsfull atferd hos et barn kan imidlertid være en
indikasjon på at barnet er utsatt for ulike former for omsorgssvikt. Hvis det er grunn til å tro at
barnets atferd har sammenheng med alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til
barnevernstjenesten, jf. bokstav a og b. Dette innebærer at barnets atferd i slike tilfeller må vurderes
med utgangspunkt i om den gir grunn til å tro at barnet kan være utsatt for fysisk eller psykisk
mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.
I bokstav c vises det til tre ulike former for alvorlige atferdsvansker. Kriteriet «alvorlig kriminalitet» er
i første rekke ment å omfatte volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt
kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk. Kriteriet «vedvarende bruk av
rusmidler» omfatter ikke enhver form for rusmiddelbruk. Det er forutsatt at misbruket har vært
relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets
alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler
og narkotika.
Kriteriet «annen form for utpreget normløs atferd» omfatter blant annet prostitusjon, men også mer
sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig
skolefravær og ungdom i drift og utenfor voksenkontroll kan omfattes. Grunnvilkåret om at barnet
må ha vist alvorlige atferdsvansker, gjelder også ved anvendelse av dette kriteriet.
17.3.3 Mangel på nødvendig helsehjelp
Meldeplikten etter bokstav b utløses når det er grunn til å tro et barn ikke får helt nødvendig
helsehjelp. I tillegg til de situasjoner som fremgår direkte av bestemmelsen, vil dette alternativet
også kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig
selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling.
17.3.4 Menneskehandel
Meldeplikten kan også utløses når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til
menneskehandel. Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av
bokstav a. Det er likevel enkelte særtrekk ved menneskehandel som gir grunn til eksplisitt å nevne at
mistanke om at et barn blir eller kan bli utnyttet til menneskehandel utløser meldeplikt.
17.4 Krav til bekymringens styrke
Opplysningsplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i
barnevernloven § 6-4 første ledd bokstav a, b og d. Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må
foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i
bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller at melder er sikker på at
situasjonen er så alvorlig som antatt, men det kreves noe mer enn en vag mistanke. Meldeplikten
inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring om
barnets situasjon. Bekymringen kan være forankret i konkrete tegn eller signaler hos barnet,
foreldrene eller andre som har den daglige omsorgen. Opplysningene må gi grunn til å tro at barnet
er utsatt for eller lever i en alvorlig situasjon.
Når det gjelder meldeplikt i forbindelse med alvorlig atferdsvansker inntrer plikten når den som
melder mener barnet «viser» alvorlige atferdsvansker. Det betyr ikke at melder må være sikker, men
at vedkommende finner det sannsynlig at barnet/ungdommen har alvorlige atferdsvansker. Ordet
«viser» innebærer at det er en høyere terskel enn «grunn til å tro».
Om det foreligger meldeplikt, er avhengig av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen
tilfeller vil det være klart at meldeplikten foreligger, mens det i andre tilfeller ikke er åpenbart. Det er
den enkelte fagpersons vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være som er grunnlaget for å
113
avgjøre om meldeplikten er utløst. Utgangspunktet for vurderingen er en kombinasjon av
vedkommende sine egne faglige vurderinger og observasjoner, samt det som er tilgjengelig av
opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon. Hvis det er tvil om barnets situasjon er så
alvorlig at den utløser meldeplikten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere
den med andre fagpersoner eller barnevernstjenesten.
Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding
til barnevernstjenesten, har ikke brutt taushetsplikten selv om det viser seg at situasjonen ikke var så
alvorlig som antatt.
Det er viktig å være klar over at offentlig melder kan sende en melding til barnevernstjenesten i
samarbeid med foreldrene. Hvis det foreligger et samtykke fra foreldrene, kan den offentlige
instansen kontakte barnevernstjenesten, også i tilfeller som ikke utløser vilkårene for meldeplikt, jf.
forvaltningsloven 13 a nr. 1.
17.5 Hvordan oppfylle meldeplikten?
Når noen som har meldeplikt vurderer at et barn er i en situasjon som utløser denne plikten, skal
vedkommende varsle den kommunale barnevernstjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt,
finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer som kan erstatte melding, og
meldeplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen.
Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold» jf. § 6-4 første ledd. Som
et utgangspunkt skal meldingen sendes barnevernstjenesten straks etter at bekymringen som er
grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Dette innebærer at det ikke er meningen at
vedkommende skal å foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin
bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å
gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov
for barneverntiltak.
Det kan likevel tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende
meldingen straks bekymringen oppstår. Her siktes det særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er
grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Det kan være aktuelt å høre med barnet om dette.
Departementet understreker i forarbeidene til bestemmelsen at vilkåret «uten ugrunnet opphold» er
ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen fremdeles skal være at meldingen skal
sendes til barnevernstjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige
utsettelser.
Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne,
slik at barnevernstjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente
ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding anonymt. Meldingen
må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.
Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet.
Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at
barnevernstjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan
meldingen er utformet. Muntlige bekymringsmeldinger bør likevel dokumenteres og sendes til
barnevernstjenesten skriftlig i etterkant.
Mange instanser eller tjenester legger stor vekt på samarbeid med barn og familier. De skal imidlertid
ikke på dette stadiet foreta en nærmere vurdering av om det ut fra hensynet til barnet og familien er
best å gi opplysningene videre til barnevernstjenesten eller ikke. Når meldeplikten først foreligger,
114
kan vedkommende melder med andre ord ikke velge om opplysningene skal gis eller ikke. Melding
skal sendes til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede.
17.6 Informasjon til barn og foreldrene om melding til barnevernstjenesten
Som et generelt utgangspunkt bør både barn og foreldre med del i foreldreansvaret orienteres om at
barnevernstjenesten vil bli kontaktet, og bakgrunnen for dette. Når det gjelder helse- og
omsorgstjenester, følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd at dersom
helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den
opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om at opplysningene er gitt og
hvilke opplysninger det dreier seg om.
Barnet og foreldrene må få uttale seg fritt om sitt syn på at instansen kontakter barnevernstjenesten.
Uavhengig av hva barnet eller foreldrene mener om en slik deling av informasjon, må instansen
melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede. Da skal meldingen sendes
straks bekymringen oppstår. Som nevnt i punkt 17.5 kan det likevel i særlige tilfeller, av hensyn til
barnet, være aktuelt å planlegge meldetidspunktet, og da kan det være aktuelt å høre med barnet
om dette. Bestemmelsen åpner imidlertid kun for mer kortvarig utsettelser.
I enkelte tilfeller kan det være et selvstendig og vesentlig poeng at den som har sendt meldingen
overlater til barnevernstjenesten og eventuelt politiet å vurdere når og på hvilken måte foreldrene
og barnet skal informeres. Bakgrunnen for dette er dels at det å informere foreldrene i visse tilfeller
kan hindre barnevernstjenesten i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse, dels at tidlig informasjon kan
svekke sentrale bevis i saken. Eksempler på særlig aktuelle tilfeller er ved mistanke om at et barn er
utsatt for seksuelle overgrep, at et barn eller noen som står barnet nær er utsatt for alvorlig vold
eller overgrep, samt tilfeller der det å gi en orientering på det aktuelle tidspunktet vurderes å kunne
medføre fare for noens liv eller helse.
Del 5 Fasene i en barnevernssak
Bekymringsmelding
18.1 Hvordan skal barnevernstjenesten følge opp en bekymringsmelding?
Det er viktig for barn og familier at meldinger håndteres forsvarlig og etter grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper.
Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding, skal den snarest, og senest innen en uke,
avgjøre om meldingen skal gå videre til undersøkelse, eller om den skal henlegges, jf. barnevernloven
§§ 4-3 og 4-2.
Bestemmelsen skal hindre at meldinger blir liggende ubehandlet. Ordet «snarest» viser til at
barnevernstjenesten har plikt til å vurdere meldinger fortløpende. Det følger også av
forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-4 at barnevernstjenesten har ansvar for å snarest fange
opp meldinger som krever umiddelbar oppfølging.
Det er viktig at barnevernstjenesten har et system som sikre at meldinger behandles innen fristen, og
at tjenesten har en plan for hvem som skal vurdere innkomne meldinger.
Fristen for å avklare en melding gjelder uavhengig av om meldingen er skriftlig eller muntlig, og
uavhengig av om den som melder er offentlig ansatt eller privatperson.
115
Barnevernstjenesten skal for hver melding de mottar, registrere dato for når den er mottatt og når
den er gjennomgått på fristskjema som er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet.
Statsforvalter i Oslo og Viken (tidligere Fylkesmannen i Oslo og Akershus) utarbeidet i 2010 et
veiledningsskriv om utfylling av kontrollskjema. Hvert kvartal skal barnevernstjenesten sende
skjemaet til Statsforvalteren. Ser mer om oppfølging fra Statsforvalteren i punkt 13.1.3.
18.2 Saker der barn eller foreldre selv tar kontakt
Det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende når barn og foreldre selv tar kontakt med
barnevernstjenesten. Henvendelser fra barn og foreldre må alltid tas på alvor. Når
barnevernstjenesten mottar en henvendelse fra barn og foreldre med ønske om bistand, og det ikke
allerede er en pågående undersøkelse eller en aktiv tiltakssak, skal henvendelsen registreres som en
melding, og barnevernstjenesten skal undersøke forholdet og vurdere om det er grunnlag for å fatte
vedtak om tiltak, jf. barnevernloven 4-3. En henvendelse kan være formulert som en søknad eller et
ønske om bistand og/eller tiltak. Henvendelsen kan være både skriftlig og muntlig.
Hvis søknaden eller henvendelsen ikke blir besvart innen en måned etter at den er mottatt, skal det
sendes et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a annet ledd.
18.3 Anonyme meldinger
Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger. Barnevernstjenesten må
imidlertid vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt for å sjikanere eller krenke noen.
Se punkt 18.15 om beskyttelse av kilder.
18.4 Meldinger må ses i sammenheng med eventuelt tidligere meldinger
Når barnevernstjenesten mottar en melding, må de sjekke om de allerede har informasjon om
barnet.
Barnevernstjenesten må se nye meldinger i sammenheng med eventuelle tidligere
bekymringsmeldinger og opplysninger om barnet og familien. Barnevernstjenesten må dokumentere
vurderingene. Les mer om barnevernstjenesten sin dokumentasjonsplikt her.
18.5 Behandling av meldinger utenom ordinær åpningstid
Barnevernstjenesten har ansvaret for å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan
skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1.
Dette ansvaret har barnevernstjenesten hele døgnet, året rundt. Kravet til forsvarlige tjenester i
barnevernloven tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig utenfor
vanlig kontortid.
Utenfor ordinær arbeidstid er mange barnevernstjenester gjerne organisert med en barnevernvakt,
som ivaretar barnevernstjenestens akuttarbeid. Når barnevernvakten mottar en melding, er
utgangspunktet for fristen én uke fra det tidspunktet barnevernvakten mottar meldingen.
Barnevernvakten vurderer innholdet i meldingen, og om det er en akuttsak som må følges opp med
det samme, eller om det er en melding som kan ivaretas av barnevernstjenestens ordinære drift. Les
mer om barnevernstjenesten sitt akuttarbeid her og om organiseringen av akuttberedskapen i
kommunen i punkt 12.3.
Alle meldinger som barnevernvakten mottar, må de formidle til den ordinære barnevernstjenesten.
Barnevernvakten kan ikke henlegge en bekymringsmelding.
116
Når barnevernstjenesten mottar melding fra barnevernvakten, må barnevernstjenesten vurdere
innholdet i meldingen innen en uke fra meldingen ble mottatt hos barnevernvakten. Både
barnevernvakten og barnevernstjenesten må sørge for at fristen overholdes.
Hvis barnevernvakten tar kontakt med familien, er det å anse som at undersøkelse er åpnet. Saken
må sendes snarest over til ordinær barnevernstjeneste for videre oppfølging av undersøkelsen.
Barnevernvakten kan ikke på selvstendig grunnlag henlegge undersøkelsen. Les om undersøkelser i
kapittel 19.
18.6 Hva kan barnevernstjenesten gjøre i meldingsfasen?
Barnevernstjenesten har et særlig ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og
overgrep, jf. barnekonvensjonens artikkel 3 og 19. Derfor er det viktig at innholdet i meldingen
undersøkes grundig.
På meldingsstadiet kan barnevernstjenesten kontakte melder for å avklare innholdet i meldingen.
Barnevernstjenesten kan ikke kontakte andre for å avklare om meldingen gir grunnlag for å åpne
undersøkelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at det nødvendig å kontakte andre, for ytterligere
informasjon, er de over i undersøkelsesfasen. Dette gjelder også kontakt med foreldrene.
Av hensyn til rettsikkerheten og en forsvarlig saksbehandling, defineres slike aktiviteter som en del av
undersøkelsen.
18.6.1 Hvordan håndterer barnevernstjenesten en melding/underretning fra politiet?
Politiet har som andre offentlige instanser meldeplikt til barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 6-
4 første ledd.
Politiet har i tillegg egne bestemmelser som pålegger dem å varsle barnevernstjenesten.
Politiet skal straks underrette kommunens barnevernstjeneste når politiet setter i gang etterforsking
mot en person under 18 år og saken ikke er av bagatellmessig art. Hvis barnet er i institusjon, skal
institusjonen også underrettes. Dette følger av politiregisterloven § 10-2 første ledd.
Politiet skal også underrette barnevernstjenesten straks, når de får kjennskap til eller mistanke om at
et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av foreldre, foresatte eller andre som barnet
bor sammen med, jf. politiregisterforskriften § 10-3.
Alle meldinger barnevernstjenesten mottar fra politiet, skal registreres som meldinger og følges opp
etter reglene i barnevernloven § 4-2. Dette gjelder uavhengig av om politiet kaller dette for en
melding eller en underretning.
18.7 Hvilke meldinger skal følges opp med undersøkelse?
Barnevernstjenesten skal snarest undersøke meldingen nærmere hvis den inneholder opplysninger
som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernloven jf. barnevernloven §
4-3 første ledd. Det er altså tilstrekkelig at barnevernstjenesten har rimelig grunn til å anta at
forholdene i hjemmet eller andre grunner, gjør at det er behov for tiltak. Av hensynet til barnet er
terskelen for å åpne undersøkelse lav. Dersom det kommer en melding fra en offentlig instans, har
denne instansen allerede vurdert at terskelen for meldeplikt oppfylt. Det bør derfor som et klart
utgangspunkt åpnes undersøkelse i disse sakene. Det må likevel alltid gjøres en konkret vurdering.
Det er viktig at barnevernstjenesten dokumenterer skriftlig hvordan de har vurdert informasjonen de
har fått.
117
Hvis barnevernstjenesten velger å iverksette en undersøkelse, kan ikke foreldrene/barnet klage på
dette. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak og derfor er det ikke mulig å klage på beslutningen, eller
bringe inn for retten. (Norsk Rettstidende 2003:301)
Les mer om barnevernstjenestens undersøkelse i kapittel 19.
18.8 Hva skal barnevernstjenesten gjøre hvis de henlegger en melding?
Hvis barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og
journalføres på barnets sak.
Avgjørelsen om å henlegge en melding er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Hensynet til en
forsvarlig saksbehandling tilsier likevel at barnevernstjenestens vurderinger fremgår av sakens
dokumenter. Henlegger barnevernstjenesten meldingen skal vurderingene som er gjort i den
forbindelse dokumenteres skriftlig.
Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd.
18.8.1 Åpenbart grunnløse meldinger
Barnevernstjenestene behandler en rekke sensitive personopplysninger. Av hensyn til de personene
opplysningene gjelder, er det et grunnleggende prinsipp at det ikke registreres flere slike
opplysninger enn strengt nødvendig, og at de ikke oppbevares lenger enn strengt nødvendig.
Henleggelse av åpenbart grunnløse meldinger skal ikke begrunnes, jf. barnevernloven § 4-2 annet
ledd siste setning. I et brev fra departementet i 2010, hvor de gir anbefaling om oppbevaring av
henlagte meldinger, står det: «Meldinger som er klart ubegrunnet, eller faller utenfor
barnevernloven, skal fortsatt makuleres uten registrering eller oppbevaring.»
Meldinger som viser seg å være grunnløse fordi de er fremsatt for å sjikanere, eller faller utenfor
barnevernloven, bør ikke registreres som en sak i saksbehandlingssystemet.
Når barnevernstjenesten mottar meldinger som faller utenfor barnevernloven, følger det av god
forvaltningsskikk at det tas kontakt med den eller de meldingen gjelder, for å høre om det er ønskelig
at informasjonen videreformidles til rette instans.
18.9 Vurderinger og konklusjoner skal dokumenteres
Når barnevernstjenesten skal vurdere om en melding skal henlegges eller følges opp med en
undersøkelse, skal det gjøres ut fra barnevernfaglige vurderinger. Det er viktig at vurderingene
dokumenteres skriftlig av hensynet til en forsvarlig saksbehandling.
Dokumentasjon har stor betydning i saksforløpet, særlig for foreldrene og barnet. Det er viktig for
deres rett til kontradiksjon.
Hvis det ikke foreligger skriftlige vurderinger i saken, er det heller ikke mulig for fylkesnemnda eller
barnevernstjenesten selv å få kunnskap om hvordan tjenesten vurderte innholdet i meldingen og
hvorfor beslutningen ble som den ble. Dette kan utfordre både forsvarligheten og rettsikkerheten.
18.10 Informasjon om henlagte meldinger
Om foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt, må vurderes i hvert enkelt
tilfelle. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernlovens krav til forsvarlig saksbehandling
innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. En praksis med åpenhet i alle ledd av
barnevernstjenestens saksbehandling vil imidlertid bidra til økt tillit. På den andre siden vil
informasjon om denne type meldinger kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier.
118
Hva som antas å være til barnets beste, må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene
skal få informasjon om henlagte meldinger.
18.11 Oppbevaring av henlagte meldinger
Meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak, skal oppbevares i fem år i
barnevernstjenestens saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette
forutsetter at det ikke har kommet inn nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse.
Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke oppbevares, se punkt 18.8.1.
18.12 Meldinger om ufødte barn
Barnevernloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født, jf. barnevernloven § 1-3.
Barnevernloven hjemler ikke bruk av tvangstiltak for å verne et ufødt barn, og gir dermed ikke ufødte
barn noe direkte vern mot skadelige sider ved mors livsførsel.
Selv om barnevernstjenesten får en bekymringsmelding om et ufødt barn, kan det ikke åpnes
undersøkelsessak eller iverksettes barnevernstiltak uten den gravides samtykke.
Hvis den gravide samtykker, kan imidlertid barnevernstjenesten iverksette ulike former for veiledning
og frivillige hjelpetiltak. Slike tiltak kan eventuelt iverksettes sammen med andre deler av
hjelpeapparatet, for å søke avhjulpet de problemene foreldrene måtte ha. (Barne- og
familiedepartementet, brev datert 14.06.1994, ref. 93/05671).
18.12.1 Særlig om melding om gravid rusmiddelavhengig som tilbakeholdes i institusjon
Hvis barnevernstjenesten mottar melding fra kommunen om at en gravid rusmiddelavhengig
tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan
barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke, jf. barnevernloven § 4-2 a.
Barnevernstjenesten kan etter denne bestemmelsen åpne barnevernssak, men bestemmelsen gir
ikke rettslig grunnlag for å gjennomføre en undersøkelsessak, eller for at barnevernstjenesten kan
pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten
den gravide kvinnens samtykke. På bakgrunn av den mottatte informasjonen må en resterende
kontakt og dialog mellom barnevernstjenesten og den gravide baseres på frivillighet og et reelt og
informert samtykke fra kvinnens side.
Barnevernstjenesten kan gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å
iverksette tiltak etter fødsel selv om den gravide ikke samtykker til at det settes i gang en
undersøkelse.
Selv om den gravide samtykker, har ikke barnevernstjenesten plikt til å iverksette tiltak. Ordlyden sier
at barnevernstjenesten «kan» gi råd og veiledning, «tilby» frivillige hjelpetiltak og «vurdere» behovet
for å iverksette tiltak etter fødsel.
Det er viktig at barnevernstjenesten informerer den gravide om hvordan barnevernstjenesten kan
jobbe med saken etter at barnet er født. Barnevernstjenesten bør formidle at et samarbeid i forkant
gir større muligheter for å finne løsninger til barnet og foreldrenes beste.
18.13 Ny melding i undersøkelsesperioden
Hvis barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding på et barn som omfattes av en pågående
undersøkelse, skal henvendelsen registreres som en melding, jf. barnevernloven § 4-2. Det er kun
hvis meldingen inneholder opplysninger av en annen karakter enn det barnevernstjenesten allerede
har informasjon om, at er det grunnlag for å utvide undersøkelsestemaet/ undersøkelsen.
119
Undersøkelsen skal gjennomføres innen fristene i loven. Dersom barnevernstjenesten ikke kan
gjennomføre undersøkelsen på en forsvarlig måte innen fristen på tre måneder, på grunn av de nye
opplysningene, må barnevernstjenesten vurdere om undersøkelsen skal utvides med hjemmel i
barnevernloven § 6-9.
Hvis det er foreldrene eller barnet som i løpet av undersøkelsen fremsetter ønske/søker om tiltak, er
det ikke naturlig å registrere ønsket/søknaden som en innkommet bekymringsmelding.
Barnevernstjenesten må imidlertid som del av undersøkelsen utrede om barnet har et særlig behov
for det/de tiltak det søkes om. Avgjørelsen er å regne som et enkeltvedtak som kan påklages.
18.14 Ny melding i aktiv sak
Hvis barnevernstjenesten mottar bekymringsmelding i en tiltakssak, vil dette som hovedregel kunne
anses som opplysninger i en pågående sak, men meldingen skal likevel registreres som melding, og
det må vurderes om innholdet i meldingen gir grunnlag for å åpne en ny undersøkelse. Det er viktig
at alle meldinger som barnevernstjenesten mottar blir registrert. Barnevernstjenesten må sende
tilbakemelding til melder også i disse tilfellene. Les mer om tilbakemelding til melder i punk 18.16.
I tillegg gir det også et riktig, statistisk bilde av innkomne meldinger.
Søknader/ønsker om tiltak fra foreldre og barn, der barnet allerede har en aktiv tiltakssak, skal ikke
registreres som melding. Om det skal åpnes en undersøkelse må vurderes konkret i hver enkelt sak.
18.15 Beskyttelse av kilder
Barnevernstjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner
eller familier som trenger hjelp fra barnevernstjenesten. Det hender at de som vil gi slike
opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og
barnevernstjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli
anonym.
Hvis barnevernstjenesten vet hvem som har gitt opplysningene, er likevel utgangspunktet at
identiteten ikke skal synliggjøres i saken. Det er kun i de tilfeller barnevernstjenesten ikke kan følge
opp saken uten å avsløre identiteten, at det kan være nødvendig å synliggjøre identiteten. I slike
tilfeller må barnevernstjenesten gi beskjed til den som ønsker å være anonym at det ikke er mulig å
holde identiteten skjult.
Hvis det blir nødvendig for barnevernstjenesten å fremme en sak for fylkesnemnda, vil melders
identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd.
Offentlige ansatte og flere yrkesgrupper har en personlig lovpålagt meldeplikt, jf. barnevernloven §
6-4. Det er uforenlig med en slik meldeplikt å melde anonymt. En del offentlige instanser har
imidlertid etablert rutiner som medfører at det er leder eller andre som skal viderebringe
bekymringen til barnevernstjenesten. I et slikt tilfelle kan det tenkes at navnet på den offentlig
ansatte, som har funnet grunnlag for meldeplikt, ikke står i bekymringsmeldingen. Innholdet i
bekymringsmeldingen vil nok likevel, i de fleste tilfeller, kunne identifisere hvem som har observert
og/eller har fått opplysninger som medfører at det er vurdert å være grunnlag for opplysningsplikt til
barnevernstjenesten.
Opplysninger om melders identitet, inkludert offentlig ansatte og yrkesutøvere med opplysningsplikt,
kan unntas partsoffentlighet etter forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b når det er særlige
grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at
det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke
er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring. I
120
vurderingen må det foretas en avveining mellom behovet for hemmeligholdelse og partens behov for
innsyn.
Hvis det er grunn til å tro at opplysningene er fremsatt i sjikanehensikt eller er svært løst fundert, vil
det være mindre grunn å beskytte melder. Det kan likevel være grunn til å beskytte melder selv om
det viser seg at opplysningene ikke er riktige, dersom vedkommende hadde saklig grunn til å gi
opplysningene videre til barnevernstjenesten.
18.16 Tilbakemelding til melder
Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Likevel skal
barnevernstjenesten gi tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernloven § 6-7a annet
ledd. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Både privatpersoner og til
offentlige myndigheter skal få tilbakemelding. Hvis meldingen kommer fra en offentlig myndighet
som har opplysningsplikt, skal det opplyses om det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernloven
§ 4-3.
I de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående
undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernloven § 6-7a.
Barnevernstjenesten trenger ikke å gi tilbakemelding i de tilfellene der meldingen er åpenbart
grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. Dette kan være ved sjikanøse
meldinger eller meldinger som faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Unntakene gir
barnevernstjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis,
eller om en slik tilbakemelding vil kunne være til skade for barnet og familien.
Undersøkelse
19.1 Innledning
Hvis vilkåret for å sette i gang undersøkelse er oppfylt, har barnevernstjenesten rett og plikt til å
undersøke. Se vilkår for å åpne undersøkelse i kapittel 18.7. Det vil si at verken foreldre eller barn kan
motsette seg at undersøkelse gjennomføres.
Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser er svært viktig fordi det er i denne fasen grunnlaget
for barnevernets videre hjelp til utsatte barn og familier legges. Når undersøkelsen ikke er god nok,
kan utfallet bli at barnevernstjenesten uriktig konkluderer med at barnet ikke har behov for
barnevernstiltak eller ikke har behov for barnevernstiltak, eventuelt at tiltakene som settes inn ikke
er tilpasset barnets behov.
Barnevernstjenestens undersøkelse skal kartlegge barnets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi
barnevernstjenesten grunnlag for å avgjøre om det er nødvendig å iverksette barnevernstiltak for å
ivareta barnets rett til omsorg og beskyttelse, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 2 og artikkel 19.
Barnets situasjon og behov må være det sentrale utgangspunktet for undersøkelsen. For å avklare
dette skal det tas utgangspunkt i de opplysninger som kommer frem i bekymringsmeldingen.
Barnevernet må alltid vurdere nøye om det er behov for å bruke tolk når de i undersøkelsen skal
samtale med foreldre og barn.
En avgjørelse om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Les
mer om meldinger i kapittel 18 og om vedtak i kapittel 4.
121
19.1.1 Samarbeid, medvirkningsrett og hensynet til barnets beste i undersøkelsen
19.1.1.1 Samarbeid
Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av undersøkelsen tilstrebe å samarbeide med barn og
foreldre og behandle dem med respekt. Et godt samarbeid med barn og foreldre kan både bidra til
bedre innsikt i barnets og familiens behov, og legge til rette for at foreldre og barn med behov for
hjelp ønsker å motta tiltak. Det er viktig at det tilrettelegges for at barnet og foreldrene får god
anledning til å opplyse saken. Les om kontradiksjon i punkt 2.4.10. Et godt samarbeid vil ofte være en
avgjørende forutsetning for at barnevernstjenesten får iverksatt virkningsfulle tiltak. Også i de
tilfeller der konklusjonen blir å henlegge saken, er det vesentlig at barn og foreldre har hatt et mest
mulig positivt møte med barnevernet gjennom undersøkelsen. Dette er viktig for å skape tillit til
barnevernet generelt, men ikke minst at det for mange vil kunne oppstå nye vansker og nye
meldinger til barnevernet med påfølgende undersøkelser. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å
samarbeide med barn og foreldre i kapittel 2.
19.1.1.2 Medvirkning og barnets beste
Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at barnet og foreldrene får mulighet til å medvirke i
hele undersøkelsesprosessen, jf. barnevernloven §§ 1-6 og 1-7. Les om barnets rett til å medvirke i
kapittel 2.4.2 og foreldrenes rett til medvirkning i kapittel 2.4.4.
Hensynet til hva som anses å være barnets beste skal være førende for alle beslutninger som tas,
inkludert ligge til grunn for hvilke undersøkelsesaktiviteter som barnevernstjenesten beslutter å
gjennomføre. Formålet med barnets medvirkning er å få frem barnets synspunkter om egen
situasjon. I tillegg er medvirkning viktig for å bidra til at de avgjørelser barnevernet fatter i en
undersøkelsesfase er til barnets beste.
19.1.1.3 Dokumentasjonsplikt
Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å skrive ned barnevernsfaglige vurderinger og de
faktiske forhold som ligger til grunn for de beslutninger og vedtak som fattes. Det skal være synlig
hva barnevernstjenesten har gjort og hvorfor dette er gjort. Det skal videre fremkomme hva barnet
og foreldrene har gitt uttrykk for, og hvordan dette er vurdert av barnevernstjenesten. Les mer om
dette i kapittel 5.
19.1.2 Krav til undersøkelsens innhold og omfang
19.1.2.1 Utredningsplikt
Det følger av forvaltningsloven § 17, som også gjelder for barnevernstjenesten, at forvaltningen skal
påse at saken er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak. På den annen side skal en
undersøkelse gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke
gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernloven § 4-3 annet ledd. I tillegg skal
undersøkelsen være forsvarlig, jf. barnevernloven § 1-4. Utover dette er det ikke nærmere regulert i
barnevernloven hvor omfattende en undersøkelse skal være. Hvor omfattende den behøver å være,
avhenger av de konkrete omstendighetene i saken. Momenter som alvorlighet, kompleksitet og hvor
mye saken haster har betydning for hvor grundig barnevernstjenesten skal undersøke.
Barnevernstjenesten må gjøre en avveiing mellom forvaltningslovens utredningsplikt,
barnevernlovens forsvarlighetskrav og varsomhetsplikten. Hensynet til barnets beste skal være et
grunnleggende hensyn i vurderingen.
122
19.1.2.2 Forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp
Det følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste at undersøkelsen skal omfatte alle
relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere hva
som er barnets behov for tiltak.
Hvor grundig undersøkelsen må være, vil måtte vurderes konkret i den enkelte sak. Omfanget av
undersøkelsen må stå i forhold til bekymringen som er meldt og alvoret i den enkelte saken. Jo mer
komplekst og omfattende problemet antas å være, desto mer nødvendig er det med en grundig og
omfattende undersøkelse. I noen saker er det behov for særlig grundige undersøkelser hvor det for
eksempel kan være nødvendig å innhente en sakkyndig erklæring.
Hvis barnet har to hjem, innebærer en forsvarlig undersøkelse at barnevernstjenesten som
hovedregel må undersøke forholdene i begge hjemmene. Les mer om dette i punkt 19.4.1.
Det følger samtidig av det minste inngreps prinsipp at i tilfeller der bekymringstemaet anses å være
mindre alvorlig, kan også undersøkelsen være mindre omfattende. En undersøkelse skal avsluttes så
snart det er grunnlag for å konkludere. En undersøkelse skal derfor avsluttes etter kort tid hvis det
tidlig kan konkluderes med at det ikke er grunn til å tro at barnet har behov for tiltak etter
barnevernloven.
En undersøkelse er et inngrep i retten til privatliv, og mange barn og foreldre vil oppleve en
undersøkelse som belastende. Det skal derfor også legges vekt på å hindre at kunnskap om
undersøkelsen blir spredt unødig, jf. barnevernloven § 4-3 andre ledd, siste setning.
19.2 Planlegging av undersøkelsen
19.2.1 Hvem er sakens parter?
Det er viktig at barnevernet innledningsvis i undersøkelsen tar stilling til hvem som er part i saken og
informerer om partsrettigheter. Les mer om dette i kapittel 6 og tolkningsuttalelse om
Barnevernstjenestens taushetsplikt når parten ønsker å ha med seg en person som støtte i samtale
med barnevernstjenesten. Foreldre som anses som parter har rett til å la seg bistå av advokat eller
annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen jf. forvaltningsloven § 12.
19.2.2 Undersøkelsen må settes raskt i gang
Når barnevernstjenesten har bestemt seg for å åpne en undersøkelse, er det viktig av hensyn til
barnet og familien og forsvarlig fremdrift, at undersøkelsen kommer raskt i gang. En undersøkelse
skal gjennomføres snarest og senest innen de frister barnevernloven § 6-9 setter. Les mer om dette i
punkt 19.12.1. Innholdet i bekymringen vil være avgjørende for hvor raskt undersøkelsen må settes i
gang.
Snarest mulig etter at barnevernstjenesten har bestemt seg, må barn og foreldre få informasjon om
at undersøkelsen er i gang og årsaken til dette.
19.2.3 Plan for undersøkelsen
Undersøkelsen må gjennomføres systematisk og tilstrekkelig grundig for å sikre at alle relevante
faktiske forhold blir kartlagt slik at tjenesten har godt nok grunnlag til å avgjøre om det er nødvendig
å iverksette barnevernstiltak, og eventuelt for å ta stilling til hvilke tiltak som kan avhjelpe
situasjonen.
For at undersøkelsen skal bli systematisk og tilstrekkelig grundig, må den planlegges. Det følger av
krav til forsvarlig saksbehandling at barnevernstjenesten skal arbeide planmessig med undersøkelsen
slik at relevante opplysninger blir klarlagt og vurdert.
123
Selv om det ikke er et eksplisitt lovkrav å ha en undersøkelsesplan, kan dette være et nyttig verktøy.
En undersøkelsesplan sikrer at arbeidet med undersøkelsen er systematisk, og kan bidra til at alle
relevante forhold undersøkes og aktuelle personer og offentlige instanser involveres. Planen skal
sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt plan for
innhenting av informasjon.
Utarbeiding av undersøkelsesplan bør skje i samarbeid med barn og foreldre.
Planen bør evalueres underveis for å sikre at undersøkelsen blir treffsikker. Hvis det er nødvendig å
endre planen, bør familien informeres om det.
En skriftlig undersøkelsesplan synliggjør barnevernstjenestens arbeid og gir dermed mulighet for
innsyn, diskusjon og justeringer. En undersøkelsesplan kan være et viktig utgangspunkt for åpenhet,
involvering og samarbeid. En slik praksis legger i neste omgang grunnlag for større tillit og fører til økt
legitimitet for barnevernet i befolkningen.
Innenfor en tjeneste der mange er ambivalent til å motta hjelp, er denne åpenheten og tydeligheten
særlig viktig.
19.3 Hva skal undersøkes?
Hvilke tema en undersøkelse skal omfatte, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle med
utgangspunkt i de opplysninger som kommer frem i bekymringsmeldingen, sammenholdt med
eventuell tidligere kjennskap til familien og foreløpige vurderinger av situasjonen.
Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak gjøre seg opp en mening om hva undersøkelsen skal
inneholde og hvilket omfang den skal ha. Undersøkelsene skal klargjøre barnets behov og totale
omsorgssituasjon. Undersøkelsen skal kartlegge relevante faktiske forhold, men ikke være mer
omfattende enn nødvendig.
Temaene i bekymringsmeldingen er ikke en begrensning i hva undersøkelsen skal omfatte. Det kan
komme frem opplysninger gjennom undersøkelsen som vil kunne påvirke undersøkelsens innhold og
omfang. Dette innebærer at barnevernstjenesten helt fram til undersøkelsen avsluttes, må vurdere
hvilke undersøkelsesaktiviteter som er nødvendige.
Det er viktig at barnevernstjenesten ikke for tidlig i undersøkelsen fokuserer på en bestemt
konklusjon. Først etter at undersøkelsen er gjennomført skal barnevernstjenesten konkludere. Dette
utelukker ikke at barnevernstjenesten kan iverksette tiltak i undersøkelsesperioden hvis det anses
nødvendig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon, se punkt 19.6
19.3.1 Opplysninger fra tidligere barnevernssak
Meldingen må også sees i sammenheng med eventuell annen informasjon barnevernstjenesten har
om barnet og familien fra før av. Opplysninger fra tidligere meldinger eller undersøkelser om barnet
må vurderes og vektlegges i planleggingen av den aktuelle undersøkelsen.
19.3.2 Barnets helhetlige situasjon og behov
Barnets situasjon og behov må være det sentrale utgangspunktet for undersøkelsen. Foreldrenes
behov og vansker må ikke ta fokuset bort fra barnet, og hva som er barnets behov.
Undersøkelsesaktivitetene skal avklare barnets omsorgssituasjon og behov og foreldrenes
omsorgsevner.
Det er viktig at barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov for barnevernstiltak vurderes nøye i
undersøkelsesfasen. Det vil si at barnevernstjenesten, i tillegg til å undersøke barnets
124
omsorgssituasjon, må undersøke hvordan barnet fungerer på de andre arenaene hvor det oppholder
seg; i barnehagen, på skolen, på fritidsaktiviteter og på andre aktuelle arenaer.
En undersøkelse skal med barnets behov i sentrum, vurdere barnets situasjon når det gjelder barnets
utvikling, foreldrenes omsorg og familie og miljø. Kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum»
oppstiller under hver av disse tre hovedkategoriene flere tema som kan være relevante for å ha
mulighet til å fatte forsvarlige beslutninger i undersøkelsens sluttfase, herunder bidra til at det blir
gitt rett hjelp til rett tid. Les mer om Kunnskapsmodellens inspirasjonskilder ved svenske og danske
modeller.
I undersøkelsesfasen kan involvering av barnets familie og nettverk både bidra til å opplyse saken på
en god måte og bidra til å finne gode løsninger for det enkelte barn. Allerede i undersøkelsesfasen
skal barnevernstjenesten ta hensyn til barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn. En
kultursensitiv tilnærming kan i mange saker bidra til bedre forståelse av hva som er barnets og
familiens behov i den enkelte sak. Les mer om involvering av barnets familie og nettverk i punkt 2.4.5
og hensynet til barnets kulturelle, etniske, og språklige bakgrunn i punkt 2.4.7.
Når bekymringen retter seg mot barnets atferdsproblemer, vil barnets atferd være utgangspunktet
for undersøkelsen.
Det er viktig at barnevernstjenesten undersøker familiens boforhold og økonomiske situasjon for å
forstå familiens utfordringer og barnets behov.
19.3.3 Fokus på barnets helse i undersøkelsen
Det er viktig at barnevernstjenesten, når den undersøker et barns omsorgssituasjon eller
atferdsvansker, også er opptatt av barnets helse. Det kan være viktig å få klargjort om barnets atferd
og utvikling er en reaksjon på omsorgssvikt eller overgrep, og/eller er knyttet til helseutfordringer
hos barnet. Å være oppmerksom på barnets helse er også viktig for å bidra til at barn som har behov
for det, får nødvendig helsehjelp i rett tid.
Hvis barnevernstjenesten i undersøkelsesfasen finner grunn til å tro at barnet har psykiske vansker
eller rusmiddelproblemer, og barnet/familien samtykker, skal de kontakte den kommunale helse- og
omsorgstjenesten. Det er helsetjenesten som skal utføre kartleggingen som Pakkeforløp «kartlegging
og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge» legger opp til. Innen 12 uker etter at
barnevernstjenesten har besluttet undersøkelse skal de skriftlig dokumentere hvorfor/hvorfor ikke
forløpet er startet. Les mer om pakkeforløpet her, og les om barnevernstjenestens ansvar for å sikre
helsehjelp i kapittel 29. Les også om innhenting av opplysninger i undersøkelsen i punkt 19.8.5.
19.4 Hvem skal undersøkelsen rette seg mot?
19.4.1 Foreldre
Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelse, skal barnets helhetlige omsorgssituasjon
undersøkes på en forsvarlig måte, jf. barnevernloven § 1-4. Hvis foreldrene bor hver for seg,
innebærer dette at barnevernstjenesten i de fleste tilfeller må ta kontakt med begge foreldrene.
Barnevernstjenesten må både informere dem om at det er opprettet en undersøkelsessak, og
innhente de opplysningene som er nødvendige for å kartlegge barnets totale omsorgssituasjon.
Dette gjelder uavhengig av om foreldrene er part i saken. Les om partsstatus i kapittel 6.
Hvis barnet har to hjem (har fast bosted to steder), må barnevernstjenesten undersøke forholdene i
begge hjemmene. Barnevernstjenesten må også undersøke barnets omsorgssituasjon hos en
samværforelder, uavhengig av hvor mye barnet oppholder seg der. På hvilken måte en
samværsforelder skal involveres vil imidlertid avhenge av de konkrete forholdene i saken. Det må
125
blant annet ses i sammenheng med hva bekymringen gjelder og omfanget av samværet.
Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Dette vil også gjelde for
vurderingen av i hvilket omfang det skal undersøkes i samværshjemmet.
Hvis barnevernstjenesten vurderer at undersøkelsen kun skal rette seg mot hjemmet der barnet bor
fast, må de likevel som den klare hovedregel informere samværsforelder om at det er åpnet
undersøkelse og hva som er bakgrunnen for dette. Barnevernstjenesten må som regel også innhente
opplysninger om samværsforelder for å sikre at saken blir tilstrekkelig og forsvarlig utredet. Dette
handler også om å finne frem til ressursene rundt barnet.
Det kan tenkes tilfeller der barnevernstjenesten ikke bør informere den andre forelderen om at det
er åpnet undersøkelse. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom barnet bor på sperret adresse, og
ellers helt unntaksvis der en slik løsning vurderes som nødvendig ut fra hensynet til barnets beste Les
mer i tolkningsuttalelse om informasjon om opprettelse av undersøkelse og tolkningsuttalelse om
barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldrene er informert. Unntak
må begrunnes konkret i den enkelte sak, fordi det antas å være til skade om opplysningene gis ut.
19.4.2 Andre omsorgspersoner
Barnets helhetlige omsorgssituasjon kan også omfatte andre enn foreldre hvis barnet har andre
primære omsorgspersoner enn foreldrene. Hvis for eksempel barnet bor sammen med steforeldre
eller helt eller delvis bor hos besteforeldre, må disse involveres i undersøkelsen.
19.4.3 Søsken
Når barnevernstjenesten mottar bekymring for ett barn, er det nødvendig å vurdere om andre barn i
familien skal omfattes av undersøkelsen.
19.5 Undersøkelsesplikt selv om andre instanser har kontakt med familien
Selv om andre instanser har kontakt med familien, kan ikke barnevernstjenesten unnlate å
undersøke forholdene med begrunnelse i at andre instanser, som f.eks. familievernet, BUP eller
politi, har kontakt med familien.
19.6 Iverksetting av hjelpetiltak i undersøkelsesfasen
Som hovedregel skal det først etter at undersøkelsen er gjennomført konkluderes med om det er
behov for å sette inn tiltak. Barnevernstjenesten må imidlertid alltid vurdere om det er nødvendig å
iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet. Barnets situasjon og behov er utgangspunktet for
denne vurderingen. Å iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet forutsetter samtykke og bør
bare skje unntaksvis. Hvis barnevernstjenesten iverksetter tiltak på dette stadiet, må de likevel følge
de vanlige reglene til enkeltvedtak. Se nærmere om dette i kapittel 4.
19.7 Hvilken kommune skal undersøke?
Hvis undersøkelsen rettes mot begge foreldres hjem, og foreldrene bor i hver sin kommune, kan det
oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal undersøke. I samsvar med
oppholdskommuneprinsippet i barnevernloven § 8-1, vil begge kommunene kunne ha ansvar alt
etter hvor barnet oppholder seg når saken oppstår. Les mer om oppholdsprinsippet i punkt 12.5.1.
Som regel vil det være barnets bostedskommune som har best forutsetninger for å vurdere om det
er grunnlag for å åpne undersøkelsessak og gjennomføre en undersøkelse. Hvis barnet har fast
bosted hos begge foreldrene vil det være naturlig at de to kommunene samarbeider om å undersøke
barnets helhetlige omsorgssituasjon. Et samarbeid vil i mange tilfeller også være naturlig mellom
bostedskommune og samværskommune
126
19.8 Undersøkelsesaktiviteter
Det er ikke regulert i loven hva en undersøkelse konkret skal inneholde. Det viktigste er at
undersøkelsen er grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter
barnevernloven, og hvilke tiltak det eventuelt er behov for. Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak
vurdere hvilke undersøkelsesskritt og vurderinger som må foretas for at undersøkelsen skal bli
«grundig nok». Fristene setter tidsrammer for undersøkelsen, men det må være faglige vurderinger
som ligger til grunn for hvor omfattende den skal være.
Undersøkelsesaktivitetene må være av en slik art og et slikt omfang at de samlet sett er egnet til å gi
best mulig innsikt i barnets situasjon og behov. Om bekymringen kan undersøkes ved alternative
aktiviteter, må barnevernstjenesten velge de minst inngripende. Det er viktig at alternative
forklaringer og hypoteser undersøkes når det er grunn til dette.
Kravet om at undersøkelsen ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig begrenser hva
barnevernstjenesten kan gjøre uten foreldrenes samtykke. Det er imidlertid viktig at hensynet til
privatlivets fred ikke fører til at saken ikke blir tilstrekkelig undersøkt og dermed hindrer at barn får
nødvendig hjelp fra barnevernstjenesten.
I møte med barn og unge med avvikende utvikling og/eller atferd bør alle mulige årsaker til barnets
væremåte vurderes og eventuelt utredes. Et vesentlig spørsmål er om barnets utvikling/atferd kan
være knyttet til funksjonsvansker hos barnet, og/eller om de er reaksjoner på omsorgssvikt eller
overgrep.
Selv om loven ikke stiller krav til innholdet i undersøkelsen, gir § 4-3 hjemmel for mulige
undersøkelsesaktiviteter som griper særlig inn i retten til privatliv, jf. EMK art 8 og BK art 16. Les mer
om dette i kapittel 1. Dette gjelder blant annet at barnevernstjenesten kan dra på hjemmebesøk, kan
kreve å samtale med barnet alene og kan engasjere sakkyndig. I tillegg er det hjemmel for at
barnevernstjenesten kan gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for
undersøkelse, hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre
alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c.
Beslutninger om å iverksette undersøkelsesaktiviteter som ledd i undersøkelsessaken, for eksempel
beslutninger om å innhente informasjon, er ikke enkeltvedtak som gir klagerett. (Høyesteretts
kjennelse Rt. 2003 s. 301)
19.8.1 Samtaler med foreldre
En undersøkelse bør som regel starte med at foreldrene innkalles til en samtale for å gjennomgå
meldingen/den bekymringen som ligger til grunn for saken. Se tolkningsuttalelse om
barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldrene er informert. For å
etablere et godt samarbeid og for å sikre medvirknings- og kontradiksjonsretten er det viktig å ha
samtaler med foreldrene tidlig i saken, og under hele undersøkelsen. Foreldrene er, sammen med
barnet, i utgangspunktet de viktigste informantene i undersøkelsen, og de vil i de fleste tilfeller bidra
til innsikt i barnets og familiens situasjon og behov. Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide
med foreldrene, jf. barnevernloven § 1-7. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2,
foreldres rett til medvirkning i punkt 2.4.4 og kontradiksjon i punkt 2.4.10.
Forelder som anses som part i undersøkelsessaken har partsrettigheter. Det er viktig at
barnevernstjenesten informerer om disse rettighetene i løpet av den første samtalen. Les mer om
partsstatus og partsrettigheter i kapittel 6.
127
19.8.2 Samtaler med barnet
19.8.2.1 Kontaktetablering med barnet
En sentral kilde til opplysninger er barnet selv, og det er viktig at det etableres et best mulig
samarbeid med barnet. En god relasjon til barnet vil bidra til at barnet oppfatter
barnevernstjenestens bistand som en hjelp og støtte. Innsikt i barnets egen opplevelse av situasjonen
er nødvendig for å kunne vurdere hva som er det beste for barnet. Grunnlaget for dette samarbeidet
legges i undersøkelsesfasen. Se tolkningsuttalelse om samtale med barn og tolkningsuttalelse om
barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre er informert.
19.8.2.2 Hvor langt strekker barnevernets plikt til å snakke med barnet?
Barnevernstjenesten skal, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet, alltid snakke med
barnet meldingen omhandler. Barn som er syv år eller eldre skal alltid informeres og gis anledning til
å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne, og barnets mening skal tillegges
vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernloven §§ 1-6 og 6-3.
Barnet har imidlertid ikke en plikt til å snakke med barnevernstjenesten. Slike samtaler kan bare
gjennomføres hvis barnet selv ønsker dette, jf. FNs barnekomité som understreker at barnet «fritt»
skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter, og at det innebærer at det skal gjøres uten press,
manipulering eller utilbørlig påvirkning og at barnet selv velge om han/hun vil benytte seg av retten
til å bli hørt.
Barnets rett til å medvirke står imidlertid sterkt og innebærer at barnevernstjenesten ikke uten
videre kan legge til grunn at barnet ikke ønsker å snakke med dem i tilfeller der denne informasjonen
kommer via foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for
å spørre om barnet ønsker samtale.
19.8.2.3 Planlegging og gjennomføring av samtalen
For å trygge barnet og for å gi det grunnlag for å uttale seg, må barnevernstjenesten gi barnet
tilstrekkelig og tilpasset informasjon om saken, herunder informere om hva som skal skje.
Les mer om barnets rett til å bli hørt i punkt 2.4.2. Hvis barnets alder og modenhet tilsier det, bør
barnet få informasjon om innholdet i meldingen.
Barnevernstjenesten må legge til rette for at samtaler finner sted under trygge rammer.
Barnevernstjenesten må ut fra bekymringens karakter, og barnets modenhet og alder vurdere
hvordan en samtale bør gjennomføres.
Det er mange forhold som må på plass for å gi barnet trygghet til å snakke om vanskelige ting. Det er
viktig at samtalen legges opp slik at barnet, så langt det er mulig, får gitt uttrykk for sine synspunkter
og sine behov. For mange barn er det vanskelig å snakke åpent med barnevernstjenesten. Den
viktigste faktoren for å få barnet til å snakke fritt, er at det har tillit til den eller de som skal
gjennomføre samtalene. Dette kan barnevernstjenesten best oppnå ved at saksbehandler har god
kompetanse til å snakke med barn, og er bevisst på viktigheten av å skape en god relasjon til barnet.
I mange saker vil det være nødvendig å snakke flere ganger med barna i løpet av undersøkelsen.
Barnevernstjenesten må også trygge barnet på at det som fortelles ikke nødvendigvis umiddelbart
videreformidles til foreldrene, og at de vil gjøre det de kan for at barnet blir beskyttet for eventuelle
negative reaksjoner fra foreldrenes side. Les mer i tolkningsuttalelse om samtale med barn i en
undersøkelse uten at foreldrene er informert.
128
19.8.2.4 Samtaler uten foreldre til stede
Barnevernstjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i
enerom, uten foreldrenes samtykke. Dette følger av § 4-3 femte ledd første punktum.
Barnevernstjenesten må legge til rette for slike enesamtaler dersom det anses nødvendig for å få
saken godt nok opplyst. Det er viktig at barnevernstjenesten nøye vurderer hvor slike enesamtaler
skal gjennomføres. Forskning viser at mange barn opplever det utrygt og stigmatiserende at
barnevernstjenesten kommer på skolen for å gjennomføre samtaler. (se «Barnevernets
undersøkelsesarbeid -fra bekymring til beslutning»)
I mange saker vil det være viktig at barnevernet snakker med barnet uten at foreldrene er til stede.
Behovet for samtaler med barnet alene må alltid vurderes konkret. I vurderingen skal det blant annet
legges vekt på om barnet ønsker dette og om foreldrene setter seg imot slik enesamtale. At
foreldrene setter seg imot, kan tale både for og mot å gjennomføre samtale.
Ofte vil det også være hensiktsmessig å snakke med barnet tidlig i prosessen, men også dette må
vurderes konkret. I alvorlige saker der det for eksempel er snakk om vold eller overgrep mot barn,
må barnevernstjenesten gjøre en vurdering av om en samtale med barnet bør gjennomføres uten at
foreldrene er informert.
Foreldrene skal som hovedregel informeres dersom barnevernstjenesten vil snakke med barnet. Å
snakke med barnet alene mot foreldrenes vilje, vil være et inngrep i retten til familie- og privatliv. Det
følger forutsetningsvis av gjeldende regelverk at hovedregelen er at foreldrene informeres om slike
samtaler og gis mulighet til å samtykke. En undersøkelse vil være mer inngripende dersom
barnevernstjenesten samtaler med barna uten at foreldrene er kjent med dette. At
barnevernstjenesten som hovedregel snakker med foreldrene i forkant av en samtale med barnet, vil
også være viktig for å etablere tillit og samarbeid med foreldrene. Foreldre kan ofte gi verdifull
informasjon om hvordan barnet vil reagere på en samtale med barnevernstjenesten og hvordan
samtalen best kan tilrettelegges.
Barnevernstjenesten kan imidlertid i enkelte særlige tilfeller unnlate å informere foreldrene før slike
samtaler. Det vil først og fremst være i alvorlige saker der det er mistanke om vold eller overgrep mot
barn. Bestemmelsen må i en slik situasjon tolkes i lys av Norges forpliktelser i Barnekonvensjonens
artikkel 3 nr. 2 og formålsbestemmelsen i barnevernloven jf. lovforslaget § 1-1. I slike tilfeller vil det å
snakke med barnet uten foreldrenes viten kunne være nødvendig og avgjørende for å beskytte
barnet for ytterligere vold og overgrep. Les mer om hvilke avveininger som må gjøres for å følge en
slik fremgangsmåte i tolkningsuttalelse om barnevernstjenestens samtaler med barn i en
undersøkelse uten at foreldre er informert.
19.8.3 Hjemmebesøk og observasjon
Barnevernstjenesten har adgang til å foreta undersøkelse ved hjemmebesøk. Dette gjelder også i de
tilfeller der barnets foreldre eller andre som barnet bor hos, ikke samtykker til dette, jf.
barnevernloven § 4-3 tredje ledd. Selv om foreldrene motarbeider undersøkelsen, har
barnevernstjenesten dermed en mulighet til å skaffe seg kunnskap om hjemmeforholdene ved å
oppsøke hjemmet.
Barnevernstjenesten må vurdere om det er nødvendig å dra på hjemmebesøk, ut fra undersøkelsens
tema og alvorlighetsgrad. De må også vurdere om besøket skal varsles på forhånd eller ikke.
Barnevernstjenesten kan kreve bistand av politi til gjennomføring av undersøkelser, hvis det er
nødvendig og til barnets beste, jf. barnevernloven §§ 6-8 jf. 4-1. Les mer om hvilke vurderinger som
må gjøres i punkt 19.11.
129
Målet med hjemmebesøk er som regel at barnevernstjenesten skal kunne observere samspillet i
familien i naturlige omgivelser og/eller å observere barnets boforhold. Hjemmebesøk, i den grad
familien ønsker det, kan også brukes som arena for samtaler.
Ett eller flere hjemmebesøk vil ofte være nødvendig for å få undersøkt saken tilstrekkelig.
Hvis foreldrene ønsker å ha en støtteperson til stede under besøket, kan barnevernstjenesten ikke
motsette seg dette (jf. forvaltningsloven § 15). Dette gjelder bare når dette ikke medfører en
vesentlig ulempe eller hindrer formålet med besøket, noe som kan være aktuelt ved uanmeldte
hjemmebesøk.
19.8.3.1 Adgang for barnet til å ha med seg noen i samtaler
Det kan være utrygt for barn å snakke med barnevernstjenesten alene. Det kan derfor noen ganger
være viktig at barnet har med seg en person som barnet er trygg på. Det er ikke noe i veien for at
barnevernstjenesten etter en konkret vurdering tillater at barnet har med seg en person det har tillit
til. Barnets ønske om dette må tillegges stor vekt i vurderingen. Se tolkningsuttalelse om
barnevernstjenestens taushetsplikt når parten ønsker å ha med seg en person som støtte i samtale
med barnevernstjenesten. Det kan for eksempel være en ansatt i barnehagen som barnet har tillitt
til, eller en lærer på skolen. For at barnevernstjenesten skal kunne formidle taushetsbelagte
opplysninger til andre må det være hjemmel for det i lovgivningen eller det må foreligge samtykke.
Barnevernstjenesten kan etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd gi opplysninger til andre
forvaltningsorganer når det er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. Det å
formidle taushetsbelagt informasjon til en person barnet har tillitt til vil noen ganger være nødvendig
for å få gjennomført en samtale med barnet.
19.8.4 Pålegg om å bringe barnet til medisinsk undersøkelse
Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i
hjemmet kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted
for undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3 femte ledd andre punktum.
Det er presisert i lovens forarbeider at det bare kan gis pålegg om kortvarig undersøkelse, det vil si
undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse. Hvis en slik kortvarig undersøkelse gir grunnlag for
mer inngående undersøkelser, eventuelt mer langvarig behandling, må dette hjemles i andre
bestemmelser i loven, for eksempel i § 4-10 om vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.
Pålegg om at barnet skal kunne bringes til undersøkelse, kan bare rettes mot barnets foresatte.
Bestemmelsen gir ikke barnevernstjenesten adgang til å bringe barnet til undersøkelse på egen hånd,
eller i samarbeid med for eksempel barnehage/skole, i den hensikt å holde foreldrene utenfor.
19.8.5 Innhenting av opplysninger
Innhenting av opplysninger skal som hovedregel gjøres i samarbeid med foreldrene, jf.
barnevernloven § 6-4 femte ledd. Innhenting av taushetsbelagte opplysninger fra andre
forvaltningsorganer og yrkesutøvere som omfattes av taushetsplikten forutsetter at
barnevernstjenesten har gyldig samtykke fra foreldrene til å innhente opplysningene, jf.
forvaltningsloven § 13 a nr. 1 eller en lovhjemmel som gir adgang til å unnta fra taushetsplikten.
19.8.5.1 Fra offentlige instanser
En viktig del av undersøkelsen vil som regel være å innhente opplysninger fra offentlige instanser
som kjenner barnet og familien.
Skole, barnehage, pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsetjenester, NAV og politi er eksempler på
instanser som i mange tilfeller vil kunne bidra til å opplyse saken.
130
Opplysninger skal primært innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende
har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd.
Innhenting av opplysninger forutsetter at barnevernstjenesten videreformidler opplysninger om
parter i barnevernssaken som ellers er taushetsbelagte. (les om taushetsplikt i kapittel 14) Også de
opplysningene som barnevernstjenesten ønsker å innhente fra de ulike instansene vil kunne være
taushetsbelagte. Taushetsplikten innebærer at informasjonsutveksling er avhengig av samtykke, eller
av at det finnes annen hjemmel i lovgivningen for dette.
For innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret har barnevernstjenesten, uten hinder av
taushetsplikten, en egen hjemmel for dette, jf. barnevernloven § 6-4 b.
19.8.5.2 Opplysninger innhentes basert på samtykke
Et samtykke til å innhente opplysninger fra den opplysningene gjelder, opphever taushetsplikten
både etter forvaltningsloven og etter de lover som omfattes barnevernloven § 6-4 sjette ledd. Når et
samtykke foreligger, er det dermed et lovlig grunnlag for innhenting av opplysninger. Taushetsplikten
oppheves imidlertid kun så langt samtykket rekker.
Partenes samtykke vil bare være nødvendig i de tilfeller der barnevernstjenesten ikke har hjemmel til
å pålegge offentlige instanser å gi taushetsbelagte opplysninger, jf. barnevernloven § 6-4 andre til
fjerde ledd. Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk
helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og
friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og
private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike
oppgaver på vegne av organisasjoner, jf. barnevernloven § 4-4 sjette ledd.
Barnevernstjenesten bør så langt som mulig søke å oppnå samarbeid og dialog med partene om hva
som er nødvendige ledd i saksbehandlingen, herunder om behovet for å trekke inn, og
videreformidle opplysninger til, andre instanser og tjenester. I disse tilfellene kan imidlertid ikke
barnevernstjenesten la et eventuelt manglende samtykke være avgjørende for spørsmålet om
videreformidling av opplysninger. Selv om hensynet til foreldrene kan tilsi at opplysningene ikke
videreformidles, skal det legges avgjørende vekt på hva som er nødvendig av hensyn til barnet. I mer
alvorlige barnevernssaker vil barnevernstjenesten ikke bare ha en rett, men også en plikt, til å
videreformidle opplysninger til andre i forbindelse med undersøkelser av barnets omsorgssituasjon. I
slike tilfeller bør barnevernstjenesten gjøre partene oppmerksomme på at deres samtykke ikke vil
være avgjørende for spørsmålet om opplysningene skal videreformidles eller ikke. Der samtykke skal
innhentes, må dette foretas under omstendigheter som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen
har oversikt over konsekvensene. Personen må opplyses om hva samtykket innebærer, herunder;
hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til.
Samtykket bør være skriftlig der det er praktisk mulig. Skriftlighet vil bidra til å sikre at både personen
opplysningene gjelder og barnevernstjenesten tenker nøye gjennom spørsmålet om formidling av
opplysningene. Skriftlighet sikrer dessuten barnevernstjenesten dokumentasjon for at samtykke
faktisk er gitt.
Et samtykke kan når som helst, helt eller delvis, trekkes tilbake.
Hovedregelen er at det er den opplysningene gjelder som kan samtykke i at opplysningene gis ut.
Dersom opplysningene gjelder flere personer, for eksempel i en familie, må alle personene samtykke.
Når opplysningene gjelder et barn kreves som en hovedregel samtykke fra den eller de som har
foreldreansvaret. Det er ikke regulert i lovgivningen når det også skal innhentes samtykke fra barnet.
131
Etter barnevernloven § 6-3 har imidlertid barn egne partsrettigheter fra de har fylt 15 år. Etter
barnevernloven vil derfor både barnets og foreldrenes samtykke være nødvendig når barnet har fylt
15 år. Dersom de aktuelle opplysningene bare gjelder barnet, vil i utgangspunktet barnets samtykke
være tilstrekkelig.
19.8.5.3 Opplysninger etter pålegg
Hvis det ikke gis samtykke, kan barnevernstjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i
barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten kan etter barnevernloven
§ 6-4 andre og tredje ledd pålegge offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører
oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er
nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av saker etter
barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-19, 4-20, 4-21, 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4
tredje ledd. Barnevernstjenestens mulighet til å gi pålegg i en undersøkelse inntrer når det vurderes
at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for fylkesnemnda.
Adgangen til å gi pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger gjelder også ved rettslig prøving av
fylkesnemndas vedtak, jf. barnevernloven § 6-4 fjerde ledd.
Bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten før den innhenter opplysninger ved pålegg, må ta
stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. Dette
betyr ikke at barnevernstjenesten må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte
bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke.
Som et utgangspunkt kan barnevernstjenesten bare innhente opplysninger som gjelder barnet,
barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Men hvis andre i vesentlig grad deltar i
utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barnevernstjenesten også innhente opplysninger om disse.
Les mer om dette i tolkningsuttalelse om Politiets plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra
barnevernstjenesten.
Ved innhenting av opplysninger etter andre og tredje ledd er det barnevernstjenesten som vurderer
om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt. Videre er det barnevernstjenesten som definerer hvilke
opplysninger det er nødvendig å innhente. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av
hva som er relevant i det aktuelle tilfellet, og i tråd med dette formulere spørsmål som
barnevernstjenesten ønsker ytterligere opplysninger om. I denne vurderingen må det tas
utgangspunkt i de opplysningene barnevernstjenesten allerede har, og den bekymringen som
foreligger. Det er ikke tilstrekkelig å bruke en rekke standardspørsmål uten nærmere vurdering.
Den som blir pålagt å gi opplysninger må selv ta stilling til hvilke opplysninger som oppfyller pålegget.
Barnevernstjenesten kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal. Det er fordi
de ikke på forhånd kan vite om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både
barnevernstjenesten og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at
taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.
Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget til statsforvalteren hvis
vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf.
forvaltningsloven § 14. Hvis barnevernstjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan
vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.
Hvis det i løpet av undersøkelsen oppstår behov for å kontakte andre instanser enn det var planlagt,
skal familien normalt ha informasjon om dette før man tar slik kontakt.
132
Sakens parter skal som utgangspunkt informeres om at det innhentes opplysninger ved pålegg til
andre instanser og hva dette innebærer. Unntak fra dette er hvis det kan hindre eller vanskeligjøre at
barnet får tilstrekkelig hjelp. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis
fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets
behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at
et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det
være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig
ivaretatt før foreldrene blir informert.
19.8.5.4 Tidligere barnevernssak i annen kommune
Barnevernstjenesten bør alltid undersøke om det har vært barnevernssak i andre kommuner der
familien har bodd, og hvis det er tilfelle vurdere om de skal innhente opplysninger fra
barnevernstjenesten(e) i den/de aktuelle kommunen(e).
19.8.6 Bruk av sakkyndige
For å utrede saken, kan barnevernstjenesten benytte seg av sakkyndig i undersøkelsesarbeidet, jf.
barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. En sakkyndig er en fagkyndig person som tar oppdrag med å utrede
et saksforhold eller et begrenset tema etter et gitt mandat.
Sakkyndige benyttes på flere stadier i en barnevernssak. De kan engasjeres av barnevernstjenesten i
undersøkelsen, eller de kan oppnevnes av fylkesnemnda eller domstolen. Også de private parter kan
engasjere en sakkyndig, men må da som hovedregel dekke kostandene selv.
Les mer om bruk av sakkyndige Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker for
barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen.
19.8.6.1 Sakkyndiges uavhengighet og nøytralitet
Det er viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det
gjøres en objektiv vurdering. For å sikre uavhengighet til parter og andre som kan ha interesser i
barnevernssaken, og for å styrke åpenheten ved det sakkyndige arbeidet, bør den sakkyndige levere
en skriftlig egenerklæring til oppdragsgiver. Barne- og familiedepartementet har gitt retningslinjer
om bruk av egenerklæringer fra sakkyndige i barnevernssaker.
Det er viktig at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale
barnevernstjenesten oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part. Det skal derfor
tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernstjenesten kan være
enige om. Hvis barnevernstjenesten og foreldrene i en barnevernssak er uenige om hvilken sakkyndig
som skal utrede saken, har departementet bedt statsforvalteren om å bistå med å utpeke sakkyndig.
Statsforvalteren bør som hovedregel utpeke en sakkyndig fra registeret over sakkyndige i barne- og
familiesaker, men det kan tenkes tilfeller der det er behov for særlig kompetanse om en tematikk
som ikke finnes blant de som står oppført i registeret.
19.8.6.2 Mandat
Mandatet er oppdragsgivers bestilling til den sakkyndige. Mandatet legger rammene for det
sakkyndige arbeidet, blant annet hva den sakkyndige skal vurdere, hvem den sakkyndige kan
kontakte, og hvilke metoder som skal benyttes.
Det er barnevernstjenesten som har ansvar for å utforme mandatet, men partene og den sakkyndige
bør gis anledning til å gi innspill.
Mandatet vil i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i de spørsmålene som beskriver hva den sakkyndige
skal utrede. Den sakkyndige skal ikke ta stilling til juridiske vurderingstemaer i saken, for eksempel
133
om kommunen skal overta omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-12. Derimot skal den
sakkyndige gi en barnefaglig vurdering av hvilke konsekvenser ulike tiltak vil ha for barnet. Den
sakkyndige må blant annet identifisere og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Et eksempel
på dette kan være en avveining mellom konsekvensene ved et brudd med biologisk familie opp mot
behovet for en ny trygg omsorgsbase.
Barnevernstjenesten kan ikke be den sakkyndige om å utrede foreldrenes eller barnets psykiske helse
ved å stille diagnoser. Derimot kan de be den sakkyndige om å vurdere foreldres og/eller barns
fungering, og hvordan dette påvirker forelderens evne til å ivareta barnets omsorgsbehov. Disse
vurderingene må basere seg på den sakkyndiges observasjoner og øvrige opplysninger i saken.
19.8.6.3 Bruk av informanter (komparentopplysninger)
Det er barnevernstjenesten som har ansvar for at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn
formålet tilsier, jf. § 4-3 andre ledd. Derfor er det barnevernstjenesten som beslutter hvilke andre
informanter enn barnet og barnets omsorgspersoner (informanter) den sakkyndig kan ta kontakt
med i utredningsarbeidet
Skulle det vise seg at det er et større behov for kontakt med komparenter underveis i arbeidet enn
hva som fremgår av mandatet, må den sakkyndige avklare dette med barnevernstjenesten.
Eventuelle ytterligere komparenter bør oppgis skriftlig i et tillegg til mandatet.
19.8.6.4 Samtale med barn
Barnevernstjenesten og den sakkyndig som barnevernstjenesten har engasjert, kan kreve å få snakke
med barnet i enerom, jf. barnevernloven § 4-3 femte ledd. Barnevernstjenesten må vurdere
nødvendigheten av dette Det kan være behov for å snakke med barnet flere ganger slik at barnet får
tillitt til kontaktpersonen og den sakkyndige.
19.8.6.5 Kvalitetssikring av rapporten (Barnesakkyndige kommisjon)
Den sakkyndiges rapport skal være forelagt og vurdert (kvalitetssikret) av barnesakkyndig kommisjon
før den legges til grunn for en beslutning, jf. barnevernloven § 2-5 og forskrift om Barnesakkyndig
kommisjon. Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av fylkesnemnda om det har vært vurdert
av Barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernloven § 7-17. Uttalelsen fra Barnesakkyndig kommisjon
bør ligge som vedlegg til begjæringen om tiltak når kommunen legger frem sakkyndige utredninger
for fylkesnemnda.
Departementet har også gitt retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker.
19.8.7 Særlig om undersøkelse av barn i alder 0-6 år
Barnevernstjenesten kan på visse vilkår be om utredning av omsorgssituasjonen til barn mellom 0-6
år fra Bufetat. Det fremgår av barnevernloven § 4-3 syvende ledd. Når Bufetat kan gi slik bistand til
barnevernstjenestene, følger av barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav a. Les mer om Bufetats
adgang til å utrede denne barnegruppen i kapittel 13.3.2.1.
Et vilkår for å kunne be Bufetat om bistand er at det må anses nødvendig for å avklare
omsorgssituasjonen til et barn mellom 0-6 år, jf. barnevernloven § 4-3 syvende ledd siste punktum,
jf. § 2-3 tredje ledd bokstav a.
Det fremgår av barnevernloven § 4-3 syvende ledd siste punktum at «bestemmelsene i denne
paragrafen gjelder så langt de passer for utredning som nevnt i § 2-3 tredje ledd bokstav a». Dette
betyr blant annet at utredningen ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. § 4-3 andre
ledd. Det betyr også at foreldrene eller den barnet bor hos verken kan motsette seg at undersøkelse
gjennomføres ved hjemmebesøk, eller ved at utreder snakker med barnet alene.
134
Bufetat kan tilby å utrede omsorgssituasjonen i tilfeller hvor det er stor usikkerhet ved om det er
alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav a. Det
er i de alvorligste tilfellene barnevernstjenesten kan be om hjelp, og formålet skal være å avklare
barnets omsorgssituasjon. Utredninger i regi av Bufetat er ikke ment å omfatte utredninger av om
det er behov for hjelpetiltak, eller eventuelt hvilket hjelpetiltak familien har behov for.
Det er i tillegg et krav for slik utredning at barna som skal utredes er i alderen 0-6 år. Hvis det dreier
seg om familier med eldre barn, er disse familiene i utgangspunktet avskåret fra utredninger i
Bufetats regi, med mindre det er yngre søsken mellom 0-6 år.
Bufetat kan tilby både døgnbasert utredning på senter for foreldre og barn, men også
hjemmebaserte eller polikliniske utredninger utført av senteret. For at barn og familier skal utredes
som døgnbasert utredning er det flere vilkår for dette. Les mer om døgnutredning i punkt 19.8.7.1.
19.8.7.1 Døgnutredning på senter for foreldre og barn
For undersøkelser av om vilkårene for omsorgsovertakelse for sped- og småbarn er oppfylt, er
barnevernstjenesten gitt en særlig mulighet til å be om bistand fra Bufetat, jf. barnevernloven § 4-3
syvende ledd første punktum. Utredningene det her dreier seg om vil være døgnutredning i senter
for foreldre og barn. Døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn er et inngripende tiltak som
krever lovhjemmel.
19.8.7.1.1 Vilkår for døgnutredning
Barnevernstjenesten kan for det første be om bistand fra Bufetat når det er nødvendig for å avklare
om vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, jf. barnevernloven § 4-3 syvende ledd første
punktum. Nødvendighetskravet viser her til mildeste inngreps prinsipp, og hvis omsorgssituasjonen
kan avklares på annen måte, kan ikke barnevernstjenesten be om slik bistand.
Det er i de alvorligste tilfellene barnevernstjenesten kan be om hjelp, og for å avklare
omsorgssituasjonen. Utredninger i regi av Bufetat er ikke ment å være for å utrede for eksempel om
det er behov for hjelpetiltak, eller eventuelt hvilket hjelpetiltak familien har behov for.
Det er i tillegg et krav for slik utredning at barna som skal utredes er i alderen 0-6 år. Hvis det dreier
seg om familier med eldre barn, er disse familiene i utgangspunktet avskåret fra utredninger i
Bufetats regi, med mindre det er yngre søsken mellom 0-6 år.
I tillegg er det er krav om at foreldre som skal utredes samtykker til utredningen i senter for foreldre
og barn. Dette fremgår uttrykkelig av loven. Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldre som
ikke omfattes av utredningen, det kommer frem av Prop. 73 L (2016-2017).
19.8.7.1.2 Barnevernstjenesten må fatte vedtak
Hvis vilkår og samtykke fra foreldrene foreligger, må barnevernstjenesten fatte vedtak om at slik
utredning kan foregå i senter for foreldre og barn. Dette skiller seg dermed fra andre
undersøkelsesaktiviteter, der det ikke er krav om at barnevernstjenesten må fatte vedtak, men at det
er tilstrekkelig med prosessledende beslutning.
19.8.7.1.3 Tilbud om utredning fra Bufetat før vedtak
Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtaket at Bufetat tilbyr slik utredning.
Barnevernstjenesten bør derfor ikke fatte vedtak før det er avklart om Bufetat i det konkrete tilfellet
tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn.
135
19.9 Undersøkelser der foreldrene ikke samarbeider
Hvis foreldrene og/eller barnet ikke vil samarbeide med barnevernstjenesten i en undersøkelsessak,
vil det være utfordrende, og noen ganger umulig, å få undersøkt barnets omsorgssituasjon
tilstrekkelig. Hvis foreldrene for eksempel ikke møter opp til samtaler de er innkalt til, eller ikke åpner
opp eller tillater barnevernstjenesten å komme på hjemmebesøk, vil det være vanskelig å få opplyst
saken tilstrekkelig. Barnevernstjenesten må da bruke de andre mulighetene de har for å få undersøkt
bekymringen nærmere. De vil i slike tilfeller alltid ha hjemmel til å innhente opplysninger fra andre
instanser, jf. barnevernloven § 6-4, og det må vurderes om det er nødvendig og mulig å få snakket
med barnet alene. Barnevernstjenesten må ut fra de konkrete opplysningene i saken vurdere om det
er nødvendig å benytte seg av politibistand for å få gjennomført hjemmebesøk. Se mer om dette i
punkt 19.11.
Det er viktig at barnevernstjenesten, når foreldrene ikke vil samarbeide, likevel gjennomfører en
forsvarlig undersøkelse. Det er i slike tilfeller viktig at det dokumenteres hva som er forsøkt og
hvorfor relevante undersøkelsesaktiviteter ikke er gjennomført.
Dersom barnevernstjenesten etter ordinær prosedyre ikke lykkes å komme i kontakt med familien,
bør de vurdere hva som er nødvendig og hensiktsmessig fremgangsmåte i den enkelte sak.
Barnevernloven oppstiller strenge krav til at en barnevernssak rent faktisk blir undersøkt. Det vil i
enkelte tilfelle være helt nødvendig med skriftlige innkallinger og varsler om møter og hjemmebesøk,
men det kan ikke anses for tilstrekkelig i saker der bekymringsmelding indikerer en alvorlig
barnevernssak.
Det vil i slike saker som regel være nødvendig med uanmeldte hjemmebesøk (gjerne flere ganger) og
det bør eventuelt også vurderes om Barnevernvakten skal bistå for å få gjennomført uanmeldte
besøk på ettermiddag/kveld (gjerne flere ganger). Dersom barnevernstjenesten heller ikke nå lykkes,
vil de måtte vurdere å etablere samarbeid med andre instanser (eksempelvis skole, barnehage,
folkeregister og nav) for på den måten om mulig komme i kontakt med familien.
Barnevernstjenesten vil være en koordinator i et slikt samarbeidet. Barnevernstjenesten vil i slike
tilfeller ha adgang til å gi de øvrige instansene visse opplysninger om saken uten hinder av
taushetsplikten, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Les mer opp taushetsplikt i kapittel 14
og om barnevernstjenestens adgang til å dele opplysninger med andre forvaltningsorgan i punkt
15.1.8.
19.10 Familier som flytter til ny kommune etter at barnevernstjenesten har åpnet
undersøkelse
Hvis det er åpnet en undersøkelsessak og familien flytter til en annen kommune i løpet av
undersøkelsen, må det straks gis informasjon om undersøkelsessaken til barnevernstjenesten i
tilflyttingskommunen (barnets nye oppholdskommune), som må vurdere om det skal åpnes en ny
undersøkelse. En eventuell undersøkelse i den nye bostedskommunen vil ha en ordinær
undersøkelsesfrist på tre måneder, eventuelt seks måneder i særlige tilfeller, jf. barnevernloven § 6-9
første ledd. For å unngå de uheldige konsekvensene det kan ha at den samlede undersøkelsestiden
blir lang, er det viktig at de involverte kommunene bidrar til, blant annet gjennom samarbeid, at
saksbehandlingstiden ikke blir lengre enn nødvendig. (brev av 14. januar2005 fra Barne- og
familiedepartementet)
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelige for andre tjenestemenn innen
organet eller etaten, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3.
136
Hvis familien flytter til ukjent adresse, har barnevernstjenesten et ansvar for å gjøre det de kan for å
spore opp familien, inkludert følge med på om familien blir registrert på ny bostedsadresse i
folkeregisteret.
I noen tilfeller oppholder barnet og/eller foreldrene seg over lengre tid i utlandet. Les mer om
barnevernstjenestens ansvar i slike tilfeller i kapittel 49.
19.11 Politibistand
19.11.1 Vilkår for bruk av politibistand
Hvis det er nødvendig og til barnets beste, har barnevernstjenestens leder hjemmel til å anmode om
politibistand for å få gjennomført en undersøkelse, jf. barnevernloven § 6-8. Vilkåret er at slik
bistand kan benyttes «når det finnes påkrevet». Bruk av politi for å gjennomføre undersøkelser er et
dramatisk virkemiddel som bare bør benyttes i unntakstilfeller, og det er derfor viktig at
barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes (Ot.prop. nr 71 (1993-94)
punkt 3.2). Om politibistand er nødvendig og forholdsmessig og hva som er til barnets beste må
vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Har barnevernstjenesten
kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være et moment som står sentralt i denne
vurderingen.
19.11.2 Gjennomføringen av politibistand
Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må alltid
være med som ansvarlig for gjennomføring av undersøkelsen. Barnevernstjenesten skal i så stor grad
som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig.
Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets
situasjon og sårbarhet.
19.11.3 Samarbeid med politiet
Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal
varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet, eller Statens barnehus.
En beslutning om å ikke varsle politiet ved slik bekymring, skal begrunnes og dokumenteres.
Politiet avgjør om det skal gjennomføres et tilrettelagt avhør av barnet. Avhøret gjennomføres ved
Statens barnehus. Det er en forutsetning at det etableres et godt samarbeid mellom politi og
barnevernstjeneste i forbindelse med planlegging og gjennomføring av tilrettelagt avhør. Se mer om
dette i kapittel 48 om samarbeid med politiet, og i retningslinje for samarbeid mellom politi og
barnevern.
19.11.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand
En beslutning om å kreve bistand fra politiet vil være en avgjørelse som stiller strenge krav til at
barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å
dokumentere i kapittel 5.
19.12 Avslutning av undersøkelsen
Ved avslutningen av undersøkelsen må det gjøres en faglig oppsummerende vurdering av om
undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om undersøkelsen skal henlegges. Alle
relevante opplysninger fra undersøkelsen må inngå i vurderingsgrunnlaget. Svikt i
undersøkelsesfasen er særlig sentralt fordi det kan medføre følgefeil hvis helt sentral informasjon
glipper og ikke leder til hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens situasjon. Vurderingen og
analysen i denne fasen er avgjørende for at barnet og familien skal gis riktig hjelp.
137
Det følger av forsvarlighetskravet og god forvaltningsskikk at barnevernstjenesten dokumenterer en
slik oppsummerende vurdering.
En undersøkelse kan ha flere utfall;
• Saken henlegges
• Familien får tilbud om hjelpetiltak
• Det fremmes forslag om pålagte hjelpetiltak for fylkesnemnda
• Det fremmes forslag om omsorgsovertakelse eller atferdstiltak for fylkesnemnda
Hvis barnevernstjenesten konkluderer undersøkelsen med at barnet ikke har et særlig behov for
tiltak fra barnevernet, skal undersøkelsen henlegges.
Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, og foreldrene, og eventuelt
barnet samtykker, skal aktuelle hjelpetiltak vedtas og iverksettes. Les mer om hjelpetiltak i kapittel
17 og Tjenestekatalogen for hjelpetiltak.
Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, men foreldrene og eventuelt
barnet ikke samtykker, har barnevernstjenesten følgende alternative muligheter:
• Saken henlegges fordi barnets omsorgssituasjon vurderes å være god nok.
• Det er bekymring for barnets omsorgssituasjon, men ikke i så alvorlig grad at grunnlaget
for å fremme sak for fylkesnemnda om tvangstiltak vurderes oppfylt. I slike tilfeller kan
barnevernstjenesten, hvis det er fremmet forslag om konkrete hjelpetiltak som
foreldrene har takket nei til, ta saken opp igjen innen seks måneder. Se mer om dette i
punkt 19.13, og tolkningsuttalelse om gjenåpning av undersøkelse etter henlagt
tiltakssak.
• Barnets omsorgssituasjon eller atferd gjør det nødvendig å fremme sak for fylkesnemnda
om pålegg av hjelpetiltak. Les mer om pålegg om hjelpetiltak i kapittel 20.2.
• Barnets omsorgssituasjon har alvorlige mangler, eller barnet har så alvorlige
atferdsproblemer at det er nødvendig å fremme sak for fylkesnemnda med forslag om
omsorgsovertakelse eller atferdstiltak.
Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelsen, inkludert barnevernstjenestens vurderinger og
konklusjon, skal dokumenteres i et enkeltvedtak, eventuelt i en begjæring om tiltak til fylkesnemnda.
Barnevernstjenestens plikt til å dokumentere sine vurderinger og konklusjoner i et enkeltvedtak
gjelder uavhengig av undersøkelsens konklusjon, jf. forvaltningsloven § 2 e og barnevernloven § 4-3
sjette ledd. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om krav til begrunnelse og klageadgang
kommer til anvendelse. Det skal i begrunnelsen vises til de regler vedtaket bygger på, de faktiske
forhold som vedtaket bygger på og de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av
forvaltningsmessig skjønn. Dette følger av forvaltningsloven § 25. Det vises til nærmere omtale av
krav til dokumentasjon i kapittel 5 og begrunnelse av enkeltvedtak i kapittel 4.
19.12.1 Frist for å gjennomføre undersøkelser
En undersøkelse skal gjennomføres snarest, og skal avsluttes senest i løpet av tre måneder, eller seks
måneder i særlige tilfeller. (se punkt 19.12.1.1). Tremåneders-, eventuelt seksmånedersfristen,
regnes fra dato til dato.
Undersøkelsesfristen skal ivareta barnets behov, men er også begrunnet i hensynet til forutsigbarhet
for familien og fordi det kan oppleves som en påkjenning å være i barnevernets søkelys over lengre
tid.
138
Fristen begynner å løpe fra det øyeblikket meldingen er gjennomgått og det er besluttet å
gjennomføre en undersøkelse.
En undersøkelse er gjennomført når det er fattet vedtak om hjelpetiltak, saken henlegges, eller ved
at det fremmes begjæring om tvangstiltak for fylkesnemnda. Undersøkelse er gjennomført når
barnevernstjenesten har konkludert og fattet vedtak om tiltak eller henleggelse eller når det er
fremmet begjæring om tvangstiltak for fylkesnemnda. Et vedtak om henholdsvis tiltak eller
henleggelse skal være skriftlig og begrunnet. Det følger av forvaltningsloven §§ 23 og 24. Dette betyr
at vedtaket må være ferdigstilt før tre måneders fristen er utløpt.
Selv om barnevernstjenesten har en frist på tre, eventuelt seks måneder, skal undersøkelsen
gjennomføres snarest. Det betyr at undersøkelsen skal avsluttes så snart den er forsvarlig utredet,
selv om ikke fristene er utløpt. Hvor lang tid som kan brukes må vurderes opp mot å få saken
tilstrekkelig opplyst slik at beslutningsgrunnlaget er forsvarlig.
19.12.1.1 Når kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsesfristen
I særlige tilfeller kan fristen utvides utover tre måneder. Fristen kan maksimalt utvides til seks
måneder, jf. § 6-9 første ledd. Barnevernstjenesten skal likevel ikke bruke mer tid enn det som er
nødvendig.
Barnevernstjenesten må begrunne hvorfor det foreligger «særlige tilfeller» som gjør at
undersøkelsesfristen må utvides. For at barnevernstjenesten skal kunne utvide fristen, må det være
behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser som ikke lar seg gjennomføre innen tre
måneder.
Dette kan for eksempel være aktuelt hvis en sakkyndige utredninger ikke lar seg gjennomføre innen
tre måneder, eller hvis familien unndrar seg kontakt med barnevernstjenesten eller tar et lengre
ferie-/utenlandsopphold. Hvis det viser seg at utenlandsoppholdet blir langvarig, vil et alternativ
være å avslutte undersøkelsen med begrunnelse i at familien har reist ut av landet.
Forhold knyttet til barnevernstjenesten, som for eksempel stor saksmengde, ferieavvikling, sykdom
med videre vil ikke være en gyldig begrunnelse for en utvidet frist. Heller ikke kapasitetsproblemer (i
barnevernstjenesten eller hos samarbeidsparter), barnevernstjenesten har kommet sent i gang med
undersøkelsen, manglende dokumentasjon, ikke mottatt opplysninger fra andre instanser og
lignende, er holdbare begrunnelser for å utvide undersøkelsen. Slike begrunnelser vil
Statsforvalteren rette til fristoversittelse.
Det er heller ikke en holdbar begrunnelse for utvidelse at barnevernstjenesten har anmeldt saken, og
avventer politiets arbeid. Barnevernstjenesten kan ikke vente på politiet, men må gjøre de aktiviteter
som er mulig å få til, og beskrive dette i beslutningen. Se retningslinjer for samhandling mellom politi
og barnevern.
Det er barnevernstjenesten selv som må ta stilling til om det foreligger særlige tilfeller som gjør det
berettiget å benytte inntil seks måneder. Barnevernstjenestens konkrete vurdering skal være skriftlig
og dokumentert i saken. Barn og foreldre skal informeres om utvidelsen av fristen og årsaken til
dette.
Beslutning om utvidet undersøkelse anbefales tatt i undersøkelsens første halvdel, gjerne i
midtveisvurderingen. Dersom en oppdager sent ut i undersøkelsen at det er nødvendig med mer tid,
må beslutningen gjøres da. Dersom vurderingen ikke er tatt før fristen er utløpt, blir det en
fristoversittelse.
139
For å føre kontroll med at fristene overholdes skal barnevernstjenesten for hver enkelt sak registrere
dato for mottak av melding og datoer for videre oppfølging av saken. Dette er regulert i Forskrift om
fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-
9.
Fristskjema utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet skal benyttes.
Barnevernstjenesten skal sende rapporter til Statsforvalteren hvert kvartal. Barnevernstjenesten må
gi tilstrekkelige opplysninger slik at Statsforvalteren kan vurdere om fristutvidelsen er innenfor
rammen av barnevernloven § 6-9 eller ikke. Selv om barnevernstjenesten ber om fristutsettelse, har
ikke statsforvalteren anledning til å gi forhåndsgodkjenning. Ved gjentatte fristoverskridelser eller
alvorlig fristoversittelse av en enkelt frist, og hvis råd og veiledning ikke har ført frem, kan
statsforvalteren ilegge kommunen mulkt.
19.13 Henleggelse med bekymring og ny undersøkelse
Barnevernstjenesten kan gjennomføre flere undersøkelser i en familie. Hvis det kommer inn en ny
melding til barnevernstjenesten etter at en undersøkelse er avsluttet, må barnevernstjenesten
vurdere om vilkårene for å åpne en ny undersøkelse er oppfylt. Det følger forutsetningsvis av kravet
om å avslutte en undersøkelse, at barnevernstjenesten som hovedregel ikke kan åpne ny
undersøkelsessak på grunnlag av de samme omstendighetene som i den første undersøkelsen.
Dette innebærer likevel ikke at det aldri vil være aktuelt å åpne ny undersøkelse i familien. I enkelte
saker kan det skje noe etter at saken er henlagt som setter saken i et nytt lys. Det kan for eksempel
være at det oppdages feil i undersøkelsen, eller at en gjennomgang av saker i forbindelse med tilsyn
eller internkontroll viser behov for grundigere undersøkelse. En undersøkelse kan åpnes dersom det
er «rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven».
Det er ikke noe krav til når vilkårene skal foreligge, eller hvilke opplysninger eller omstendigheter
som tilsier at vilkårene er oppfylt. Det er heller ikke noe krav om at det må foreligge en
bekymringsmelding fra andre aktører eller personer. Det følger klart av forarbeidene til dagens lov at
de opplysninger som foranlediger en undersøkelse kan barnevernstjenesten ha skaffet seg ved egne
observasjoner, eller ved informasjon/meldinger fra skole, helsevesen, politi, privatpersoner mv. Det
kan derfor heller ikke utledes noe krav om at det etter at en undersøkelse er henlagt må komme inn
en ny bekymringsmelding eller nye opplysninger i saken utenfra, for at barnevernstjenesten skal
kunne undersøke barnets situasjon på nytt. Hvis barnevernstjenesten mener at opplysningene i
saken, slik de fremstår ved den nye vurderingen, gir rimelig grunn til å anta at det vil kunne være
behov for barnevernstiltak, har de rett og plikt til å undersøke forholdene.
Det er videre en viss adgang til å planlegge å gjenåpne en undersøkelsessak etter en henleggelse selv
om det ikke foreligger nye opplysninger; såkalt henleggelse med bekymring.
En planlagt gjenåpning innebærer i praksis at undersøkelsen ikke avsluttes fullt ut ved henleggelsen.
Før barnevernstjenesten kan henlegge en undersøkelse med bekymring, må foreldrene informeres
nøye om vurderinger av hjelpebehovet. Adgangen til å planlegge en ny undersøkelse ved
henleggelsen forutsetter videre at foreldrene ikke har samtykket til anbefalte hjelpetiltak, og at
barnevernet har forsøkt å oppnå dialog med foreldrene om hvilke tiltak det er aktuelt å samtykke til.
Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barnevernstjenesten er inne i saken, selv om
barnevernstjenesten ikke får gitt det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best
egnet til å avhjelpe barnets situasjon.
140
Adgangen til å starte en ny undersøkelse omfatter også situasjoner der foreldrene umiddelbart
trekker samtykket eller ikke bidrar til å gjennomføre tiltaket.
Barnevernstjenestens bekymring må være knyttet til situasjonen når undersøkelsen avsluttes. Dette
kan være hvis barnevernstjenesten fortsatt har en bekymring for barnet, men der bekymringen ikke
er så alvorlig at det er grunnlag for å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda. Det er
også vilkår at barnevernstjenesten har gitt tilbud om et hjelpetiltak det anses å være behov for, men
at foreldrene har avslått dette. Det kan også være situasjoner der barnevernstjenesten ikke får
medhold i fylkesnemnda om å pålegge hjelpetiltak.
Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering om en sak skal henlegges med bekymring eller
ikke. Adgangen skal ikke benyttes i alle tilfeller der foreldre ikke samtykker til hjelpetiltak.
Barnevernstjenesten skal informere foreldrene om at undersøkelsen kan gjenåpnes og at de skal
varsles dersom det skjer. Dette innebærer at det bør fremgå av henleggelsesvedtaket at det gis
mulighet for gjenåpning innen seks måneder.
Den etterfølgende undersøkelsen må igangsettes senest seks måneder etter henleggelsen, men kan
også iverksettes på et tidligere tidspunkt. Seks måneder kan være lang tid for et barn, og
barnevernstjenesten må ta hensyn til dette når de vurderer hvor lenge de skal vente med å eventuelt
undersøke saken på nytt.
Barnevernstjenesten kan bare gjenoppta en undersøkelsessak etter en henleggelse én gang. Hvis
foreldrene avslår tilbud om hjelpetiltak i etterkant av to undersøkelser, bør barnevernstjenesten
vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om å pålegge hjelpetiltak. I motsatt fall bør saken
henlegges på vanlig måte.
Hvis barnevernstjenesten mottar, eller selv blir kjent med, nye opplysninger i saken, kan
barnevernstjenesten imidlertid åpne ny undersøkelse.
Hvis det åpnes en ny undersøkelse, vil de ordinære fristene for gjennomføring av en undersøkelse
gjelde. Fristen starter på nytt i det den nye undersøkelsen starter. Undersøkelsen er videre underlagt
den samme regulering som følger av barnevernloven § 4-3.
19.14 Tilbakemelding til melder etter undersøkelse
Hvis det er åpnet en undersøkelse, skal barnevernstjenesten innen tre uker etter at denne er
gjennomført gi informasjon om dette til offentlig melder og øvrige meldere som omfattes av
barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd, jf. barnevernloven § 6-7a. Det skal samtidig opplyses om
saken er henlagt eller om den følges opp videre.
Når barnevernstjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det vurderes at offentlig melder
og øvrige meldere med lovbestemt meldeplikt, får kjennskap til av hensyn til sin videre oppfølging av
barnet, kan barnevernstjenesten også gi tilbakemelding om tiltakene til melder. Dette følger av
barnevernloven § 6-7a fjerde ledd.
Informasjon om barnevernstjenestens tiltak kan være viktig for å sørge for at for eksempel skole eller
barnehage kan gi barnet og familien en god og helhetlig oppfølgning. Det er barnevernstjenesten
som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysningene i det enkelte tilfelle.
Barnevernloven § 6-7a gir ikke barnevernstjenesten en plikt til å informere offentlig melder om
hvorfor en undersøkelse er henlagt. Barnevernstjenesten kan ha et ønske om å gi slik informasjon når
foreldrene ikke samtykker til foreslåtte hjelpetiltak. Barnevernstjenesten kan formidle slike
opplysninger når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver ovenfor det
141
enkelte barn, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Informasjonen kan gi melder et initiativ til å følge
med på barnet, og melde fra til barnevernstjenesten dersom det oppstår ytterligere bekymring.
Hjelpetiltak
20.1 Frivillige hjelpetiltak
Barnevernstjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade
deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I utgangspunktet skal barn få hjelp
i sin egen familie. Dette følger både av Norges menneskerettslige forpliktelser og av Grunnloven. Se
Prop. 133 L (2020-2021) s. 149. Hjelpetiltak skal bidra til at barn og familier får den støtten de trenger
før utfordringer i hverdagen vokser til alvorlige problemer, og skal ha som formål å bidra til positiv
endring hos barnet eller familien. Et godt samarbeid med barn og foreldre er viktig for at foreldrene
skal ønske å få hjelp fra barnevernstjenesten. Les mer om dette i punkt 2.4.4.
Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak. Det vises
også til Bufdirs tjenestekatalog for hjelpetiltak.
20.1.1 Vilkår for frivillige hjelpetiltak
Barnevernstjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har
særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet eller familien, jf. barnevernloven §
4-4 annet ledd. Med «forholdene i hjemmet eller av andre grunner» siktes det til barnets
omsorgssituasjon eller atferd.
Et sentralt mål med hjelpetiltak er å gi barnet og familien støtte og bistand før utfordringene blir så
store at det er nødvendig med mer inngripende tiltak. For at barnevernstjenesten skal ha plikt til å
iverksette hjelpetiltak, stilles det likevel krav om at hjelpebehovet må ha et visst omfang. Kravet om
«særlig behov» innebærer at hjelpebehovet må være større enn det som er vanlig for de fleste andre
barn. (Prop. 133 L (2020-2021) s. 155). Hvis dette vilkåret er oppfylt, har barnet rett til nødvendige
tiltak.
Mange foreldre vil kunne ha behov for hjelp og støtte uten at vilkårene for hjelpetiltak etter
barnevernloven er oppfylt. Lavterskeltiltak som kan støtte opp om familier som opplever
utfordringer i hverdagen, hører med i kommunens helhetlige forebyggende ansvar, jf.
barnevernloven § 3-1. Slike tilbud kan gis uten at det fattes vedtak om barnevernstiltak. (Prop. 133 L
(2020-2021) s. 154.)
20.1.2 Hvilken type hjelpetiltak skal settes inn
Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien, jf. barnevernloven
§ 4-4 første ledd annet punktum. Hjelpetiltaket må være til barnets beste. Videre skal barnets rett til
medvirkning ivaretas når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak. Barnets synspunkter vil
være et viktig moment når barnevernstjenesten skal vurdere om hjelpetiltaket er til barnets beste.
Hjelpetiltaket som velges må dessuten være forsvarlig.
Hvilken type hjelpetiltak som skal settes inn, og omfanget av hjelpetiltak, vil ha sammenheng med
barnets og familiens behov. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil
rette seg mot foreldrene. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe
barnet og familien på best mulig måte. Hjelpetiltak kan settes inn for kortere og lengre perioder, alt
etter hva som er hensiktsmessig for den enkelte familie.
Det er viktig at barnet involveres i tilstrekkelig grad i planlegging, gjennomføring og evaluering av
hjelpetiltakene. I de mer alvorlige sakene må det ved vurderingen av hvilke tiltak som anses egnet,
142
legges vekt på at riktige hjelpetiltak kan bidra til å forebygge mer inngripende tiltak, som for
eksempel omsorgsovertakelse. Det er en forutsetning for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse at
hjelpetiltak har vært vurdert eller forsøkt, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd. Se mer om vilkårene
for omsorgsovertakelse i kapittel 22.
20.1.3 Ansvaret som ligger til andre sektorer enn barnevernet
Tjenester og tiltak barnet får fra andre velferdstjenester, kan være viktige for å redusere familiens
behov for flere eller mer omfattende tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten har kun ansvar for å
iverksette hjelpetiltak når barnets eller familiens behov for hjelp har en sammenheng med barnets
omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvaret som ligger til andre
sektorer. Eksempelvis skal barnevernstjenesten ikke tilby helsehjelp eller iverksette tiltak for å
avhjelpe utfordringer primært knyttet til funksjonsnedsettelser. Barnevernstjenestens ansvar er
heller ikke å kompensere for levekårsutfordringer eller å sette inn tiltak for å løse utfordringer som
ligger innenfor skolens ansvarsområde. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har
behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har utfordringer som skal løses av andre sektorer, må
barnevernstjenesten bistå familien med å opprette kontakt med rett hjelpeinstans.
20.1.4 Samarbeid med andre instanser
Et godt samarbeid med andre instanser kan være avgjørende for at barnet og familien får riktig hjelp.
Mange familier som kommer i kontakt med barnevernet vil ha sammensatte utfordringer og behov
for hjelp fra flere instanser. Barnevernstjenesten skal derfor samarbeide med offentlige instanser og
andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet
tjenestetilbud, jf. barnevernloven § 3-2 om samarbeid. Samarbeidsplikten beskrives nærmere i
kapittel 49.
20.1.5 Samtykke til hjelpetiltak
Hovedregelen er at hjelpetiltak er frivillig. Dette innebærer at den/de tiltaket retter seg mot må
samtykke for at barnevernstjenesten kan sette inn hjelpetiltak i familien. Fylkesnemnda har
imidlertid adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. Dette er det gjort nærmere rede for under punkt
20.2.
Samtykket bør være skriftlig.
Uavhengig av om det er nødvendig med samtykke fra barnet, skal alle barn involveres i saker som
omhandler dem. Barn over syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har
rett til å si sin mening. Barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, jf.
barnevernloven §§ 6-3 første ledd og 1-6. Barnevernstjenesten må vurdere hvorvidt det er
hensiktsmessig å iverksette tiltak som barnet klart motsetter seg.
Dersom barnet er over 15 år og tiltaket også involverer eller direkte gjelder han/hun må også barnets
samtykke innhentes for at frivillige tiltak etter barnevernloven § 4-4 skal kunne iverksettes. Les mer i
tolkningsuttalelse om barnets samtykke til hjelpetiltak for foreldrene. Dersom barnet er over 15 år
og vedtaket ikke berører foreldrene direkte, kan det unntaksvis være tilstrekkelig med samtykke fra
barnet for å iverksette hjelpetiltak. Eksempelvis vil dette kunne være aktuelt dersom barnet ønsker
samtaler og veiledning av barnevernstjenesten, oppfølgning av støttekontakt eller hjelp med
skolearbeid.
Ved tiltak for barn med atferdsvansker etter barnevernloven § 4-26 har barnet partsrettigheter
uavhengig av alder, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd. Barnet må derfor alltid samtykke til en slik
plassering. Er barnet over 15 år er det i en slik sak tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at
143
barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernloven § 4-26 første ledd. Barn vil også
alltid ha partsrettigheter ved behandlingstilbudet Multisystemisk terapi (MST). MST-behandling kan
bare gjennomføres dersom barnet samtykker til tiltaket, med mindre fylkesnemnda fatter vedtak om
å pålegge MST som et foreldrestøttende tiltak.
20.2 Adgang til å pålegge hjelpetiltak
Fylkesnemnda har adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. I slike tilfeller kan hjelpetiltak iverksettes
selv om foreldrene ikke ønsker tiltaket. Hvilke hjelpetiltak som kan pålegges og vilkårene for dem
fremgår av § 4-4 tredje ledd. Dette er beskrevet nærmere i de neste punktene.
For at hjelpetiltak skal kunne pålegges, er det videre et vilkår at hjelpetiltaket er nødvendig.
Hjelpetiltak kan derfor ikke pålegges dersom formålet med tiltaket kan oppnås i samarbeid med
foreldrene. På den annen side kan manglende samarbeidsvilje fra foreldrene innebære at det er
nødvendig å pålegge hjelpetiltak. Det er også et vilkår at tiltaket er til barnets beste, jf. § 4-1.
Pålagte hjelpetiltak kan opprettholdes i inntil ett år fra vedtakstidspunktet. Denne tidsbegrensningen
gjelder likevel ikke for pålegg om opphold i barnehage eller lignende dagtilbud.
Iverksettelse av et pålagt hjelpetiltak vil ikke kunne gjennomføres med politibistand. Bruk av politi for
å få gjennomført et slikt vedtak vil ikke være til det beste for barnet.
20.2.1 Kompenserende tiltak
Den første kategorien av hjelpetiltak som det kan gis pålegg om omtales gjerne som kompenserende
tiltak. Slike tiltak kan iverksettes når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende
omsorgssituasjon eller av andre grunner. Det kan gis pålegg om
• opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud
• opphold i besøkshjem eller avlastningshjem
• leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende
tiltak.
Listen er uttømmende, noe som betyr at det bare kan gis pålegg om de tiltakene som er nevnt eller
«lignende kompenserende tiltak». Målet med tiltaket vil være å redusere belastninger hos barnet i
tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aktiviteter.
20.2.2 Tilsyn og kontrollerende tiltak
Den neste tiltakskategorien omtales gjerne som kontrollerende tiltak, og kan bare pålegges når det er
nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Tiltak i denne kategorien er tilsyn,
meldeplikt og urinprøver. Målet med disse tiltakene er å kontrollere at barn ikke utsettes for
overgrep eller mishandling.
20.2.3 Omsorgsendrende tiltak
Omsorgsendrende tiltak innebærer ulike former for foreldreveiledning og retter seg mot foreldrenes
omsorgsevne. Slike tiltak kan bare pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet en
tilfredsstillende omsorgssituasjon. Det ligger i nødvendighetskravet at barnet ikke vil få en
tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt. I tillegg krever loven at de omsorgsendrende
tiltakene som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert
kunnskapsgrunnlag.
Fylkesnemnda kan pålegge deltakelse i omsorgsendrende tiltak både for barn og foreldre. Opphold i
senter for foreldre og barn omfattes, men fylkesnemndas vedtak vil ikke utløse noen bistandsplikt fra
Bufetat for denne type tiltak. Dette innebærer at barnevernstjenesten må ha en dialog med Bufetat
144
før fylkesnemndsbehandlingen, for å undersøke om det finnes aktuelle og tilgjengelige plasser i et
senter for foreldre og barn. Formålet med et slikt hjelpetiltak er å veilede foreldrene slik at de kan
utføre sine omsorgsoppgaver på en måte som gir positiv utvikling hos barnet.
20.2.4 Tidsbegrensning
Pålegg om hjelpetiltak er inngripende for familier som er berørt, og det er derfor tidsbegrenset hvor
lenge det er anledning til å pålegge hjelpetiltak. For stort sett alle tiltak som kan pålegges, gjelder en
tidsavgrensning på ett år. Når det gjelder barnehage og andre egnede dagtilbud er det ikke satt noen
tidsbegrensning, da dette anses som tiltak som kan gjennomføres uten særskilt deltakelse fra
foreldre. På grunn av tiltakets inngripende karakter, er det særskilt viktig at barnevernstjenesten
evaluerer tiltakene jevnlig, jf. barnevernloven § 4-5.
20.3 Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke
For barn som har vist alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-24 første ledd, eller som er i
ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker, kan fylkesnemnda vedta foreldrestøttende tiltak
uten barnets samtykke, jf. § 4-4 femte ledd. Tiltaket har som formål å redusere barnets
atferdsvansker. Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke kan ikke opprettholdes utover seks
måneder fra fylkesnemndas vedtak. Slike tiltak kan også iverksettes som ledd i avslutningen av et
institusjonsopphold som er hjemlet i barnevernloven § 4-24. Begjæring med forslag om det aktuelle
tiltaket må da fremmes for fylkesnemnda når institusjonsoppholdet nærmer seg slutten.
20.4 Forenklet behandling
Fylkesnemnda kan fatte vedtak om pålegg av hjelpetiltak etter en forenklet behandling selv om
partene ikke samtykker, jf. barnevernloven §§ 7-5 tredje ledd og 7-14 annet ledd. Saken kan avgjøres
av nemndleder alene etter en skriftlig behandling. Det er en forutsetning for en slik behandling at det
vil være ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet, og
hensynet til en forsvarlig behandling. Se mer om forenklet behandling i kapittel 39.2.4.
20.5 Iverksettelse av hjelpetiltak
Barnevernloven inneholder ingen tidsfrist for når et vedtak om hjelpetiltak må være iverksatt, men
det følger av lovens system at barnevernstjenesten, som et utgangspunkt, må kunne iverksette det
vedtatte tiltaket ganske raskt etter vedtakstidspunktet. Når barnevernstjenesten fatter vedtak om
hjelpetiltak vil det være basert på en vurdering av at barnet har et særlig behov for et slikt tiltak. Sett
hen til lovens formål, om å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse
og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, må derfor tiltaket kunne iverksettes raskt.
Det vil ikke alltid være mulig for barnevernstjenesten å tilby det konkrete tiltaket umiddelbart etter
vedtakstidspunktet. Det må imidlertid kunne forventes at barnevernstjenesten har en klar formening
om det aktuelle tiltaket vil kunne fremskaffes innen rimelig tid, og at det jobbes aktivt og fortløpende
for å fremskaffe tiltaket.
Dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak som på vedtakstidspunktet ikke er
tilgjengelig, må det snarest tas stilling til barnets situasjon og behov i vurderingen av hvor lenge det
kan sies å være forsvarlig å vente på tiltaket. Viser det seg vanskeligere enn antatt å fremskaffe det
vedtatte tiltaket, må barnevernstjenesten ta stilling til om barnets særlige behov for tiltak må
avhjelpes midlertidig eller erstattes med annet tilgjengelig tiltak.
Det er barnets behov for hjelp og alvorligheten i barnets situasjon som avgjør hvor raskt tiltak må
tilbys.
145
20.6 Oppfølging av hjelpetiltak
Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det er derfor
viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene. Barnevernstjenesten skal følge nøye med
på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om tiltaket som er satt inn hjelper. Dersom
det ikke går bra med barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det må settes inn andre
hjelpetiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-5. Les mer om
oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 31.
20.7 Avslutning av hjelpetiltak
Trekker en av partene sitt samtykke til et hjelpetiltak, må barnevernstjenesten avslutte tiltaket.
Barnevernstjenesten skal også avslutte tiltaket dersom de vurderer at det er feil tiltak eller at tiltaket
ikke gir ønsket effekt. Avslutning av tiltak skal skje ved at det fattes et enkeltvedtak som kan klages
på etter regler i forvaltningslovens kapittel VI. Les mer om vedtak i kapittel 4. Det skal i vedtaket
opplyses om muligheten til å klage. Ved avslutning av tiltak på grunn av manglende samtykke skal
barnevernstjenestens vurdering av barnets situasjon komme frem tydelig av vedtaket.
Dersom avslutning av hjelpetiltak fører til alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, må
barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak eller
omsorgsovertagelse for fylkesnemnda. (Les mer om omsorgsovertakelse i kapittel 22.)
20.8 Finansiering av hjelpetiltak
Når barnverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket. Se
mer om dette i kapittel 12.6.
20.9 Hvis en familie som mottar hjelpetiltak flytter fra kommunen
Hvis familien flytter fra kommunen, er det den nye kommunen som er ansvarlig for å gi hjelpetiltak.
Det er ingen automatikk i at tiltakene blir videreført av ny oppholdskommune. Hvis
barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen mener at barnet eller familien fortsatt har et klart
behov for tiltak etter barnevernloven, må den melde fra til tilflyttingskommunen. Se mer om adgang
til å dele opplysninger med annen barnevernstjeneste i kapittel 15.2.6. For å sikre kontinuitet i
oppfølgningen av familien, bør barnevernstjenesten i samarbeid med familien raskt avtale et
samarbeidsmøte med barnevernstjenesten i ny kommune. Se Bufdirs tolkningsuttalelse 52630-
2/2017 om Oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker.
20.10 Statlige hjelpetiltak
Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i enkelte tilfeller tilby barnevernstjenesten hjelpetiltak. Som
utgangspunkt skal da også Barne-, ungdoms- og familieetaten finansiere hjelpetiltaket, jf.
barnevernloven § 9-4.
20.10.1 Hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år
Barne-, ungdoms- og familieetaten kan tilby hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år når det
er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav a
andre punktum. Slik hjelpetiltak kan tilbys i etterkant av at Barne-, ungdoms- og familieetaten har
utredet omsorgssituasjonen til barn der det er stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler ved
denne, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav a første punktum.
Barnevernstjenesten kan også be Bufetat om hjelpetiltak for familier som Bufetat ikke har bistått
med utredning av omsorgssituasjonen i forkant av hjelpetiltaket. I disse tilfellene må
barnevernstjenesten finansiere tiltaket selv.
146
Bufetat kan bare tilby hjelpetiltak der det vurderes å være nødvendig. Hjelpetiltak fra Bufetat kan
være aktuelt der det kreves kompetanse og tiltak som ikke kan forventes at kommunene har, og der
statlig bistand eller tilbud vurderes som en forutsetning for at barnet skal få forsvarlig hjelp. Hvis
kommunen kan gi annen hjelp til barnet, og barnet kan gis forsvarlig hjelp et annet sted, er ikke
vilkårene for at Bufetat skal bistå kommunen oppfylt. I vurderingen av om tiltaket er nødvendig, skal
det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at
barnet og familien i en periode etter utredningen vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte
hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby.
Barnevernstjenesten må også i disse tilfellene fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-
4 andre ledd. Bufetats bistandsplikt omfatter ikke hjelpetiltak etter § 2-3 tredje ledd bokstav a. Det
bør derfor i forkant av vedtaket ha vært en dialog mellom Bufetat og barnevernstjenesten om
Bufetat kan tilby et slikt hjelpetiltak.
20.10.2 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet
Bufetat kan også tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet, jf. barnevernloven §
2-3 nytt tredje ledd bokstav b. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som kommunene i liten grad vil kunne
tilby for denne målgruppen. Bufetat kan tilby slike spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre at
barnet blir plassert utenfor hjemmet. Det innebærer at tiltak kan tilbys i forbindelse med at
kommunen ber om bistand til plassering utenfor hjemmet, for eksempel som alternativ til plassering i
institusjon etter barnevernloven § 4-24. Tiltaket kan også tilbys dersom kommunen, uten å be om
bistand om plassering utenfor hjemmet, ber om slikt tiltak for å forhindre en alvorlig
problemutvikling som vil kunne føre til plassering utenfor hjemmet.
Formålet med tiltakene er behandling eller intensivt endringsarbeid, som krever sertifiserte
terapeuter. Tiltakene kjennetegnes av at de er kunnskaps- eller forskningsbaserte. Det betyr at de
har dokumentert effekt, forutsatt at de benyttes i tråd med forutsetningene.
Det statlige tilbudet består i dag hovedsakelig av behandlingstiltakene Multisystemisk terapi (MST),
Funksjonell familieterapi (FFT) og Parent Management Training – Oregon (PMTO), som alle er
forskningsbaserte tiltak rettet mot barn med alvorlige atferdsvansker. Det statlige tilbudet vil for
øvrig avhenge av fagutviklingen på feltet, slik at tiltaksporteføljen kan endre seg over tid.
Barnevernstjenesten må også i disse tilfellene fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-
4 andre ledd. Bufetat har ikke plikt til å tilby spesialiserte hjelpetiltak, noe som betyr at det er Bufetat
som avgjør om det skal gis tilbud om slike tiltak.. Barnevernstjenesten bør derfor ha vært en dialog
med Bufetat om før det fattes vedtak om slike hjelpetiltak.
Akuttvedtak
Akuttvedtak brukes i situasjoner hvor det ikke er mulig å sikre barnets trygghet på annen måte enn å
flytte barnet ut av hjemmet, og det ikke er tid til å vente på ordinær saksbehandling. Et akuttvedtak
innebærer at barnet må plasseres umiddelbart. Barnet kan plasseres hos slekt og nettverk, i
beredskapshjem eller i institusjon. Barnevernstjenesten er forpliktet til å vurdere muligheten for at
barnet kan flytte til slekt eller nære nettverk, jf. barnevernloven § 4-22 tredje ledd.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt en faglig veileder for akuttarbeid i det statlige
barnevernet, som skal medvirke til en likeverdig og god praksis i akuttiltak. I veilederen for
akuttarbeidet finnes også Verktøy for akuttplasseringer.
147
Å flytte et barn akutt ut av hjemmet er et av de mest inngripende tiltak barnevernet kan iverksette,
og beslutningene kan oppleves som svært belastende for de som berøres. Barn og foreldres
rettssikkerhet er ekstra utsatt ved akuttplasseringer fordi slike plasseringer skjer med liten tid til
forberedelse og planlegging, og kan fattes på kort varsel av barnevernstjenestens leder eller
påtalemyndigheten, uten å først bli behandlet i fylkesnemnda.
Akuttplasseringer kan likevel være nødvendig for å beskytte barn i risiko. Situasjoner hvor det må
foretas akutte vurderinger, beslutninger og handlinger kan oppstå i ulike faser av
barnevernstjenestens arbeid. Akutte flyttinger av barn skal kun skje når det ikke er mulig å sikre
barnets trygghet på noen annen måte.
Hvis den akutte situasjonen bortfaller, skal barnet snarest tilbakeføres til hjemmet.
Barnevernstjenesten har et løpende oppfølgingsansvar i disse sakene, og må til enhver tid vurdere
om hjelpetiltak kan avhjelpe den akutte situasjonen. Les om oppfølging av akuttvedtak i kapittel 32.
21.1 Barns rett til medvirkning
Barns rett til medvirkning gjelder også som utgangspunkt i akuttsaker. God informasjon og dialog i
forkant vil kunne bidra til at vedtaket gjennomføres på en mest mulig skånsom måte. Blant annet kan
barnet ha forslag til kortsiktige overnattingssteder, som både kan ivareta barnets behov for
beskyttelse og som samtidig vil være mindre inngripende og dramatisk enn å bli plassert for
eksempel i et ordinært beredskapshjem.
Av hensyn til barnets beste må det gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal
gjennomføres i en akuttsituasjon. (Prop. 169 L (2016-2017) punkt 6.4.)
21.2 Beslutningsgrunnlaget
Det må komme tydelig frem av akuttvedtaket hvordan barnevernstjenesten har vurdert andre og
mindre inngripende tiltak for barnet. Det bør komme frem hvorfor disse tiltakene ikke er aktuelle.
Det må også komme frem av vedtaket hvordan barnets behov er vurdert og hva situasjonen betyr for
barnet, og det må tydeliggjøres at det er vurdert hva som vil være til barnets beste i
akuttsituasjonen. Se mer om barnets beste i punkt 2.4.1.
Les om barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag i kapittel 3
21.3 Akuttiltak- uten tvang
21.3.1 Midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet er uten omsorg barnevernloven § 4-6
første ledd
Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner,
skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Slike tiltak kan
ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje. Dette kommer frem av barnevernloven § 4-6 første ledd.
Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en handleplikt. Plikten går ut på å sikre at barn uten
omsorg, blir ivaretatt på en betryggende måte ved tiltak etter § 4-4. Det er ikke et vilkår at det er noe
i veien med foreldrenes omsorgsevne for å sette i verk tiltak i slike situasjoner. Et barn er «uten
omsorg» når ingen tar seg av det. Er barnet ivaretatt av andre enn foreldrene, kan ikke barnet sies å
være uten omsorg. Loven nevner som eksempel at barnet kan være «uten omsorg» fordi foreldrene
er syke, eller mangler omsorg av «andre grunner». Det kan dreie seg om situasjoner der barnet er
uten omsorg fordi foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, situasjoner der foreldrene er ute av
stand til å ta vare på barnet fordi de har blitt akutt syke eller er i rus, eller der barnet selv har rømt
eller på andre måter har kommet bort fra foreldrene. (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 34 og 108 og Innst.
148
O. nr. 80 (1991-92) s 16-17) Les mer om anvendelsesområdet for barnevernloven § 4-6 første ledd i
denne tolkningsuttalelsen.
§ 4-6 første ledd kommer bare til anvendelse i tilfeller der foreldrene ikke motsetter seg tiltak,
herunder i situasjoner der foreldrene er fysiske eller psykisk ute av stand til å samtykke. Når barnet
er over 15 år, kan tiltak etter denne bestemmelsen heller ikke iverksettes dersom barnet selv setter
seg imot det, jf. barnevernloven § 6-3. Når foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg tiltak, må
det vurderes om det er grunnlag for tvangstiltak etter § 4-6 annet ledd.
Kjerneområdet for vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-6 første ledd er situasjoner der barn er
uten omsorgspersoner. Hvis det er mangler i foreldrenes omsorgsevne som gjør at barnet står i fare
for å bli vesentlig skadelidende, skal normalt bestemmelsens annet ledd benyttes.
Har andre enn foreldrene den daglige omsorgen for barnet, gjelder bestemmelsen tilsvarende
overfor den som har omsorgen.
21.3.1.1 Aktuelle tiltak
Når barn er uten omsorg slik § 4-6 første ledd beskriver, skal barnevernstjenesten etter
bestemmelsens ordlyd sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Det må vurderes
konkret hvilke hjelpetiltak som skal benyttes i det enkelte tilfellet, og tiltaket må følges opp og
vurderes fortløpende, jf. barnevernloven § 4-5. Se retningslinjer for hjelpetiltak punkt 2.4.
Barnevernstjenesten må forsøke å finne frem til løsninger som er mest mulig skånsomme for barnet.
Hvis foreldrene er ute av stand til å ta hånd om barnet, må barnevernstjenesten plassere barnet
utenfor hjemmet, for eksempel hos barnets slektninger eller nettverk eller i
institusjon/beredskapsfosterhjem. Når barnet har kommet bort fra foreldrene, må
barnevernstjenesten sørge for at barnet blir brakt tilbake til foreldrene.
Tidsbegrensning
Barnevernstjenesten må aktivt følge opp tiltak og avvikle dem når behovet ikke lenger er til stede.
Dette betyr at barn som er akuttplassert utenfor hjemmet, umiddelbart skal flyttes hjem når
grunnlaget for plasseringen ikke lenger foreligger. Det er i § 4-6 ikke angitt noen tidsbegrensning for
varigheten av tiltak etter første ledd, men det ligger i tiltakets midlertidige karakter at det her er
snakk om kortvarige tiltak for å avhjelpe den akutte situasjon som har oppstått. Ved behov for tiltak
utover den akutte situasjonen må det fattes ordinært vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4.
Hvis foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg at tiltaket opprettholdes, og
barnevernstjenesten mener at akuttsituasjonen fortsatt består, må et hjelpetiltak etter første ledd
eventuelt avløses av et tvangstiltak etter annet ledd.
21.3.1.2 Beslutningsform
Det er ikke nødvendig at barnevernstjenesten fatter akuttvedtak hvis det kun er for å ivareta barnet
en kort periode, inntil det kan bli ivaretatt av andre. Hvis situasjonen ikke kan løses raskt, slik at
barnet må ha et botiltak, skal det fattes et vedtak. Ved behov for tiltak utover den akutte
situasjonen, må det fattes ordinære hjelpetiltak etter § 4-4.
21.3.2 Frivillig plassering – barnevernloven § 4-4 sjette ledd
Normalt vil vedtak etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd være planlagte plasseringer hvor det ikke er
en akutt situasjon som nødvendiggjør umiddelbar flytting av barn ut av hjemmet. Hvis det imidlertid
oppstår en akutt situasjon der barnet er uten omsorg eller er i umiddelbar fare for å bli vesentlig
skadelidende, kan denne plasseringshjemmelen også benyttes hvis foreldre som er part i saken og
barn over 15 år samtykker. Det må i tillegg vurderes at en slik plassering er forsvarlig og til barnets
149
beste. Hensynet til prinsippet om minste effektive inngrep tilsier at i en slik situasjon vil
faresituasjonen kunne avhjelpes ved en frivillig plassering utenfor hjemmet etter § 4-4 sjette ledd.
21.3.3 Tvangsplassering selv om det samtykkes til plassering
Selv om foreldrene samtykker til en frivillig akuttplassering etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd
eller ikke motsetter seg en plassering etter § 4-6 første ledd, kan det være grunn til å vurdere om det
likevel må fattes et akutt tvangsvedtak etter § 4-6 annet ledd. Det kan for eksempel være hvis
foreldrenes samtykke fremstår som lite reelt, og det er grunn til å tro at samtykket vil bli trukket
tilbake før den akutte situasjonen er tilstrekkelig avklart.
Barnevernstjenesten må i slike situasjoner foreta en konkret vurdering av hvilken løsning som
umiddelbart synes å være den beste for barnet.
21.3.4 Samvær mens barnet er frivillig akuttplassert
Når det er fattet midlertidig vedtak om å flytte barnet utenfor hjemmet, kan det også fattes
midlertidig vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene og/eller vedtak om at barnets adresse
skal holdes skjult for foreldrene etter § 4-19. Dette kommer frem av § 4-6 tredje ledd.
Når barnevernstjenesten plasserer barn utenfor hjemmet med hjemmel i § 4-4 sjette ledd, vil det
være basert på foreldrenes samtykke. Dette betyr at også samværsomfanget vil være er en del av
hva det skal samtykkes til.
21.4 Akuttplassering gjennomført med tvang
21.4.1 Ved fare for at barnet blir vesentlig skadelidende
Hvis det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan
barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten i en akuttsituasjon fatte midlertidig vedtak om å
plassere barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-6 andre ledd. Dette kan gjøres uavhengig av
om foreldrene samtykker eller ikke.
Ordlyden «vesentlig» legger opp til en høy terskel for å fatte et slikt vedtak. Det uttrykkes i
forarbeidene (Ot.prp. nr.44 (1991-1992) s. 108) til barnevernloven at det må foreligge en viss
skaderisiko for barnet dersom det blir boende hjemme. Skaderisikoen må være akutt i den forstand
at den ikke kan fjernes på annen måte. Det er et krav om at vedtaket er nødvendig. I det ligger og en
henvisning til mildeste inngreps prinsipp. De må da vurderes om mindre inngripende tiltak kan
avhjelpe situasjonen. I vurderingen av om det skal fattes et akuttvedtak eller ikke må det foretas en
risikoavveining. I denne avveiningen må det også vurderes om skaderisikoen ved å bli værende i
hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå, for eksempel ved bruk av andre hjelpetiltak enn å
flytte barnet, inntil saken kan behandles av fylkesnemnda på vanlig måte.
Situasjonen må være akutt. Men vilkårene for å fatte akuttvedtak kan være oppfylt selv om barnets
situasjon har vedvart over tid og derfor ikke er utløst av en akutt eller plutselig krisesituasjon. Det
avgjørende er om barnet vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli under foreldrenes omsorg. Er
situasjonen alvorlig nok, som for eksempel der barnet utsettes for alvorlig vold eller overgrep i
hjemmet eller lever under andre skadelige forhold, kan akuttvedtak fattes selv om dette er noe
barnet har opplevd over tid. Dette gjelder selv om barnevernstjenesten har kjent til eller burde ha
kjent til forholdene fra tidligere. At barnevernstjenesten tidligere har forsømt seg ved ikke å gripe
inn, endrer ikke barnets rett til beskyttelse. (se Ofstad/Skar s. 112)
Et midlertidig vedtak etter § 4-6 annet ledd forutsetter at begrunnelsen for vedtaket er rettet mot
foreldrefunksjonen. Skyldes krisesituasjonen alvorlige atferdsvansker hos barnet, skal det eventuelt
fattes midlertidig vedtak etter § 4-25 annet ledd annet punktum.
150
Ordlyden er rettet mot faresituasjoner i hjemmet, men det er ikke avgjørende hvor barn og foreldre
oppholder seg. Det kan fattes vedtak etter denne bestemmelsen også når barn og foreldre av ulike
grunner oppholder seg annet sted enn i hjemmet, for eksempel i forbindelse med ferie.
21.4.1.1 Plasseringsalternativer
Plasseringsalternativene er begrenset til å gjelde de alternativer som omfattes av lovens §§ 4-14 og
4-24. Innenfor denne rammen er det opp til barnevernstjenesten å beslutte hvor det enkelte barn
skal plasseres.
For å gjøre en akuttplassering så skånsom som mulig for barnet, må barnevernstjenesten plassere
barnet hos familie eller andre i barnets nærmiljø dersom dette er mulig og vurderes å være til det
beste for barnet.
21.4.1.2 Samvær og sperret adresse
Når det er fattet midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, kan det også fattes
midlertidig vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene og/eller vedtak om at barnets adresse
skal holdes skjult for foreldrene. Dette følger av barnevernloven § 4-6 tredje ledd, jf. § 4-19. Det kan
også fattes vedtak om at det ikke skal være samvær. Les om sperret adresse i kapittel 11.
Barnevernstjenesten må fortløpende vurdere samværsvedtaket, og fatte nytt vedtak hvis det er
grunnlag for det. Vedtaket må til enhver tid vurderes ut fra forholdene. Et behov for hemmelig
adresse, eller begrenset samvær, de første dagene etter at et vedtak er fattet, vil ofte falle bort etter
kort tid. Det må da fattes nytt vedtak om mer utvidet samvær.
21.4.2 Vedtak om flytteforbud
Fylkesnemnda kan vedta at et barn ikke skal flyttes hvis det «ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller
dersom den kan være til skade for barnet», jf. barnevernloven § 4-8 første ledd. Bestemmelsen kan
komme til anvendelse både når barnevernstjenesten har medvirket til å plassere barnet utenfor
hjemmet som et frivillig hjelpetiltak og når foreldrene har plassert barnet på egen hånd.
Bestemmelsen kan brukes uavhengig av hva som er årsaken til at barnet ble plassert utenfor
hjemmet og kan vedtas både når foreldrene ønsker å flytte barnet tilbake til seg, og når foreldrene vil
flytte barnet til annet fosterhjem eller institusjon.
Formålet med et vedtak om flytteforbud er å forhindre at et barn brått må flyttes fra et tilvent miljø,
der dette kan være uheldig for barnet. Et vedtak om flytteforbud tar derfor særlig sikte på tilfeller der
barnet har vært atskilt fra foreldrene i en lengre periode. Et vedtak om flytteforbud er likevel ikke
begrenset til langvarige plasseringer.
Flytteforbud kan vedtas for en periode på inntil tre måneder. I løpet av denne perioden skal
barnevernstjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for
barnet, jf. § 4-8 første ledd siste punktum.
21.4.2.1 Vedtak om omsorgsovertakelse samtidig som det er vedtak om flytteforbud
Det kan i løpet av flytteforbudets varighet vise seg at det er behov for å reise sak om
omsorgsovertakelse, jf. § 4-8 annet ledd. Det er lagt til grunn at vedtak om omsorgsovertakelse må
være fattet i løpet av flyttevedtakets absolutte tidsbegrensning på tre måneder. (se Prop. 133 L
(2020-2021 punkt. 10.1)
Vedtak om forbud mot flytting og omsorgsovertakelse av barn som bor utenfor hjemmet, skal som
hovedregel fattes av fylkesnemnda, jf. § 4-8 første ledd. Les mer om vedtaksmyndighet og saksgang i
punkt 21.5.
151
Bestemmelsene om flytteforbud åpner ikke for å fastsette begrensninger i foreldrenes rett til å ha
samvær med barnet.
21.4.2.2 Midlertidige vedtak om flytteforbud
I tilfeller der foreldrene ønsker å flytte barnet straks, vil det ofte ikke være mulig å få forberedt og
behandlet en sak etter § 4-8 for fylkesnemnda før barnet faktisk er flyttet. Barnevernstjenestens
leder er derfor gitt kompetanse til å fatte foreløpig vedtak. Etter § 4-9 første ledd kan
barnevernstjenestens leder fatte foreløpig vedtak om flytteforbud der grunnvilkårene i § 4-8 er
oppfylt. I tillegg er det et vilkår at barnet vil bli «vesentlig skadelidende» hvis ikke vedtaket fattes og
gjennomføres straks.
21.4.3 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn
Det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse før et nyfødt barn er flyttet til foreldrene hvis det er
overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i § 4-12
første ledd. Les om omsorgsovertakelse i kapittel 22. Det følger av barnevernloven § 4-8 andre ledd.
Beviskravet «overveiende sannsynlig» betyr at fylkesnemnda må legge til grunn det faktum i saken
som er «overveiende sannsynlig». Det er en høyere terskel enn der det er alminnelig
sannsynlighetsovervekt. Det sies ofte at faktum kan legges til grunn hvis bevisene i hvert fall gir 70-75
% sannsynlighet for at det anførte faktum er riktig. Adgangen til å fatte et akuttvedtak om
omsorgsovertakelse av et nyfødt barn er regulert i barnevernloven § 4-9 første ledd, jf. § 4-8 annet
ledd annet punktum.
Det vil i praksis ikke være tid til å få behandlet en sak om omsorgsovertakelse av nyfødte
i fylkesnemnda i perioden barnet er på sykehuset og før det flytter hjem til foreldrene. Det kommer
frem av § 4-9 første ledd at barnevernstjenestens leder kan fatte akuttvedtak etter § 4-8 annet ledd
hvis barnet kan bli «vesentlig skadelidende» om vedtaket ikke fattes og gjennomføres straks, jf. § 4-9
første ledd. I motsetning til vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn, er det ved midlertidige
akuttvedtak krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vil si at det legges det mest sannsynlige
faktum til grunn, og hvis bevisene gir 51% sannsynlighet for at det anførte faktum er riktig. Som regel
fattes slike akuttvedtak på sykehus og fødestuer, men bestemmelsen omfatter også tilfeller der
vedtak fattes når foreldre har hatt barnet hjemme i noen få dager.
21.4.4 Akuttvedtak om plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i institusjon
Adgangen til å fatte akuttvedtak overfor barn med alvorlige atferdsvansker er regulert i
barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum. Grunnvilkåret for å fatte vedtak er at vilkårene
etter § 4-24 er til stede. Se mer om vilkårene for atferdsplassering i kapittel 26. Det må i tillegg ha
oppstått en tilspisset situasjon som innebærer akutt fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende
hvis det ikke tas hånd om straks. Dette følger av at § 4-25 annet ledd tredje punktum gir § 4-6 annet
ledd tilsvarende anvendelse.
21.4.5 Akuttvedtak ved fare om utnyttelse av barn til menneskehandel
Barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten kan fatte midlertidig akuttvedtak dersom den
finner det «sannsynlig at det er nærliggende og alvorlig fare for at et barn utnyttes eller kan bli
utnyttet til menneskehandel», jf. § 4-29 fjerde ledd. I tillegg er det et vilkår at plasseringen er
«nødvendig» for å beskytte barnet. Barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten må da
vurdere om mindre inngripende tiltak kan avhjelpe situasjonen. En slik plassering kan derfor kun
benyttes i situasjoner mindre inngripende tiltak har vært vurdert, men ikke funnet formålstjenlig.
Det er ikke et vilkår for akuttvedtaket at politiet har foretatt en trusselvurdering. Det fremgår likevel
av forarbeidene (Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8) til bestemmelsen at politiets vurderinger av faren
152
for utnyttelse og beskyttelsesbehov kan ha stor betydning for spørsmålet om det er behov for å fatte
et akuttvedtak. Videre bør leder for barnevernstjenesten kontakte politiet om dette er praktisk mulig
uten å sette barnet i fare.
21.5 Vedtaksmyndighet og saksgang
21.5.1 Hvem har kompetanse til å fatte akuttvedtak?
Det er barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten som har kompetanse til å fatte
akuttvedtak etter §§ 4-6 annet ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd.
Etter § 4-9 første ledd er det kun barnevernstjenestens leder som kan fatte midlertidig akuttvedtak.
Situasjonene som reguleres av denne bestemmelsen er av en annen karakter enn de andre
akuttbestemmelsene og lovgiver har ikke sett behov for at påtalemyndigheten skal kunne fatte
denne typen vedtak.
Vedtaksmyndigheten er lagt til barnevernstjenestens leder personlig. At barnevernloven har lagt
visse former for myndighet direkte til barnevernslederen, innebærer at den myndigheten som følger
av disse bestemmelsene ikke kan delegeres til andre, verken internt i barnevernstjenesten eller til
andre i kommunen. Men selv om det ikke fremgår direkte av loven har også den som fungerer i
barnevernslederens fravær, stedfortredende barnevernsleder, myndighet til å fatte akuttvedtak. Det
er ikke slik at det bare er en person som kan fungere i barnevernlederens fravær. Det avgjørende er
at barnevernleder til enhver tid må sørge for at det er en utpekt en navngitt stedfortreder i sitt
fravær.
Påtalemyndighetens myndighet er subsidiær og i utgangspunktet begrenset til de tider på døgnet
hvor barnevernstjenestens leder (eller dennes stedfortreder) ikke er tilgjengelig.
21.5.1.1 Midlertidige samværsvedtak
Det er bare barnevernleder som har beslutningsmyndigheten til å fatte midlertidige samværsvedtak.
Fylkesnemnda er klageinstans. I de tilfeller det er påtalemyndigheten som har fattet selve
akuttvedtaket, må et eventuelt vedtak om samvær / sperret adresse utstå til barnevernsleder er
tilgjengelig og kan ta stilling til spørsmålet. Foreldrene har likevel ikke nødvendigvis rett til å få vite
hvor barnet plasseres, eller til å ha samvær med barnet i tidsrommet frem til barnevernsleder har
fattet vedtak. Selve tvangsvedtaket om at barnet plasseres utenfor hjemmet begrenser foreldrenes
rett til å ha kontakt med barnet. Samvær, og samvær uten tilsyn, kan være uforenlig med
begrunnelsen for og formålet med selve akuttvedtaket. Påtalemyndighetens myndighet etter annet
ledd må også innebære myndighet til rent midlertidig å nekte foreldrene kontakt med barnet. Det er
imidlertid viktig at barnevernleder snarest fatter vedtak om dette.
For å endre samvær fylkesnemnda har vedtatt i en klagesak, må det i ettertid ha kommet frem
opplysninger som fylkesnemnda ikke var kjent med da samværet ble fastsatt. Kommunens endrede
samværsvedtak kan påklages til fylkesnemnda på vanlig måte.
Et midlertidig vedtak om samvær eller sperret adresse etter tredje ledd krever ikke fylkesnemndas
godkjenning.
21.5.2 Frist for å få akuttvedtaket godkjent i fylkesnemnda
Et akuttvedtak etter barnevernloven §§ 4-6 andre ledd, 4-9 første ledd, 4-25 andre ledd og 4-29
fjerde ledd skal sendes fylkesnemnda umiddelbart etter at det er iverksatt, jf. barnevernloven § 7-22.
Vedtaket skal snarest, og om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda mottok saken, godkjennes
av fylkesnemnda.
153
21.5.3 Klage på akuttvedtaket
Foreldrene og/eller barnet hvis det er part i saken, kan klage på vedtaket. Klagen skal sendes direkte
til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23. Hvis barnevernstjenesten mottar en slik klage, tilsier
veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barnevernstjenesten umiddelbart skal informere
foreldrene eller deres prosessfullmektige om at fylkesnemnda er riktig adressat for klagen. God
forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barnevernstjenesten selv umiddelbart bør
videreformidle klagen til fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal ta stilling til klagen innen en uke etter at
den ble mottatt, jf. barnevernloven § 7-23.
21.5.4 Frist for å sende begjæring om tiltak til fylkesnemnda
Det er ulike frister for hvor raskt barnevernstjenesten skal sende begjæring til fylkesnemnda. Hvilken
hjemmel som er brukt for å fatte akuttvedtaket har avgjørende betydning.
Begjæring av eventuelle videre tiltak skal sendes til fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker
ved tiltak fattet etter § 4-6 annet ledd og § 4-9. Fristen for vedtak etter § 4-25 og § 4-29 er to uker.
Hvis en sak ikke er sendt til fylkesnemnda innen fristene, faller vedtaket bort. Det gjelder imidlertid
ikke vedtak som gjelder et barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i et annet
land, jf. barnevernloven § 1-2, hvis barnevernstjenesten innen samme frist har fremmet anmodning
til bostedsstaten om å fatte nødvendige beskyttelsestiltak, eller har fattet vedtak om å få overført
jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen av 1996 § 5, jf. barnevernloven § 4-6 femte
ledd. Les mer om barnevern over landegrenser i kapittel 49.
21.5.5 Oppfølging av akuttvedtak
Akuttvedtak skal være midlertidige. Dette innebærer at vedtakene skal enten oppheves raskt eller
følges opp av barnevernstjenesten med at begjæring om videre tiltak sendes til fylkesnemnda, jf. § 7-
Les mer om oppfølging av akuttiltak her.
21.5.6 Politiets bistandsplikt
Politiet har plikt til å bistå barnevernet i situasjoner der dette vurderes som nødvendig, jf.
barnevernloven § 6-8. Barnevernstjenestens leder kan kreve bistand fra politiet til å fullbyrde vedtak
etter blant annet §§ 4-6 annet ledd, 4-9, 4-25 annet ledd og 4-29.
21.6 Bruk av akuttvedtak når barn er plassert med hjemmel i barnevernloven.
Barnevernloven åpner ikke for at barnevernstjenesten kan fatte et akuttvedtak med hjemmel i
barnevernloven § 4-6 annet ledd, når barnet er plassert etter en omsorgsovertakelse etter
barnevernloven § 4-12, eller med hjemmel i barnevernloven § 4-24. Et slikt vedtak kan kun fattes
dersom barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Barnet er i en slik
situasjon allerede ivaretatt i fosterhjem eller på institusjon, og lovens vilkår om at skadepotensialet
kan realiseres ved å «forbli i hjemmet» vil ikke være oppfylt. Bestemmelsen er heller ikke ment som
et verktøy for barnevernstjenesten til å flytte barnet til et nytt plasseringssted.
Les mer i tolkningsuttalelse om bruk av akuttvedtak når barn er plassert med hjemmel i
barnevernloven.
21.6.1 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12
Barnevernloven har egne regler for flytting av barn som er under barnevernstjenestens omsorg. Slik
flytting vil være aktuelt når endrede forhold gjør det nødvendig eller det må anses til beste for
barnet, jf. barnevernloven § 4-17.
154
Dersom barnet er under barnevernstjenestens omsorg etter en omsorgsovertakelse etter
barnevernloven § 4-12, kan det imidlertid ikke utelukkes at det kan være behov for å fatte et
akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25. Dette vil være aktuelt dersom rammene for
omsorgsovertakelsen ikke er tilstrekkelig til å ivareta barnet og barnet står i fare for å bli vesentlig
skadelidende på grunn av alvorlige atferdsvansker.
Dersom et barn er plassert i institusjon eller fosterhjem i medhold av tvangsvedtak etter § 4-12, kan
barnet hentes tilbake til institusjonen eller fosterhjemmet etter en rømming i medhold av tvangsvedtaket. Det kan derfor i slike tilbakehentingssituasjoner ikke fattes midlertidig vedtak etter § 4-6
annet ledd.
21.6.2 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, eller med
hjemmel i barnevernloven § 4-24
Dersom barnevernstjenesten etter iverksettelse av en plassering med hjemmel i barnevernloven § 4-
24 vurderer at plasseringsstedet ikke er egnet til å ivareta og behandle barnet, kan
barnevernstjenesten ikke uten videre flytte barnet til en annen institusjon. Barnevernstjenesten har
heller ikke anledning til å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25 for å flytte
barnet til en institusjon med strengere rammer eller at annet behandlingsopplegg. Et slikt vedtak
ligger klart utenfor lovens rammer. Det må forutsettes at barn som er plassert med hjemmel i et
vedtak etter barnevernloven § 4-24 skal ivaretas innenfor rammene av en slik plassering. Dersom det
er nødvendig med tettere oppfølgning eller justering av behandlingsopplegget skal institusjonen, i
samarbeid med barnevernstjenesten, gjør nødvendige tilpasninger til barnets situasjon og behov.
Barnevernstjenesten kan imidlertid avslutte en slik plassering dersom den ikke er til barets barnets
beste, og videre plassering derfor ikke er aktuell.
Vurderer barnevernstjenesten at plasseringsstedet ikke er faglig og materielt egnet til å gi barnet
forsvarlig behandling og oppfølgning, må det fremmes en ny sak for fylkesnemnda med hjemmel i
barnevernloven § 4-24 om endring av plasseringssted. Fylkesnemnda bør i en slik situasjon prioritere
en slik begjæring, og tema i saken vil kunne begrenses til spørsmålet om plasseringsstedets egnethet.
21.7 Bruk av barnevernloven § 4-6 annet ledd og § 4-12 overfor enslige mindreårige
asylsøkere som bor på asylmottak.
Det følger av forarbeidene til barnevernloven kapittel 5A (6) at enkelte enslige mindreårige vil kunne
ha et omsorgs- eller hjelpebehov som strekker seg ut over det omsorgssenteret kan ivareta. Dette
kan for eksempel gjelde der et barn har rusproblemer eller andre alvorlige atferdsproblemer, eller
der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder eller spesielle behov. Det samme kan gjelde
dersom et barn ikke ønsker opphold på omsorgssenteret, eller det oppstår mistanke om at et barn
kan være utsatt for menneskehandel. I slike tilfeller skal omsorgssenteret trekke inn den kommunale
barnevernstjenesten slik at den kan vurdere om det bør iverksettes særlige tiltak etter
barnevernloven kapittel 4.
Barnevernstjenesten har adgang til å fatte vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd og
§ 4-12 i gitte situasjoner overfor enslige mindreårige asylsøkere som bor på asylmottak. Les mer om
dette her.
Omsorgsovertakelse
Det klare utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Det følger av både norsk rett og
våre menneskerettslige forpliktelser. Vilkårene for omsorgsovertakelse er derfor strenge. Noen barn
opplever imidlertid vold, mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt som gjør det nødvendig å
155
flytte barnet ut av hjemmet. Utgangspunktet er at omsorgsovertakelsen skal være midlertidig og at
barnevernstjenesten skal arbeide for at barn og foreldre kan gjenforenes.
Når et barn mottar hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, har barnevernstjenesten en plikt til å følge
med på hvordan det går med barnet og vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Se
kapittel 31 om oppfølging av hjelpetiltak.
22.1 Når skal barnevernstjenesten sende over sak til fylkesnemnda med forslag om å
overta omsorgen for et barn?
22.1.1 Barnevernstjenestens plikt til å reise sak om omsorgsovertakelse
Fylkesnemnda kan vedta å overta omsorgen for et barn dersom vilkårene i barnevernloven §§ 4-12
eller 4-8 annet og tredje ledd er oppfylt. For at fylkesnemnda skal kunne fatte vedtak om
omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ha reist sak om omsorgsovertakelse for nemnda, jf.
barnevernloven § 7-10 første ledd. Initiativet om omsorgsovertakelse må altså komme fra
barnevernstjenesten. Når barnevernstjenesten skal avgjøre om den skal reise sak om
omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten først vurdere om vilkårene i noen av lovens
bestemmelser om omsorgsovertakelse er oppfylt.
22.1.2 Omsorgsovertakelse på grunn av alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 4-12
Fylkesnemnda kan vedta omsorgsovertakelse ved alvorlig omsorgssvikt. Hjemmelen for dette er
barnevernloven § 4-12. I bestemmelsens første ledd bokstav a til d beskrives fire ulike situasjoner
som utgjør en form for alvorlig omsorgssvikt.
22.1.2.1 Omsorgssvikt ved mangler ved den daglige omsorgen
Bokstav a omfatter tilfeller der «det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får,
eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder
og utvikling». Bestemmelsen gjelder der det er alvorlige mangler ved den daglige praktiske
omsorgen, for eksempel der foreldrene sørger for at barnet får tilstrekkelig mat og klær eller at
barnet ikke kommer seg på skolen. Bestemmelsen gjelder også der det er alvorlige mangler i den
følelsesmessige kontakten mellom barn og foreldre. Både den praktiske og følelsesmessige omsorgen
barnet får må vurderes ut fra barnets individuelle behov, alder og utvikling.
22.1.2.2 Omsorgssvikt fordi barnet ikke får dekket sitt særlige behov for behandling og
opplæring
Bokstav b gjelder tilfeller der «foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt
hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring». Det er en
forutsetning for omsorgsovertakelse etter bokstav b, at det foreligger en svikt i foreldrefunksjonen.
Det vil si at foreldrene ut fra hva det i alminnelighet kan ventes av foreldre, ikke gjør sitt til at barnet
får den nødvendige hjelp.
22.1.2.3 Omsorgssvikt ved mishandling eller alvorlige overgrep
Det følger av bokstav c at det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse «dersom barnet blir
mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet». Vilkåret omfatter både fysisk og
psykisk mishandling og overgrep.
22.1.2.4 Omsorgssvikt der barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet
Bokstav d omfatter tilfeller der «det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli
alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet».
Foreldrenes personlige forutsetninger for å kunne ta seg av barnet vil være et sentralt
vurderingskriterium etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen vil blant annet kunne gi hjemmel til å
156
overta omsorgen når foreldrene er psykisk utviklingshemmet, eller har psykiske vanskeligheter som
påvirker evnen til å ta seg av barn fremover i tid. Se Rt. 1982 s. 764, Rt. 1986 s. 1189, Rt. 1991 s. 624
og Rt. 1994 s. 568.
I denne bestemmelsen er det et krav om at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse og
utvikling kan bli skadet i fremtiden, dersom barnet får bli i hjemmet. Det er tilstrekkelig at det
foreligger en slik skaderisiko på sikt, og det er ikke nødvendig å dokumentere at de forhold som
skaper en slik risiko allerede er til stede. Se mer om dette i forarbeidene til bestemmelsen: NOU
1985:18 s. 157 og 158, Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) s. 111 og Innst. O. nr. 80 (1991-1992) s. 23.
22.1.2.5 Beviskrav
Vilkårene i bokstav a til c gjelder tilfeller der barnet lever under skadelige forhold og det foretas en
nåtidsvurdering. Vilkåret i bokstav d gjelder tilfeller der barnet kan bli utsatt for skade på sikt og det
skal foretas en fremtidsvurdering.
Beviskravet etter bokstav a til c er alminnelig sannsynlighetsovervekt, mens i bokstav d oppstilles et
skjerpet beviskrav, ved at det må være «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan
bli utsatt for alvorlig skade fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
Alminnelig sannsynlighetsovervekt innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for
omsorgssvikt enn at det ikke blir det. Kravet om overveiende sannsynlighet i bokstav d innebærer at
det må kreves en forholdsvis klar sannsynlighetsovervekt for at barnet vil bli påført alvorlig skade
som følge av foreldrenes manglende evne på sikt til å ha omsorgen for det. Det må også være
overveiende sannsynlig at slik skade vil påføres uansett om barnevernstjenesten forsøker å hindre
dette gjennom andre tiltak etter barnevernloven.
22.1.2.6 Omsorgsovertakelsen må være nødvendig
Omsorgsovertakelsen må være nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Vedtak om
omsorgsovertakelse kan ikke fattes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved
hjelpetiltak. Dette fremgår av § 4-12 annet ledd og er et utslag av “minste inngreps prinsipp”.
Nødvendighetskravet innebærer at det ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om
omsorgsovertakelse, må skje en balansert avveining av hensynet til barnets behov for beskyttelse
opp mot hensynet til barnets og foreldrenes rett til familieliv. Risikoen for barnet ved å bli værende i
hjemmet må vurderes opp mot belastningen det er for barnet og foreldrene at barnet blir tatt ut av
hjemmet. Det må vurderes om omsorgsovertakelse vil bedre barnets situasjon. Det må foretas en
reell avveining av de motstridende interesser. Hvis omsorgsovertakelse er nødvendig for å ivareta
barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene.
I tillegg skal nemnda foreta en samlet vurdering av om omsorgsovertakelse er til barnets beste, jf.
barnevernloven § 4-1. At omsorgsovertakelsen er til barnets beste, er et vilkår for å fatte vedtaket.
Ved vedtak om omsorgsovertakelse er barnets rett til medvirkning viktig. Barnet skal bli lyttet til og
barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, se barnevernloven §
1-6.
22.2 Vedtak om omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet, jf.
barnevernloven § 4-8 annet og tredje ledd
Når et barn er plassert utenfor hjemmet av foreldrene, eller med deres samtykke etter
barnevernloven § 4-4, kan fylkesnemnda fatte vedtak om å overta omsorgen for barnet, hvis det er
overveiende sannsynlig at flytting av barnet vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevn i §
4-12 annet ledd.
157
Omsorgsovertakelse etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt i de tilfeller foreldrene har
formidlet at de ønsker å flytte barnet, men vedtak om omsorgsovertakelse kan fattes også når
foreldrene ikke har gitt uttrykk for ønske om å flytte barnet. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter
denne bestemmelsen er at det er «overveiende sannsynlig» at flytting vil føre til en situasjon eller
risiko for barnet som nevnt i barnevernloven § 4-12 første ledd. Beviskravet er høyere enn det som
gjelder der vedtak fattes etter barnevernloven § 4-12 første ledd a til c. Også ved omsorgsovertakelse
etter barnevernloven § 4-8 annet og tredje ledd, er det et vilkår at omsorgsovertakelse er nødvendig
ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og det må vurderes om hjelpetiltak kan skape
tilfredsstillende forhold for barnet.
22.2.1 Særlig om omsorgsovertakelse av nyfødte
Det vil i praksis ikke være tid til å få behandlet en sak om omsorgsovertakelse av nyfødte i
fylkesnemnda i perioden barnet er på sykehuset (før barnet flytter hjem til foreldrene). I saker om
omsorgsovertakelse av nyfødte vil det derfor som regel være fattet et akuttvedtak etter
barnevernloven § 4-9 første ledd, jf. barnevernloven § 4-8 annet ledd annet punktum i forkant. Som
regel fattes slike akuttvedtak på sykehus og fødestuer, men bestemmelsen omfatter også tilfeller der
vedtak fattes når foreldre har hatt barnet hjemme i noen få dager.
Beviskravet «overveiende sannsynlig» tydeliggjør at det i disse sakene må foreligge klare
holdepunkter for at det vil oppstå alvorlige mangler ved omsorgen i fremtiden. Beviskravet
«overveiende sannsynlig» tydeliggjør at det må være lite tvil om at foreldrene ikke vil kunne ivareta
omsorgen for barnet. Typiske tilfeller der det er fattet akuttvedtak er der foreldrene har alvorlige
rusproblemer, har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette
gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet, men også i andre situasjoner kan vilkårene være
oppfylt.
22.2.2 Omsorgsovertakelse begrunnet i tilknytning
I tilfeller hvor barnet har bodd utenfor hjemmet i mer enn to år med foreldrenes samtykke, kan det
fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 tredje ledd. Vilkåret er at
plasseringen har vart i mer enn to år og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det
er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet.
Vurderingstemaet er det samme som i barnevernloven § 4-21 første ledd annet punktum om
oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Ved omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8
tredje ledd, er det ikke foreldrenes omsorgsevne som vurderes, men barnets tilknytning til
mennesker og miljøet der det er. I slike tilfeller er det altså ikke nødvendig at vilkårene i
barnevernloven § 4-12 er oppfylt.
Opphevelse av omsorgsovertakelse
Utgangspunktet er at vedtak om omsorgsovertakelse er midlertidige. Etter en omsorgsovertakelse er
den overordnede målsetningen å oppnå tilbakeføring, gjenforening av barn og foreldre (HR-2020-
661-S, avsnitt 143). Dette betyr at barnevernstjenesten jevnlig må vurdere både barnets og
foreldrenes utvikling og situasjon, og den må gjøre det som med rimelighet kan forventes i den
konkrete saken for å legge til rette for en gjenforening. Målsetningen om en tilbakeføring, og plikten
til å legge til rette for det, er likevel ikke ubegrenset. Det er ikke noe krav om å gjøre endeløse forsøk
på å gjenforene barn og foreldre. Etter praksis i EMD og Høyesterett kan gjenforeningsmålet forlates
dersom foreldrene er særlig uegnet. Foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som er til skade
for barnets helse og utvikling, og for det tredje kan gjenforening være utelukket dersom det er gått
betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn
158
hensynet til gjenforening. Dette innebærer at det ikke alltid kan tillegges avgjørende vekt at
foreldrene har tilegnet seg tilfredsstillende omsorgsevner (HR-2020-661). Se for øvrig kapittel 33 om
oppfølging av barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse. Dersom barnevernstjenesten vurderer
at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, skal de fremme sak om tilbakeføring for
fylkesnemnda.
23.1 Hovedregel om tilbakeføring dersom foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg
Hovedregelen er at fylkesnemnda skal oppheve vedtak om omsorgsovertakelse og at barnet skal
tilbakeføres foreldrene, når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig
omsorg, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd.
I vurderingen av om grunnvilkåret om forsvarlig omsorg er oppfylt, skal det foretas en samlet
vurdering av foreldrenes evne til å ivareta grunnleggende materielle behov og deres emosjonelle
kompetanse, jf. Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov om endringer i barnevernloven. Det skal både ses
hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for forsvarlig omsorg, slik som bolig, klær,
hygiene og nødvendig oppfølging i forhold til skole og fritid, og om foreldrene kan ivareta barnets
behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det skal foretas både en nåtids- og en
fremtidsvurdering, og hva som er forsvarlig omsorg må vurderes ut fra hva det enkelte barn har
behov for. Dersom barnet har særlige omsorgsbehov, vil ikke alminnelige omsorgsevner
nødvendigvis være tilstrekkelig. Samtidig må det ses hen til om eventuelle tiltak kan avhjelpe
situasjonen og om foreldrene er villige til å benytte seg av slike. Dette siste er et utslag av minste
inngreps prinsipp, som barnevernloven bygger på.
23.1.1 Krav om overveiende sannsynlighet
For at en tilbakeføring skal kunne skje, må foreldrenes omsorgsevne være stabil. Det er derfor et
vilkår at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. I kravet
om «overveiende sannsynlig» ligger at det kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få
forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring (Ot.prp. 69 (2008-2009), side 82.).
23.1.2 Hensynet til barnets beste
Ved vurderingen av tiltak etter loven skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf.
barnevernloven § 4-1. Dette svekker betydningen av det skjerpede beviskravet, idet hensynet til
barnets beste kan tilsi tilbakeføring selv om beviskravet “overveiende sannsynlig” ikke er oppfylt. Se
LH-2013-137283 hvor Lagmannsretten kom til at det ikke var overveiende sannsynlig at mor ville
klare å gi barnet forsvarlig omsorg. Etter en konkret vurdering av barnets beste kom retten likevel til
at omsorgen skulle oppheves. Det ble lagt særlig vekt på de usikkerhetene som gjorde seg gjeldende
vedrørende omsorgen i fosterhjemmet.
Barnevernloven § 4-1 om barnets beste erstatter imidlertid ikke bestemmelsens øvrige vilkår.
Dersom fylkesnemnda eller domstolen kommer til at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan
gi barnet forsvarlig omsorg, slik at vilkårene for tilbakeføring er oppfylt, er det neppe adgang til å
komme til et annet resultat ved anvendelsen av barnevernloven § 4-1. (Se Ofstad/Skar side 218.)
23.2 Tilbakeføring skal ikke skje hvis barnet får alvorlige problemer
(tilknytningsunntaket)
Hvis det konkluderes med at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må
det i tillegg alltid vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring vil få for barnet. Hvis barnet har fått
en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til
alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, skal vedtaket likevel ikke oppheves. Dette står i
barnevernloven § 4-21 første ledd annet punktum. I denne vurderingen må det blant annet tas
159
hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder og hvor lenge
det har bodd i fosterhjemmet. Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon
og tilknytningen til fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og
hvor god kontakt det har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også
foreldrenes omsorgsevner kan tillegges vekt. Jo bedre deres omsorgsevne er, desto bedre vil de være
i stand til å håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring.
At barnet har fått en trygg og god tilknytning til fosterhjemmet er ikke i seg selv en tilstrekkelig grunn
til at en tilbakeføring ikke kan skje. Det er kun der flytting kan medføre alvorlige problemer for
barnet at en omsorgsovertakelse ikke skal oppheves. Dette innebærer at det må være grunn til å tro
at barnet vil få alvorlige vansker over tid, som klart overstiger den uro og bekymring som de fleste
barn vil føle ved skifte av omsorgsbase. Det er lagt til grunn i flere Høyesterettsavgjørelser at det
avgjørende er om barnet ved en tilbakeføring utsettes for «reell fare for skadevirkninger av
betydning på lengre sikt». Det skal i så fall ikke skje noen tilbakeføring med mindre dette likevel vil
være til barnets beste, jf. blant annet HR-2020-1788-A med videre henvisninger.
Høyesterett har i den nevnte dommen slått fast at spørsmålet om tilbakeføringsvansker ikke skal tas i
betraktning ved spørsmålet om foreldrene har god nok omsorgsevne, men kun hører hjemme i
vurderingen av tilknytningsunntaket.
23.3 Det er fylkesnemnda som har beslutningsmyndigheten
Barnevernstjenesten kan ikke selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må legge
spørsmålet frem for fylkesnemnda, også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at
omsorgen skal tilbakeføres.
Det er lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2012 s. 967 at fylkesnemnda ikke kan avvise en begjæring om
tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21 under henvisning til at tilbakeføring faktisk allerede hadde
funnet sted.
23.4 Fosterforeldrenes rett til å uttale seg
Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg. Dette
står i barnevernloven § 4-21 første ledd tredje punktum.
23.5 Sperrefrist på 12 måneder
Partene kan bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av fylkesnemnda hvis det har gått
mer enn 12 måneder siden forrige avgjørelse av fylkesnemnda eller domstolene, jf. barnevernloven §
4-21 annet ledd. Dette betyr imidlertid ikke at fylkesnemnda ikke kan ta en sak til behandling før det
har gått 12 måneder, noe som kan være aktuelt hvis det foreligger nye opplysninger som tilsier at
saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barnevernstjenesten ikke kan la være å fremme sak
om tilbakeføring ved å vise til at det er mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.
Barnevernstjenesten skal kontinuerlig følge utviklingen til barnets og foreldrene, se kapittel 33 om
oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for
omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, plikter den å fremme sak om tilbakeføring for
fylkesnemnda, selv om det er mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.
23.5.1 Krav om «vesentlige endringer i barnets situasjon» når tilbakeføring tidligere har vært
avvist på grunn av tilknytningsunntaket
En viktig begrensning i retten til å kreve oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av
barnevernloven § 4-21 annet ledd siste punktum. Hvis et krav om tilbakeføring tidligere er avvist av
fylkesnemnda eller retten fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at
160
det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, kan ny behandling bare kreves dersom det
dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon. Gjenforeningsmålet og
det biologiske prinsipp tilsier at vilkåret «vesentlige endringer» ikke kan tolkes særlig strengt. (Prop.
133 L (2020-2021) side 215 og HR-2020-1788-A s. 45.) Hvis det legges til grunn en høy terskel her, vil
det kunne innebære et brudd på de materielle og prosessuelle prinsippene etter EMK artikkel 8 om
retten til familieliv.
Vesentlige endringer i barnets situasjon kan både være knyttet til barnets forhold til
fosterforeldrene, og til foreldrene. Endringer i foreldrenes situasjon, for eksempel en bedring av
deres omsorgsevne, vil i disse tilfellene ikke ha selvstendig betydning. Det er fylkesnemnda som må
ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at saken
skal tas til ny behandling. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) side 101.) Barnevernstjenesten har ansvar for å
legge frem et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for nemnda i sin forberedelse av saken. Se mer
om dette i kapittel 3.
23.5.2 Det er barnevernstjenesten som må fremme sak om tilbakeføring for fylkesnemnda
Sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse innledes ved at barnevernstjenesten
utarbeider en begjæring og sender denne til fylkesnemnda. Et krav fra foreldrene om oppheving av
vedtak om omsorgsovertakelse, må derfor fremmes for barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten
skal forberede og sende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen tre måneder fra
barnevernstjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. Dette står i
barnevernloven § 7-10. At det er behov for en sakkyndig utredning er normalt ikke nok til at det
foreligger et særlig tilfelle som kan utvide fristen. Det er bare unntaksvis og når det er behov for
særlig tidkrevende utredninger at fristen kan utvides til seks måneder. Barnevernstjenesten kan ikke
avvise foreldrenes krav med den begrunnelse at det er gått mindre enn ett år siden saken sist ble
avgjort.
23.5.3 Bortfall av vedtak om omsorgsovertakelse
Vedtak om omsorgsovertakelse faller automatisk bort når barnet fyller 18 år (jf. barnevernloven § 1-
3), og når det blir gitt adopsjonsbevilling. I disse tilfellene er det derfor ikke nødvendig at
fylkesnemnda fatter vedtak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven
§ 4-21. Også i de tilfellene barnet har vært fosterhjemsplassert hos biologisk forelder, og hvor denne
forelderen får den daglige omsorgen for barnet overført til seg etter reglene i barneloven, skal vedtak
om omsorgsovertakelse oppheves.
Fratakelse av foreldreansvar
Når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, går ansvaret for den daglige omsorgen for
barnet over på barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 4-18. Det er fosterforeldrene eller
institusjonen der barnet bor, som utøver den daglige omsorgen for barnet på vegne av
barnevernstjenesten. Etter en omsorgsovertakelse har barnets foreldre begrenset innflytelse på
hvordan den daglige omsorgen for barnet skal utøves. Barnets foreldre kan ikke lenger bestemme
noe om barnets daglige aktivitet, for eksempel om barnet skal gå i barnehage eller ikke. Barnets
foreldre beholder imidlertid et begrenset foreldreansvar. Les mer om dette i kapittel om
barnevernets beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse i kapittel 33.5. Fylkesnemnda kan
vedta at foreldreansvaret kan fratas foreldrene i sin helhet dersom det er fattet vedtak om
omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-20 første ledd.
161
Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i sak om fratakelse av foreldreansvar, også selv
om de ikke bor fast sammen med barnet. Les mer om partsbegrepet og hvem som er part i kapittel 6.
24.1 Formål med fratakelse av foreldreansvar
Vedtak om fratakelse av foreldreansvar fattes ofte i sammenheng med en sak om adopsjon, men kan
også ha andre formål enn å åpne for adopsjon. Behovet kan for eksempel oppstå når foreldrenes
utøvelse av foreldreansvaret skaper problemer for barnet, eller foreldrene nekter å fatte
beslutninger som er nødvendige for å ivareta barnet.
Vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fattes samtidig med vedtak om omsorgsovertakelse, eller
senere.
24.2 Vilkår for fratakelse av foreldreansvar
For at fylkesnemnda skal kunne fatte vedtak om fratakelse av foreldreansvar, er det et vilkår at det er
fattet vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-18 første ledd. Det er ikke inntatt noen
nærmere vilkår i loven, men et vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan kun fattes dersom særlige
grunner tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet (Se Prop. 133 L s.
218). Fratakelse av foreldreansvaret må også være til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Dette
innebærer at det må være bedre for barnet at det fattes vedtak om fratakelse av foreldreansvar enn
at det bare fattes vedtak om omsorgsovertakelse. Videre må et vedtak om fratakelse av
foreldreansvar være nødvendig. Dette følger av minste inngreps prinsipp og av nødvendighetskravet i
den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.
Det må vurderes konkret i den enkelte sak om det er grunn til å fremme forslag om fratakelse av
foreldreansvar. Særlige grunner kan for eksempel være der foreldrene ikke ønsker å utøve
foreldreansvaret eller motsetter seg å ta nødvendige beslutninger om barnet. I denne type
situasjoner bør det vurderes om det vil være tilstrekkelig å oppnevne en midlertidig verge for barnet.
Det kan også være nødvendig å frata foreldreansvaret hvis barnet ikke skal ha samvær med
foreldrene og lever på skjult adresse, og det derfor er behov for navneendring.
24.3 Krav til begrunnelse
Ved fratakelse av foreldreansvaret mister foreldrene all beslutningsmyndighet overfor barnet, også i
de spørsmål som gjelder de mest grunnleggende personlige forhold. Fordi tiltaket er så inngripende,
gjelder det et skjerpet krav til begrunnelse i disse sakene. Det er viktig at begrunnelsen
dokumenteres.
24.4 Oppnevning av ny verge for barnet
Etter vedtak om fratakelse av foreldreansvar står barnet uten verge. Det er statsforvalteren som skal
oppnevne ny verge for barnet etter reglene i vergemålsloven. Fylkesnemnda skal informere
statsforvalteren om at barnet står uten verge.
24.5 Oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar
Selv om foreldreansvaret er fratatt foreldrene, plikter barnevernstjenesten i utgangspunktet å jobbe
for at barnet skal bli tilbakeført til foreldrene. Unntak fra dette gjelder dersom
gjenforeningsmålsetningen er forlatt. (lenke til hvor vi skriver om dette) Vedtak om fratakelse av
foreldresvar kan oppheves, selv om dette ikke fremgår av loven. Vedtaket kan oppheves dersom
begrunnelsen for vedtak om fratakelse av foreldreansvar er falt bort eller dersom vedtaket av andre
grunner ikke lenger er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Se også Rt. 1997 side 1264.
162
24.6 Sperrefrist
Bestemmelsen om sperrefrist i saker om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse i
barnevernloven § 4-21 annet ledd (lenke til der vi omtaler dette i rundskrivet) gjelder tilsvarende for
saker om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar. Se også Rt. 1997 side 1264.
Adopsjon
I utgangspunktet er det foreldrene selv som kan samtykke til at et barn kan adopteres bort, jf.
adopsjonsloven § 10. Dette gjelder også i de tilfeller foreldrene er fratatt omsorgen for barnet etter
barnevernloven. Det er imidlertid gjort unntak fra dette i barnevernloven § 4-20, der fylkesnemnda
er gitt adgang til å fatte vedtak om tvangsadopsjon.
Les mer om adopsjon på bufdir.no.
25.1 Vilkår for å fatte vedtak om adopsjon
25.1.1 Barnevernloven
Etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, kan fylkesnemnda fatte vedtak om adopsjon dersom følgende
vilkår i barnevernloven § 4-20 er oppfylt:
• Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg
eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet
vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
• Adopsjonen må være til barnets beste.
• Adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som
sitt eget.
• Vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven må være oppfylt.
At vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt betyr blant annet at:
• Kun ektefeller og samboere kan adoptere sammen. En søker som er gift, separert eller
samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren jf. adopsjonsloven §
Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn, jf.
adopsjonsloven § 7.
• Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere. En søker som har fylt 20 år, kan likevel
adoptere hvis søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, jf. adopsjonsloven §
8.
• Det er krav til barnets deltakelse og samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 9. Barn som
har fylt 12 år må samtykke til å bli adoptert.
Før barnet kan samtykke skal det gis informasjon om hva det innebærer å bli adoptert. Samtykket
skal være skriftlig. Fylkesnemnda skal sørge for at samtykket foreligger før vedtak om adopsjon etter
barnevernloven § 4-20 andre eller femte ledd fattes. Bufdir har utarbeidet et eget skjema for
innhenting av barnets samtykke, Samtykke fra barnet ved søknad om adopsjon. Skjemaet finner du
her.
Også der foreldrene samtykker til adopsjon av barnet, må de nevnte vilkårene være oppfylt, jf.
barnevernloven § 4-20 femte ledd.
163
25.1.2 Praksis fra EMD og Høyesterett
Adopsjon som barnevernstiltak skiller seg fra andre tiltak barnevernet kan iverksette, ved at tiltaket
ikke er midlertidig og ikke kan endres. En adopsjon innebærer at de rettslige bånd mellom barnet og
foreldre og øvrig familie brytes, og er et sterkt inngrep i barn og forelders rett til familieliv etter
barnekonvensjonen og etter EMK artikkel 8. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har lagt til grunn
at inngrep som bryter båndene med barnets familie bare kan iverksettes når det foreligger «very
exceptional circumstances», som i norsk rettspraksis er omtalt som spesielle og sterke grunner.
Utgangspunktet er at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig og at barnevernstjenesten skal
arbeide for at barnet og foreldrene skal gjenforenes. I storkammeravgjørelsen HR2020-661-S avsnitt
146 og 147 uttaler Høyesterett at det er avgjørende at myndighetene gjør det de kan for å oppnå
tilbakeføring, men at gjenforeningsmålsettingen kan oppgis i følgende tilfeller:
• der foreldrene er særlig uegnet
• hvis fortsatt fosterhjemsplassering vil skade barnets helse og utvikling
• når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet
veier tyngre enn hensynet til gjenforening.
Vedtak om adopsjon må være godt begrunnet, og må bygge på et bredt og oppdatert
beslutningsgrunnlag. Mulige alternative tiltak må være vurdert, og det må gjøres en grundig
vurdering av hva som er det beste for barnet og hvordan barnets interesser er veid opp mot
foreldrenes rett til familieliv. Ved vurderingen av hva som er barnets beste, må de langsiktige følgene
av at barnet kan miste kontakten med foreldrene og slekten tas i betraktning, noe som er særlig
aktuelt dersom barnet har en annen kulturbakgrunn.
Manglende bånd eller tilknytning mellom barnet og foreldrene vil i mange saker være et argument
som taler for en adopsjon. Dette argumentet svekkes dersom den manglende tilknytningen skyldes
at barnevernstjenesten ikke har oppfylt sin forpliktelse til å legge til rette for en tilbakeføring. Sagt på
en annen måte, hvis myndighetene må bære hele eller deler av ansvaret for at foreldrene har mistet
kontakten med barnet, kan ikke en manglende tilknytning brukes som et argument som støtter en
adopsjon.
25.2 Saker hvor barnet har tilknytning til et annet land
Barnevernloven stenger ikke for at det kan fattes vedtak om adopsjon selv om et barn har sterk
tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil
imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om adopsjon er nødvendig og til barnets beste,
sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger av adopsjonsloven § 45 at det i
vurderingen av barnets beste skal legges vekt på om adopsjonen også vil bli anerkjent i et land som
søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet
dersom adopsjonen ikke blir anerkjent der. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av
en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på
adopsjonstidspunktet.
Det bør ikke fremmes sak som adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har
permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.
25.3 Krav til adopsjonssøknaden
Når barnevernstjenesten fremmer saken for fylkesnemnda, skal adopsjonssøknaden fra
fosterforeldrene følge med som vedlegg. Kravene til søknaden fremgår av forskrift om adopsjon § 3.
164
Fosterforeldrene må benytte søknadsskjema fastsatt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Søknad om adopsjon.
En adopsjonssøknad må i tillegg inneholde:
• fødselsattest eller kopi av gyldig pass
• adressehistorikk fra folkeregisteret
• egenerklæring om helse på et skjema fra Bufdir, egenerklæring om helse for adopsjonssøker
• legeerklæring på et skjema fra Bufdir, legeerklæring for adopsjonssøker
• uttømmende politiattest
• utskrift av det siste grunnlaget for skatt
• vigselsattest når søkerne er ektefeller
• utskrift fra folkeregisteret som dokumenterer statsborgerskap
Dokumentasjonen som skal ligge vedlagt adopsjonssøknaden skal være originaldokumenter som ikke
er eldre enn seks måneder. Fødselsattest, vigselsattest og pass kan framlegges i kopi som er
bekreftet av offentlig tjenesteperson eller advokat. Fødselsattesten og utskriften av det siste
grunnlaget for skatt kan være eldre enn 6 måneder. Skjemaene kan lastes ned fra Bufdirs nettsider
om adopsjon
25.4 Barnevernstjenestens saksforberedelse
Barnevernstjenesten skal under saksforberedelsen varsle foreldrene om saken, jf. forvaltningsloven §
Forhåndsvarslet skal gi foreldrene informasjon om hva saken gjelder og ellers inneholde det som
er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Les om
forhåndsvarsel i kapittel 4.2.1. Barnevernstjenesten skal gi foreldrene informasjon om adopsjon,
blant annet om de rettslige virkninger av en adopsjon.
Skjer adopsjonen med foreldrenes samtykke etter barnevernloven § 4-20 femte ledd, må foreldre
med del i foreldreansvaret for barnet samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 10 første ledd.
Hvis en forelder med foreldreansvar er forsvunnet eller åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et
samtykke til adopsjon innebærer, er det tilstrekkelig at den andre forelderen samtykker. Er begge
foreldrene forsvunnet eller uten samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge samtykke til
adopsjonen. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis anledning til å uttale seg i forbindelse med
adopsjonssaken jf. adopsjonsloven § 10 fjerde ledd.
Skjer adopsjon mot foreldrenes vilje etter barnevernloven § 4-20 andre ledd, skal begge foreldrene få
anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. forvaltningsloven § 16 og
adopsjonsloven § 10 fjerde ledd. Hvis andre enn foreldrene er oppnevnt som barnets verge, eller hvis
barnets far eller mor selv har verge, skal barnevernstjenesten innhente uttalelse fra vergen i samsvar
med adopsjonsloven § 10 femte ledd.
Barnevernstjenesten skal benytte skjemaene Bufdir har utarbeidet til dette, enten Erklæring ved
søknad om adopsjon fra den som har foreldreansvaret for barnet eller Erklæring ved søknad om
adopsjon fra barnets mor/far som ikke har del i foreldreansvaret.
Hvis en av foreldrene (eller begge) oppholder seg på ukjent adresse, må det gjøres forsøk på å
lokalisere vedkommende. Hvis det ikke oppnås kontakt, må det dokumenteres i saken hva som er
gjort for å finne foreldrene.
Se mer om adopsjon på bufdir.no. Her finner du også de aktuelle skjemaene.
165
25.5 Særlig om pågående farskapssak eller usikkerhet om farskapet
Barnevernstjenesten skal ikke fremme en adopsjonssak for fylkesnemnda før en eventuell
farskapssak er endelig avsluttet.
Det er viktig at barnets familierettslige identitet er avklart før en adopsjonssøknad behandles. Det
sikrer at begge foreldrene får mulighet til å uttale seg om spørsmålet om adopsjon av barnet. Det
sikrer også at barnet kan få opplysninger om sin bakgrunn og hvem de biologiske foreldre er, jf.
adopsjonsloven § 39 og barnekonvensjonen artikkel 7.
Barneloven § 5 fastslår at det offentlige har ansvaret for å få fastsatt farskapet. Oppgaven er lagt til
Arbeids- og Velferdsetaten (NAV). NAV skal opplyse barnets mor om barnets rett til å kjenne begge
sine foreldre og om at hun har plikt til å oppgi hvem som kan være barnets far.
En farskapssak er avsluttet når den som er oppgitt som far har erkjent farskapet, vedtatt et
farskapsforelegg, når farskapet er fastsatt ved rettskraftig dom eller når farskapssaken er henlagt
med endelig virkning.
25.6 Barnevernstjenestens oppgaver når adopsjonsvedtaket er rettskraftig
Når vedtaket om adopsjon etter barnevernloven er rettskraftig, skal barnevernstjenesten oversende
saken til det regionskontoret i Bufetat hvor fosterforeldrene er bosatt. Barnevernstjenesten må ha
rutiner for dette.
Kommunen skal kun oversende de dokumentene som er nødvendige for at Bufetats region kan
utstede adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene. De aktuelle dokumentene er fylkesnemndas vedtak
om adopsjon og eventuelt den rettskraftige avgjørelsen fattet av domstolen. I tillegg skal søknaden
fra fosterforeldrene med vedlegg oversendes regionen.
Fosterhjemsgodtgjørelsen opphører fra det tidspunktet adopsjonen ble endelig eller rettskraftig. Det
vil være datoen for når fylkesnemndas adopsjonsvedtak ikke lenger kan påklages, eventuelt datoen
for når domstolens avgjørelse om adopsjon ikke lenger kan ankes.
25.7 Bufetats oppgave når adopsjonsvedtaket er rettskraftig
Bufetat skal på bakgrunn av de oversendte dokumentene fra kommunen, kontrollere om det
foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse. Når adopsjonsavgjørelsen er endelig, skal Bufetat
utstede adopsjonsbevillingen, jf. barnevernloven § 4-20 fjerde ledd og adopsjonsloven § 12 andre
ledd.
Hvis Bufetat vurderer at vesentlige vilkår i adopsjonsloven ikke er oppfylt, har de ikke kompetanse til
å vurdere hvilke rettsvirkninger feilen skal få eller kjenne vedtaket ugyldig. Bufetat bør i slike tilfeller
gjør fylkesnemnda oppmerksom på feilen i et eget brev. Brevet bør sendes i kopi til kommunen, som
skal varsle partene i saken. Bufetat bør vente med å utstede adopsjonsbevilling til fylkesnemnda har
tatt stilling til hvilke rettsvirkninger feilen skal få. Fylkesnemnda kan vurdere å omgjøre vedtaket
etter forvaltningsloven § 35.
Bufetat skal datere bevillingen til det tidspunkt fylkesnemnda traff vedtaket, eventuelt tidspunktet
for domstolens avgjørelse der det er domstolen som gir samtykke til adopsjon.
Dokumentene skal arkiveres i den enkelte region, slik at adoptivbarnet kan få opplysninger om sine
biologiske foreldre, jf. adopsjonsloven § 39 første ledd.
Når Bufetat har utstedt adopsjonsbevillingen, skal adopsjonen registreres i det sentrale
adopsjonsregisteret. Melding om adopsjonen skal sendes til folkeregisteret, jf. adopsjonsloven § 27.
166
25.8 Besøkskontakt
Fylkesnemnda kan fastsette at det skal være kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre
dersom noen av partene krever det og adoptivsøkerne samtykker til slik kontakt, jf. barnevernloven §
4-20 a. I forarbeidene til bestemmelsen er det lagt til grunn at besøkskontakt kun vil være aktuelt i et
svært begrenset antall saker (Prop. 7 L (2009-2010) s. 26). Hvis en begrenset besøkskontakt etter
adopsjonen er til barnets beste, skal fylkesnemnda vedta det og fastsette omfanget av kontakten.
Formålet med å fastsette besøkskontakt er å gi barnet anledning til å ha en viss kontakt med de
biologiske foreldrene og dermed få kunnskap om sitt opphav, samtidig som barnet får den stabilitet,
sikkerhet og varighet i omsorgssituasjonen som en adopsjon gir.
Atferdstiltak
Adgangen til å fatte vedtak om plassering i institusjon og tilbakeholdelse av barn med alvorlige
atferdsvansker uten samtykke fra foreldrene eller barn over 15 år reguleres av barnevernloven § 4-
24.
Barnevernloven § 4-26 åpner for at et barn med alvorlige atferdsvansker kan tas inn i en
atferdsinstitusjon etter samtykke fra barnet og de som har foreldreansvaret for barnet.
Adgangen til å fatte akuttvedtak overfor barn med alvorlige atferdsvansker er regulert i
barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum.
26.1 Barns rettigheter i forbindelse med atferdstiltak
I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for
menneskehandel, vil barnet alltid kunne opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende, jf.
barnevernloven § 6-3 annet ledd. Dette er i motsetning til hovedregelen om at et barn kan «opptre
som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende» når barnet «har fylt 15 år og forstår hva saken
gjelder», jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd første punktum. Les mer om barn som part i kapittel 6.
Barnevernstjenesten må i sin saksbehandling ivareta barnets rett til medvirkning på alle stadier i
saken, jf. barnevernloven § 1-6. Les om barnets rett til medvirkning punkt 2.4.2.
26.2 Tvangsplassering i institusjon etter § 4-24 som følge av barnets alvorlige
atferdsvansker
26.2.1 Barnevernstjenestens rolle ved vedtak om atferdstiltak
Vedtak om plassering etter § 4-24 kan fattes uten at barnet eller den som har foreldreansvar for
barnet samtykker. Det er fylkesnemnda som har kompetanse til å fatte vedtak om slik
tvangsplassering, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd.
Når barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for plassering etter § 4-24 er oppfylt, må saken legges
frem for fylkesnemnda. Se Del 9 Behandling av saker i fylkesnemnd og domstol.
Barnevernstjenesten har hovedansvaret for saksforberedelse og tilrettelegging av saken for
fylkesnemnda. Barnevernstjenesten skal sørge for at det utarbeides en tiltaksplan for barnet. Les mer
om oppfølging av atferdstiltak i kapittel 34 og om oppfølging av barn på institusjon i kapittel 36.
Utkast til tiltaksplan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Endelig tiltaksplan skal
utarbeides snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger. Se barnevernloven § 4-28 annet
ledd og Q-1104 Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barnevernstjenesten – en veileder
Hvis fylkesnemnda fatter vedtak etter § 4-24, skal barnevernstjenesten fortløpende følge opp
plasseringen, og vurdere den på nytt når plasseringen har vart i seks måneder, jf. § 4-24 annet ledd.
167
Hvis forholdene tilsier det, kan barnevernstjenesten la være å iverksette et vedtak om
tvangsplassering. Hvis det skjer, skal de varsle fylkesnemnda om det. Hvis barnevernstjenesten ikke
har iverksatt vedtaket innen seks uker, faller det bort, jf. barnevernloven § 4-25 tredje ledd.
26.2.2 Vilkår for plassering
Plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke regnes både etter internasjonal og norsk rett som
frihetsberøvelse. Frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep, og krever derfor hjemmel i nasjonal lov.
EMK tillater frihetsberøvelse av barn i enkelte tilfeller, men det er en høy terskel og strenge vilkår for
at et barn kan plasseres mot sin eller foreldrenes vilje. En frihetsberøvelse av barn er gyldig blant
annet ved «oppdragerformål», jf. EMK art. 5.
26.2.2.1 Alvorlige atferdsvansker
Vilkårene for plassering med tvang på atferdstiltak er at barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved
«alvorlig eller gjentatt kriminalitet», «vedvarende misbruk av rusmidler» eller «på annen måte», jf.
barnevernloven § 4-24 første ledd.
26.2.2.1.1 Alvorlig eller gjentatt kriminalitet
«Alvorlig eller gjentatt kriminalitet» omfatter volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter,
mens «gjentatt kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk (Ot.prp.nr.44 (1991-
1992) s. 114 og Prop 133L (2020-2021)).
Les om barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd i egne retningslinjer kapittel 4.
26.2.2.1.2 Vedvarende misbruk av rusmidler
«Vedvarende misbruk av rusmidler» forutsetter at bruken har vært relativt omfattende både i tid og i
omfang. Dette må blant annet vurderes i lys av hvor ofte og lenge barnet har brukt rusmidler, og hva
slags type rusmidler barnet bruker, samt barnets alder. Av betydning for vurderingen vil også være
om bruken er eskalerende eller ukritisk og barnets tilknytning til rusmiljøer. Rusmidler omfatter bruk
av både legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika (Prop. 133 L punkt.
12.1.4.2).
26.2.2.1.3 Annen måte
Kriteriet «på annen måte» omfatter annen form for utpreget normløs atferd. I forarbeidene vises det
til at kriteriet omfatter prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i
tilsvarende aldersgruppe (Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s. 114). Som eksempel vises det til «gatebarn».
Det vil også kunne omfatte tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som blant annet kan
gi seg utslag i en kombinasjon av rusbruk, kriminalitet, at barnet unndrar seg omsorg eller
vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i
grensesituasjoner. Et av disse livsmønstrene vil ikke nødvendigvis alene kvalifisere til plassering. Det
må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets atferd. Atferden må være alvorlig og skadelig. (Se
Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 12.1.4.2)
Vilkåret «alvorlige atferdsvansker» omfatter ikke alene innadvendte atferdsproblemer, som
selvskading og spiseforstyrrelser, og som først og fremst rammer den det gjelder. Barn med slike
utfordringer, kan ha rett til helsehjelp fra helsetjenesten. Barnevernstjenesten vil imidlertid ha et
ansvar for å bidra til kontaktetablering med helsetjenesten. Lenke til kapittel om samarbeid med
andre
26.2.2.2 Nødvendighetskriteriet
For at fylkesnemnda skal kunne fatte vedtak om atferdstiltak, og barnevernstjenesten skal kunne
gjennomføre atferdstiltaket, er det et vilkår at tiltaket er nødvendig, jf. EMK art 5. Før det blir gjort
168
vedtak etter barnevernloven § 4-24, skal barnevernstjenesten ha vurdert om det i stedet bør settes i
verk hjelpetiltak etter § 4-4, eller om det er grunnlag for frivillig plassering etter § 4-26. Dette følger
direkte av barnevernloven § 4-25 første ledd, og er i tråd med nødvendighetskravet og minste
inngreps prinsipp. Les om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.
26.2.2.3 Barnets beste
Det er også et vilkår for vedtak etter barnevernloven § 4-24 at det er til det enkelte barns beste.
Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Les
om barnets beste i punkt 2.4.1.
26.2.3 Krav til plasseringens innhold og varighet
26.2.3.1 Observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling
Når vilkårene etter § 4-24 første ledd er oppfylt, kan barnet tvangsplasseres for observasjon,
undersøkelse eller korttidsbehandling i opptil fire uker, eller kortere tid som fastsatt i fylkesnemndas
vedtak.
Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å utrede om barnet har alvorlige atferdsvansker. Forarbeidene
forutsetter at plasseringen brukes til planlegging, med sikte på å finne et egnet opplegg for fortsatt
behandling i og utenfor institusjon (Ot. prp.nr.44 (1991-1992) punkt 4.22.2.1 s. 61).
Fylkesnemnda kan forlenge plasseringstiden med inntil fire nye uker, i nytt vedtak. Vedtak om
forlengelse må foreligge før det første vedtaket utløper, og det innebærer at barnevernstjenesten
har kort tidsrom på å fremme forslag om forlengelse til fylkesnemnda.
26.2.3.2 Langvarig behandling
Hvis det er trolig at barnet har behov for mer langvarig behandling, kan fylkesnemnda fatte vedtak
om at barnet skal plasseres i opptil 12 måneder, eller kortere tid. Behandlingsbehovet må ut fra en
faglig vurdering fremstå som nærliggende eller sannsynlig.
I særlige tilfeller kan fylkesnemnda forlenge oppholdet med ytterligere 12 nye måneder i nytt vedtak.
Sak om forlengelse må være fremmet av barnevernstjenesten på et tidspunkt som gjør det mulig
med behandling i fylkesnemnda før det første vedtaket er utløpt. Adgangen til forlengelse er
forbeholdt unntakene. Fra forarbeidene (Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 12.1.4.3) fremgår det at
unntakstilfeller er saker der
• Behandlingsopplegget må være godt i gang,
• barnet må se ut til å nyttiggjøre seg tilbudet og
• planen med en forlengelse må være å videreføre en etablert behandlingsprosess.
Fylkesnemnda må foreta en konkret vurdering av om forlengelse vil være forholdsmessig tiltak
ovenfor det enkelte barnet, jf. EMK art 5.
Plasseringstiden etter § 4-24 første og annet ledd regnes fra vedtaket iverksettes, eventuelt fra
vedtaksdato hvis vedtaket kan iverksettes umiddelbart. Plasseringstiden ved eventuelt opphold etter
første ledd, skal ikke medregnes som en del av den totale plasseringstiden etter annet ledd. (Rt. 2011
s. 662)
26.2.4 Krav til institusjonen
Barnevernstjenestens begjæring om tiltak må også inneholde forslag om konkret plasseringssted.
Fylkesnemnda kan bare fatte vedtak etter § 4-24 hvis den vurderer at institusjonen er faglig og
materielt i stand til å gi det konkrete barnet tilfredsstillende hjelp. Dette må vurderes i forhold til
formålet med plasseringen, jf. fjerde ledd. Dette innebærer at vedtaket kun er gyldig for det
169
institusjonstiltaket som omfattes av vedtaket. Barnet kan ikke flyttes til et annet institusjonstiltak
eller avdeling med mindre det er uttrykkelig hjemlet i vedtaket. Hvis det er behov for å flytte barnet
til en institusjon eller institusjonsavdeling som ikke er omfattet av fylkesnemndas vedtak, må
barnevernstjenesten fremme ny sak etter § 4-24.Fylkesnemnda må da gjøre en ny samlet vurdering
av barnets totale situasjon og behov for tiltak. Les mer om dette i tolkningsuttalelse om praksis rundt
flytting av barn.
Institusjoner som omfattes av barnevernloven og som skal ta imot barn med alvorlige atferdsvansker,
skal være særlig utpekt av Bufetats regionale nivå, jf. barnevernloven § 4-27. Det kan også benyttes
institusjoner som faller inn under annet lovverk, for eksempel institusjoner innenfor psykisk
helsevern eller institusjoner for rusmiddelmisbrukere etter helse- og omsorgstjenesteloven. (Ot.prp.
nr. 44 (1991-1992) s. 61 og 63)
26.2.5 Tvangsplassering av barn som fyller 18 år i løpet av plasseringstiden
Hvis fylkesnemnda har vedtatt at et barn skal plasseres i institusjon før det fylte 18 år, kan
plasseringen gjennomføres også i de tilfellene barnet fyller 18 år i løpet av plasseringen, jf.
barnevernloven § 4-24 tredje ledd. Ettersom plassering etter barnevernloven § 4-24 innebærer en
frihetsberøvelse av barnet, må tvangsplasseringene tolkes i lys av EMK art. 5. EMK art. 5 gir vern mot
vilkårlig frihetsberøvelse.
Plassering begrunnet i oppdragerformål etter EMK art 5 nr. 1 bokstav d, kan ikke videreføres etter
fylte 18 år. Hvis plasseringen skal kunne videreføres etter at barnet har fylt 18 år, må det kunne
begrunnes i formål som beskrevet i EMK art 5 nr. 1 bokstav e; «lovlig frihetsberøvelse av…
alkoholister, narkomane eller løsgjengere». Det vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak
hvorvidt det faller inn under dette alternativet. Se tolkningsuttalelse om gjennomføring av plassering
etter barnevernloven § 4-24 etter fylte 18 år og retningslinjer om barnevernets ansvar for barn som
begår lovbrudd kapittel 4.
26.2.6 Forholdet til omsorgsovertakelse
Vedtak etter § 4-24 regnes ikke som en omsorgsovertakelse, men innebærer at omsorgen utøves av
andre enn foreldrene så lenge plasseringen varer.
Hvis vilkårene for atferdstiltak er oppfylt, kan plassering etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26 være
aktuelt for barn som allerede er under barnevernets omsorg eller samtidig som det fattes vedtak om
omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 eller § 4-8. Det er viktig at barn som er under
barnevernets omsorg, og som oppfyller vilkårene etter § 4-24 eller § 4-26, og dermed trenger et
tilbud utover ren omsorg, plasseres i atferdstiltak.
26.3 Frivillig plassering etter § 4-26 på grunn av alvorlige atferdsvansker
Er barn med alvorlige atferdsvansker, og den som har foreldreansvaret for barnet, kan samtykke til
frivillig opphold for barnet på institusjon etter barnevernloven § 4-26. Det er kun barn som har vist
alvorlige atferdsvansker ved «alvorlig eller gjentatt kriminalitet», «vedvarende misbruk av rusmidler»
eller «på annen måte», og som har behov for utredning eller behandling som kan plasseres på frivillig
grunnlag etter barnevernloven § 4-26.
26.3.1 Krav til samtykke
Samtykket skal være skriftlig og foreligge før oppholdet begynner. Før samtykket gis må
barnevernstjenesten gjennomgå hva samtykket omfatter og hva en plassering i atferdstiltak
innebærer, slik at barnet og den med foreldreansvar forstår hva det eventuelt samtykkes til.
170
Drøfting og avklaring av formål og forutsetning er en vesentlig forutsetning for at samtykket skal
være reelt. Barnets og eventuelt foreldrenes samtykke må derfor også omfatte tiltaksplanen. Det
samme gjelder eventuelle endringer i tiltaksplanen.
Hvis barnet ikke samtykker, kan ikke oppholdet gjennomføres på grunnlag av samtykke fra den med
foreldreansvar alene. Hvis barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at kun barnet samtykker.
26.3.2 Tilbakehold når samtykket trekkes tilbake
Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker regnet fra inntaket.
Ved frivillig plassering med varighet på minst tre måneder, kan det settes som vilkår at barnet kan
holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket er trukket tilbake, jf. § 4-26 annet ledd.
Eventuelle vilkår om tilbakeholdsrett bør fremgå uttrykkelig av samtykkeerklæringen, jf. § 4-26 fjerde
ledd.
Hvis barnet trekker samtykket til frivillig opphold med varighet på minst tre måneder, regnes
tilbakeholdelsesfristen fra det tidspunkt barnet uttrykkelig trekker samtykket tilbake, jf. andre ledd.
Det er ikke tilstrekkelig at barnet utviser passivitet, motvilje og lite samarbeidsvilje for at samtykket
skal anses trukket.
Hvis barnet rømmer, og blir brakt tilbake innen tre måneder, regnes tilbakeholdelsesfristen fra det
tidspunktet barnet er tilbake på institusjonen igjen, jf. tredje ledd
Tilbakeholdsretten er kun gyldig dersom institusjonen har gjort vilkårene gjeldene for barnet og den
med foreldreansvar på tidspunktet for inntaket.
26.4 Midlertidig vedtak etter § 4-25 annet ledd annet punktum
I enkelte tilfeller kan barnet, som følge av sine alvorlige atferdsvansker, være i en akutt
krisesituasjon. Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan fatte midlertidig vedtak om
opphold i institusjon uten samtykke, når det er nødvendig å ta hånd om barnet straks, jf.
barnevernloven § 4-25 andre ledd andre punktum. Dette omtales nærmere i kapittel 21 om
akuttvedtak.
26.5 Tvangsplassering ved fare for utnyttelse til menneskehandel
Fylkesnemnda kan fatte vedtak om midlertidig tvangsplassering i institusjon hvis et barn står i fare
for utnyttelse til menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29 andre ledd. Formålet med en slik
plassering er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Vilkårene for plassering
på institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel fremgår i andre ledd bokstav a) og b).
• For det første må politiet finne at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet
utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at vedtak om plassering er nødvendig
for å beskytte barnet.
• Det er også et en forutsetning for plassering at politiet er involvert i saken og har foretatt en
trusselvurdering ut fra sitt ansvar og faglige ståsted jf. Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8. På
bakgrunn av dette må fylkesnemnda vurdere at det er en slik nærliggende og alvorlig fare at
plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
• Det er også et krav om at barnet ikke kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse på gjennom andre
tiltak eller på annen måte.
• Fylkesnemnda må i tillegg etter en helhetsvurdering finne at plasseringen er til det beste for
barnet.
171
Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fatte vedtak (prop. 43 L (2011-2012)
kapittel 8).
Fylkesnemnda kan fatte vedtak om slik plassering i inntil seks uker, jf. barnevernloven § 4-29 tredje
ledd. Fylkesnemnda kan fatte nye vedtak om forlengelse i opptil seks nye uker av gangen, men
samlet plasseringstid kan ikke overstige seks måneder.
Hvis det er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som det er fare for kan
utnytte det til menneskehandel, kan det i vedtaket fastsettes beskyttelsestiltak som begrensninger i;
å motta besøk, å kommunisere gjennom kommunikasjonsmidler, å bevege seg fritt utenfor
institusjonen og i hvem som skal vite hvor barnet er.
Rundskriv om barnevernets håndtering av saker der mindreårige kan være utsatt for
menneskehandel omtaler hvordan ansatte i kommunal barnevernstjeneste skal identifisere og gi
oppfølging til antatte mindreårige ofre for menneskehandel.
26.5.1 Midlertidig vedtak vedakutt fare for utnyttelse til menneskehandel
Hvis det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnytte eller kan bli utnyttet til
menneskehandel, kan barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten fatte midlertidig
akuttvedtak, jf. § 4-29 fjerde ledd. Nærmere omtale av dette i kapittel 21 om akuttvedtak.
Ettervern
27.1 Vilkår for og formål med ettervern
Barnevernstjenesten kan opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak for
ungdommer som har fylt 18 år (såkalt ettervern) jf. barnevernloven § 1-3 annet ledd.
Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har
mottatt tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten kan opprettholde hjelpetiltak frem til
ungdommen fyller 25 år.
Formålet med ettervern er å ivareta ungdommer som fortsatt trenger bistand og støtte etter nådd
myndighetsalder.
Begrunnelsen for å gi barnevernstiltak etter fylte 18 år, er å bidra til at ungdom med
barnevernserfaring skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig
voksentilværelse.
27.2 Informasjon til ungdommen om retten til ettervern
Ettervern kan være svært viktig for ungdommens muligheter for en god fremtid, og spørsmålet om
ettervern bør tas opp til drøfting i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette for å skape
forutsigbarhet og nødvendig dialog om temaet så tidlig som mulig. Overgangen mellom ungdom og
voksen kan være en sårbar fase, og barnevernstjenesten plikter å tilrettelegge best mulig ut fra
ungdommens forutsetninger og behov.
For ungdom som er under barnevernets omsorg, er det lovfestet i § 4-15 at barnevernstjenesten i
god tid før ungdommen fyller 18 år skal kontakte barnet for å vurdere om tiltaket skal opprettholdes
eller erstattes av andre tiltak ved fylte 18 år. Hvis ungdommen samtykker, skal barnevernstjenesten
utarbeide en plan for fremtidige tiltak i samarbeid med ungdommen.
For ungdom med hjelpetiltak er det ikke et krav i loven om kontakt i forkant av myndighetsalder for å
vurdere ettervern. Det følger likevel av rundskrivet om ettervern at det er viktig at
172
barnevernstjenesten i god tid før ungdommen fyller 18 år informerer om adgangen til ettervern og
avklarer med ungdommen hva han eller hun selv ønsker og trenger.
27.3 Ungdom som takker nei til ettervern
Hvis ungdommen selv ikke ønsker tiltak fra barnevernstjenesten etter fylte 18 år, skal ungdommen
bli gjort oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg. Barnevernstjenesten bør forsøke å
få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak.
Ungdom som har takket nei til tiltak bør under enhver omstendighet kontaktes ett år etter at alle
tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak.
27.4 Den konkrete vurderingen av behovet for ettervern
På samme måte som for barn under 18 år, er det opp til barnevernstjenesten å vurdere behovet for
tiltak i det enkelte tilfelle. Vilkårene for rett til ettervern er skjønnsmessige. Etter ordlyden i § 1-3 kan
tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak. At
tiltaket kan opprettholdes eller erstattes, innebærer også at det er stort rom for skjønn.
Retten til nødvendige barnevernstiltak, jf. § 1-5 gjelder også tiltak etter 18 år. Det er presisert i
forarbeidene til bestemmelsen at den også gjelder rett til ettervernstiltak.
27.5 Begrunnelsesplikt
Barnevernstjenesten har en begrunnelsesplikt ved opphør, avslag eller vedtak om tiltak for ungdom
som er fylt 18 år jf. barnevernloven § 1-3 annet ledd. Ved opphør eller avslag på ettervern må
barnevernstjenesten begrunne hvorfor det anses som til ungdommens beste at han eller hun ikke
skal motta hjelp fra barnevernstjenesten. Det samme vil gjelde hvis ungdommen søker om et konkret
ettervernstiltak og ikke får dette. Avgjørelsen er et enkeltvedtak som kan påklages av ungdommen til
statsforvalteren.
27.6 Tiltaksplan
Barnevernstjenesten skal lage en tiltaksplan for barn som mottar frivillige hjelpetiltak, jf. § 4-5. Kravet
om tiltaksplan gjelder også frivillige hjelpetiltak etter 18 år. Tiltaksplanene skal evalueres
regelmessig. Les mer om dette i kapittel 31 om oppfølging av hjelpetiltak
27.7 Hvilken kommune har ansvaret?
Det er den kommunen som har iverksatt tiltak etter barnevernsloven før ungdommen fylte 18 år som
er ansvarlig for eventuelt å opprettholde disse tiltakene eller erstatte dem med andre tiltak. Hvis en
ungdom i aldersgruppen 18–25 år som har tiltak etter barnevernsloven flytter til en annen kommune,
vil det i utgangspunktet være fraflyttingskommunen som er ansvarlig for å opprettholde tiltakene.
Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har vært under barnevernets omsorg eller om
vedkommende kun har hatt hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.
27.8 Aktuelle ettervernstiltak
I utgangspunktet vil alle typer tiltak etter barnevernsloven kunne tilbys som ettervern, for eksempel
fosterhjem, institusjonsplass, botiltak eller råd og veiledning. Ettervernstiltak kan bare videreføres
eller iverksettes hvis ungdommen samtykker.
Et vedtak om omsorgsovertakelse er et inngrep i foreldreansvaret og vedtaket opphører derfor
automatisk når barnet fyller 18 år. Videreføring av fosterhjemstiltak er mulig når det vurderes som til
ungdommens beste og det foreligger samtykke fra ungdommen.
Bufetat har et økonomisk ansvar for barn under 20 år og dekker derfor utgifter til institusjonstiltak
hvis kostnaden overstiger kommunens egenandel. Hvis det vurderes som ungdommens beste at
173
tiltaket videreføres utover fylte 20 år, kan tiltaket videreføres. Bufetat har da ikke lenger det
økonomiske ansvaret og kommunen må dekke utgiftene selv, jf. barnevernloven § 9-4. Les mer i
tolkningsuttalelse om statens ansvar for ettervern.
Når det gjelder videreføring av opphold i institusjon som ettervernstiltak, må det foretas en
vurdering av om vilkårene for ettervern er oppfylt. Departementet har lagt til grunn at det ikke vil
være i tråd med ettervernets formål at det iverksettes opptrapping av barneverntiltak etter at barnet
har nådd myndighetsalder (Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet 22. mai 2012). Et nytt
institusjonsopphold med formål om å behandle alvorlige atferdsvansker må anses som et
opptrappingstiltak. Det er derfor ikke adgang til å etablere institusjonsopphold med hjemmel i
barnevernloven §§ 1-3 annet ledd, jf. 4-26, som nytt ettervernstiltak. Les mer om dette i
tolkningsuttalelsen- Institusjonsopphold som ettervernstiltak.
27.9 Samarbeid med andre instanser
Ungdom med erfaring fra barnevernet vil ofte ha behov for hjelp fra ulike instanser. Et godt
samarbeid mellom barnevernstjenesten, NAV, helse- og/eller skolesektoren vil ofte være nødvendig
for å kunne gi helhetlig hjelp og oppfølging. For eksempel vil NAV-kontoret gi arbeidsrettet
oppfølging og eventuelt dekke ungdommens utgifter til husleie, mens barnevernstjenesten kan gi
tiltak som oppfølging av miljøarbeider, eller råd og veiledning. I mange tilfeller vil det fortsatt være
behov for at barnevernstjenesten er inne i saken selv om ungdommen mottar tiltak fra andre
tjenester. Det kan være av stor betydning at saksbehandler i barnevernstjenesten fortsatt følger opp
ungdommen. Barnevernstjenesten vil kunne tilby tiltak som ungdommen har behov for, og som ikke
andre tjenester har ansvar for. Les om samarbeid mellom barnevernstjenesten og Nav- kontoret i
veilederen: Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret
Det vil i mange tilfeller være en viktig oppgave for barnevernstjenesten å bistå med å formidle
kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også når ungdom ikke ønsker videre tiltak
fra barnevernstjenesten, og ved avslutning av ettervern, for å sikre en god overgang fra barnevernet
til andre hjelpeinstanser.
Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom
samarbeid er nødvendig for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf.
barnevernloven § 3-2. Samarbeidsplikten gjelder også når ungdom mottar ettervernstiltak. Hvis tiltak
ikke skal opprettholdes etter fylte 18 år, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen undersøke
om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. Hvis ungdommen ønsker det,
må barnevernstjenesten informere øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med
å finne frem til aktuelle tiltak. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre
tjenester i del 10.
Iverksetting av vedtak
Barneverntjenesten har ansvaret for å iverksette vedtak som er fattet av fylkesnemnda og
avgjørelser truffet av en domstol. Vedtaket eller dommen iverksettes ved at barnet plasseres eller
tiltaket som pålegges settes inn slik som fylkesnemnda eller domstolen har bestemt.
Hvis barnet ikke kan plasseres som forutsatt i vedtak eller dom, må saken fremlegges for
fylkesnemnda eller domstolen på nytt, jf. barnevernloven § 4-15 annet ledd.
174
28.1 Frist for iverksettelse av vedtak om omsorgsovertakelse
Et fylkesnemndsvedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så raskt som mulig og senest innen
seks uker, jf. barnevernloven § 4-13 første ledd. Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en
iverksettelsesplikt. Vedtaket kan iverksettes straks det er fattet. Det er ikke nødvendig å vente til
fristen for å ta ut søksmål er ute. Dette følger forutsetningsvis av forvaltningsloven § 42.
Hvis en domstol treffer avgjørelse om omsorgsovertakelse, vil dommen om omsorgsovertakelse ha
foregrepet rettskraft. Det vil si at avgjørelsen kan iverksettes straks den er avgjort. Dette følger av
tidligere rettsavgjørelser se særlig avsnitt 34 og 35). Hvis en slik dom ikke skal ha foregrepet
rettskraft, må det uttrykkelig fastsettes av retten. Fristen for iverksettelse vil også for en slik dom
være seks uker i samsvar med regelen i § 4-13.
Hvis vedtaket eller dommen ikke er iverksatt innen seksukersfristen, faller det bort. Vedtaket eller
dommen faller bort selv om årsaken for at vedtaket ikke er iverksatt, ikke kan lastes
barneverntjenesten. Dette er forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 45).
28.1.1 Fristforlengelse
I særlige tilfeller kan fylkesnemndas leder forlenge fristen, Forutsatt at barnevernstjenesten ber om
det, kan fylkesnemndas leder i særlige tilfeller forlenge fristen. Det kan for eksempel være når barnet
holdes skjult av foreldrene for å hindre iverksettelse, og barneverntjenesten ikke kjenner barnets
tilholdssted. Det må legges til grunn at fristen må forlenges før den er utløpt.
Hvis vedtaket bortfaller fordi det ikke er iverksatt innen fristen, og fristen ikke er forlenget, må saken
fremmes på nytt for fylkesnemnda hvis barnevernstjenesten mener at det skal treffes vedtak om
omsorgsovertakelse.
28.1.2 Når er vedtaket iverksatt?
Vedtaket er iverksatt når barneverntjenesten har «kontroll» over barnet selv om barnet ennå ikke er
plassert slik vedtaket forutsetter, jf. Rt. 1998 s. 1835. Et eksempel er at barnet i en overgangsperiode
bor dels hos foreldrene og dels hos fosterforeldre eller på institusjon. Se NOU 1985:18 pkt. 11.6. Et
annet eksempel er at barnet plasseres midlertidig i beredskapshjem eller på institusjon i påvente av
endelig plassering, for eksempel i fosterhjem. Et vedtak om omsorgsovertakelse anses iverksatt også i
slike tilfeller, selv om endelig plassering ikke har skjedd innen seksukersfristen. Dette ble fastslått av
Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt. 1998 s. 1835. Det samme standpunkt ble
også lagt til grunn i forarbeidene (se Ot.prp.nr. 61 (1997-1998) s. 21.)
Hvis barnet er midlertidig plassert med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25 eller 4-29
på tidspunktet for fylkesnemndas vedtak, anses vedtaket som iverksatt. Vedtaket er iverksatt når det
offentlige rent faktisk har omsorgen for barnet, selv om fylkesnemnda ikke har tatt stilling til
spørsmålet om endelig plassering. Fylkesnemndas vedtak vil i en slik situasjon ikke falle bort etter
seks uker.
28.1.3 Utvidet frist i barnebortføringssaker
Hvis et vedtak eller en dom om omsorgsovertakelse etter §§ 4-8 eller 4-12 ikke er mulig å iverksette
fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år.
Dette følger av § 4-13 annet ledd. Les om barnebortføringssaker i kapittel 49.2.
Fristforlengelsen følger direkte av loven og krever ingen beslutning fra fylkesnemnda. Det kreves
imidlertid at barneverntjenesten har igangsatt en sak om barnebortføring før det er gått seks uker
siden vedtakstidspunktet.
175
En sak om barnebortføring vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt en skriftlig søknad til
sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til en stat som ikke har
sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, anses saken om barnebortføring igangsatt ved at barnet er
registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring.
Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket ytterligere.
Barneverntjenesten må i slike tilfeller henvende seg til fylkesnemnda før ettårsfristen er gått ut,
eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse er gått ut, slik at vedtaket ikke faller bort. Det
er ingen begrensning i for hvor lenge eller hvor mange ganger fristen for iverksetting kan forlenges.
28.2 Iverksettelse av vedtak om atferdsplassering etter barnevernloven § 4-24 og
plassering begrunnet i fare for menneskehandel etter barnevernloven § 4-29
Et fylkesnemndsvedtak eller en dom om atferdstiltak etter § 4-24 og faller bort dersom det ikke er
satt i verk innen seks uker. Dette følger av § 4-25 tredje ledd. Seksukersfristen er absolutt. Det er ikke
som ved vedtak om omsorgsovertakelse adgang til å forlenge fristen.
Barneverntjenesten kan la være å sette vedtaket i verk om forholdene tilsier det. Lovens ordlyd «om
forholdene tilsier det» gir barneverntjenesten stort rom for å revurdere situasjonen og la være å
sette vedtaket ut i livet. Dersom barneverntjenesten ikke iverksetter vedtaket, skal fylkesnemnda
varsles om dette.
Tilsvarende gjelder for fylkesnemndas vedtak om plassering i institusjon grunnet fare for
menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29 sjette ledd.
28.3 Iverksettelse av vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20
Ved vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd, iverksettes vedtaket ved
at barneverntjenesten sender sakens dokumenter til Bufetat, som utsteder adopsjonsbevillingen. Se
punkt 25.6.
28.4 Fristens utgangspunkt
Iverksettelsesfristen løper fra vedtakstidspunktet, det vil si fra tidspunktet nemndsvedtaket eller
dommen er datert.
28.5 Bruk av politibistand ved fullbyrdelse av vedtak
28.5.1 Vilkår for bruk av politibistand
Hvis det er nødvendig for å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og trygge oppvekstsvilkår, kan
barnevernstjenestens leder kreve at politiet bistår ved fullbyrdelse av vedtak etter barnevernloven
§§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-17, 4-24, 4-25 annet ledd og 4-29. Dette følger av
barnevernloven § 6-8.
Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av hvilke vedtak som kan gjennomføres med bistand
fra politiet. Dette gjelder i hovedsak alle tvangsvedtak, både de vedtak som treffes av fylkesnemnda,
og de som treffes av barneverntjenesten.
Det er gjort ett unntak fra fullbyrdelse av tvangsvedtak med bistand fra politiet. Fylkesnemndas
vedtak om pålegg om hjelpetiltak etter § 4-4 kan ikke gjennomføres med politibistand. I forarbeidene
er det vist til at dette er tiltak som for å kunne fungere i størst mulig grad må skje i forståelse med
familien, og at en gjennomføring av slike tiltak derfor vil kunne føre til større skade enn hjelp hvis de
gjennomføres med tvang.
176
Adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak, omfatter også adgang til å kreve
bistand fra politiet for å bringe barnet tilbake, hvis barnet urettmessig blir flyttet eller selv rømmer
etter at vedtaket er iverksatt. Det kommer frem av forarbeidene. (Ot.prp. nr. 71 (1993-94) pkt. 3.2)
Bestemmelsen om politibistand innebærer at barneverntjenesten, i de tilfeller barnets foreldre eller
foresatte motsetter seg gjennomføring av en undersøkelse eller et tvangsvedtak, kan anmode politiet
om bistand. Politiet kan ikke nekte å yte bistand, jf. lovens ordlyd «kreve bistand».
Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel og bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller og det
er viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes. Om politibistand
er nødvendig og til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den
enkelte sak. Har barnevernstjenesten kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være
et moment som står sentralt i vurderingen.
28.5.2 Kompetanse til å beslutte politibistand
Det er bare barnevernsadministrasjonens leder som kan treffe beslutning om bruk av politibistand.
28.5.3 Gjennomføring av politibistand
Det vil være opp til politiet i det enkelte tilfellet å vurdere på hvilken måte bistanden skal gis. Det
følger av lovens forarbeider. Politibistand skal gjennomføres på en forsvarlig måte og til det beste for
barnet, jf. barnevernloven §§ 1-4 og 4-1, og barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig
for gjennomføringen av tiltaket. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet
alene. Barneverntjenesten må ha en tett dialog med politiet om hvordan de kan bistå slik at
plasseringen blir minst mulig belastende for barnet.
Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle
barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig
informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.
Politiet er selv ansvarlig for å dekke egne utgifter når de bistår barneverntjenesten etter
barnevernloven § 6-8.
28.5.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand
En avgjørelse om å kreve politibistand er ikke et enkeltvedtak. Kravene til en forsvarlig
saksbehandling tilsier imidlertid at barneverntjenestens vurderinger av nødvendigheten av å benytte
politibistand skal dokumenteres. Les mer om barnevernstjenestens dokumentasjonsplikt i kapittel 5.
28.5.5 Barnets rett til medvirkning
Barns rett til medvirkning gjelder alle faser i en barnevernssak, og skal følgelig også ivaretas i den
grad det er mulig når barnevernstjenesten vurderer om det er nødvendig å be om bistand fra politiet.
Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2
Barnevernstjenestens ansvar for å sikre helsehjelp til barn i
barnevernet
For barn og unge under 16 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret som hovedregel rett til
å samtykke til helsehjelp, og avgjøre spørsmål om medisinsk behandling og undersøkelse på barnets
vegne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Barn over 16 avgjør selv spørsmålet om
helsehjelp.
177
Hvis det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og
hvis foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan
fylkesnemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller
bringes til sykehus for å bli undersøkt. Dette følger av barnevernloven § 4-10. Det er imidlertid ikke
adgang for barnevernstjenesten til å fatte hastevedtak etter barnevernloven § 4-10. Bestemmelsen
kan derfor ikke anvendes i akuttsaker. Se Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) kapittel 4.9, hvor det fremgår at
ved akuttsituasjoner må det vurderes etter nødrettsbetraktninger. Nødrett må kunne anvendes av
både helsepersonell og barnevernstjenesten.
Barnevernstjenesten har plikt til sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres
helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Det
medfører at dersom et barn har behov for helsehjelp, og barnets foreldre ikke sørger for at barnet får
dette, har barnevernstjenesten et ansvar for at barnet kommer til undersøkelse eller medisinsk
behandling. Dette gjelder både barnets psykiske helse, somatiske helse og tannhelse.
Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6
andre ledd, § 4-8 eller 4-12 har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og
brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd. Hvis barnet har behov for helsehjelp, både psykisk-,
somatisk- eller tannhelsehjelp, har barnevernstjenesten ansvar for å sikre at barnet kommer i
kontakt med fastlegen eller tannlege, slik at helsetjenestene kan gi barnet forsvarlig helsehjelp,
Barnevernet har ikke ansvar å gi helsehjelp, eller å henvise barnet til rett helseinstans, dette ligger til
helse- og omsorgstjenestenes ansvar. Men barnevernstjenesten må sørge for at det etableres
kontakt med fastlegen/hjelpeapparat, slik at de kan henvise til riktig instans og sørge for barnet gis
forsvarlig helsehjelp.
På enkelte områder er det utviklet egne ordninger/prosesser for å sikre at barnet får hjelp fra de
nødvendige tjenestene.
29.1 Pakkeforløp – kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge
Mange barn som får hjelp fra barnevernstjenesten har utviklet, eller er i risiko for å utvikle,
atferdsproblemer og rusmiddelproblemer. For mange av ungdommene fører ikke bruk av rusmidler
til videre problemutvikling, mens andre ungdommer utvikler rusmiddelproblemer. Barn og unge som
debuterer tidlig med rus og har samtidige psykiske vansker, utgjør en spesielt sårbar og utsatt
gruppe.
På bakgrunn av dette er det utviklet et pakkeforløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og
rus hos barn og unge i barnevernet.
Barnevernstjenesten skal medvirke til at barns interesser også ivaretas av andre offentlige organer,
jf. barnevernloven § 3-2. Hvis barnevernstjenesten vurderer at et barn har behov for å kartlegge
barnets psykiske helse eventuelle rusmidddelproblemer for å vurdere om de har behov for
helsehjelp, skal de kontakte den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å kunne vurdere om
det er grunnlag for å starte pakkeforløpet må barnevernstjenesten ha tilstrekkelig informasjon om
barnet og barnets situasjon. Barnevernstjenesten vurderer å starte pakkeforløp blant annet basert på
kunnskap om barnet sett opp mot relevante risikofaktorer og bekymringstegn.
Pakkeforløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale
barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten for barn og
unge. Pakkeforløpet gir også råd til hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen
sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.
178
Se mer veiledning om pakkeforløp– kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og
unge, og hvordan barnevernstjenesten skal gå frem og vilkår for å starte pakkeforløp.
29.2 Samarbeid mellom barnevernstjenesten og psykisk helsetjenester
Det er utarbeidet rundskriv om samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester til
barnets beste .
Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter barnevernstjenesten og psykisk helsetjenesten
har for å samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og
plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt.
29.3 Helsekartlegging av barn i barnevernet
Hvis barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda eller nemnda har truffet
vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 4-12, 4-24 eller ved vedtak om frivillig plassering
etter § 4-4 sjette ledd eller § 4-26, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging.
Dette følger av barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav c som trådte i kraft 1. juni 2022.
Stortinget har også bestemt at barnevernstjenesten skal ha plikt til å be om helsekartlegging av barn i
samme målgruppe, med mindre det er åpenbart at helsekartlegging er unødvendig, jf. ny § 4-3 a i
barnevernloven. Det er imidlertid ikke bestemt når denne bestemmelsen skal tre i kraft.
Barnevernstjenesten må innhente nødvendig samtykke fra barnet eller foreldrene før de ber Bufetat
om tverrfaglig helsekartlegging. Tverrfaglig helsekartlegging skal ikke gjennomføres hvis barnet
motsetter seg det. Det gjelder uavhengig av hvem som må samtykke til kartleggingen.
Det varierer hvem som må samtykke til helsekartleggingen:
• Barn over 15 år må selv samtykke til tverrfaglig helsekartlegging
• Foreldre samtykker for barn under 15 år som er plassert etter barnevernloven § 4-4 sjette
ledd, § 4-24, § 4-25 og § 4-26.
• Barnevernstjenesten samtykker for barn under 15 år som er plassert etter barnevernloven §
4-6 andre ledd, § 4-8, § 4-9 første ledd, og § 4-12.
For at samtykket skal være gyldig, må den eller de som skal samtykke vite hva det samtykkes til. Det
innebærer at før samtykket kan gis, skal vedkommende være informert om hvilke opplysninger som
innhentes i forkant av helsekartleggingen, hvilke opplysninger som oversendes Bufetat, hvilke tester
som skal utføres, hvordan tester gjennomføres, hvem som utfører testene, at kartleggingen skal
ende opp i en kartleggingsrapport og hva rapporten skal brukes til, mv.
Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, enten helt eller delvis, også under selve
kartleggingsdagen.
Før ny § 4-3 a har trådt i kraft, kan kommunen velge om de vil be Bufetat om en tverrfaglig
helsekartlegging av barn. Barnevernstjenesten vurderer behovet ut fra informasjonen de har om
barnet og innhenter nødvendig samtykke. Når nødvendig samtykke til kartleggingen foreligger, må
barnevernstjenesten sikre at de har alle relevante opplysninger om barnet for å kunne oppnå
formålet med kartleggingen.
Opplysningene oversendes til postmottaket i Bufetat sammen med henvisnings- og
samtykkeskjemaet. Hvis kartleggingsteamet i Bufetat vurderer det som nødvendig med ytterligere
informasjon, må teamet be barnevernstjenesten innhente slik informasjon. Det er kun
179
barnevernstjenesten som kan innhente informasjon om barnet, etter reglene for dette i
barnevernsloven og forvaltningsloven.
Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på Bufdir.no.
29.3.1 Formål med tverrfaglig helsekartlegging
Det er et mål at barn og unge som flyttes ut av hjemmet skal få tilpasset hjelp og oppfølging, god
stabilitet og redusert risiko for flyttinger og brudd i plasseringer. Tverrfaglig helsekartleggingen har
som formål å skaffe barnevernet tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov for å
bidra til mer treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet.
Tverrfaglig helsekartlegging skal bidra til å identifisere hjelpe- og helsebehov hos barn som flyttes ut
av hjemmet. Formålet med tverrfaglig helsekartlegging er å skaffe barnevernet tilstrekkelig
informasjon om barnet. Tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov vil bidra til mer
treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet. Målet er at god og riktig hjelp skal
bidra til en mer stabil plassering som reduserer risikoen for utilsiktede flyttinger og brudd i
plasseringen.
Et viktig prinsipp for kartleggingstilbudet er at det skal være så skånsomt som mulig for barnet.
Retten til medvirkning og hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for vurderingene og
gjennomføringen av tverrfaglig helsekartlegging.
Del 6 Samvær
Samvær
Barn og foreldres rett til familieliv er en grunnleggende menneskerett, og det er et klart
utgangspunkt at det er best for barn å vokse opp i sin egen familie. Etter en omsorgsovertakelse er
det derfor en målsetning at barn og foreldre skal kunne gjenforenes, hvis det ikke er til skade for
barnets helse og utvikling. Etter en omsorgsovertakelser har barnevernstjenesten en plikt til aktivt å
arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes og utvikles, slik at gjenforening kan
være mulig. Samvær er viktig i den sammenheng, og skal som utgangspunkt bidra til å fremme
målsettingen om gjenforening, i den grad gjenforening er aktuelt. Og selv når gjenforening ikke er
mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet.
Formålet med samvær er å utvikle, opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.
Barnevernstjenesten må legge til rette for en samværsordning som bidrar til dette, også når målet
om å gjenforene barn og foreldre er oppgitt.
30.1 Barn og foreldre har rett til samvær
Etter et vedtak om omsorgsovertakelse har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt av
fylkesnemnda eller domstolen, rett til samvær med hverandre (barnevernloven § 4-19).
Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda eller domstolen ta stilling til hvor
ofte og hvor lenge barnet og foreldrene har rett til å møtes og være sammen. Det kan også settes
vilkår for samværet, og som regel vil dette være i form av tilsyn. Nemnda eller domstolen kan også
bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor. Les mer om sperret adresse i kapittel 11.
Hvis det foreligger sterke og spesielle grunner, kan det besluttes at samværet skal være svært
begrenset eller at det ikke skal være samvær.
180
Barnevernstjenesten kan ikke redusere eller stanse samværet, med mindre dette er helt nødvendig
for å beskytte barnet. I slike tilfeller må det så snart som mulig fremmes sak for fylkesnemnda med
begjæring om endringer i samværsordningen (se mer om dette under punkt 30.8).
Barnevernstjenesten kan utvide samværet, og legge til rette for samvær med andre enn de som er
gitt rett til samvær, hvis dette anses som barnets beste.
Selv ved langvarige omsorgsovertakelser hvor gjenforeningsmålsettingen er forlatt, skal samvær
være utgangspunktet. Å bevare familiebånd har en egenverdi, så lenge det ikke er til skade for barnet
(HR-2020-661-S).
30.2 Andre slektningers rett til samvær
Andre enn foreldrene kan kreve å få fastlagt en rett til samvær i to situasjoner. Dette er hvis andre
enn foreldrene har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen, eller hvis en
eller begge foreldrene er døde eller får fastsatt et svært begrenset samvær. Dette følger av
barnevernloven § 4-19 annet og tredje ledd.
Det første alternativet omfatter enhver som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet, mens det
andre alternativet omfatter «barnets slektninger eller andre som barnet har en nær tilknytning til».
Hva som regnes som «svært begrenset samvær» må ses i sammenheng med samværshyppighet og
samværenes lengde. Høyesterett har i en dom fra juli 2021 lagt til grunn at seks samvær i året av tre
timers varighet er svært begrenset (HR-2021-1437-A).
30.3 Det skal legges til rette for samvær med søsken
Hvis hensynet til barnet ikke taler imot det, skal det legges til rette for samvær med søsken
(barnevernloven § 4-16).
Søsken som har et familieliv med hverandre forut for en omsorgsovertakelse, har rett til å
opprettholde familiebånd også etter omsorgsovertakelsen. Dette følger blant annet av Grunnloven §
102 og av Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, slik bestemmelsen er tolket i
EMDs praksis. Søsken er imidlertid ikke gitt en ubetinget rett til samvær. For å oppfylle kravet om et
«etablert familieliv», kreves det at søsknene har bodd sammen en viss periode. Retten til samvær
etter artikkel 8 gjelder også hvis det har eksistert et faktisk familieliv over en viss tid og det foreligger
nære personlige bånd, selv om det ikke er biologiske relasjoner.
Samvær med søsken vil kunne innebære kontinuitet og bevaring av (slekts)tilhørighet. En god
søskenrelasjon kan også være en viktig beskyttelsesfaktor. Samtidig er det viktig at ingen presses til
samvær med søsken. Barnevernstjenesten skal bare legge til rette for samvær hvis hensynet til
barnet taler for det.
I noen tilfeller vil barnet fatte søsken i forbindelse med samvær med foreldrene. Hvis barnet ønsker å
se søsken oftere enn ved slike samvær, eller ønske en annen type samvær, bør det legges en plan for
dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene.
Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barnevernstjenesten skal dokumentere sine
vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt faglige anbefalinger som blant annet skal bidra til at
kontakten mellom søsken opprettholdes.
181
30.4 Barnevernstjenesten kan legge til rette for mer samvær og samvær med andre
Hvis det anses å være til barnets beste, kan barnevernstjenesten legge til rette for mer samvær enn
det som er bestemt av fylkesnemnda eller domstolen. Det kan også legges til rette for samvær med
andre enn dem som har rett til samvær. Barnevernstjenesten må kartlegge hvem i familien og andre
nærstående barnet har en trygg og støttende relasjon til, og som barnet bør ha kontakt med etter
omsorgsovertakelsen.
Barnevernstjenesten må legge vekt på barnets egen mening om hvem det ønsker kontakt med.
30.5 Samvær skal ikke utsette barnet for en urimelig belastning
Omfang og hyppighet av samvær må fastsettes etter konkrete vurderinger i den enkelte saken, sett
hen til både det beste for barnet og hensynet til målsettingen om gjenforening. Omfang og hyppighet
må være bestemt ut fra omstendighetene i hvert tilfelle, og samværsomfanget og frekvensen kan
endre seg over tid.
Høyesterett har lagt til grunn at når målet om en gjenforening ikke er lagt bort, må det fastsettes så
mye samvær som mulig uten å tilsidesette hensynet til barnets beste (HR-2021-474-A). På den annen
side skal samværsomfanget ikke fastsettes slik at barnet utsettes for urimelige belastninger, hverken
på kort eller lang sikt (HR-2021-475-A). Det er videre lagt til grunn at samværsomfanget ikke skal
legges nært opp til grensen mot det som vil utgjøre en urimelig belastning (HR-2020-1967-A). Hva
som er en urimelig belastning, må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og
balansert, og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen.
Det er mange forhold som kan ha vekt når det skal avgjøres hvor mye, og hva slags samvær det skal
være. Høyesterett har uttalt at barnets egen mening vil være helt sentral, og har i tillegg pekt på
følgende
• barnets sårbarhet og hvordan det påvirkes av kontakt med foreldrene
• barnets behov mer generelt og hvordan barnet klarer seg etter omsorgsovertakelsen
• styrken i barnets tilknytning til sine biologiske foreldre
• foreldrenes funksjon
• bakgrunnen for omsorgsovertakelsen og foreldrenes utvikling i ettertid
• kvaliteten på samværene og muligheten for å veilede foreldrene
• om det er sterk konflikt mellom biologiske foreldre og barnevernet/fosterforeldrene, og om
barna utsettes for lojalitetspress.
• om fosterforeldrene har et annet språk eller en annen kulturell bakgrunn enn de biologiske
foreldrene
• hensynet til at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet, og at samlet belastning
for fosterfamilien kan bli så stor at fosterhjemmet ikke klarer omsorgsoppgaven overfor
barnet
Hvis det foreligger sterke og spesielle grunner, kan det besluttes at samværet skal være svært
begrenset eller at det ikke skal være samvær. At barnets helse og utvikling vil ta skade av å møte
foreldrene, kan utgjøre en slik sterk og spesiell grunn.
30.6 Tilsyn under samvær
Fylkesnemnda og domstolen kan stille vilkår for samværet, som for eksempel at det skal være tilsyn
under samværene, eller at de skal foregå på et nøytralt sted. Det kan også settes som vilkår at
foreldrene ikke er ruspåvirket under samvær.
182
I henhold til Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 har barnet rett til å opprettholde personlig
forbindelse og direkte og regelmessig kontakt med begge foreldrene etter en atskillelse, med mindre
dette er i strid med barnets beste. Tilsyn er et inngrep i denne retten, og barnevernstjenesten må gi
en grundig og konkret begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med tilsyn. Begrunnelsen kan ikke
baseres på generelle betraktninger, men må være knyttet til konkrete forhold eller opplysninger i
saken. Barnet og foreldrene må få si hva de mener om behovet for tilsyn, og hvordan tilsynet kan
tilrettelegges.
Forhold som kan begrunne et behov for tilsyn kan for eksempel være at
• foreldrene har utsatt barnet for vold eller seksuelle overgrep
• fare for at foreldrene vil skade, skremme eller true barnet under samvær
• foreldrene har aktive rusproblemer eller psykiske lidelser som kan gjøre det vanskelig å
gjennomføre samvær
• fare for at foreldrene bortfører barnet under samvær
Tilsyn skal ikke være mer inngripende eller opprettholdes lenger enn nødvendig. Hvilken form
tilsynet skal ha, og hvor omfattende det skal være, må stå i forhold til den risikoen som skal avverges.
Det må gis en begrunnelse for hvorfor mindre inngripende tiltak, som veiledning av foreldrene eller
at barnet har med seg en trygghetsperson, ikke er tilstrekkelig.
30.7 Samværene må tilrettelegges slik at de får god kvalitet
Høyesterett har i en dom fra mars 2020 understreket at barnevernstjenesten, så langt det er mulig,
har en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet (HR-2020-661-S). Så lenge gjenforening er
målet, skal samvær ikke bare sikre at barnet vet hvem foreldrene er, men også bevare muligheten for
gjenforening. Dette stiller krav til samværenes hyppighet og kvalitet. Og selv når gjenforening ikke er
mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet.
Både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå en gjenforening av barn og
foreldre. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre
opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette må innebære at barnevernstjenesten kontinuerlig
følger utviklingen. Samvær og hjelpetiltak er her viktig. Så lenge gjenforening er målet, skal samvær
bygge opp om dette. Myndighetene har så langt det er mulig en plikt til å sørge for at samværene har
god kvalitet. Fungerer ikke samværene, må man prøve ut justeringer eller alternativer, som for
eksempel samvær et annet sted, eller med veiledning.
30.8 Samvær kan stanses hvis det er nødvendig for å beskytte barnet
Barnevernstjenesten kan gripe inn og stanse samvær som utsetter barnet for en urimelig belastning,
eller hvis samværet kan skade barnets helse og utvikling. Hjemmelsgrunnlaget vil være nødrett, som
gir adgang til, i nødsituasjoner, å foreta handlinger som ellers ville vært ulovlig.
Når barnevernstjenesten griper inn og stanser samvær, og det anses som uforsvarlig å gjennomføre
ytterligere samvær slik det er bestemt, må det så raskt som mulig fremmes begjæring om å stanse
samværet for fylkesnemnda.
Å stanse et pågående samvær vil være en handling. Hvis barnevernstjenesten beslutter at det heller
ikke kan være samvær i tiden frem til saken behandles i fylkesnemnda, vil dette være et enkeltvedtak
som kan påklages til statsforvalteren etter barnevernloven § 6-5 (uttalelse fra sivilombudet av 3.
september 2021).
183
30.9 Kontakt på telefon og digitale plattformer
Med mindre fylkesnemnda eller domstolen har satt begrensinger, har barn og foreldre fri adgang til å
ha kontakt over telefon og digitale plattformer. Den som har den daglige omsorgen for barnet,
fosterforeldrene eller institusjonen, kan likevel sette enkelte begrensninger for slik kontakt. De har
myndighet til å bestemme over barnet i daglige gjøremål på samme måte som om de var barnets
foreldre, sett hen til alder og modenhet. Dette gjelder også tilgang til telefon og datamaskin, og som
ledd i den daglige omsorgen kan det settes grenser for bruken av sosiale medier og nettspill (HR2020-1967-A).
Mer omfattende innskrenkninger i kontakten mellom barnet og foreldrene eller forbud mot slik
kontakt kan bare besluttes av fylkesnemnda eller domstolen.
30.10 Plan for gjennomføring av samvær og kontakt
Barnevernstjenesten bør utarbeide en samværsavtale som angir hyppighet, tid og sted og eventuelt
andre kriterier for samværet.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet og fosterforeldrene deltar i planleggingen, og tilby
foreldrene hjelp og veiledning med hensyn til gjennomføringen av samværene. Barnevernstjenesten
må legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som kan innebære at den må dekke
utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Dette må bero på en
konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes
økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig og
nødvendig at selv små utgifter dekkes av barnevernet.
30.11 Samværsordningen må evalueres og eventuelt justeres
Barnevernstjenesten «må – uavhengig av den antatte lengden på omsorgsovertakelsen – med jevne
mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning det
eventuelt kan få for samværsspørsmålet» (HR-2020-662-S). Høyesterett understreker plikten til aktivt
å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er
besluttet. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.
30.12 Hvis det er behov for å redusere samværsomfanget
Dersom barnevernstjenesten mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av
fylkesnemnda, må det fremmes sak om dette. Endring i samværsomfang kan være aktuelt dersom
barnevernstjenesten vurderer at det er nødvendig å begrense samværet eller sette inn tilsyn under
samværet.
Barnevernstjenesten må avvente fylkesnemndas vedtak før rammene for samværet kan endres.
Hvis barnevernstjenesten finner det nødvendig av hensyn til barnet stanse foreldrenes samvær før
det er behandlet av fylkesnemnda, må det gjøres under henvisning til nødrettsbetraktninger, jf.
straffeloven § 17. Se mer rom dette under punkt 30.8.
184
Del 7 Oppfølging av barn og foreldre
Oppfølging av hjelpetiltak
31.1 Løpende plikt til å følge med på foreldrene og barnets situasjon og utvikling
Når barnevernstjenesten har iverksatt hjelpetiltak overfor en familie, har den plikt til å følge opp
hvordan tiltaket fungerer. Den må følge opp barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen er tjenlig
og om tiltaket imøtekommer barnets behov, jf. barnevernloven § 4-5.
Oppfølgingen er viktig for å kvalitetssikre de hjelpetiltak som er iverksatt, og for å unngå at barn over
tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. I oppfølgingen ligger også at
barnevernstjenesten skal vurdere om det fortsatt er behov for tiltaket, eller om det er behov for
andre tiltak. Dette innebærer et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av både barnet og
foreldrene.
Hvis tiltaket ikke fører til en tilstrekkelig bedring av barnets situasjon, og det antas at heller ikke
andre hjelpetiltak vil føre til ønsket endring, må det vurderes om det skal fremmes sak om
tvangstiltak for fylkesnemnda.
Trekker en av partene sitt samtykke til tiltaket, må barnevernstjenesten avslutte tiltaket.
Hvis samtykket trekkes, selv om barnevernstjenesten mener barnet har et særlig behov for hjelp, må
barnevernstjenesten informere foreldrene, eventuelt også barnet, nøye om barnevernstjenestens
vurderinger av hjelpebehovet.
Barnevernstjenesten må forsøke å få avklart hva som er årsaken til at foreldrene ikke ønsker å
samtykke til foreslåtte tiltak. Barnevernstjenesten må vurdere om det er andre tiltak som kan
avhjelpe barnets særlige behov for hjelp, og eventuelt forsøke å innhente samtykke til iverksettelse
av dette. Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barnevernstjenesten er inne i saken, selv
om det ikke er med det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best egnet til å
avhjelpe barnets situasjon.
Hvis barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for pålegg av hjelpetiltak er oppfylt, må de vurdere å
fremme sak om dette til fylkesnemnda.
Tjenestekatalogen for hjelpetiltak gir en oversikt over tiltak fra Bufetat, og anbefalte type tiltak
kommunen bør ha tilgjengelig.
31.2 Krav om tiltaksplan når det er iverksatt hjelpetiltak
Barnevernstjenesten skal ved iverksettelse av hjelpetiltak utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan, jf.
barnevernloven § 4-5 første punktum. Planen er et viktig verktøy i oppfølgingen av hjelpetiltaket.
Planen skal gi en oversikt over hvilke tiltak som skal settes i verk, og tidsperspektiv for videre
oppfølging av tiltakene. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Barnevernloven
forutsetter at tiltaksplanen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne
premisser for vedtaket (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 34). Det bør komme frem av vedtaket at det er
utarbeidet en tiltaksplan.
Tiltaksplanen retter seg mot hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, jf. barnevernloven § 4-5. Barneog likestillingsdepartementet har utarbeidet en veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i
barnevernstjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være.
185
Tiltaksplanen skal inneholde beskrivelse av barnets situasjon, mål for hjelpetiltaket, varighet på
tiltaket, samt samarbeid og kontakt med familie. Videre skal planen beskrive delmål og tiltak
inkludert samarbeid med andre instanser og sikre evaluering av tiltakene.
31.2.1 Regelmessig evaluering av tiltaksplanen
Tiltaksplanen skal tydeliggjøre hva som er barnets særlige behov og hvordan disse skal
imøtekommes. En tiltaksplan har som regel et kortere perspektiv enn en omsorgsplan (Les om
omsorgsplan i punkt 33.3). Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig, og en evaluering hvert kvartal
bør være et minimum. Hyppigheten må etter en konkret vurdering kunne avvike fra dette ved
langvarige forebyggende tiltak hvor det kan være vanskelig å måle raske endringer, eller ved tiltak for
de eldste ungdommene (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) pkt. 2.4)).
Evalueringen skal dokumenteres, og tiltakets effekt skal være styrende for om tiltaket videreføres
eller om det er andre tiltak som kan avhjelpe situasjonen.
31.2.2 Medvirkning til tiltaksplanen
Tiltaksplanen er et selvstendig dokument. Det er ikke et krav i loven om at den skal underskrives av
foreldrene og barn over 15 år. Men barn og foreldre skal gis mulighet til å medvirke til utarbeidelsen
av tiltaksplanen. Barn skal gis mulighet til medvirkning i alle barnevernssaker, og skal som hovedregel
involveres i arbeidet med tiltaksplanen. Foreldrene bør også involveres i arbeidet med tiltaksplanen,
slik at deres innspill og synspunkter blir tatt hensyn til. Dette følger av barnevernloven § 1-7, som gir
barnevernstjenesten en plikt til, så langt det er mulig, å samarbeid med barn og foreldrene.
Det er vesentlig at barnet også tar del i evalueringen av hjelpetiltaket og det videre arbeidet med
tiltaksplanen. Det er viktig at barnevernstjenesten sikrer barnets medvirkning i utarbeidelse og
endringer av tiltaksplanen. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi
uttrykk for sine synspunkter, jf. barnevernloven § 1-6. Les mer om barnets rett til å medvirke i
kapittel 2.4.2.
31.3 Bruk av tolk ved oppfølging av hjelpetiltak
For at hjelpetiltaket skal kunne følges opp etter sin hensikt, er det viktig at foreldrene forstår den
informasjonen de mottar. Det må derfor alltid vurderes om det er nødvendig med tolk. Se mer om
barnevernstjenestens bruk av tolk i kapittel 10.
31.4 Bruk av individuell plan når barnet mottar hjelpetiltak
Hvis barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, har barnet rett til å få
utarbeidet en individuell plan. Barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med andre offentlige
instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet, jf.
barnevernloven § 3-2a. Les mer om individuell plan i kapittel 37.
31.5 Barnets rett til tillitsperson
Barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, har rett til å ha med seg en person som
barnet har særlig tillit til i kontakten med barnevernet. Det følger av barnevernloven § 1-6 fjerde
punktum. Barnevernstjenesten kan også i andre tilfeller enn ved omsorgsovertakelser la barnet ha
med seg en tillitsperson. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med
foreldrene. Les mer om barnets rett til tillitsperson i kapittel 33 om oppfølging av
omsorgsovertakelse.
186
31.6 Barnevernstjenestens beslutningskompetanse når et barn mottar hjelpetiltak
Når det er iverksatt hjelpetiltak i hjemmet, og barnet fremdeles er under sine foreldres omsorg, er
det foreldrene som har beslutningskompetansen og den daglige omsorgen av barnet. Alle avgjørelser
på vegne av barnet ligger til foreldrene.
Hvis barnet bor i fosterhjem eller på institusjon som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-
4, vil fortsatt foreldrene ha foreldreansvaret og beslutningskompetansen på vegne av barnet. Men
fosterhjemmet eller institusjonen ivareta den daglige omsorgen på vegne av foreldrene.
Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor kan dermed avgjøre spørsmål som gjelder
utøvelsen av den daglige omsorgen. Det innebærer både rett og plikt til å sette nødvendige grenser
for å ivareta fosterbarnet eller den enkelte beboer. Fosterforeldrene eller institusjonen må i kraft av
sitt omsorgsansvar sette de begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet, adgang til bruk av
elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre, som gode og forsvarlige omsorgspersoner
ellers ville ha gjort. Fosterforeldrenes og institusjonens adgang til å begrense disse rettighetene vil
blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften
om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.
Oppfølging av akuttiltak – midlertidig omsorgsovertakelse
Barnevernstjenesten har plikt til å følge opp hvordan iverksatte akuttiltak fungerer for familien. De
må følge opp barnet og barnets omsorgssituasjon og utvikling, og har også et ansvar for oppfølging
av foreldrene. Det er utgitt en veileder for oppfølging av foreldre med barn eller ungdom som bor i
fosterhjem eller institusjon. Veilederen gir først og fremst råd om hvordan langvarige plasseringer
bør følges opp, men kan også være nyttig i forbindelse med midlertidige plasseringer.
Barnevernloven gir hjemmel til å fatte ulike typer midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, som vedtak
etter § 4-6 første ledd, § 4-6 andre ledd og § 4-9 første ledd. Dette kapittelet omhandler
barnevernstjenestens oppfølging av tiltakene som iverksettes etter slike vedtak.
Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter midlertidig vedtak om opphold på
institusjon på grunn av alvorlig atferdsvansker, er omtalt i kapittel 34 om oppfølging av
atferdsplasseringer og oppfølging av barn som bor på institusjon 36.
Les for øvrig mer om de generelle vilkårene for akuttvedtak i kapittel 21.
Det er viktig at barn og foreldre følges tett opp etter at det er fattet akuttvedtak. Et slikt vedtak er
inngripende for både foreldre og barn, og vil kunne oppleves svært dramatisk. Det er derfor særlig
viktig at barnevernstjenesten følger opp både barnet og foreldrene i denne situasjonen. En tett og
riktig oppfølging og veiledning kan bidra til at barnet kan flytte hjem.
32.1 Løpende plikt til å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling
Etter at akuttvedtak er iverksatt, har barnevernstjenesten en plikt til å løpende følge med på barnets
omsorgssituasjon og utvikling. Dette følger av barnevernloven § 4-6 siste ledd, og etter § 4-9 femte
ledd.
Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for
barnet, eller om tiltaket skal opphøre hvis den akutte situasjonen ikke lenger er til stede. Vurderinger
av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølging av barnet i
det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurdering av nye barnevernstiltak.
187
Oppfølgingsplikten innebærer at barnevernstjenesten må innhente informasjon fra
beredskapsforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert, og fra andre aktører som er involvert
i barnets liv. Barnevernstjenesten må så lenge plasseringen varer være i tett dialog med
beredskapshjemmet eller institusjonspersonalet for å få fortløpende informasjon om barnets
situasjon og behov. Dette er svært viktig for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sitt
oppfølgingsansvar.
Barnevernstjenesten må også være i tett dialog med barnet for å høre hvordan det går og ellers bli
oppdatert på hvordan barnet opplever sin hverdag på institusjonen eller i beredskapshjemmet. Det
er viktig at barnets rett til å medvirke blir ivaretatt på en god måte. Les mer om barnets rett til
medvirkning i kapittel 2.4.2.
32.2 Løpende plikt til å følge med på foreldrenes situasjon
Etter at det er fattet midlertidig vedtak om plassering, har barnevernstjenesten også plikt til å
løpende følge med på foreldrenes situasjon. Dette følger av barnevernloven § 4-6 sjette ledd og § 4-9
femte ledd. Barnevernstjenesten skal kort tid etter plasseringen, kontakte foreldrene med tilbud om
veiledning og oppfølging. Dette gjelder også selv om foreldrene har formidlet at de ikke ønsker slik
kontakt. Noen ganger kan foreldrene trenge litt tid før de ønsker kontakt med og oppfølging fra
barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten etter litt tid kontakter foreldrene på
ny for å høre om de har ombestemt seg.
I den første kontakten med foreldrene er det viktig at barnevernstjenesten gir informasjon om
vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har.
Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet
har det, og også snakke med dem om gjennomføring av eventuelle samvær og hva slags veiledning
og oppfølging som kan være aktuelt. Det er også viktig å snakke med foreldrene om hvordan barnets
etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn kan ivaretas på hensiktsmessig måte.
32.2.1 Bruk av tolk ved oppfølging av akuttvedtak
For at barnevernstjenesten skal kunne følge opp foreldrene etter et akuttvedtak, er det er viktig at
foreldrene forstår den informasjonens om blir gitt dem av barnevernstjenesten. Det må derfor alltid
vurderes om det er nødvendig med tolk. Se mer om barnevernstjenestens bruk av tolk i punkt 10.
32.2.2 Formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser
Hvis foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen, formidle kontakt
med øvrige hjelpeinstanser, jf. barnevernloven § 4-6 sjette ledd. Aktuelle hjelpeinstanser kan for
eksempel være familievernkontor, kommunale helse- og omsorgstjenester, NAV eller Husbanken.
Oppfølgingen av foreldrene er en selvstendig plikt for barnevernstjenesten, men det vil også være en
nødvendig del av oppfølgingsansvaret overfor barnet. Oppfølging av foreldrene kan i seg selv hjelpe
barnet ved at det vet at foreldrene blir ivaretatt. God oppfølging og veiledning av foreldrene, kan
videre føre til at grunnlaget for akuttplasseringen faller bort og følgelig til at barn og foreldre kan
gjenforenes. Barnevernstjenesten må også jobbe for å finne varige plasseringsalternativer hvis det
viser seg at det blir nødvendig for barnet. Det medfører også at barnevernstjenesten må jobbe for at
barnet ikke blir boende lenger enn nødvendig på akuttinstitusjonen eller i beredskapshjemmet.
Barnevernstjenesten må i akuttperioden jobbe aktivt for å opprettholde et godt samarbeid med både
barn og foreldrene, jf. barnevernloven § 1-7. Les mer om samarbeidsplikten i 2.4.4.
188
32.3 Barnevernstjenestens beslutningskompetanse
32.4 Mottak av barnetrygd
Etter at det er fattet vedtak om midlertidig plassering, har institusjonen eller beredskapsforeldrene
rett til å motta barnetrygden så lenge barnet bor der. Foreldrene mister da denne økonomiske
støtten. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør
barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan
melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet
tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd. Les mer om dette i kapittel
12.7.4.
32.4.1 Omsorgsansvar og den daglige omsorg
Akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet er ikke definert eller regulert som en
«omsorgsovertakelse». Dette innebærer at de bestemmelsene i barnevernloven som regulerer
barnevernstjenestens ansvar etter en omsorgsovertakelse, ikke kommer direkte til anvendelse ved
akuttvedtak. Når det er fattet midlertidig vedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd eller § 4-9
første ledd, har barnevernstjenesten likevel den midlertidige omsorgen for barnet.
Barnevernstjenestens ansvar ved akuttplasseringer er i stedet særskilt regulert i barnevernloven og i
enkelte andre lover.
Barnevernstjenesten må for eksempel samtykke til at et barn som er akuttplassert tas med ut av
landet, jf. barnevernloven § 4-31.
Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar etter barnevernloven § 4-6 sjette ledd tilsvarer i all
hovedsak barnevernstjenestens oppfølgingsansvar etter en omsorgsovertakelse.
Etter et akuttvedtak utøver beredskapsforeldrene eller institusjonen den daglige omsorgen for
barnet på vegne av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene
eller institusjonen der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige
omsorgen, jf. barnevernloven § 4-18 første ledd. Beredskapsforeldrene eller institusjonen kan ikke
utøve omsorgsansvaret i strid med føringer fra barnevernstjenesten. Det er derfor nødvendig at det
er tett dialog mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet/institusjonen.
32.4.2 Særlig om barnets økonomiske forhold
Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9.
Barnevernstjenesten, beredskapsforeldre eller institusjon har ikke adgang til å disponere over
barnets økonomiske midler. Hvem som kan handle på mindreåriges vegne i økonomiske forhold,
finner man blant annet regler om i vergemålsloven. Etter en akuttplassering er det fremdeles
foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Har ingen
foreldreansvar for den mindreårige eller barnet er uten fungerende verge, må det oppnevnes verge.
Hvis barnet er uten fungerende verge, skal statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge, jf.
vergemålsloven § 16. Dette kan være aktuelt i saker der det ikke er mulig å oppnå kontakt med
foreldrene, eller det av andre grunner ikke er mulig å oppnå et samarbeid til beste for barnet.
Vergen har ansvar for å fatte de avgjørelser som ligger til foreldreansvaret, jf. vergemålsloven § 17
andre ledd.
Det er vergen som styrer barnets økonomiske midler. Hvis barnets formue er større enn to ganger
folketrygdens grunnbeløp (G), er det statsforvalteren som styrer den umyndige sine midler. Det
følger av vergemålsloven §§ 48 og 49. Dette innebærer at barnevernstjenesten må trekke inn
foreldrene (vergen) når det gjelder forvaltning av barnets formue, og andre avgjørelser av økonomisk
189
betydning for barnet. Et eksempel på en slik avgjørelse er at den mindreårige ikke kan opprette en
bankkonto i eget navn uten samtykke fra foreldre med foreldreansvar eller oppnevnt verge.
Det finnes unntak fra hovedregelen om at mindreårige ikke har rådighet over egne midler. Den
umyndige har selv rådighet over egne midler han/hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter
fylte 15 år. Det følger av vergemålsloven § 12. Beredskapsforeldrene kan på vegne av
barnevernstjenesten kunne bekrefte barnets rett til bankkonto og betalingskort for slike midler.
32.4.3 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang
Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegangen for barn som har flyttet ut av hjemmet etter et
midlertidig vedtak, er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og lov om frittståande skolar
(friskolelova) § 7-7. Hovedregelen er at barnevernstjenesten kan ta beslutninger på vegne av barnet.
Dette gjelder også etter akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd og vedtak om
flytteforbud etter § 4-8.
Barnevernstjenesten kan blant annet samtykke til spesialundervisning, søke om en annen offentlig
skole enn nærskolen og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. Det er videre barnevernstjenesten
som tar beslutninger og opptrer på vegne av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den
daglige oppfølgingen av barnet. Du kan lese mer om avgjørelser knyttet til skolespørsmål etter
midlertidige vedtak i retningslinjer fra utdanningsdirektoratet
https://www.udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/Laringsmiljo/udir-2-2016/
32.4.4 Særlig om samtykke til helsehjelp på vegne av barnet
Hvis barnevernstjenesten har fattet vedtak om midlertidig plassering av et barn under 16 år med
hjemmel i barnevernloven § 4-6 andre ledd, har den rett til å samtykke til helsehjelp for barnet, jf.
pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd.
Les mer om barnevernets ansvar for å sikre barn i barnevernet helsehjelp i kapittel 29.
32.5 Barnets rett til tillitsperson
Barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, har rett til å ha med seg en person som
barnet har særlig tillit til i kontakten med barnevernet. Det følger av barnevernloven § 1-6 fjerde
punktum. Barnevernstjenesten kan også i andre tilfeller enn ved omsorgsovertakelser la barnet ha
med seg en tillitsperson. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med
foreldrene. Les mer om barnets rett til tillitsperson i kapittel 33.1.4.
Oppfølging av omsorgsovertakelse
33.1 Oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse
Barn har i utgangspunktet rett til å få omsorg i sin familie. Menneskerettighetene pålegger statene
en forpliktelse til å legge til rette for at barn kan vokse opp med sine foreldre. Dette følger både av
FNs barnekonvensjon og Menneskerettskonvensjonen, og har kommet til uttrykk i Grunnloven § 104
tredje ledd som sier at staten skal legge til rette for barnets utvikling, «fortrinnsvis i egen familie».
EMD har gjentatte ganger slått fast at omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal være midlertidig og
at gjenforening mellom barn og foreldre skal være et overordnet målet etter en omsorgsovertakelse.
Gjenforeningsmålet er nært knyttet til retten til familieliv, og er ansett å følge av
nødvendighetskravet i EMK artikkel 8 nr. 2. Staten plikter å beskytte familielivet også etter en
omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten må derfor som den klare hovedregelen jobbe for at barnet
skal tilbakeføres til sine foreldre etter en omsorgsovertakelse (Prop. 169 L (2016-2017) s. 65 og Prop.
133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.1). Les mer om plikten til å vurdere å oppheve vedtak om
190
omsorgsovertakelse i punkt 33.4. Hensynet til målet om gjenforening må likevel avveies mot
hensynet til barnets beste og behov for beskyttelse.
33.1.1 Løpende plikt til å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling
Barn som er under barnevernstjenestens omsorg og bor i fosterhjem eller institusjon har krav på en
løpende og helhetlig oppfølging fra barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten skal sikre barnet en
stabil og god omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med
endringer i tiltaket, eller om barnet har behov for andre eller flere tiltak, jf. barnevernloven § 4-16.
Vurderinger av endringer kan gjelde blant annet
• boforhold
• gjennomføring av samvær, slik som samværsomfang og tilrettelegging for samvær med
søsken. Les mer om samvær i kapittel 30.
• oppfølgingen av barnet i det daglige
• kontakt med andre tjenester
Barnevernstjenesten må arbeide systematisk og ha rutiner for hvordan de skal følge opp både barn
og foreldre. En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om plasseringstiltaket fungerer etter sitt
formål. Her vil omsorgsplanen være et sentralt verktøy. Se punkt 33.3.
En del av oppfølgingen vil også være å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige
bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte.
33.1.2 Bruk av individuell plan ved omsorgsplasseringer
Hvis barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, har det rett til å få
utarbeidet en individuell plan. Barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med andre offentlige
instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet, jf.
barnevernloven § 3-2a. Les mer om individuell plan i kapittel 37.
33.1.3 Barnets rett til medvirkning
Barn skal gis mulighet til medvirkning i alle barnevernssaker, og skal som hovedregel involveres i
arbeidet med omsorgsplanen. Foreldrene bør også involveres i arbeidet med omsorgsplanen, slik at
deres innspill og synspunkter blir tatt hensyn til. Det følger av barnevernloven § 1-7 at
barnevernstjenesten har en plikt til, så langt det er mulig, å samarbeid med barn og foreldrene.
Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er helt sentralt for å sikre god oppfølging av barnet. Ved å
la barnet få uttrykke sin mening, får man frem barnets perspektiv i saken, og dette er viktig for å
finne ut hva som er barnets beste. Det vil gjelder også ved utarbeidelsen av omsorgsplanen.
Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.
33.1.4 Barnets rett til tillitsperson
Barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, har rett til å ha med seg en person som
barnet har særlig tillit til i kontakten med barnevernet. Det følger av barnevernloven § 1-6 fjerde
punktum. Departementet har utarbeidet forskrift om medvirkning og tillitsperson som utdyper
bestemmelsen innhold. Barnevernstjenesten kan også i andre tilfeller enn ved omsorgsovertakelser
la barnet ha med seg en tillitsperson. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd
med foreldrene. Formålet med en tillitsperson er å styrke barnets medvirkning, og gi barnet en
trygghet slik at han eller hun lettere kan gi uttrykk for sine synspunkter i egen barnevernssak, jf.
forskrift om medvirkning og tillitsperson § 8. En tillitsperson skal bidra til en styrking av barnets rett
til medvirkning, og først og frem være en støtteperson for barnet (Prop. 106 L (2012-2013),
merknader til § 4-1 andre ledd, kapittel 31).
191
Barnevernstjenesten skal så tidlig som mulig informere barnet om adgangen til å ha tillitsperson, og
hvilken rolle tillitspersonen har. Barnet kan selv velge hvem tillitspersonen skal være.
Barnevernstjenesten skal tilrettelegge for at tillitspersonen er til stede i de møtene barnet ønsker å
ha tillitspersonen med seg. Barnevernstjenesten skal dokumentere om barnet er informert om denne
muligheten og om barnet ønsker å ha med seg en tillitsperson, jf. forskrift om medvirkning og
tillitsperson § 12 andre ledd.
Det er ikke barnevernstjenestens oppgave eller ansvar å finne en tillitsperson for barnet, og
barnevernstjenesten skal heller ikke formelt godkjenne denne personen. (Prop. 106 L (2012-2013),
kapittel 18, s. 133). Det stilles likevel noen krav til valg av tillitsperson som barnevernstjenesten har
ansvar for å følge opp. Tillitspersonen må være over 18 år. Tillitspersonen kan ikke være foreldre som
er fratatt omsorgen eller være personer som vil kunne skade barnets interesser, eller anses som
uegnet til rollen, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 10, jf. 12 første ledd.
Barnevernstjenesten skal kontakte den barnet ønsker som tillitsperson og informere om barnets
ønske, og om vilkårene rundt ordningen. Barnevernstjenesten skal samarbeide med tillitspersonen
og legge til rette for at vedkommende kan utøve rollen sin. Dette innebærer ikke at tillitspersonen
ansettes, administreres av barnevernstjenesten eller mottar økonomisk kompensasjon, jf. forskrift
om medvirkning og tillitsperson § 12 tredje ledd. Tillitspersonen skal ikke ha noen plikter eller
rettigheter utover det å være en støtte for barnet. Tillitspersonen skal underskrive taushetserklæring
og fremvise politiattest, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 13 og 14.
33.2 Oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse
33.2.1 Løpende plikt til å følge med på foreldrenes situasjon
Når hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene
kan få tilbake omsorgen for barnet (barnevernloven § 4-16). Dette forutsetter at
barnevernstjenesten, i tråd med fylkesnemndas vedtak, legger til rette for at barn og foreldre kan
opprettholde og utvikle relasjonen med hverandre. Samvær mellom barn og foreldre vil i den
forbindelse ha stor betydning. Les mer om samvær i kapittel 30.
Premissene i fylkesnemndas vedtak og særlige forhold hos barnet og foreldrene er sentralt i
vurderingen av hvor aktivt barnevernstjenesten skal arbeide for tilbakeføring.
Barnevernstjenesten må arbeide systematisk og ha rutiner for hvordan de skal følge opp og foreldre.
Oppfølgingen av foreldrene må ta utgangspunkt i barnets omsorgsplan. Les mer om omsorgsplaner i
punkt 33.3.
Barnevernstjenestens ansvar er nærmere beskrevet i veilederen Oppfølging av foreldre med
barn/ungdom plassert i fosterhjem eller institusjon fra Barne- og likestillingsdepartementet.
En vesentlig del av oppfølgingsansvaret innebærer å følge med på hvordan barnet har det i
fosterhjemmet eller i institusjonen. Det er også en del av oppfølgingsansvaret å følge med på om
omsorgsforholdene hos foreldrene har endret seg.
Barnevernstjenesten plikter å sikre at barnet har det trygt og godt under plasseringen. Det innebærer
blant annet at barnets behov for stabilitet og ro blir ivaretatt.
33.2.2 Tilby veiledning og oppfølging til foreldrene
Barnevernstjenesten skal snarlig etter omsorgsovertakelsen tilby veiledning og oppfølging, enten
direkte, eller ved at de formidler kontakt med andre hjelpeinstanser.
192
Oppfølgingen av foreldrene er en selvstendig plikt for barnevernstjenesten, men det vil også være en
nødvendig del av oppfølgingsansvaret overfor barnet. Oppfølging av foreldrene kan i seg selv hjelpe
barnet ved at barnet vet at foreldrene blir ivaretatt. God oppfølging og veiledning av foreldrene, kan
føre til at grunnlaget for omsorgsovertakelsen bortfaller og at barn og foreldre kan gjenforenes.
Hva som skal være formålet med oppfølgingen av foreldrene må vurderes konkret i den enkelte sak,
og hensynet til barnets beste skal være avgjørende. Sentralt for vurderingen vil være fylkesnemndas
vedtak, herunder den antatte varigheten av vedtaket, samværshyppighet og særlige forhold hos
barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten må fortløpende følge med på barnet og foreldrenes
situasjon og vurdere formålet med oppfølgingen. I noen saker vil formålet være at foreldrene skal få
omsorgen for barnet tilbake. I andre saker, hvor fylkesnemnda eller domstolen har lagt til grunn at
omsorgsovertakelsen blir langvarig, kan oppfølgingen være å legge forholdene til rette for at samvær
kan gjennomføres på en god måte eller å veilede foreldrene i den nye rollen. Barnevernstjenesten
må også i disse sakene følge fortløpende med på barnet og foreldrenes situasjon og vurdere om det
kan være aktuelt å øke samværsomfanget, eller om det aktivt skal legges til rette for at barnet kan
tilbakeføres.
33.2.3 Formidle kontakt med familievernet og øvrige hjelpeinstanser
Hvis foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen, formidle kontakt
med øvrige hjelpeinstanser, jf. barnevernloven § 4-16 femte punktum. Barnevernstjenesten skal
være en pådriver for andre tjenester slik at barnet får de tjenestene som er nødvendige for at det
skal få et riktig, helhetlig og koordinert tilbud. Har barnet behov for helsehjelp, skal
barnevernstjenesten be aktuell helsetjeneste om dette. Barnevernstjenesten kan samtykke til
helsehjelp når barnet et under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd.
Andre aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernkontor, NAV eller Husbanken.
Familievernet kan gi støtte og oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse. De har et særskilt
ansvar for å tilby hjelp til foreldre i en slik situasjon. Familievernet kan tilby foreldrene hjelp til å
håndtere den nye livssituasjonen og utvikle foreldreferdigheter med tanke på mulig fremtidig
omsorgsrolle. Familievernet kan også tilby veiledning i forbindelse med samvær.
Barnevernstjenesten skal sikre at foreldre får informasjon om dette tilbudet.
Mange foreldre synes det er vanskelig å samarbeide med barnevernet etter en omsorgsovertakelse,
noe som gjør det særlig viktig at barnevernstjenesten formidler kontakt med øvrige hjelpeinstanser.
33.2.4 Bruk av tolk ved oppfølging av omsorgsovertakelse
For å kunne følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse er det viktig at foreldrene forstår den
informasjonens om blir gitt dem av barnevernstjenesten. Det må derfor alltid vurderes om det er
nødvendig med tolk. Se mer om barnevernstjenestens bruk av tolk i saksbehandlingsrundskrivet
kapittel 10.
33.3 Omsorgsplan
33.3.1 Plan som skal foreligge ved omsorgsovertakelsen
Hvis barnevernstjenesten tar over omsorgen for et barn, skal det utarbeides en omsorgsplan.
Omsorgsplanen skal beskrive barnets fremtidige omsorgssituasjon, hvor barnet skal bo og vokse opp
og samvær og kontakt med sin familie, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Oppfølgingen av
foreldrene skal ta utgangspunkt i omsorgsplanen. Departementet har utarbeidet en veileder for
tiltaksplaner og omsorgsplaner.
193
Allerede ved omsorgsovertakelsen skal barnevernstjenesten vedta en foreløpig plan for barnets
omsorgssituasjon. Det følger av barnevernloven § 4-15 tredje ledd første punktum. Omsorgsplanen
skal inneholde forutsetninger for tilbakeføring til hjemmet. Ettersom omsorgsovertakelser som
utgangspunktet er midlertidige, må det forventes at den foreløpige omsorgsplanen, så langt det er
mulig, klargjør hvilke endringer som må skje i foreldrenes omsorgsutøvelse og/eller livssituasjon før
barnet kan tilbakeføres.
33.3.2 Plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon
Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barnevernstjenesten vedta en plan for barnets
framtidige omsorgssituasjon med et langsiktig perspektiv, som ikke skal endres uten at
forutsetningene for den er falt bort, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd andre punktum.
Omsorgsplanen skal bidra til å legge et grunnlag for forutsigbarhet, klarere retning og kontinuitet i
arbeidet med plasseringen og bidra til å skape dialog og tydelighet mellom de involverte. Planen må
ta utgangspunkt i fylkesnemndsvedtaket/dommen, og i første rekke redegjøre for tidsperspektivene
for omsorgsovertakelsen og plasseringen; det vil blant annet si om gjenforeningsmålsettingen oppgis
og det tas sikte på en langvarig plassering eller om det skal legges til rette for at barnet kan
tilbakeføres foreldrene. Les mer om gjenforeningsmålsettingen i punkt 33.4.2.
En omsorgsplan er ikke et enkeltvedtak. Den er ikke bindende eller bestemmende utover de
føringene som framkommer av fylkesnemndas vedtak. Omsorgsplanen kan derfor ikke påklages eller
overprøves. Statsforvalteren har imidlertid ansvar som tilsynsmyndighet med å føre kontroll med at
barnevernstjenesten utarbeider omsorgsplaner for barnet. Det er opp til statsforvalteren å avgjøre
hvordan kontrollen skal foregå. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006)).
Barn som er under barnevernstjenestens omsorg, vil ofte ha særlige behov som må imøtekommes
gjennom systematisk innsats. Omsorgsplanen skal tydeliggjøre om barnet har særlige behov som skal
følges opp. Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet en egen veileder for tiltaksplaner og
omsorgsplaner i barnevernstjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være.
Fordi omsorgsplanens funksjon er overordnet og langsiktig, vil barna ofte trenge en arbeidsplan som
tydeliggjør hvordan deres særlige behov skal ivaretas i ulike livsfaser og ved endringer i livssituasjon
for øvrig. Arbeidsplanen kan være viktig for å konkretisere og styre barnevernstjenestens oppfølging
av barnet. En arbeidsplan bør knyttes opp til omsorgsplanen og legges ved denne. Fosterforeldrene
eller institusjonen bør sammen med barnet og foreldrene trekkes aktivt med og ha innflytelse på
innholdet i kortsiktige og langsiktige tiltak.
For barn som flytter i fosterhjem er det fosterhjemsavtalen og eventuelle vedlegg som skal ivareta
hvordan barnets behov skal dekkes og følges opp. Der det likevel fattes vedtak om hjelpetiltak etter
barnevernloven § 4-4 etter en søknad fra fosterbarnet eller foreldrene, skal det utarbeides en
tiltaksplan. Les mer om tiltaksplan i kapittelet om oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 31.
33.3.3 Vurdering av videre tiltak i god tid før barnet blir myndig
I god tid før barnet fyller 18 år, skal barnevernstjenesten i samarbeid med barnet vurdere om
fosterhjemsoppholdet skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18
år. Hvis barnet samtykker, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf.
barnevernloven § 4-15 fjerde ledd. Planen kan inneholde en vurdering av barnets aktuelle situasjon,
barnets ønsker for fremtiden, barnevernsfaglige vurderinger av hva barnet har behov for, og de
planlagte tiltakene etter fylte 18 år. Les mer om ettervern i kapittel 27.
194
33.4 Vurdere opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse
33.4.1 Plikt til jevnlig å vurdere tilbakeføring til hjemmet
Ettersom omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal være midlertidig, må barnevernstjenesten som
hovedregel jevnlig vurdere om barnet skal tilbakeføres til hjemmet.
Plikten til å legge til rette for en tilbakeføring må likevel ikke gå på bekostning av barnets behov for
beskyttelse. Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for
beskyttelse må foretas ut fra de retningslinjer som er gitt av EMD og Høyesterett.
33.4.2 Gjenforeningsmålsettingen
Målet om gjenforening gjelder helt frem til fylkesnemnda eller domstolen, på bakgrunn av en grundig
og konkret vurdering, legger til grunn at plasseringen blir langvarig. I henhold til praksis fra EMD og
Høyesterett er det tre forhold som kan gi grunn til å forlate gjenforeningsmålsettingen:
• hvis foreldrene er særlig uegnet
• foreldrene kan ikke kreve en gjenforening hvis dette kan skade barnets helse og utvikling
• gjenforeningen kan i tillegg være utelukket dersom det har gått betydelig tid siden
omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til
gjenforeningen.
(HR-2020-661-S, avsnitt 129 med henvisning til EMDs avgjørelse i Strand Lobben m.fl. mot Norge
(2019) avsnitt 207-208)
33.4.3 Bare fylkesnemnda kan oppheve vedtak om omsorgsovertakelse
Etter barnevernloven § 4-21 skal fylkesnemnda oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er
overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten kan ikke
selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må forelegge spørsmålet for fylkesnemnda
også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at omsorgen skal tilbakeføres. Før et vedtak
om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg.
33.4.4 Vurdere tilbakeføring opp mot barnets behov
Et sentralt spørsmål i en vurdering av tilbakeføring, er om foreldrenes omsorgsevner har endret seg
etter omsorgsovertakelsen, slik at foreldrene har blitt i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg.
Omsorgsevnen må vurderes opp mot barnets omsorgsbehov.
I vurderingen av vilkåret forsvarlig omsorg, skal det foretas en samlet vurdering av foreldrenes evne
til å ivareta grunnleggende materielle behov slik som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging av
skole og fritid (Prop. 133 L (2020-2021). Det må også se hen til foreldrenes emosjonelle kompetanse,
om de kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det må gjøres en nåtids- og
en fremtidsvurdering. Hva som er forsvarlig omsorg, må vurderes ut fra hva det enkelte barn har
behov for. Hvis barnet har særlig omsorgsbehov, vil ikke alminnelig omsorgskompetanse
nødvendigvis være tilstrekkelig. Det må også vurderes om foreldrenes bedrede omsorgsevner er
tilstrekkelig stabilisert. I denne vurderingen må det tas i betraktning om eventuelle hjelpetiltak kan
avhjelpe situasjonen og om foreldrene er villige til å benytte seg av slike.
Hvis barnet vurderes som særlig sårbart, vil det kreves tilsvarende mer med hensyn til foreldrenes
omsorgsevner. I slike tilfeller må det beskrives og dokumenteres hva barnets særlige sårbarhet
konkret består av, og hva dette har å si for den omsorgen det har behov for.
Vilkåret om at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg,
innebærer at det må mer til enn vanlig sannsynlighetsovervekt. I forarbeidene fremgår det at det må
kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring.
195
Bakgrunnen for at dette er å unngå at barnet risikerer en ny plassering utenfor hjemmet kort tid
etter tilbakeføringen (Ot. prop 69 (2008-2009) s. 82 og Prop. 133 (2020-2021)).
Selv om det er overveidende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må det likevel
vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring kan få for barnet. Hvis barnet har fått en slik
tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige
problemer for barnet å bli flyttet, skal vedtaket likevel ikke oppheves. I denne vurderingen må det
blant annet tas hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder
og hvor lenge det har bodd i fosterhjemmet. Samtidig er ikke en trygg og god tilknytning til
fosterhjemmet en tilstrekkelig grunn til at tilbakeføring ikke kan skje. Vilkåret «alvorlige problemer»
peker mot alvorlige vansker over tid, og noe som klart overstiger den uro og bekymring som de fleste
barn vil føle ved skifte av omsorgsbase (HR-2020-1788-A).
Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon og tilknytningen til
fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og hvor god kontakt det
har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også foreldrenes
omsorgsevner kan tillegges vekt. Jo bedre deres omsorgsevne er, jo bedre vil de være i stand til å
håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring. Også foreldrene evne og vilje til å
samarbeide med fosterforeldrene og barnevernet ved en tilbakeføring vil være viktig.
33.4.5 Barnevernstjenesten kan ikke avvise en begjæring om tilbakeføring
Partene kan bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av fylkesnemnda hvis det har gått
mer enn 12 måneder siden saken ble behandlet av fylkesnemnda eller domstolene. Det kommer
frem av barnevernloven § 4-21 andre ledd. Denne sperrefristen begynner å løpe fra tidspunktet hvor
det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse. Dette betyr imidlertid ikke at fylkesnemnda ikke
kan ta en sak til behandling før det har gått 12 måneder. Hvis det foreligger nye opplysninger, kan
det tilsi at saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barnevernstjenesten ikke kan avvise en
begjæring om å fremme sak om tilbakeføring ved å vise til at det er mindre enn ett år siden saken sist
ble avgjort. I slike tilfeller må barnevernstjenesten legge frem saken for fylkesnemnda når partene
krever det.
33.4.5.1 Begrensning i retten til å kreve opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse
En viktig begrensning i retten til å kreve opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av §
4-21 andre ledd siste punktum. Hvis et krav om tilbakeføring har vært avvist av fylkesnemnda eller
retten fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det kan føre til
alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, kan ny behandling kreves hvis det dokumenteres at det
har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon. Slike vesentlige endringer i barnets situasjon
kan både være knyttet til barnets forhold til fosterforeldrene, og til foreldrene. Endringer i
foreldrenes situasjon, for eksempel deres omsorgsevne, vil i disse tilfellene ikke ha selvstendig
betydning.
Adgangen til ny prøving er imidlertid ikke begrenset til de situasjoner hvor det har skjedd vesentlige
endringer i barnets situasjon når det gjelder forholdet til fosterforeldrene. Det kan tenkes tilfeller der
barnets forhold til sine foreldre utvikler seg annerledes enn forutsatt, slik at spørsmålet om
tilbakeføring bør være gjenstand for ny vurdering (Prop. 133 L (2020-2021)). Det er fylkesnemnda
som må ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier
at saken skal tas til ny behandling.
196
33.5 Barnevernets beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse
33.5.1 Daglig omsorg
Etter en omsorgsovertakelse utøver fosterforeldrene eller institusjonen den daglige omsorgen for
barnet på vegne av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene
eller institusjonen der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige
omsorgen, jf. barnevernloven § 4-18 første ledd. Fosterforeldrene eller institusjonen kan ikke utøve
omsorgsansvaret i strid med føringer fra barnevernstjenesten. Det er derfor nødvendig at det er tett
dialog mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet/institusjonen.
33.5.2 Restforeldreansvar
I de fleste barnevernssaker beholder foreldrene foreldreansvaret etter at det er fattet vedtak om
omsorgsovertakelse. Foreldreansvaret vil imidlertid være begrenset. Ansvaret for og adgangen til å ta
avgjørelser for barnet vil etter en omsorgsovertakelse være delt mellom barnevernstjenesten,
fosterforeldrene/ institusjonen, foreldrene og barnet. Det er ikke fullt ut avklart hvem som
bestemmer hva etter omsorgsovertakelse og hva som ligger i det begrensede foreldreansvaret.
Etter en omsorgsovertagelse er det fremdeles foreldre med forelderansvar som er barnets verge, jf.
vergemålsloven § 16. Vergen har ansvar for å fatte de fleste avgjørelser som ligger til
foreldreansvaret, jf. vergemålsloven § 17 andre ledd. Det er imidlertid gjort flere unntak fra dette i
flere lover, hvor det er tydeliggjort at for de tilfellene barnevernstjenesten har overtatt
omsorgsansvaret, er beslutningsmyndigheten lagt til barnevernstjenesten. Dette gjelder for
eksempel ved helsehjelp, retten til spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp etter
opplæringsloven, og samtykke til utstedelse av pass. Hvis foreldrene fratas foreldreansvaret, dette
ikke overtas av fosterforeldrene gjennom adopsjon, skal statsforvalteren oppnevne verge for barnet,
jf. vergemålsloven § 16.
Avgjørelser som ligger til restforeldreansvaret, kan ikke overlates til fosterforeldre eller institusjonen.
Det er blant annet:
• endring av navn
• valg av skole og utdanning
• religiøse handlinger
• økonomiske forhold
• andre oppgaver som ligger til vergen, se punkt 33.5.3
Barnevernstjenesten har et ansvar for at foreldre med del i foreldreansvaret involveres og får ta
stilling til denne type spørsmål.
33.5.3 Særlig om barnets økonomiske forhold
Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9.
Barnevernstjenesten, fosterforeldre eller institusjon har ikke adgang til å disponere over
fosterbarnets økonomiske midler. Etter en omsorgsovertagelse er det fremdeles foreldrene med
forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Vergen handler på den mindreåriges
vegne i økonomiske forhold, jf. vergemålsloven § 17 første. Hvis foreldrene ikke ivaretar dette
ansvaret til beste for barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak
om fratakelse av foreldreansvar. Har ingen foreldreansvar for den mindreårige eller barnet er uten
fungerende verge, må det oppnevnes verge. Hvis barnet er uten fungerende verge, skal
statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge, jf. vergemålsloven § 16. Dette kan være aktuelt
197
i saker der det ikke er mulig å oppnå kontakt med foreldrene, eller det av andre grunner ikke er mulig
å oppnå et samarbeid til beste for barnet.
Det er vergen som styrer barnets økonomiske midler. Hvis barnets formue er større enn to ganger
folketrygdens grunnbeløp (G), er det statsforvalteren som styrer den umyndige sine midler. Det
følger av vergemålsloven §§ 48 og 49. Dette innebærer at barnevernstjenesten må trekke inn
foreldrene når det gjelder forvaltning av barnets formue, og andre avgjørelser av økonomisk
betydning for barnet. Et eksempel på en slik avgjørelse er at barn under 15 år må ha samtykke fra
verge ved opprettelse av bankkonto i eget navn.
Det finnes unntak fra hovedregelen om at mindreårige ikke har rådighet over egne midler. Den
umyndige har selv rådighet over egne midler han/hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter
fylte 15 år. Det følger av vergemålsloven § 12. Fosterforeldrene må på vegne av barnevernstjenesten
kunne bekrefte barnets rett til bankkonto og betalingskort for slike midler.
33.5.4 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang
Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegang for barn som barnevernstjenesten har omsorgen for,
er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og lov om frittståande skolar (friskolelova) § 7-7.
Hovedregelen er at barnevernstjenesten kan ta beslutninger på vegne av barnet.
Barnevernstjenesten kan blant annet samtykke til spesialundervisning, søke om en annen offentlig
skole enn nærskolen og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. Det er videre barnevernstjenesten
som tar beslutninger og opptrer på vegne av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den
daglige oppfølgingen av barnet. Du kan lese mer om avgjørelser knyttet til skolespørsmål for barn
som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for i retningslinjer fra utdanningsdirektoratet
https://www.udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/Laringsmiljo/udir-2-2016/
33.5.5 Særlig om samtykke til helsehjelp på vegne av barnet
Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, har
barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av barnet, jf. pasient- og
brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd.
33.6 Mottak av barnetrygd
Når barnet er plassert utenfor hjemmet, har institusjonen eller fosterforeldrene rett til å motta
barnetrygden så lenge barnet er plassert der. Foreldrene mister da denne økonomiske støtten.
Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør
barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan i
kraft av sitt oppfølgingsansvar melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem,
samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd.
Les mer om barnevernstjenestens ansvar knyttet til barnetrygd i kapittel 12.7.4.
Oppfølging av atferdstiltak
Barnevernstjenesten har plikt til å følge opp hvordan iverksatte atferdstiltak fungerer for barnet.
Barnevernstjenesten har også et ansvar for oppfølging av foreldrene. Det gjelder både ved
midlertidige atferdsplasseringer etter barnevernloven § 4-25 og ordinære atferdsplasseringer etter
barnevernloven §§ 4-24 og 4-26.
198
34.1 Løpende oppfølging av barnets omsorgssituasjon og utvikling
Etter det er fattet vedtak om at barn skal flytte på institusjon etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26,
eller midlertidige vedtak etter § 4-25, skal barnevernstjenesten løpende følge med på barnets
omsorgssituasjon og utvikling. Det følger av barnevernloven § 4-28 første ledd første punktum.
Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for
barnet.
Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet
• boforhold
• samvær
• oppfølgingen av barnet i det daglige
• behovet for kontakt og hjelp med andre tjenester
• eventuelt behov for andre barneverntiltak
Barnevernstjenestens oppfølging skal være løpende, og forutsetter regelmessig kontakt med barnet
gjennom besøk og samtaler. Oppfølgingsansvaret innebærer videre at barnevernstjenesten må være
i tett kontakt med institusjonen og andre aktører som er involvert i barnets liv, for å være oppdatert
om barnets situasjon.
En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål.
Barnevernstjenesten skal vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart i seks måneder, jf. § 4-24
andre ledd tredje punktum. Det er viktig at barnevernstjenesten også vurderer tiltaket før det har
gått seks måneder. Både for plassering etter § 4-24 og etter § 4-26 anbefales evaluering minst hver
tredje måned. Hvis barnet ikke nyttiggjør seg behandlingen, må barnevernstjenesten vurdere om § 4-
24 vedtaket skal oppheves eller om de skal fremme ny sak til fylkesnemnda med forslag om endret
institusjonsplass. En plassering kan ikke opprettholdes dersom den ut fra en faglig vurdering ikke er
egnet til å oppnå formålet med plasseringen; å begrense, forhindre eller stanse negativ atferd, i
tillegg til å hjelpe barnet med å få kontroll over slik atferd. Se tolkningsuttalelse om gjentatte
begrensninger i barns rettigheter på barnevernsinstitusjon.
Når det er fattet vedtak etter barnevernloven § 4-24, kan det ikke gjøres endringer i plasseringen
som er i strid med fylkesnemndas vedtak eller med forutsetninger som ligger til grunn for vedtaket.
Hvis det anses som nødvendig å gjøre endringer som er i strid med fylkesnemndas vedtak, må det
fremmes ny sak for fylkesnemnda.
Det er vesentlig at barnet også tar del i evalueringen av hjelpetiltaket. Det er viktig at
barnevernstjenesten sikrer barnets medvirkning. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon
og har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter, jf. barnevernloven § 1-6. Les mer om barnets rett
til å medvirke i kapittel 2.4.2.
Som en del av oppfølgingen vil tiltaksplanen være et sentralt verktøy. Se mer om tiltaksplan for barn
som er atferdsplassert i punkt 34.2.
En del av oppfølgingen vil også være å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige
bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte.
34.2 Tiltaksplan når barnet er atferdsplassert
Ved behandling av saker i fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-24, og barnevernstjenestens
vedtak etter § 4-26, skal barnevernstjenesten sørge for at det utarbeides en midlertidig tiltaksplan, jf.
barnevernloven § 4-28. Endelig tiltaksplan skal utarbeides snarest mulig etter at fylkesnemndas
199
vedtak foreligger. Tiltaksplanen skal styrke den faglige kvaliteten i arbeidet, understøtte dialog og
myndiggjøring og sikre god forvaltning og rettssikkerhet. Barne- og likestillingsdepartementet har
utarbeidet en veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barnevernstjenesten, som beskriver hva
innholdet i planene skal være.
Tiltaksplanen skal inneholde beskrivelse av barnets situasjon, mål for plassering utenfor hjemmet,
varighet på plasseringen, plasseringssted samt samarbeid og kontakt med familie. Videre skal planen
beskrive delmål og tiltak, inkludert samarbeid med andre instanser og sikre evaluering av tiltakene.
Det er utarbeidet egne retningslinjer for tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-
26.
Tiltaksplanen er et selvstendig dokument. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.
Barnevernloven forutsetter at tiltaksplanen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan
danne premisser for vedtaket (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 34). Det bør fremgå av vedtaket at det er
utarbeidet en tiltaksplan.
34.2.1 Regelmessig evaluering av tiltaksplanen
Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig, og en evaluering hver tredje måned bør være et minimum.
Dette blir anbefalt i veileder om tiltaksplaner og omsorgsplaner. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) pkt. 2.4))
Tiltaksplanen skal tydeliggjøre hva som er barnets særlige behov og hvordan disse skal
imøtekommes.
Det er viktig at evalueringen av tiltaksplanen dokumenteres skriftlig.
34.2.2 Bistand fra Bufetat til utarbeidelse av tiltaksplanen
Ved atferdsplasseringer, og plassering som skjer med bistand fra Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat), skal Bufetat etter anmodning fra barnevernstjenesten, bistå barnevernstjenesten med å
utarbeide tiltaksplanen, jf. barnevernloven § 4-28 fjerde ledd.
34.2.3 Medvirkning til tiltaksplanen
Både utarbeidelsen av planen og eventuelle endringer skal så langt som mulig gjøres i samarbeid
med barnet. Det er ikke et krav i loven om at tiltaksplanen skal underskrives av foreldrene og barn
over 15 år, men barn og foreldre skal gis mulighet til å medvirke til tiltaksplanen. Foreldrene bør også
involveres i arbeidet med tiltaksplanen, slik at deres innspill og synspunkter blir tatt hensyn til. Det
følger også av barnevernloven § 1-7 hvor barnevernstjenesten har en plikt til, så langt det er mulig, å
samarbeid med barn og foreldrene, det vil også gjelde ved utarbeidelsen av tiltaksplanen.
Hvis det er fattet vedtak etter § 4-26, skal det innhentes samtykke til innholdet i planen og eventuelle
endringer fra barnet og foreldrene.
34.3 Behov for individuell plan når barnet er atferdsplassert
Hvis barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, og det er nødvendig for å
skape et helhetlig tilbud for barnet, skal barnevernstjenesten utarbeide en individuell plan for
barnet. Les mer om individuell plan i kapittel 33.
34.4 Særlig om oppfølging av barn som er i konflikt med loven
Et av grunnlagene for atferdsplassering på institusjon er at barnet har alvorlig atferdsvansker ved
alvorlig eller gjentatt kriminalitet. (se mer om vilkårene for atferdsplassering i kapittel xx). Det er
utarbeidet en egen retningslinje for barnevernets ansvar for de barna som er i konflikt med loven, og
omhandler også hvordan barnevernstjenesten skal følge opp barn som er plassert på institusjon på
200
grunn av kriminalitetsvilkåret. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som er i konflikt med
loven
34.5 Oppfølging av foreldre som har barn på institusjon på grunn av alvorlig
atferdsvansker
Det er viktig å følge opp foreldrene mens barnet oppholder seg på institusjon for at familien skal
fungere godt når barnet flytter hjem. Barnevernstjenesten skal kontakte foreldrene kort tid etter at
det er fattet vedtak om å plassere barnet på institusjon etter § 4-24 eller § 4-26, eller midlertidige
vedtak etter § 4-25. Barnevernstjenesten skal tilby foreldrene veiledning og oppfølging. Hvis
foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser, for
eksempel familievernkontoret. Det fremgår i § 4-28 første ledd.
Det sentrale ved oppfølgingen av foreldrene er at de får god informasjon og at barnevernstjenesten
bidrar til å sette foreldrene i best mulig stand til å ivareta barnet etter oppholdet.
Institusjonsopphold med behandling for atferdsvanskene er ikke alene tilstrekkelig for barn og unge
med alvorlig atferdsvansker (Se Whittaker, J. mf.fl, Therapeutic Redidental Care for Children and
Youth – Developing Evidence-based International Practice. 2014.) Barnevernstjenesten må derfor
forsøke å få til et samarbeid med foreldrene selv om de i utgangspunktet ikke ønsker oppfølging.
Barnevernstjenesten må vurdere konkret hvilke tiltak som kan være aktuelle i oppfølgingen av
foreldrene. For eksempel kan det være aktuelt å benytte metoder som familieråd for å finne gode
løsninger når barnet skal flytte hjem.
Barnevernstjenestens beslutningskompetanse når et barn er på atferdsinstitusjon
Når det er fattet vedtak med hjemmel i barnevernloven §§ 4-24, 4-26 eller 4-25, har foreldrene
fortsatt omsorgsansvaret for barnet. Dette innebærer at foreldrene beholder den
beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret. Den daglige omsorgen av barnet blir
imidlertid ivaretatt av institusjonen på vegne av foreldrene. Institusjonen der barnet bor kan avgjøre
spørsmål som gjelder den daglige omsorgen. Institusjonen utøver den daglige omsorg for barnet i
foreldrenes sted, og må dermed kunne fastsette enkelte begrensninger for å ivareta omsorgen for
barnet, og har derfor både rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta den enkelte
beboer. På samme måte som gode omsorgspersoner ellers ville ha gjort, kan Institusjonen sette
nødvendige begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet og begrense adgang til bruk av
elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre. Institusjonens adgang til å begrense disse
rettighetene i kraft av omsorgsansvaret vil blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet.
Institusjonen skal, på samme måte som foreldre, gi barna større frihet i takt med økende alder og
modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.
34.5.1 Særlig om barnets økonomiske forhold ved atferdsplassering
Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9.
Barnevernstjenesten eller institusjonen har ikke adgang til å disponere over barnets økonomiske
midler. Etter en atferdsplassering er det fremdeles foreldrene med forelderansvar som er barnets
verge, jf. vergemålsloven § 16.
Les mer om reglene knyttet til barnets økonomiske forhold i punkt 33.5.3, om oppfølging etter
omsorgsovertakelse. Regelverket er tilsvarende for barn plassert etter atferdsbestemmelse som når
det er omsorgsovertatt.
201
34.5.2 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang
Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegangen for barn som bor på institusjon på grunn av
alvorlig atferdsvansker, er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og lov om frittståande skolar
(friskolelova) § 7-7. Når et barn bor på institusjon på grunn av egen atferd, har fremdeles foreldrene
omsorgsansvaret. Beslutninger som ligger til forelderansvaret på vegne av barnet, inkludert.
avgjørelser knyttet til skolegangen. Foreldrenes rett til avgjørelse i forbindelse med
skolesammenheng begrenses til barn under 15 år. Barn over 15 år står fritt til å velge utdanning de
selv ønsker, jf. barneloven § 32.
34.6 Mottak av barnetrygd
Når barn bor på institusjon, mister foreldrene retten til å motta barnetrygd. Barnetrygden skal i
stedet utbetales til institusjonen så lenge barnet bor der. Barnevernstjenesten må informere
foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å
søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan melde fra til Nav om at barnet har flyttet i
institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel
selv søke om barnetrygd.
Les mer om barnevernstjenestens ansvar i denne forbindelse i kapittel 12.7.4.
34.7 Barnets rett til tillitsperson
Barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, har rett til å ha med seg en person som
barnet har særlig tillit til i kontakten med barnevernet. Det følger av barnevernloven § 1-6 fjerde
punktum. Barnevernstjenesten kan også i andre tilfeller enn ved omsorgsovertakelser la barnet ha
med seg en tillitsperson. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med
foreldrene. Les mer om barnets rett til tillitsperson i kapittel 33.1.4.
Oppfølging etter tilbakeføring av omsorg
Det vil ofte være behov for at barnevernstjenesten følger opp barn og foreldre etter at barn har blitt
tilbakeført etter å ha vært plassert utenfor hjemmet i kortere eller lengre tid. Les mer om
tilbakeføring etter omsorgsovertakelse i kapittel 23.
Barnevernstjenesten bør undersøke om foreldrene ønsker og har behov for bistand etter at barnet
flytter hjem etter omsorgsovertakelse og atferdsplassering, og etter frivillig plassering utenfor
hjemmet. Barnevernstjenesten må da vurdere å tilby hjelpetiltak etter reglene i barnevernloven § 4-
Les mer om hjelpetiltak i kapittel 20.
Hvis foreldrene ikke vil ha bistand fra barnevernstjenesten etter at barnet har flyttet hjem igjen, kan
barnevernstjenesten som utgangspunkt ikke iverksette hjelpetiltak for familien. Hvis
barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for pålegg om hjelpetiltak er til stede, kan
barnevernstjenesten vurdere om de skal fremme sak for fylkesnemnda. Les mer om pålegg av
hjelpetiltak i kapittel 20.2.
Særlig om barnevernstjenestens oppfølgingsansvar for barn i
institusjon
Når et barn bor på institusjon, utøver institusjonen omsorgen på vegne av barnevernstjenesten eller
foreldrene. Barnevernsinstitusjonen skal gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig
202
omsorg og behandling. Institusjonen skal møte barn hensynsfullt og med respekt for deres personlige
integritet og skal ivareta rettssikkerheten til den enkelte.
I tillegg til at institusjonen skal ivareta den daglige omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten et
ansvar for å følge opp både barn og foreldre når et barn flyttes på institusjon. Det er
barnevernstjenesten i den kommunen som har truffet vedtaket eller som har reist sak for
fylkesnemnda, som har oppfølgingsansvaret. Les mer om barnevernstjenestens ansvar for oppfølging
av hjelpetiltak i kapittel 31, oppfølging av akuttvedtak, oppfølging av omsorgsovertakelse i kapittel
33, og oppfølging av atferdstiltak i kapittel 34.
En sentral del av oppfølgingsansvaret er å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling
gjennom hele institusjonsoppholdet, og å vurdere hvorvidt barnet får hjelp i henhold til hva som er
målsettingen med oppholdet, eller om det er behov for endringer i tilbudet. Dette forutsetter at
barnevernstjenesten opprettholder sin relasjon med barnet gjennom hele institusjonsoppholdet, og
at barnevernstjenesten og institusjonen samarbeider tett.
Barnevernstjenestens oppfølgingsplikt følger av flere ulike bestemmelser:
• For barn som bor på barnevernsinstitusjon som et frivillig hjelpetiltak etter § 4-4, følger
oppfølgingsplikten av § 4-5.
• For barn som bor på institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-8 eller § 4-12,
følger oppfølgingsplikten av § 4-16.
• For barn som bor på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker etter § 4-24, § 4-25
annet ledd annet punktum eller § 4-26, følger oppfølgingsplikten av § 4-28.
• Når det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, følger oppfølgningsplikten av
bestemmelsene i § 4-6 sjette ledd og § 4-9 femte ledd.
Når det gjelder hvor ofte barnevernstjenesten må besøke barnet, så følger det av
forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 at de må besøke barnet ofte som forholdene tilsier det.
36.1 Planlegging og tydelige mål for institusjonsoppholdet til det enkelte barn
Det er viktig at institusjonsoppholdet oppleves stabilt og trygt for barnet. Barnet trenger å vite
hvorfor det er på institusjon og hva som er formålet med oppholdet, både på kort og lang sikt. Barnet
må gis størst mulig forutsigbarhet i hva som skjer under oppholdet på institusjonen, samt om hva
som følger tiden etter institusjonsoppholdet. Forutsigbarhet er også en forutsetning for at
institusjonen kan jobbe målrettet med det enkelte barns utfordringer og behov. Det er også en
forutsetning for å sikre gode overganger når barn skal over i en mer varig omsorgsbase eller en
selvstendig tilværelse.
Barnevernstjenesten skal ivareta barnets utviklingsmuligheter gjennom god planlegging av barnets
forløp i barnevernet. For å sikre gode overganger og en kontinuitet i barnets omsorg og behandling,
bør det foreligge en plan for avslutning av oppholdet og veien videre allerede før oppstart av et
institusjonsopphold. Dette krever god planlegging og god dialog mellom institusjonen og
barnevernstjenesten.
36.2 Barn som fyller 18 år i løpet av oppholdet på institusjon
Barn som fyller 18 år i løpet av institusjonsoppholdet, vil gå over i en ettervernsfase. Du kan lese mer
om ettervern i kapittel 27.
Av hensyn til forutsigbarhet for barnet bør barnevernstjenesten i god tid før barnet blir myndig ha
kontakt med barnet for å vurdere om tiltaket skal videreføres eller erstattes av andre tiltak etter at
barnet fyller 18.
203
36.3 Oppfølging av foreldre til barn som er plassert i institusjon
Det er også viktig å følge opp foreldrene når barn er på institusjon. Foreldrene skal få god
informasjon og motta nødvendig støtte for på best mulig måte å kunne ivareta barnet både under og
etter oppholdet. Det er viktig at barnevernstjenesten tilrettelegger for velfungerende
familierelasjoner, uansett om barnet blir boende over tid på institusjonen, hvis barnet skal flytte til
en ny omsorgsbase, flytter hjem eller over i en mer selvstendig tilværelse.
Individuell plan
37.1 Vilkår for individuell plan
Barn som har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har rett til å få utarbeidet en
individuell plan. Det kommer frem av barnevernloven § 3-2a. Har barnet rett på en individuell plan,
har barnevernstjenesten plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om
planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet.
Retten til å få utarbeidet individuell plan er begrenset til tilfeller der barnet har behov for langvarig
tiltak. Fra forarbeidene legges det til grunn at med «langvarige» menes at behovet antas å strekke
seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. (Prop. 100 (2020-2021)). Kravet til
varighet må ses i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare
strekker seg over noen måneder, eller det er snakk om få tjenester, kan behovet for en strukturert
planprosess gjøre at individuell plan er et egnet verktøy.
I vurderingen av hva som er «langvarig» må det også tas hensyn til barnets alder, hvilke typer
barneverntiltak som er eller skal iverksettes, og på hvilket grunnlag.
Avgjørelse om individuell plan etter barnevernloven § 3-2a kan påklages til statsforvalteren. (Prop.
100 (2020-2021) punkt 8.5.1)
Det er fastsatt en felles forskrift om individuell plan ved ytelser av velferdstjenester.
37.2 Plikt til å samarbeide
Hvis barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan for et barn, har de også plikt til å
samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra, jf. barnevernloven § 3-2 a første
ledd andre punktum.
37.3 Medvirkning til individuell plan
Det er viktig at barnet får medvirke til utarbeidelsen av den individuelle planen. Les mer om barns
rett til medvirkning i kapittel 2.4.4 og foreldres rett til medvirkning i kapittel 2.4.6.
37.4 Vilkår om samtykke til individuell plan
En utarbeidelse av en individuell plan forutsetter at foreldrene eller barnet samtykker til dette. (Prop.
100 (2020-2021) side 126) Det er normalt barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal
samtykke til individuell plan når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er
part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når
barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig
grunnlag for å kunne utarbeide en individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder
tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Hvis
barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barnevernstjenesten
204
foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen og det er dermed tilstrekkelig at
barnevernstjenesten samtykker til planen.
37.5 Formålet med individuell plan
Formålet med individuell plan er å
• sikre at det gis et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud
• sikre barnets medvirkning
• styrke samhandling mellom tjenestene, barnet og eventuelt foreldrene
• styrke samhandlingen mellom tjenesteytere på tvers av ulike fag, nivåer og sektorer
En individuell plan skal sikre at det til enhver tid er en bestemt tjeneste som har hovedansvar for
oppfølgingen av barnet, og som har ansvar for å koordinere tiltak som barnet mottar fra de ulike
hjelpeinstansene.
Individuell plan kan beskrives både som et verktøy, i form av et planleggingsdokument, og som en
strukturert samarbeidsprosess. Planen innebærer en formalisering av samarbeidet
barnevernstjenesten har med andre offentlige instanser om det aktuelle barnet. Planen skal
oppdateres løpende og være et dynamisk verktøy i koordinering og målretting av tjenestetilbudet.
Barnets mål, ressurser og helhetlige behov for tjenester skal danne grunnlag for valg og prioritering
av tiltak i planen.
37.6 Ansvar for å opprette individuelle plan
For hvert barn skal det bare utarbeides én individuell plan. Barnevernstjenestens plikt til å utarbeide
individuell plan må derfor ses i sammenheng med andre etater og tjenesters plikt til å utarbeide
individuell plan, for eksempel helsetjenesten. I dette ligger både en samarbeidsplikt for alle de
tjenestene som har plikt til å utarbeide en individuell plan, og en forutsetning om at planen vil
omfatte tjenester etter annet lovverk. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med
andre etater og tjenester i saksbehandlingsrundskrivets kapittel 43.
Alle tjenester som gir tiltak til barnet, og som har en plikt til å tilby individuell plan, har en selvstendig
plikt til å vurdere om barnet har behov for individuell plan. Både barnevernstjenesten og andre
tjenester må undersøke om det allerede foreligger en individuell plan for barnet. Det vil være
naturlig at den tjenesten som er mest sentral for barnet er den som har hovedansvaret for
oppfølgingen av planen. I tilfeller der barnevernstjenesten har dette ansvaret, vil planen ha
utgangspunkt i barnevernloven. Ansvaret for individuell plan bør gradvis overføres fra
barnevernstjenesten til annen relevant tjeneste etter at barnet er fylt 18 år (Ot.prp. nr. 69 (2008-
2009). Hvis en barnevernstjeneste har overtatt omsorgen for et barn, er det barnevernstjenesten i
den kommunen som har reist sak, som har ansvar for den individuelle planen og oppfølgingen av
denne. Dette ansvaret kan ved avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til,
jf. barnevernloven § 8-4 (Barne- og likestillingsdepartementet brev av 29. juni 2009, referanse.
200803978-/MKS, jf. innst. O. nr. 121 (2008-2009), s. 19).
37.7 Individuell plan er ikke et enkeltvedtak
Individuell plan er ikke et enkeltvedtak, og innholdet i planen kan ikke påklages. Men ettersom det er
en rett for barnet med en individuell plan, kan beslutningen om å ikke utarbeide individuell plan
påklages til statsforvalteren. Statsforvalteren har ansvar for å føre tilsyn med kommunens oppfyllelse
av plikter etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd og § 2-3 b. Dette innebærer at
en familie eller en ungdom kan henvende seg til statsforvalteren hvis de mener at
barnevernstjenesten ikke oppfyller plikten til å tilby individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a.
205
Planen og innholdet i den, gir ingen direkte rettigheter i seg selv, men er et viktig virkemiddel og
verktøy for å oppnå et helhetlig tilbud av nødvendige tjenester og tiltak for barnet. Den individuelle
planen er ikke bindende eller bestemmende overfor de berørte parter utover det som fremkommer
av vedtakene som er fattet.
Del 8 Fosterhjem
Fosterhjem
Et fosterhjem er et privat hjem som ivaretar omsorgen for barn på grunnlag av vedtak etter
barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a. Fosterforeldre utøver den daglige
omsorgen for fosterbarnet på vegne av barnevernstjenesten eller barnets foreldre, og skal gi barnet
et trygt og godt hjem. Til den daglige omsorg hører alle spørsmål om den generelle oppdragelse av
barnet, vanlig oppfølging av barnets skolegang og nødvendige tiltak ved sykdom.
Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller den institusjon der barnet bor, også
skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige omsorg. Denne adgangen er begrenset
til å gjelde avgjørelsesmyndighet som barnevernstjenesten selv har. Det fremgår av forarbeidene at
denne bestemmelsen nok er særlig naturlig å bruke når fosterforeldre har hatt barnet hos seg en viss
tid og har vist seg godt skikket til å treffe avgjørelser for barnet. Fosterhjem brukes som tiltak både
ved vedtak om frivillig hjelpetiltak og ved omsorgsovertakelse. Ved midlertidige vedtak i
akuttsituasjoner benyttes beredskapshjem.
Regler om fosterhjem finnes i barnevernloven §§ 4-22 og 4-23 og i fosterhjemsforskriften. Barne- og
familiedepartementet har for en del år tilbake utgitt Retningslinjer for fosterhjem. Retningslinjene er
ikke oppdatert, men gir likevel god informasjon om blant annet de ulike ansvarlige myndigheter,
rekruttering, opplæring og veiledning av fosterforeldre, generelle krav som stilles til fosterforeldre,
valg og godkjenning av fosterhjem og oppfølging av barn i fosterhjem. Retningslinjene gir også
informasjon knyttet til bl.a. fosterhjemsavtalen, godtgjøring og tilsyn.
Fosterhjem brukes som tiltak både ved vedtak om frivillig hjelpetiltak og ved omsorgsovertakelse.
Ved midlertidige vedtak i akuttsituasjoner benyttes beredskapshjem.
38.1 Valg og godkjenning av fosterhjem
Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å velge et fosterhjem som er egnet til å
ivareta det enkelte barns behov, og skal godkjenne fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 tredje
ledd. Med «omsorgskommunen» menes den kommunen som har ansvaret for barnevernssaken.
Dersom fosterhjemmet ligger i en annen kommune enn omsorgskommunen, kan
barnevernstjenestene i de to kommunene inngå avtale om at det er barnevernstjenesten i
kommunen der fosterhjemmet ligger, som skal godkjenne fosterhjemmet jf. fosterhjemsforskriften §
5 tredje ledd.
For at fosterhjem skal kunne godkjennes, må barnevernstjenesten ha undersøkt fosterhjemmet og
funnet at fosterforeldrene oppfyller de generelle kravene etter fosterhjemsforskriften § 3 (generelle
krav til fosterhjem) og at plassering i fosterhjemmet er til barnets beste etter forskriftens § 4 (valg av
fosterhjem til det enkelte barn).
En godkjenning av et fosterhjem, eller en avgjørelse om ikke å godkjenne, er ikke et enkeltvedtak
som kan påklages.
206
38.1.1 Fosterhjem i barnets familie og nære nettverk
Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som
fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22 tredje ledd og fosterhjemsforskriftens § 4 annet ledd.
Barnevernstjenesten plikter til å dokumentere disse vurderingene. Barnevernstjenesten skal ved slike
vurderinger legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, dersom det er
hensiktsmessig. Dette kan for eksempel være familieråd. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret
vurdering av om det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak.
Når barnevernstjenesten ber om bistand fra Bufetat til å finne et fosterhjem, må de gi en kort
redegjørelse av sine vurderinger knyttet til arbeid med å søke etter fosterhjem i barnets familie eller
nære nettverk. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.
Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i
familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i
arbeidet med å hjelpe barnet. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes
side, og øvrig familie og nettverk.
Anser barnevernstjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne
bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre
potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de
generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften § 3. Disse kravene må
imidlertid kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i
familien eller nettverket.
38.1.2 Fosterhjemsavtale
Barnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en skriftlig avtale om
barnevernstjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser, jf. fosterhjemsforskriften § 6. Ved
fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse skal Fosterhjemsavtalen utarbeidet av
Barne- og familiedepartementet benyttes. Ved frivillige plasseringer skal avtalen benyttes så langt
den passer.
38.2 Barnets rettigheter under opphold i fosterhjem
Et barn som bor i fosterhjem skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og det skal behandles
hensynsfullt og med respekt for sin integritet. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige
spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi
barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt ved denne vurderingen, se
barnevernloven § 1-6.
Fosterforeldre kan ikke utøve tvang, men har rett og plikt til å utøve grensesetting innenfor det som
følger av deres ansvar for den daglige omsorgen overfor barnet. Det forventes at fosterforeldre
handler som foreldre flest i grensesettingssituasjoner. De har ikke en snevrere eller videre adgang til
grensesetting enn foreldre. Det er ikke adgang til å bruke vold som ledd i oppdragelsen av barnet.
Dette følger av barneloven § 30 annet ledd.
38.3 Fosterforeldres rettigheter
Fosterforeldre har i utgangspunktet ikke partsstatus i en barnevernssak. Partsrettigheter kan
innvilges etter en konkret vurdering i samsvar med forvaltningslovens regler. Det skal mye til før
fosterforeldre er å anse som part etter forvaltningsloven i en barnevernssak. Barnevernstjenesten må
imidlertid samarbeide tett med fosterfamilien for å kunne kjenne til barnets og fosterfamiliens
207
behov. Fosterforeldrene har viktig kunnskap om barnet, og barnevernstjenesten må som regel
innhente deres synspunkter før viktige beslutninger om barnet skal tas.
Fylkesnemnda kan gi fosterforeldrene adgang til å klage på vedtak om flytting. Det er viktig at det
foretas en reell vurdering av om fosterforeldrene skal gis adgang til å klage eller ikke.
38.3.1 Ansvaret for og retten til å bestemme over fosterbarnet
Ansvaret for og retten til å bestemme over fosterbarnet er etter en omsorgsovertakelse delt mellom
barnevernstjenesten, fosterforeldrene og foreldrene, med mindre foreldreansvaret er fratatt
foreldrene av fylkesnemnda eller domstolen. Barnevernstjenesten har ansvaret for omsorgen i sin
helhet, mens fosterforeldrene har ansvaret for utøvelsen av den daglige omsorgen på vegne av
barnevernstjenesten. Til den daglige omsorg hører alle spørsmål om den generelle oppdragelse av
barnet. Det vil for eksempel si vanlig oppfølging av barnets skolegang og nødvendige tiltak ved
sykdom. Spørsmål av større betydning, som for eksempel om barnet skal kunne reise utenlands eller
om det skal kunne bo utenfor fosterhjemmet i kortere eller lenge perioder, hører inn under
barnevernstjenestens ansvar. Ved tvil om hvem som skal avgjøre spørsmål av stor betydning for
barnet, eller ved tvil om avgjørelsesmyndigheten ligger til foreldrene, skal fosterforeldrene ta kontakt
med barnevernstjenesten.
Ved frivillige plasseringer utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av barnets foreldre.
38.3.2 Spørsmål fosterforeldre kan ta stilling til
På vegne av barnevernstjenesten eller barnets foreldre skal fosterforeldre utøve den daglige
omsorgen for barnet. Til den daglige omsorg hører alle spørsmål om den generelle oppdragelse av
barnet, vanlig oppfølging av barnets skolegang og nødvendige tiltak ved sykdom.
Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene, også skal avgjøre andre spørsmål enn de
som gjelder den daglige omsorg. Denne adgangen er begrenset til å gjelde avgjørelsesmyndighet som
barnevernstjenesten selv har og er særlig naturlig å bruke når fosterforeldre har hatt barnet hos seg
en viss tid og har vist seg godt skikket til å treffe avgjørelser for barnet.
38.3.3 Krav til fosterforeldre
Fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre
skal ivareta omsorgen for barnet i samsvar med forutsetningene i vedtaket fra barnevernstjenesten
eller fylkesnemnda. Fosterforeldre må også ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode
samarbeidsevner. De må ha god vandel og legge frem uttømmende og utvidet politiattest. Dette
følger av barnevernloven § 4-22 og fosterhjemsforskriften § 3.
Kravene gjelder alle fosterforeldre uavhengig av det enkelte barn som skal plasseres. For å ha særlig
evne til å gi barn et trygt og godt hjem må fosterforelderen ha evne til å se barnets forskjellige behov
og gi barnet den oppmerksomhet og kontakt som det trenger. Fosterforeldre må ha tid og overskudd
til å ta seg av et barn.
38.4 Oppfølging av fosterforeldre
Oppfølging av fosterforeldre innebærer en plikt for barnevernstjenestens til å følge opp
fosterhjemmet.
38.4.1 Samlet ansvar for å følge opp barnet og fosterhjemmet
Barnevernstjenestens i omsorgskommunen har et samlet ansvar for å følge opp hvert enkelt barns
situasjon i fosterhjemmet og for oppfølging av fosterhjemmet. Barnevernstjenestens plikt til å følge
opp fosterhjemmet og barnet fremgår av barnevernloven § 4-22 fjerde ledd. Lovbestemmelsen
utfyller barnevernloven § 4-16 om barnevernstjenestens ansvar for å følge opp barn etter
208
omsorgsovertakelse og barnevernloven § 4-5 om oppfølging av hjelpetiltak. Les mer om oppfølging
av barn etter omsorgsovertakelse i kapittel 33 og oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 31.
38.4.2 Hva som omfattes av oppfølgingsbegrepet
Barnevernstjenestens ansvar for å følge opp fosterhjemmet omfatter all veiledning av
fosterhjemmet, både individuell og generell veiledning. Det omfatter også all annen hjelp og støtte til
fosterhjemmet som er nødvendig og hensiktsmessig for å ivareta fosterbarnet. Oppfølgingsansvaret
knytter seg til fosterhjemmet. Det omfatter derfor også ansvaret for oppfølging av fosterforeldrenes
egne barn.
38.4.3 Oppfølgingen skal være helhetlig og tilpasset den enkelte fosterfamilie
Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar er presisert i fosterhjemsforskriften § 7. Det følger av
bestemmelsens første ledd at barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal følge opp og føre
kontroll med hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet. Det skal blant annet sees hen til
barnets tiltaksplan eller plan for barnets omsorgssituasjon. Les mer oppfølging av
omsorgsovertakelser i kapittel 33.
Oppfølgingen skal være helhetlig og må tilpasses den enkelte fosterfamilie, jf. fosterhjemsforskriften
§ 7 andre ledd. Ansvaret for oppfølging omfatter også nødvendig råd, veiledning og støtte til
fosterforeldrene.
Kravet om helhetlig oppfølging innebærer at barnevernstjenesten må se økonomiske, praktiske og
faglige virkemidler og tiltak overfor fosterhjemmet i sammenheng. Barnevernstjenesten skal også
bidra med å koordinere bistand fra andre tjenester som barnet og fosterhjemmet har behov for.
Kravet om tilpasset oppfølging innebærer at barnevernstjenesten må skreddersy oppfølgingen og
ulike tiltak slik at barna og fosterforeldrene får støtte på de områdene de strever med. Det kan for
eksempel være veiledning og hjelp til å håndtere problemstillinger knyttet til fosterforeldrenes egne
barn, søsken som ikke bor sammen eller oppfølging av barn med særskilte behov.
38.4.4 Krav til antall oppfølgingsbesøk
Barnevernstjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å kunne oppfylle ansvaret
etter fosterhjemsforskriften første og annet ledd. Det er viktig at barnevernstjenesten har tett
kontakt med fosterhjemmet og følger med på hvordan barnet har det og utvikler seg. Dette må blant
annet skje gjennom samtaler med barnet og fosterfamilien. Besøkene i fosterhjemmet er avgjørende
for å kunne avdekke endringer i barnas behov og for å kunne gi fosterfamilien god veiledning og
støtte. Hvor ofte det er nødvendig med oppfølgingsbesøk kan variere. Ved starten av plasseringen,
ved oppstart på ny skole eller ved andre større hendelser i barnets, foreldrenes liv eller
fosterforeldrenes liv, kan det være behov for hyppigere besøk enn i andre perioder.
Det er et lovfestet krav at barnevernstjenesten skal besøke fosterhjemmet minimum fire ganger i
året. Hvis barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan
barnevernstjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som
har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år. Dette følger av fosterhjemsforskriften § 7 tredje ledd.
38.4.5 Bufetats ansvar for opplæring av fosterhjem
Kommunenes oppfølgingsansvar er avgrenset mot Bufetats ansvar for å gi fosterhjem grunnleggende
opplæring, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav d. Bufetats opplæringsansvar gjelder all
opplæring som fosterforeldre bør gjennomføre for å kunne ivareta sitt oppdrag, både før og etter at
fosterbarnet har flyttet inn.
209
I tjenestekatalog Fosterhjem utarbeidet av Bufdir er det gitt mer konkrete beskrivelser av hva Bufetat
skal tilby på fosterhjemsområdet og hva kommunene må ivareta.
38.4.6 Bufetats ansvar for å følge opp spesialiserte fosterhjem
Bufetat har ansvaret for oppfølging av fosterhjem som Bufetat tilbyr etter barnevernloven § 2-3
annet ledd bokstav a og c (beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem). Dette er presisert i
barnevernloven § 4-22 fjerde ledd andre punktum.
38.5 Tilsyn i fosterhjem
Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvar for å føre tilsyn med barnets situasjon i
fosterhjemmet. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjemmet fra
plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å kontrollere at barnet
får forsvarlig omsorg, og at forutsetningene for plasseringen blir fulgt opp. Kommunen skal sørge for
at de som skal utøve tilsynet får nødvendig opplæring og veiledning. Dette følger av barnevernloven
§ 4-22 femte ledd. Bufdir har laget en egen veileder om tilsyn med barn i fosterhjem.
38.6 Beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem
38.6.1 Beredskapshjem
Beredskapshjem er ikke omtalt direkte i barnevernloven. Beredskapshjem er fosterhjem som er
engasjert for å ta imot barn og unge på kort varsel som følge av en akuttsituasjon.
Beredskapshjemmet skal ha omsorgen for barn og unge i en kort periode inntil en annen og mer
varig løsning i fosterhjem eller institusjon er funnet, eller til de flytter tilbake til foresatte. Et
beredskapshjem er en familie med eller uten hjemmeboende barn hvor den ene voksne har oppdrag
som omsorgsperson på fulltid.
Beredskapshjem må være godkjente som fosterhjem og ha gjennomført PRIDE-opplæring.
38.6.2 Spesialiserte fosterhjem
Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i særlige tilfeller tilby barnevernstjenesten plass i spesialisert
fosterhjem, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd. Spesialiserte fosterhjem omfattes ikke av Bufetats
bistandsplikt. Det er derfor Bufetat som avgjør om et slikt fosterhjem skal tilbys kommunen.
Bufetat kan vurdere å tilby spesialisert fosterhjem selv om kommunen ikke har bedt om dette. Det vil
være barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et tilbud om et spesialisert fosterhjem
eller ikke, og kommunen må godkjenne fosterhjemmet for det aktuelle barnet. Bufetat kan ikke tilby
et tilgjengelig spesialisert fosterhjem for å oppfylle sin bistandsplikt overfor barn som faller utenfor
målgruppen.
Spesialiserte fosterhjem er et tilbud til barn og unge som har et stort hjelpebehov og som trenger
mye og langvarig oppfølging, ofte fra ulike hjelpeinstanser. Fosterforeldrene må ha høy kompetanse
og god tilgang til veiledning og annen støtte. Fosterforeldrene må være permanent tilgjengelig for
fosterbarnet. Oppdraget lar seg derfor ikke kombinere med vanlig, inntektsgivende arbeid. Disse
fosterforeldrene har på denne bakgrunn andre rammevilkår enn ordinære fosterhjem. Hjemmene
skal bare brukes til barn som har behov for det.
Med «særlige tilfeller» menes barn og unge med et omfattende og langvarig hjelpebehov og som
trenger omfattende bistand fra flere hjelpeinstanser. Målgruppen vil typisk være barn med alvorlige
utfordringer knyttet til atferdsvansker, emosjonelle vansker, fysisk eller psykisk funksjonsevne eller
en kombinasjon av disse. Spesialiserte fosterhjem vil i praksis vil være aktuelt som alternativ til
institusjon. Barn som kan ivaretas på en god måte i et ordinært fosterhjem med forsterkning, faller
utenfor målgruppen og skal ikke tilbys spesialisert fosterhjem. Spesialiserte fosterhjem skal kun
210
brukes der kommunale, forsterkede fosterhjem ikke vil gi et tilstrekkelig tilbud til barnet, samtidig
som institusjon anses å være et mindre egnet tilbud.
Det er kommunen, og ikke Bufetat, som vil måtte avgjøre hvor lenge barnet skal bo i hjemmet.
Opphold i spesialiserte fosterhjem skal ikke være midlertidige dersom dette ikke er til barnets beste.
Bufetat har ansvaret for opplæring og oppfølging av spesialiserte fosterhjem.
38.7 Finansiering av fosterhjem
38.7.1 Ordinære fosterhjem
Kommunen har fullt økonomisk ansvar for bruk av ordinære fosterhjem og får ikke refundert utgifter
til forsterkningstiltak.
38.7.2 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem
Ved bruk av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem skal kommunen betale en egenandel ved
bruk av slike hjem. Dette fremgår av barnevernloven § 9-4 første ledd. Bufetats betalingsansvar
gjelder bare for plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby
institusjonsplassen til kommunen før saken fremmes for fylkesnemnda eller ved etterfølgende
forespørsler, dersom nemnda ikke har godtatt den først fremlagte institusjonsplassen (Se Prop. 133 L
(2020-2021) punkt 22.2.4).
Bufetats betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem forutsetter at Bufetat har besluttet å tilby et
tilgjengelig spesialisert hjem til et barn i samsvar med kriteriene for målgruppen.
Del 9 Behandling av saker i fylkesnemnd og domstol
Barnevernstjenestens forberedelse av sak for fylkesnemnda
39.1 Hva er fylkesnemnda?
Fylkesnemndene er domstollignende forvaltningsorganer som i faglige spørsmål har en uavhengig
stilling overfor departement og statsforvalter. Fylkesnemndenes vedtak kan bare overprøves av
domstolene. Fylkesnemndene avgjør saker om tvang etter barnevernloven, helse- og
omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Hovedtyngden av sakene fylkesnemndene avgjør er etter
barnevernloven. Det er 10 fylkesnemnder i Norge.
Tvangsvedtak vil si vedtak som fattes mot den private parts vilje, eller som kan opprettholdes uten
den private parts samtykke. De fleste avgjørelser om tvang fattes av fylkesnemnda i førsteinstans.
Fylkesnemnda er også klageinstans for barnevernstjenestens midlertidige vedtak i akuttsituasjoner
og barnevernstjenestens vedtak om flytting av barn etter omsorgsovertakelse.
Fylkesnemnda består i den enkelte sak av en nemndsleder med juridisk utdanning som fyller
dommerkravene, et medlem fra det fagkyndige utvalg og et medlem som trekkes ut ifra et alminnelig
medlemsutvalg. Hvis sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndsleder beslutte at
saken skal bestå av fem medlemmer. I tillegg til nemndleder vil da saken bestå av to medlemmer fra
det fagkyndige utvalget og to medlemmer fra det alminnelige utvalget.
Fylkesnemndas saksbehandling oppfyller alle grunnleggende krav til rettsikkerhet. Saksbehandlingen
bygger på tvistelovens regler og er langt på vei saksbehandlingen lik domstolenes behandling av sivile
saker.
Fylkesnemnda kan ikke på eget initiativ fatte vedtak, men er avhengig av at barnevernstjenesten
fremmer og forbereder en sak.
211
Les mer om fylkesnemndene her:
39.2 Ansvar for å fremme sak for fylkesnemnda
Det er barnevernstjenestens ansvar å forberede saker for behandling i fylkesnemnda, jf.
barnevernloven §§ 2-1 femte ledd bokstav c. Hvis barnevernstjenesten beslutter å fremme en sak,
skal det utarbeides en begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-10. Les mer om dette i punkt
45.2.1
Etter barnevernloven § 8-4 første ledd er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å
fremme begjæring om tiltak for fylkesnemnda, men ansvaret for å reise sak kan etter avtale
overføres til en annen kommune hvor barnet har tilknytning. Se mer om dette under punkt 12.5.2.
Hvis barnevernstjenesten mottar krav fra private parter om tilbakeføring eller om endring av
fylkesnemndas vedtak, skal barnevernstjenesten forberede og sende saken til fylkesnemnda snarest
mulig og senest innen tre måneder fra barnevernstjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan
fristen være seks måneder, jf. barnevernloven § 7-10 annet ledd.
39.2.1 Barnevernstjenestens begjæring om tiltak
Hvis barnevernstjenesten beslutter å fremme en sak for fylkesnemnda, skal det utarbeides en
begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-10. I begjæringen skal barnevernstjenesten redegjøre for
både prosessuelle og materielle spørsmål.
Begjæringen har samme funksjon som en stevning for domstolene. Barnevernstjenesten vil som regel
være representert ved en advokat, men saken kan også prosederes av en jurist uten advokatbevilling.
En begjæring til fylkesnemnda berører en rekke juridiske og prosessuelle problemstillinger, og bør
utarbeides av kommunens advokat/jurist i samarbeid med barnevernstjenesten. Dersom det
benyttes advokat/jurist, skal begjæringen sendes nemnda i vedkommendes navn.
39.2.1.1 Krav til kommunens begjæring
I barnevernloven § 7-11 er det en liste over hva en begjæring om tiltak skal inneholde eller som skal
legges ved begjæringen. Hvis begjæringen ikke tilfredsstiller disse kravene, skal nemndsleder gi
pålegg om retting og sette en kort frist for dette.
Begjæringen skal inneholde følgende:
• Hvilken fylkesnemnd den er rettet til
• En oversikt over hvem som er parter, lovlige stedfortredere og advokater i saken. Disse skal
angis ved navn, stilling og adresse.
• En kort angivelse av hva begjæringen gjelder. Det vil være tilstrekkelig å opplyse at saken
handler om en omsorgsovertagelse eller regulering av samvær.
• En saksfremstilling. Fremstillingen skal angi tema og rammene for saken.
• En oversikt over de bevis som vil bli ført. Barnevernstjenesten skal legge frem nødvendig
dokumentasjon om de relevante faktiske forhold som er egnet til å belyse bevistema i saken.
Barnevernstjenesten må opplyse om hvilke personer som skal avgi muntlig forklaring for
fylkesnemnda
• Barnevernstjenestens forslag til vedtak. En kort oppsummerende redegjørelse for de
omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til de rettsregler som kommer til
anvendelse
212
39.2.1.1.1 Nærmere om innholdet i begjæringen
Begjæringen og de vedlagte dokumenter skal gi fylkesnemnda mulighet til raskt å sette seg inn i
relevant faktum og kommunens sentrale anførsler. Beskrivelsen av faktum og dokumentene bør ligge
i kronologisk rekkefølge med en fullstendig dokumentliste som gir en god oversikt. Det bør
redegjøres for alle tiltak og hjelp som har vært iverksatt for barnet. Utarbeidelse av
støttedokumenter som tidslinje eller lignende som gir oversikt kan legges ved begjæringen.
Barnevernstjenesten skal gi en objektiv beskrivelse av faktum i saken, og sørge for at også
opplysninger som taler til partenes fordel legges frem for fylkesnemnda. Hvis det har vært forsøkt
hjelpetiltak må barnevernstjenesten redegjøre for hvilke tiltak som har vært satt inn og varigheten av
tiltakene, årsaken til at de ble avsluttet og barnevernstjenestens evaluering av de utprøvde
hjelpetiltakene.
Når tiltaket forutsetter at barnet skal plasseres utenfor hjemmet, må barnevernstjenesten redegjøre
for valg av plasseringssted i det enkelte tilfellet, jf. barnevernloven §§ 4-14 jf. 4-15 annet ledd. I en
sak som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, må barnevernstjenesten i god tid før
forhandlingsmøtet ha skaffet plass i tiltak for barnet, og skriftlig presentert dette for fylkesnemnda.
Fylkesnemnda skal i disse sakene vurdere egnetheten til det konkrete plasseringsstedet. Hensynet til
kontradiksjon tilsier at partene og nemnda må være kjent med aktuelt plasseringssted i god tid før
forhandlingsmøtet.
Vitneførselen skal begrenses til personer som kan bidra til å opplyse saken. Det må i begjæringen
kort opplyses om hva det enkelte vitnet skal forklare seg om. Alle vitner skal navngis.
I den oppsummerende redegjørelse av forslag til vedtak skal kommunen gi en kort oversikt over de
omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til relevante rettsregler. Oppsummeringen
skal ha samme funksjon som et sluttinnlegg i tvistelovens forstand, jf. tvisteloven § 9-10.
39.2.2 Barnevernstjenestens forberedelse av adopsjonssaker for fylkesnemnda
Hvis barnevernstjenesten mener at det vil være til barnets beste å bli adoptert av fosterforeldrene,
og at også de øvrige vilkårene for å innvilge adopsjon er oppfylt, kan det fremmes sak om adopsjon
for fylkesnemnda.
Et vedtak om adopsjon er det mest inngripende tiltaket som kan iverksettes etter barnevernloven.
Dette innebærer at det stilles strenge krav til dokumentasjon og begrunnelse når slike saker skal
fremmes for fylkesnemnda.
Les mer om adopsjon i kapittel 25.
39.2.3 Prosessuelle spørsmål
39.2.3.1 Sakens parter
Før begjæringen oversendes fylkesnemnda, skal barnevernstjenesten vurdere hvem som er parter i
saken, jf. barnevernloven § 7-11 første ledd bokstav b. Det skal redegjøres for dette i begjæringen.
Dersom barnevernstjenesten ikke har klart å komme i kontakt med en person som er å regne som
part i saken, må det i begjæringen grundig redegjøres for hva som er gjort for å oppnå kontakt. Se
mer om parter i kapittel 6.
39.2.3.2 Barnets medvirkning
Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal
informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne,
jf. barnevernloven § 6-3. En måte å innhente barnets synspunkter på i forbindelse med en sak for
fylkesnemnda er at fylkesnemnda oppnevner en talsperson.
213
Det skal fremgå av begjæringen om barnevernstjenesten vurderer at det bør oppnevnes en
talsperson for å sikre at barnets synspunkter kommer frem i fylkesnemnda. Barnevernstjenesten skal
så tidlig som mulig i forberedelsen av saken ha en samtale med barnet om muligheten for å benytte
seg av en egen talsperson og klarlegge om det på grunn av språklige, kulturelle eller andre forhold
bør oppnevnes en særskilt talsperson eller en talsperson med spesiell kompetanse.
Barnevernstjenesten skal redegjøre for om barnet ønsker å benytte seg av talsperson slik at
nemndsleder har tilstrekkelige opplysninger til å vurdere dette, jf. barnevernloven § 6-3 jf.
barnevernloven § 7-9. Talspersonenes rolle og oppgaver er nærmere beskrevet i punkt 40.3.
39.2.3.3 Valg av advokat
Partene kan selv velge advokat når det fremmes en sak for fylkesnemnda. Hvis parten ikke har valgt
advokat og barnevernstjenesten er kjent med at parten tidligere har vært representert av en bestemt
advokat, bør kommunen opplyse om dette i begjæringen.
39.2.3.4 Uttalelse fra fosterforeldre i tilbakeføringssaker
I saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse har fosterforeldre rett til å uttale seg, jf.
barnevernloven § 4-21 første ledd tredje punktum. Fosterforeldrenes uttalelse skal innhentes som en
del av barnevernstjenestens saksforberedelse. Barnevernstjenestens vurdering av om
fosterforeldrene skal forklare seg i forhandlingsmøtet eller om de skal avgi skriftlig uttalelse, bør
fremgå av begjæringen.
39.2.4 Forenklet behandling
Gjennomføringen av et forhandlingsmøte i fylkesnemnda kan være en stor belastning for både barn
og foreldre. Enkelte saker kan avgjøres uten forhandlingsmøte av nemndsleder eller etter en skriftlig
saksbehandling, jf. barnevernloven §§ 7-5 og 7-14. Dersom barnevernstjenesten vurderer at det er
gode grunner for at saken kan behandles etter en forenklet prosedyre, bør det redegjøres for dette i
begjæringen slik at fylkesnemnda kan ta stilling til dette.
Forenklet behandling forutsetter at partene samtykker til det. Dette følger av barnevernloven § 7-5
andre ledd. Det er et tilleggsvilkår at hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for
en slik behandling av saken. Hvis saken gjelder endring av et tidligere vedtak eller dom, eller pålegg
om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje og fjerde ledd, kan nemndsleder avgjøre slike saker
alene selv om partene ikke samtykker. Det er et vilkår at det nemndsleder finner det ubetenkelig å
avgjøre saken uten forhandlingsmøte, hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for
fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling at saken.
Ved forenklet behandling avgjøres saken etter en skriftlig saksbehandling. En slik behandling vil først
og fremst være aktuelt i de saker der privat part ikke har anført nye opplysninger av betydning, og
barnevernstjenesten legger ned påstand om at en tidligere avgjørelse skal opprettholdes.
Når saken gjelder forlengelse av fylkesnemndas vedtak om plassering etter § 4-29, som omhandler
midlertidige plasseringer ved fare for menneskehandel, skal nemndsleder avgjøre saken alene, jf.
barnevernloven § 7-5 siste ledd.
39.2.5 Utvidet nemnd
Når sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndleder beslutte at nemnda, i tillegg til
nemndsleder, skal bestå av to medlemmer fra det alminnelige utvalg og to fra det fagkyndige utvalg,
jf. barnevernloven § 7-5 første ledd.
Hvis barnevernstjenesten mener at sakens vanskelighetsgrad tilsier at saken bør behandles av en
utvidet nemnd, bør dette komme frem i begjæringen. Dette kan være aktuelt i saker hvor det er
214
behov for bredere fagkyndig kompetanse eller forskjellige type fagkyndig kompetanse i nemnda.
Barnevernstjenestens syn på nemndas sammensetning og ønsket fagkyndig kompetanse bør fremgå
av begjæringen.
Særlig om saksbehandlingen i fylkesnemnda
Fylkesnemnda avgjør saker som reises av kommunene innenfor nemndas stedlige
virksomhetsområde jf. barnevernloven § 7-1.
40.1 Hovedprinsipper for saksbehandlingen i fylkesnemnda
Fylkesnemnda skal fatte riktige vedtak, og saksbehandlingsreglene skal bidra til dette.
Saksbehandlingen skal være betryggende, rask og tillitsskapende, jf. barnevernloven § 7-3 første
ledd. Det er nemndlederens ansvar at saksbehandlingen oppfyller grunnleggende krav til
rettssikkerhet. Nemndleder skal påse at saksbehandlingen og ressursbruken er tilpasset tiltaket og
sakens art, omfang og vanskelighetsgrad.
Fylkesnemnda skal sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig faktisk grunnlag for avgjørelsen som skal
fattes, og det skal legges til rette for at partene i saken blir hørt ved muntlige forklaringer i
nemndsmøtet. Videre har fylkesnemnda ansvaret for at det legges til rette for kontradiksjon, både
fra privat part og barnevernstjenesten, samt et ansvar for at partene behandles likt i nemndsmøtet.
Fylkesnemnda skal foreta en reell og selvstendig vurdering av avgjørelsesgrunnlaget, og avgjørelser
om tiltak og andre viktige avgjørelser skal begrunnes.
Behandlingen i fylkesnemnda er en partsprosess, men fylkesnemnda har et selvstendig ansvar for
sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Barnevernloven § 7-12 tydeliggjør
nemndleders ansvar for saksforberedelsen. Nemndleder skal under saksforberedelsen sørge for at
målsetningene i barnevernloven § 7-3 kan oppnås. Saksforberedelsen skal trekke opp rammene for
den videre saksbehandlingen slik at forhandlingsmøtet kan ha hovedfokus på de sentrale temaene. Å
avklare hvilke faktiske forhold partene kan være enige om, og dermed hva uenigheten er knyttet til,
vil være sentralt. Saksforberedelsen skal sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, at den behandles så
raskt som mulig og at forhandlingsmøtet kan gjennomføres uten forsinkelser. Saksbehandlingen skal
være basert på de grunnleggende saksbehandlingsprinsippene i tvisteloven og nemndleder skal ha en
aktiv saksstyring. (Ot prp. nr. 76 (2005-06)).
40.2 Oppnevning av advokat for privat part
Har de private partene ikke allerede engasjert advokat, skal fylkesnemnda sørge for at det blir utpekt
advokat, jf. barnevernloven § 7-8. Bestemmelsen om oppnevning av advokat for den private part
suppleres av rettshjelploven §§ 17 og 22 som fastslår at den private part har krav på dekning av
utgiftene til egen advokat. Retten til fritt advokatvalg gjelder også i fylkesnemnda, og nemnda bør
strekke seg langt i å imøtekomme partenes eget advokatønske, samtidig med at hensynet til rask
saksavvikling ivaretas.
Advokaten skal omgående gjøres kjent med kommunens begjæring og de vedlagte dokumenter, og
gis frist for skriftlig fremstilling, fremlegging av dokumenter og opplysning om hvilke vitner han eller
hun ønsker å føre i forhandlingsmøtet.
40.3 Talsperson for barnet
Barnet kan få oppnevnt en talsperson i saker som skal behandles for fylkesnemnda, jf.
barnevernloven § 7-9. Det er fylkesnemndas leder som avgjør om det skal oppnevnes en talsperson,
jf. barnevernloven § 7-12 annet ledd bokstav f. Det er utarbeidet en forskrift om talspersonordningen
215
som blant annet gir føringer for hvem som kan oppnevnes og hva som er talspersonenes oppgave.
Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt. Hvis barnet ikke ønsker å ha en
egen talsperson, skal dette være avgjørende.
Formålet med å oppnevne en talsperson er å gi barnet større mulighet til å få frem sine synspunkter
på egen situasjon. Dette vil bidra til at saken blir bedre opplyst og at barnets rettssikkerhet ivaretas.
Barnets talsperson har ikke rett til dokumentinnsyn, men kan få et kort sammendrag av saken. Et
slikt sammendrag skal utarbeides av fylkesnemnda og gis talspersonen før samtalen med barnet.
Talspersonen kan bli bedt om å utarbeide et kort sammendrag av samtalen med barnet før
forhandlingsmøtet.
Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barnevernstjenesten og barnets
foreldre. Talspersonen skal ikke drive egne undersøkelser og skal derfor ikke ha samtale med andre
enn barnet i saken. Det er ikke aktuelt å oppnevne talsperson i saker hvor barnet har partsstatus og
er representert ved advokat. Les mer om barnets partsstatus i kapittel 6.
40.4 Samtaleprosess
Hvis saken er egnet for det, kan nemndsleder tilby partene å delta i en samtaleprosess som alternativ
til ordinær behandling, jf. barnevernloven § 7-25. Om saken er egnet er en helhetsvurdering av
omstendighetene i den enkelte sak og hensynet til barnets beste. Flere momenter vil være relevante
i helhetsvurderingen, som forhold ved barnet, sakens inngripende karakter og partenes
forutsetninger og holdninger til samtaleprosess. Nemndsleder kan tilby samtaleprosess på ethvert
trinn av saken, men har ikke en plikt til å tilby dette.
Formålet med samtaleprosessen er å bedre partenes kommunikasjon og gi dem mulighet til å bli
enige om løsninger til barnets beste som hel eller delvis løsning på saken.
Både privat og offentlig part må samtykke til å delta i samtaleprosessen. Partene kan trekke sitt
samtykke på ethvert trinn av saken, og kan under samtaleprosessen kreve å få saken behandlet etter
ordinær prosess.
Private parter skal representeres av advokat. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti.
Nemndsleder kan oppnevne en sakkyndig for å bistå i samtaleprosessen. Den sakkyndige skal bistå
nemndsleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av
midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene,
og vil ha en viktig funksjon i ordningen.
Nemndsleder skal påse at hensynet til barnets beste og de private partenes rettssikkerhet blir
ivaretatt. Nemndsleder skal legge til rette for dialog mellom partene under samtaleprosessen og skal
opptre objektivt og nøytralt. Nemndsleder har et særskilt ansvar for at prosessen ivaretar hensynet
til barnet på en betryggende måte.
Nemndsleder kan gi partene anledning til å prøve ut en midlertidig ordning for en nærmere fastsatt
tid. Dette innebærer at begjæringen fra kommunen stilles i bero mens den midlertidige ordningen
prøves ut.
Nemndsleder kan når som helst avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling,
og skal gjør dette hvis prosessformen ikke fungerer etter hensikten.
Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om
tvangstiltak. Partene kan også nedlegge felles forslag til vedtak og samtykke til at saken avgjøres av
216
nemndleder alene og uten forhandlingsmøte (forenklet behandling). Hvis saken ikke avsluttes etter
samtaleprosess, behandles saken som ordinær sak. Les mer om samtaleprosess her:
40.5 Rett til innsyn i opplysninger fremlagt for fylkesnemnda
Partene har rett til innsyn i begjæringen med vedlagte dokumenter, vedtak fattet av fylkesnemnda
og andre dokumenter i saken, jf. barnevernloven § 7-4. Partene kan forlange kopi av dokumentene.
Reglene om unntak fra partsinnsyn i forvaltningsloven gjelder ikke for dokumenter som fremlegges
for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd. Hensynet til kontradiksjon for den private part
tilsier full åpenhet.
Partene har ikke rett til innsyn i opplysninger om identiteten til anonyme vitner eller andre
opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse i tilfeller der barnet bor på skjult adresse.
Det samme gjelder i saker hvor det er fremmet krav om at barnet skal bo på skjult adresse, jf.
barnevernloven § 7-4 tredje ledd.
40.6 Habilitet
Hvis det oppstår tvil om fylkesnemndas medlemmer er habile i den enkelte sak, skal spørsmålet
avgjøres etter inhabilitetsreglene i domstollovens kapittel 6. At fylkesnemndas medlemmer er habile,
vil si at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å trekke medlemmenes
objektivitet eller upartiskhet i tvil. Deltagelse ved tidligere behandling av saker med de samme parter
eller i samme sakskompleks i fylkesnemnda, medfører ikke i seg selv inhabilitet, jf. barnevernloven §
7-6 andre ledd.
I domstolsloven §§ 106 og 107 er det nevnt en del spesielle forhold som fører til inhabilitet, for
eksempel nært slektskap eller svogerskap med en part eller hans/hennes advokat. Etter
domstolsloven § 108 er dommer eller lagrettemedlem inhabil når det foreligger «andre særegne
omstendigheter» som er «skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet.» Spørsmålet er om det
foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til nemndsmedlemmet, altså hvordan forholdet vil
bli oppfattet av partene og allmenheten, og ikke om nemndsmedlemmet faktisk påvirkes av
forholdet.
Spørsmålet om habilitet bør tas opp og avklares så tidlig som mulig. Partene får alltid kunnskap om
fylkesnemndas sammensetning og de aktuelle navn på partsrepresentanter, prosessfullmektiger og
vitner før forhandlingsmøtet. Hvis prosessfullmektigene blir oppmerksomme på problematikken, bør
spørsmålet reises umiddelbart for å unngå forsinkelser. Nemndleder bør ta opp spørsmålet i forkant
av forhandlingsmøtet dersom det kan være usikkerhet knyttet til habilitet. Det er nemndleder som
har ansvaret for å vurdere egen habilitet og for å hindre at avgjørelser fattes av inhabile medlemmer.
40.7 Forhandlingsmøte
Forhandlingsmøtet skal holdes snarest mulig, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda har
mottatt saken, jf. barnevernloven § 7-14. Fristen på fire uker er ikke absolutt, men hvis det er mulig
skal fylkesnemnda beramme forhandlingsmøtet innen fristen. Fylkesnemnda skal prioritere
behandlingen av saker basert på sakstype og konsekvensene for barnet i den enkelte sak.
Det er nemndleder som administrerer og leder forhandlingsmøtet og som påser at møtet
gjennomføres i henhold til de fastsatte rammer, jf. barnevernloven § 7-15. Forhandlingsmøtet i
fylkesnemnda tilsvarer hovedforhandlingen i en sivil sak for domstolene.
Partene skal innkalles til forhandlingsmøtet, jf. barnevernloven § 7-7. Når privat part er innkalt på
riktig måte, kan saken behandles selv om vedkommende uteblir.
217
Vitneførsel skal skje direkte i forhandlingsmøtet. Reglene om bevis i tvisteloven gjelder så langt de
passer, jf. barnevernloven § 7-17.
De private parter har en rett, og ikke plikt, til å avgi forklaring. I de fleste tilfeller avgir de private
parter forklaring.
At tvistelovens regler om vitneplikt og bevis gjelder, betyr blant annet at vitnene normalt har plikt til
å avgi forklaring. Opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd går foran
taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. Tvisteloven §§
22-3 og 22-5 kommer bare til anvendelse dersom fylkesnemnda ønsker forklaring om forhold som
går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4. I en sak for fylkesnemnda vil
vitnene alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemndas avgjørelse.
Fylkesnemndas møter holdes for lukkede dører, jf. barnevernloven § 7-16. Hvis partene begjærer det
eller samtykker, og fylkesnemnda finner det ubetenkelig, kan møtet holdes helt eller delvis for åpne
dører.
Hvilken rolle utenriksstasjoner kan ha i barnevernssaker og hvordan barnevernstjenesten og
fylkesnemnda kan forholde seg til utenriksstasjoner som ønsker å være til stede under
forhandlingsmøtet er omtalt i egne retningslinjer, Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om
behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land . Vi viser for øvrig til kapittel
51 for en omtale av barnevernstjenestens ansvar for barn med tilknytning til andre land.
40.7.1 Forhandlingsmøte i klagesak
Akuttvedtak (eller midlertidige vedtak) fattet med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9
første ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd skal umiddelbart etter iverksetting sendes til
godkjenning av fylkesnemnda. Nemndsleder skal innen 48 timer ta stilling til om vedtaket skal
godkjennes, jf. barnevernloven § 7- 22.
De private parter kan klage over akuttvedtak fattet av barnevernstjenestens leder eller
påtalemyndigheten, jf. barnevernloven § 7-23. Akuttvedtak kan klages over skriftlig eller muntlig av
den private part direkte overfor nemnda. Klagen avgjøres av nemndleder alene etter et kort
forhandlingsmøte hvor partene får mulighet til å gjøre rede for sitt syn, og legge frem bevis.
Nemndleder skal innen en uke etter at fylkesnemnda mottok klagen fatte vedtak. Dette betyr at
forhandlingsmøte i disse sakene må berammes raskt.
40.8 Endringssaker
I utgangspunktet skal alle krav om endring av tidligere vedtak eller dommer (endringssaker)
behandles innenfor de alminnelige rammer av et forhandlingsmøte. Nemndleder kan likevel avgjøre
denne type saker alene etter en skriftlig saksbehandling, og selv om partene ikke samtykker. Dette er
bare aktuelt hvis det er ubetenkelig sett ut ifra hensynet til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet
for fagkyndighet og en forsvarlig behandling av saken, jf. barnevernloven §§ 7-5 tredje ledd og 7-14
annet ledd bokstav b.
Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles på
nytt hvis den har blitt behandlet av fylkesnemnda eller domstolen de siste tolv månedene, jf.
barnevernloven § 4-21 annet ledd.
Hvis fylkesnemnda eller domstolen tidligere har behandlet et krav om gjenforening, og ikke gitt
medhold fordi barnet kan ta skade av å flytte, kan det ikke kreves nye behandling av saken med
218
mindre barnets situasjon er vesentlig endret. Dette følger av § 4-21 annet ledd. Fylkesnemndas leder
kan i slikt tilfelle avvise endringskravet uten at det er avholdt muntlig forhandling i saken.
40.9 Saksstyrende avgjørelser, avvisning og heving
Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen – også kalt saksstyrende avgjørelser,
fattes av nemndleder, jf. barnevernloven § 7-13. Dette kan være ulike typer avgjørelser, som for
eksempel avgjørelser om habilitet, partsstatus, bevis, dokumentinnsyn og behandlingsform.
Nemndleder kan også fatte avgjørelse om å heve eller avvise saken under saksforberedelsen, jf.
barnevernloven § 7-13 annet ledd.
Avgjørelser om saksbehandlingen kan omgjøres hvis hensynet til lovens formål tilsier det, jf.
barnevernloven § 7-13 tredje ledd.
40.10 Vedtak og begrunnelse
Fylkesnemndas vedtak fattes på grunnlag av behandlingen i forhandlingsmøtet, jf. barnevernloven §
7-18. Vedtaket skal fattes snarest mulig og senest to uker etter forhandlingsmøtet er avsluttet, jf.
barnevernloven § 7-19. Hvis fristen ikke er mulig å overholde skal årsaken til fristoversittelsen oppgis
i vedtaket.
Vedtaket skal begrunnes som en dom, jf. tvisteloven § 19-3. Det skal komme frem av vedtaket hva
som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er
vurdert skal også komme frem. Saken avgjøres ved stemmeflertall, jf. barnevernloven § 7-19 annet
ledd.
Nemndas vedtak kan fremmes for tingretten av den private part eller av kommunen jf.
barnevernloven § 7-24. Vedtaket skal gjøre parten oppmerksom på adgangen til rettslig prøving,
40.11 Godtgjøring til vitner, sakkyndige og tolk
Kommunen dekker sine egne kostnader for saken, og skal i tillegg dekke utgifter til private parters
vitner som er nødvendig i forbindelse med opplysning av saken, samt godtgjøring til sakkyndig
oppnevnt av fylkesnemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte, jf. barnevernloven § 9-1.
Når det gjelder sakkyndige eller andre som har utført et skriftlig arbeid før nemndsmøtet, og som
innkalles for å redegjøre for dette, skal det ikke utbetales eget honorar for at vedkommende møter i
fylkesnemnda. I slike tilfeller skal vedkommende få dekket eventuelle tap av arbeidsinntekter og
reisekostnader på linje med andre som møter som vitner. Dersom en sakkyndig som ikke har vært
inne i saken tidligere innkalles for å gi en utredning om et særskilt tema, skal dette honoreres som
sakkyndig arbeid.
Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak
Selv om fylkesnemnda er et forvaltningsorgan, kan ikke fylkesnemndas vedtak påklages etter reglene
i forvaltningsloven. Fylkesnemndas vedtak kan kun overprøves av de ordinære domstolene.
41.1 Frist for å kreve rettslig overprøving
Fylkesnemndas vedtak kan overprøves av tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf.
barnevernloven § 7-24. Vedtaket kan bringes inn for tingretten av privat part eller av kommunen.
Søksmålsfristen er én måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om
vedtaket.
219
Hvis søksmålsfristen oversittes, er det adgang til å gi oppfriskning på visse vilkår etter reglene i
tvisteloven § 16-12. Med oppfriskning menes at saken tas til behandling til tross for at
søksmålsfristen er utløpt. Det er domstolen som avgjør om begjæringen om oppfriskning skal tas til
følge, jf. tvistloven § 16-14.
41.2 Partenes adgang til rettslig overprøving
Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten av partene i fylkesnemndsaken, jf.
barnevernloven § 7-24.
Søksmål fra privat part skal rettes mot kommunen, jf. tvisteloven § 36-3 (3). Søksmål reises ved at det
fremmes krav om rettslig prøving overfor den fylkesnemnden som har truffet vedtaket, jf. tvisteloven
§ 36-2 (1). Fylkesnemnda skal straks sende kravet om rettslig overprøving og sakens dokumenter til
domstolen. Hvis det er kommunen som reiser søksmål, må dette rettes mot de private parter i
vedtaket. Det er kommunestyret som har søksmåls- og ankekompetanse på vegne av kommunen, og
ordføreren er kommunens rettslige representant. Søksmål og ankekompetanse kan delegeres til
barnevernleder. (Norsk Rettstiende 2008: 849).
Det er en forutsetning for rettslig overprøving at fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet som
partene ønsker at domstolen skal overprøve. Ved en omsorgsovertakelse kan domstolen for
eksempel kun prøve spørsmålet om plassering i et konkret fosterhjem hvis det er fremmet krav om
dette i fylkesnemnda. Det må framgå av slutningen i vedtaket om kravet er tatt til følge eller ikke. En
avgjørelse om plassering i nær familie kan domstolene kun overprøve hvis fylkesnemnda har tatt
stilling til et slikt krav. Se avgjørelse fra Høyesterett HR-2011-570-A
41.2.1 Privat parts adgang til å reise søksmål
Den av foreldrene som barnet har vanlig bosted hos og som vedtaket er rettet mot, har adgang til å
reise søksmål. Det samme gjelder også foreldre med foreldreansvar, men der det ikke er avklart
hvem barnet skal bo hos hvis for eksempel en omsorgsovertakelse blir opphevet, jf. HR-2021-2353-A.
41.2.2 Barns adgang til å reise søksmål
Et barn som har partsrettigheter kan reise søksmål, jf. barnevernloven § 7-24 første ledd. Barn over
15 år har partsrettigheter og søksmålskompetanse, mens barn under 15 år kan bare reise sak hvis det
følger av særskilt lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 36-3 (2). Barn som er plassert utenfor hjemmet
grunnet alvorlige atferdsvansker og barn som kan være utsatt for menneskehandel skal alltid regnes
som part, og kan selv kreve rettslig overprøving.
41.2.3 Fosterforeldres adgang til å reise søksmål
Fosterforeldre har som hovedregel ikke partsrettigheter, og kan derfor vanligvis ikke reise søksmål.
Om fosterforeldre kan anses som part i saken må avgjøres konkret i den enkelte sak. Du kan lese mer
om fosterforeldres partsrettigheter i punkt 6.5. Fosterforeldrene skal etter barnevernloven § 4-21 gis
anledning til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves. Fosterforeldrenes
rettigheter utover dette, er i hovedsak regulert i fosterhjemsforskriften. (Prop. 133 L (2020-2021)
punkt 15.1.2.) I saker om adopsjon ivaretas fosterforeldrenes interesser av barnevernstjenesten, som
kan bringe saken inn for domstolen for prøving. Forutsetningen er at barnevernstjenesten fortsatt
mener at adopsjon vil være til barnets beste og at fosterforeldrene opprettholder
adopsjonssøknaden. Det vil være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter seg
mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken.
220
41.3 Utsatt iverksettelse
På samme måte som for andre forvaltningsvedtak, har fylkesnemndas vedtak umiddelbar rettskraft.
At noe har umiddelbar rettskraft vil si at det er bindende for partene og skal iverksettes med en gang.
Dette gjelder selv om privat part krever rettslig overprøving, og samtidig anmoder fylkesnemnda eller
domstolen om utsatt iverksettelse av vedtaket.
Utsatt iverksettelse innebærer at et vedtak ikke kan gjennomføres før en klage eller en begjæring om
rettslig overprøving har blitt behandlet.
Når en av partene, vurderer å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket fra fylkesnemnda
prøvd ved domstol, kan parten anmode om at fylkesnemndas vedtak blir utsatt til endelig dom. En
slik anmodning om utsetting skal gjøres snarest mulig. Fylkesnemnda eller domstolen kan da beslutte
at iverksettingen av fylkesnemndsvedtaket skal utsettes til det foreligger endelig dom, jf.
forvaltningsloven § 42.
Etter at barnet er flyttet ut av hjemmet, vil ikke privat part ha rettslig interesse i sak om utsatt
iverksettelse, og domstolene skal avvise en slik begjæring. Det er imidlertid en adgang til å kreve at et
gjennomført tvangsvedtak ikke opprettholdes. (Norsk Retstidende 2009: 261 og 2009: 494)
41.4 Konsekvenser av at private part får medhold
Hvis privat part får medhold av fylkesnemnda i en klage på et akuttvedtak eller på et krav om
tilbakeføring, skal barnet flyttes hjem til sine foreldre. Fastsetter fylkesnemnda et utvidet samvær,
skal dette som en hovedregel umiddelbart praktiseres av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten
kan be om utsatt iverksettelse av fylkesnemndas vedtak eller tingrettens dom, jf. forvaltningsloven §
42 og tvisteloven § 36-2 tredje ledd.
Hvis en dom i tingretten går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks, jf.
tvistelovens § 36-9 første ledd. Hvis det foreligger tungtveiende grunner, har retten anledning til å
fravike dette utgangspunktet. En slik avgjørelse kan bare ankes hvis retten har lagt til grunn en uriktig
generell lovforståelse, eller fordi avgjørelsen var åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvistelovens §
29 3 tredje ledd.
41.5 Tingretten
Rettslig overprøving skal skje ved tingretten i den rettskrets der den private part er ifølge
fylkesnemndsvedtaket, eller der den private parten har alminnelig verneting eller hadde alminnelig
verneting før vedtaket ble satt i verk, jf. tvisteloven § 36-2 (2).
Hvis et vedtak er falt bort fordi det ikke er iverksatt innen fristen, kan ikke søksmål reises etter
reglene i tvistelovens kapittel 36. Har vedtaket falt bort etter at det er krevd rettslig prøving vil saken
bli hevet av domstolen.
Hovedforhandling i en barnevernssak skal berammes straks og prioriteres i domstolen, jf. tvisteloven
§ 36-5. Retten kan prøve alle sider av saken innenfor den bestemmelse i barnevernloven
tvangsvedtaket er hjemlet, jf. tvisteloven § 36-5 (3) Retten er ubundet av partenes påstander.
Domstolen skal gjøre en nå-vurdering ut fra de faktiske forhold når saken står for tingretten.
Tingretten skal settes med to meddommere, hvorav en fagkyndig og en lekdommer. I særlige tilfeller
kan retten sette med fem dommere, hvorav to fagdommere og tre lekdommere, hvorav en eller to
skal være fagkyndige, jf. tvisteloven § 36-4 (1).
221
En hovedforhandling i tingretten tilsvarer i all hovedsak et forhandlingsmøte i fylkesnemnda, både i
gjennomføring og omfang. Det eneste unntaket er fylkesnemndas behandling av klager på
akuttvedtak som er undergitt en forenklet behandling i fylkesnemnda. Tilsvarende regler er ikke gitt
for tingrettens behandling av en slik sak. En rettslig overprøving av et slikt vedtak vil derfor kunne bli
mer omfattende enn fylkesnemndsbehandlingen.
41.5.1 Lukkede dører
Rettsmøtet i tingretten holdes for lukkede dører. Rettsmøtet kan derimot holdes for åpne dører hvis
den private part krever det og retten finner det ubetenkelig å etterkomme begjæringen, jf.
tvisteloven § 36-7 (2).
41.6 Lagmannsretten
De fleste barnevernssaker som bringes videre fra fylkesnemnda behandles av tingretten som siste
instans, men lagmannsretten kan samtykke til anke over tingrettens dom, jf. tvisteloven § 36-10 (3).
Lagmannsretten skal foreta en skjønnsmessig siling av saker. Samtykke til behandling i
lagmannsretten kan bare gis når minst ett av forholdene som nevnt i tvisteloven § 36-10 (3) bokstav
a-d foreligger. En anke kan behandles av lagmannsretten hvis
• saken reiser overordnede prinsipielle spørsmål eller rettstilstanden er uavklart
• det har framkommet nye opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen
• det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling
• dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Dette alternativet er aktuelt
hvis tingretten har fattet vedtak om tvang som ikke er besluttet av fylkesnemnda.
41.7 Høyesterett
Ved anke over avslag på samtykke til lagmannsrettbehandling, kan Høyesterett bare prøve
saksbehandlingen. Dette innebærer en full overprøving av om vilkårene i tvistemålsloven § 36-10
tredje ledd er til stede. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.
Ved anke over rettskraftig dom i lagmannsretten er Høyesterett ankeinstans, jf. tvisteloven § 30-1.
Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke av ankeutvalget i Høyesterett, og samtykke kan
bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av
andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4. Samtykket kan
begrenses til enkelte krav og enkelte ankegrunner, herunder konkrete påberopte feil i
rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.
41.8 Den europeiske menneskerettighetsdomstol
Enkeltpersoner kan reise sak for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot staten
der de bor hvis de mener at staten har brutt rettighetene som følger av Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen. Dette omfatter også barnevernssaker som er behandlet i det
norske rettssystemet. For å få en klage behandlet i EMD, er det en forutsetning at den private parten
har benyttet seg av alle nasjonale klage- og ankemuligheter. Klagen til EMD må sendes innen seks
måneder etter endelig avgjørelse.
EMD ble opprettet i 1959 og er en del av Europarådet. Domstolen behandler tvister om forståelsen
og bruken av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950. Finner
domstolen at det er handlet i strid med konvensjonen skal den konstatere at brudd har skjedd, videre
har EMD kompetanse til å tilkjenne den krenkede en rimelig økonomisk kompensasjon, eller
erstatning.
222
41.8.1 Barnevernstjenestens rolle når norske barnevernssaker behandles av EMD
Når EMD har besluttet å behandle en klagesak mot Norge, er det staten, ved Barne- og
familiedepartementet som øverste myndighet for barnevernet, som er ansvarlig for å forberede
saken til EMD. Departementet er representert av Regjeringsadvokaten.
En sak for EMD starter ved at den private part sender inn en klage hvor det redegjøres for sakens
faktiske sider og hvilke krenkelser av EMK klager mener å ha vært utsatt for. I saker der EMD finner
grunn til å stille spørsmål til myndighetene, vil spørsmålene utelukkende være basert på klagerens
fremstilling av saken. Domstolens prosess er lagt opp slik at også myndighetene får mulighet til å
utdype sitt syn på de faktiske og rettslige spørsmålene i saken. Dette betyr at både klager og
myndighetene har dialog med domstolen og det er denne dialogen som gir grunnlag for domstolens
avgjørelse.
Ved behandling av norske barnevernssaker i EMD, vil departementet som regel opprette kontakt
med ansvarlig kommunal barnevernstjeneste. Det er barnevernstjenesten som kjenner saken best,
og barnevernstjenesten må derfor være forberedt på å bistå departementet i forberedelsen av
saken. Hva barnevernstjenesten blir bedt om å bistå med vil bero på en konkret vurdering i den
enkelte sak. Det kan blant annet være aktuelt å bistå med gjennomgang av sakens faktiske side, delta
på møter om saken, samt bidra med skriftlige innspill og merknader.
Fri rettshjelp og retten til bistand fra advokat
42.1 Bistand fra advokat eller annen fullmektig
Det foreligger en rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle faser i en
barnevernssak, jf. forvaltningsloven § 12. Retten gjelder uavhengig av hvem som skal dekke
kostnadene.
Først når barnevernstjenesten varsler partene at de har besluttet å fremme tvangssak for
fylkesnemnda trer rett til fri advokatbistand etter rettshjelploven inn. Rett til fri advokatbistand
gjelder selv om saken likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda for behandling, eller blir trukket før
den er tatt opp til behandling. Også når det fattes akuttvedtak vil retten til fri advokatbistand
foreligge.
På andre stadier i saken, i undersøkelsessaker og saker som gjelder frivillige hjelpetiltak, må partene
selv dekke kostnadene, hvis ikke barnevernstjenesten dekker utgiftene på eget initiativ eller som et
hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.
42.2 Fri rettshjelp
Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både
fritt rettsråd og fri sakførsel. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som
behandles for eksempel i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Barnevernstjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun
kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Advokater
og andre som kan gi fri rettshjelp har også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri
rettshjelp. Det følger av rettshjelpsloven § 2.
Barnevernstjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike
søknader rettes enten til Statsforvalteren eller fylkesnemnda, avhengig av saken.
223
42.2.1 Fritt rettsråd
Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor domstolene og fylkesnemnda i form av veiledning og hjelp i
juridiske spørsmål. Det er statsforvalteren som avgjør søknad om fritt rettsråd. Søknad om fritt
rettsråd etter rettshjelploven § 11 nr. 2 kan innvilges uten behovsprøving for part i en sak hvor
barnevernstjenesten har fattet vedtak etter barnevernloven
• § 4-6 annet ledd og tredje ledd,
• § 4-9 første og annet ledd,
• § 4-25 annet ledd annet punktum og hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av en begjæring om
tiltak, jf. barnevernloven § 7-11
• Tilsvarende gjelder dersom barnevernstjenesten har startet forberedelse til sak som skal
behandles av fylkesnemnda etter barnevernloven kapittel 7, men hvor saken likevel ikke blir
oversendt til fylkesnemnda.
I saker som ikke hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde, for eksempel i
undersøkelsessaker og saker som gjelder frivillige hjelpetiltak, må partene i utgangspunktet selv
dekke kostnadene. I slike saker kan imidlertid den private part søke Statsforvalteren om fri rettshjelp
etter behovsprøving.
42.2.2 Fri sakførsel
Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles for eksempel i
fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Søknad om fri sakførsel avgjøres som regel av den
domstol som har saken til behandling.
I saker som hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part rett å få
oppnevnt advokat, og det er fylkesnemnda som har ansvar for dette, jf. barnevernloven § 7-8 og
rettshjelploven § 17 tredje ledd nr. 2.
Rett til fri advokatbistand etter rettshjelploven inntrer når barnevernstjenesten varsler partene at de
har besluttet å fremme tvangssak for fylkesnemnda. Dette gjelder også i de tilfeller saken blir trukket,
avvist eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Den private part har
uansett krav på fri sakførsel uten behovsprøving.
42.3 Særlig om forvaltningsloven § 36
Forvaltningsloven inneholder regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med klager i
barnevernssaker. En part får dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret et
vedtak til sin fordel (forvaltningsloven § 36 første ledd). Dette vil i hovedsak være utgifter til advokat.
Hva som er nødvendig må avgjøres ut ifra en konkret vurdering. Sentrale momenter i denne
vurderingen vil være sakens karakter og kompleksitet, og barnevernstjenestens vilje og holdning til å
respondere på partenes henvendelser. Hvis endringen av vedtaket skyldes partens egne forhold eller
forhold utenfor partens og barnevernstjenestens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler
mot det, har ikke parten rett til dekning av saksomkostningene.
Hvis endringen av vedtaket skyldes at det har kommet frem nye opplysninger i saken, vil retten til
dekning av saksomkostninger som hovedregel være avskåret. Unntaket fra dette er hvis
vedtaksorganet (barnevernstjenesten) ikke hadde opplyst saken godt nok før det ble fattet vedtak,
og som følge av dette ble det fattet vedtak på feil faktagrunnlag.
Spørsmål om sakskostnader i forbindelse med klage, skal avgjøres av samme instans som avgjør
spørsmålet om endring av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Det vil si enten
barnevernstjenesten hvis den endrer sitt eget vedtak, eller statsforvalteren (klageinstansen). Kravet
224
må settes frem senest tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til parten.
Både underinstansen og klageinstansen kan forlenge fristen, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd.
Avslag på krav om dekning av saksomkostninger kan påklages etter reglene om klage i
forvaltningsloven.
Parten har krav på informasjon om retten til å kreve saksomkostninger når et vedtak endres. Slik
informasjon kan unnlates når det er usannsynlig at parten har vesentlige saksomkostninger eller det
kan antas at vedkommende eller hans/hennes fullmektig kjenner denne retten. Hvis det i andre
tilfelle vil være rimelig at spørsmålet om saksomkostninger blir vurdert, bør veiledning gis til parten
om dette, jf. forvaltningsloven § 36 fjerde ledd.
Del 10 Samarbeid med andre instanser
Samarbeids- og samordningsplikt
For at barn og unge skal få et godt og helhetlig tjenestetilbud, er det nødvendig at de som yter
velferdstjenester, og som møter barn og unge i hverdagen, samarbeider med hverandre.
Barnevernstjenesten må ofte samarbeide tett med andre tjenester. Det er barnets og familiens
behov for hjelp som danner grunnlaget for et slikt samarbeid. Et velfungerende samarbeid handler
om å utnytte hverandres tilgjengelige ressurser, virkemidler og kompetanse.
43.1 Barnevernstjenestens samarbeidsplikt
En rekke av de tiltak barnevernstjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom
samarbeid med andre forvaltningsorganer. Når det gjelder enkeltsaker berører den enkeltes
problemer ofte flere sektorer eller flere forvaltningsnivåer samtidig. Dette skaper behov for en klar
oppgavefordeling og samarbeid. Barnevernstjenesten har derfor en plikt til å samarbeide med
offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et
helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Bestemmelsen er generell og omfatter alle instanser som
barnevernstjenesten har nytte av å samarbeide med. Barnevernstjenestens samarbeidsplikt gjelder
for eksempel helsetjenesten, skoler, barnehager og politi.
Samarbeidsplikten gjelder for samarbeid i enkeltsaker (individnivå) og samarbeid utover oppfølging
av det enkelte barn/ungdom (arbeid på systemnivå). Dette følger av barnevernloven § 3-2 første og
tredje ledd. Det finnes tilsvarende samarbeidsbestemmelser i de andre velferdslovene, blant annet i
helselovgivningen, opplæringsloven, familievernkontorloven, barnehageloven, NAV-loven,
sosialtjenesteloven og krisesenterloven.
Plikten til å samarbeide i enkeltsaker er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete
tjenester og tiltak etter barnevernloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen.
Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet
tjenestetilbud. Dette innebærer at barneverntjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva
de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder
de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil
variere ut fra det enkelte barnets behov. Barneverntjenesten må selv vurdere hvilke
samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten
gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler
om taushetsplikt. (Prop. 100 L (2020-2021) punkt 11.2) Les mer om adgang og plikt til
informasjonsutveksling i kapittel 15.
225
Barneverntjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til
oppfølgingen av et bestemt barn (samarbeid på systemnivå) innebærer en plikt til å samarbeide med
andre tjenesteytere for at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne skal kunne ivareta sine
oppgaver etter lov og forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i
anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for
eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og
rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det
være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en
velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller
må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.
Det er viktig at barnevernstjenesten kjenner de andre tjenestene og deres tilbud godt, slik at de kan
veilede barn og familier til rett instans. Det er også viktig at tjenestene samarbeider med hverandre
til det beste for barnet.
43.2 Kommunens samordningsplikt
Kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn som trenger helhetlige og samordnede tjenester.
Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen.
Dette følger av endret § 3-2 andre ledd i barnevernloven.
Plikten kommunen har til å bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen
gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne
tjenestetilbudet. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil
det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av
annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel
der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Hvis familien har fått
oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av
bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir
samordnet. Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha
ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og
beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens
beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere.
Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging
for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i
samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig,
kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at
samordningsansvaret skal ligge der. (Prop. 100 L (2020-2021) punkt 11.2)
Barnevernloven § 3-2 andre ledd kan ses i sammenheng med § 3-1 første ledd andre punktum som
gir kommunen en plikt til å samordne sitt tjenestetilbud til barn og familier.
43.3 Rett til individuell plan
Barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har en rett til å få utarbeidet en
individuell plan, jf. endret § 3-2a. Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og
andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet. En avgjørelse om
ikke å tilby individuell plan kan påklages til statsforvalteren, jf. endret § 6-5 første ledd. Les mer om
individuell plan i kapittel 36.
226
Særlig om samarbeid med helsetjenesten
En forutsetning for at barn og unge skal få nødvendig helsehjelp er at behovene for slik hjelp fanges
opp. Forskning viser at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av
psykiske vansker (ntnu.no) enn barn og unge ellers i befolkningen.
Det er utarbeidet et rundskriv om Samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester
til barnets beste. Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter tjenestene har for å
samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å
samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt.
Barne- ungdoms og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har også samarbeidet om å utarbeide
pakkeforeløpet Kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge. Behov for start av
pakkeforløpet skal vurderes så raskt som mulig, i perioden barnevernstjenesten foretar undersøkelse
etter barnevernloven § 4-3eller når kriteriene for å starte pakkeforløpet på et senere stadiet i
barnevernssaken.
I noen tilfeller vil det være helsetjenesten som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed
også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et
symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig
på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester som må sørge for behandling av vansker som
selvskading og spiseforstyrrelser.
Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene,
og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger, jf. §§ 4-5 og 4-16. Som
en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser
dersom foreldrene ønsker det.
I tilfeller der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten
kompetanse til å samtykke til helsehjelp på barnets vegne og samtykke til individuell plan, hvis barnet
er under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven§ 4-4 fjerde ledd. Hvis barnevernstjenesten
vurderer at barnet kan ha behov for helsehjelp, skal barnevernstjenesten be aktuell helsetjeneste om
slik helsehjelp.
Barnevernsinstitusjonene har plikt til å sørge for at barnets rett til medisinsk tilsyn og behandling
ivaretas, og skal ha rutiner som sikrer dette, jf. forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i
barnevernsinstitusjoner § 7. Det vil likevel være helsetjenesten som vurderer om barnet har rett til
helsehjelp og eventuell hvilken hjelp som skal iverksettes overfor barnet.
Særlig om samarbeid med barnehage og skole
Barnehage og skole er viktige samarbeidsarenaer for barnevernstjenesten. Ansatte i barnehager og
skoler skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten jf.
barnehageloven § 46 første ledd, opplæringsloven § 15-3 første ledd og friskoleloven § 7-4 første
ledd. Instansene har også meldeplikt til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette
følger av andre ledd i de samme bestemmelsene. Les er om bestemmelsene om meldeplikt i kapittel
17.
Barnevernstjenesten og skolen skal samarbeide når barn plasseres i barneverninstitusjon eller
fosterhjem. Barnevernstjenesten må ha rutiner for hvordan de går frem og samarbeider med skolen
227
og institusjonen eller fosterhjemmet når barnet bytter skole. Når barnet skal starte på en ny skole,
bør barnevernstjenesten ta initiativ til et overføringsmøte. På et slikt møte bør de avtale
samarbeidsrutiner rundt det enkelte barnet og hva som skal skje når barnet begynner på den nye
skolen. Bufdir har en egen nettside som handler om samarbeid mellom skole og barnevern. Her er
det blant annet en veileder for samarbeid mellom skole og barnevern som skal styrke barnevernets
og skolens kunnskap om hverandre, og vise hvordan begge kan samarbeide for å gi barn og unge i
barnevernet best mulig oppfølging i ulike faser i en barnevernssak.
Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn har de rett til å ta avgjørelser på vegne av
barnet, jf. opplæringsloven § 15-6. Les mer om dette i rundskrivet fra Utdanningsdirektoratet,
Avgjerder i skolespørsmål for barn under barnevernet si omsorg Udir-2-2016.
Særlig om samarbeid med justissektor
46.1 Samarbeid med politiet og politibistand
Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal
varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet, eller Statens barnehus.
Det er laget retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevernstjenesten ved bekymring om
vold og/eller seksuelle overgrep mot barn. Les om dette i retningslinjene Politi og barnevern –
nasjonale retningslinjer for samhandling.
Hvis det er nødvendig og til barnets beste, har barnevernstjenestens leder hjemmel til å anmode om
politibistand for å få gjennomført en undersøkelse eller til å fullbyrde et vedtak, jf. barnevernloven §
6-8. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten skal i
så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig.
Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets
situasjon og sårbarhet.
Se mer om bruk av politibistand ved gjennomføring av undersøkelse i punkt 19.11 og ved
gjennomføring av tvangsvedtak i punkt 28.5.
46.2 Samarbeid om oppfølging av barn under straffegjennomføring
Barnevernstjenesten, og andre kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteyterne, er forpliktet
til å delta i oppfølgingen av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, se
konfliktrådsloven § 26.
Ungdomsenhetene i kriminalomsorgen har tverretatlige team som skal ivareta de unges behov under
straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a.
Løslatelsesforberedelsene skjer i samarbeid med de kommunale velferdstjenestene i den kommunen
den innsatte skal tilbakeføres til. Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og øvrige
statlige og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å kunne gjennomføre
straffereaksjonene og for å forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. Retningslinjer
for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd beskriver barnevernstjenestens ansvar og
plikter.
Særlig om samarbeid med NAV
Barnevernstjenestens og NAV-kontorets formål og oppgaver grenser mot hverandre, og tjenestene
forholder seg ofte til de samme familiene og ungdommene. Det er viktig at tjenestene har
228
tilstrekkelig kunnskap om hverandres ansvar og oppgaver, og at tjenestene etablerer et godt
samarbeid.
Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for familier i en sosialt og økonomisk
vanskelig situasjon. Hvem som har ansvar for å hjelpe i en konkret situasjon, vil være avhengig av hva
problemene består i og hvilke tiltak familien trenger. Ofte vil et samarbeid mellom
barnevernstjenesten og NAV-kontoret være nødvendig og hensiktsmessig for å bistå familier med
sammensatte og langvarige behov.
Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og
samtidig har levekårsutfordringer, kan barnevernstjenesten for eksempel bistå familien med å
opprette kontakt med NAV. Barnevernstjenesten vil i særskilte tilfeller også kunne iverksette
hjelpetiltak som økonomisk hjelp. Det er imidlertid ikke barnevernstjenestens oppgave å iverksette
tiltak rettet mot levekårsutfordringer. I tilfeller der barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, vil
det likevel være slik at barnevernstjenesten i vurderingen av hvilke tiltak som bør iverksettes må se
hen til familiens levekår, ettersom levekårsutfordringer kan virke inn på barnets omsorgsituasjon.
Les mer om samarbeide mellom barnevernstjenesten og NAV i Retningslinjer for samarbeid mellom
barnevernstjenesten og NAV-kontoret.
Særlig om samarbeid med familievernkontorene
Familievernet gir tilbud om rådgivning og behandling til alle som opplever vansker, konflikter eller
kriser i familien.
Etter en omsorgsovertakelse har barnevernstjenesten plikt til å følge opp foreldrene. Hvis foreldrene
ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige
hjelpeinstanser jf. barnevernsloven § 4-16. Les mer om oppfølging av foreldre i kapittel 33.2 om
oppfølging av omsorgsovertakelse. Familievernkontoret har et særskilt ansvar for å gi et tilbud til
foreldre som har barn i fosterhjem eller i barnevernsinstitusjon. Veilederen Barnevernsforeldre:
Oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon er en veileder om hvordan
barnevernet og familievernet kan følge opp foreldre til barn som bor i fosterhjem eller institusjon.
Del 11 Saker der barn har tilknytning til andre land
Barnevern over landegrenser
49.1 Adgangen til å gi opplysninger til andre lands myndigheter
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at norske myndigheter gir opplysninger der det ifølge
konvensjonen er en plikt eller der andre stater anmoder om dette i tråd med bestemmelsene i
Haagkonvensjonen 1996, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3. For eksempel vil norske
myndigheter kunne bistå utenlandske myndigheter med opplysninger når et barn som tidligere
oppholdt seg i Norge, er bosatt i en annen konvensjonsstat og myndighetene i bostedsstaten
anmoder om det.
I saker hvor utenlandske myndigheter tilsluttet konvensjonen ber om opplysninger, skal kommunen
bistå sentralmyndigheten med å samle inn dette. Det følger av lov om Haagkonvensjonen 1996 § 4
annet ledd. Dette gjelder først og fremst opplysninger kommunen allerede har, men det kan også
være aktuelt å innhente nye opplysninger eller å foreta nye vurderinger.
229
Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Bufdir bistår med håndtering av slike saker og vil
ved videreformidling av anmodninger fra utenlandske myndigheter, gi veiledning om
hjemmelsgrunnlag for informasjonsutveksling i den enkelte sak.
Sentralmyndigheten bistår også i saker der anmodninger mottas fra stater som ikke er tilsluttet
konvensjonen. I slike saker gjelder ordinære regler for adgang til å utgi opplysninger. Du kan lese mer
om dette i Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om behandlingen av barnevernssaker der barn har
tilknytning til andre land
Ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 ved spørsmål om både innenfor og
utenfor konvensjonssamarbeidet.
Telefon: 466 15 000
E-post: SentralmyndighetHaag1996@bufdir.no
49.2 Ulovlig barnebortføring
Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25.
oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i
norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). Bufdir er sentralmyndighet for begge
konvensjoner.
49.2.1 Barn som bortføres eller tilbakeholdes fra forelders omsorg i utlandet
Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der et barn ulovlig tas ut av landet i strid med
foreldreansvaret og den med foreldreansvarets samtykke, og tilfeller der et barn ulovlig
tilbakeholdes i utlandet uten foreldrenes samtykke. Foreldreansvar i Haagkonvensjonen 1980s
forstand omfatter retten til omsorg for barnet og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo, jf.
Haagkonvensjonen 1980 artikkel 5 bokstav a.
49.2.2 Barn som bortføres fra barnevernstjenesten
Når barn bortføres fra barnevernstjenesten, er en sentral bestemmelse barnevernloven § 4-31 om
utreiseforbud. Det følger av denne at det er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten
barnevernets samtykke når
 det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter
barnevernloven §§ 4-8, § 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd
 begjæring om tiltak som nevnt over er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11
 akuttvedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet
punktum og 4-29 fjerde ledd er iverksatt
49.2.3 Bistand fra Bufdir
Blir et barn ulovlig bortført fra Norge eller ulovlig tilbakeholdt i utlandet, kan foreldrene eller
barnevernstjenesten be om å få barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980 eller
Europarådskonvensjonen 1980. Haagkonvensjonen 1996 kan også benyttes i slike saker. Uavhengig
av grunnlaget sendes anmodning om bistand til Bufdir. Bufdir bistår i saker hvor den andre staten
også er med i konvensjonen, og Norge har et konvensjonssamarbeid med den andre staten.
Ta kontakt med Bufdir før anmodning sendes:
E-post: barnebortforing@bufdir.no
Telefon: 466 15 000
230
Du kan lese mer om dette her:
Bufdirs sine sider om internasjonal barnebortføring, eller på www.barnebortforing.no eller
regjeringens sider.
Rundskriv G-06/2015 om internasjonal barnebortføring
Hvis et vedtak eller en dom om omsorgsovertakelse etter §§ 4-8 eller 4-12 ikke er mulig å iverksette
fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år.
Les om iverksettelse av vedtak i kapittel 28 og om barn som bortføres fra barnevernstjenesten i
kapittel 49.2.2.
49.3 Konsulær bistand i barnevernssaker
Norge er tilsluttet Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen).
Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en utenriksstasjon skal kunne yte bistand til sine
borgere i utlandet, og som et generelt utgangspunkt har den rett til fritt å kunne kommunisere med
og ha tilgang til sine borgere.
Utenlandske borgere har som et utgangspunkt rett til tilgang til kommunikasjon med sin
utenriksstasjon. Hvis barn eller foreldre med utenlandsk statsborgerskap ønsker konsulær bistand,
bør barnevernstjenesten legge til rette for det. På den bakgrunn bør barnevernstjenesten i alle saker
som omhandler utenlandske statsborgere, allerede i første samtale med partene informere om deres
rett til å la seg bistå av sin utenriksstasjon. At barnevernstjenesten har gjort partene kjent med en slik
rett bør dokumenteres i saken.
I visse barnevernssaker har barnevernstjenesten plikt til å varsle en utenlandsk utenriksstasjon. For
mer informasjon om varslingsplikten, se Rundskriv Q-42/2015 om barnevernssaker der barn har
tilknytning til andre land.
Bufdir er sentralt kontaktpunkt for barnevernstjenestene og andre barnevernsmyndigheter i
barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Har du spørsmål om konsulær bistand i slike
saker, ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996:
E-post: SentramyndighetHaag1996@bufdir.no
Telefon: 466 15 000
Barn som er eller kan være utnyttet i menneskehandel
Menneskehandel er når noen ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen
utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder andre mennesker til prostitusjon eller andre seksuelle
ytelser, tvangsarbeid eller tvangstjenester som for eksempel tigging, krigstjeneste i utlandet eller
fjerning av organer. Hvis den som blir utnyttet i menneskehandel er mindreårig, er menneskehandel
straffbart uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er
anvendt. Menneskehandel er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og rammes av
straffeloven §§ 257 og 258.
Grov menneskehandel omfattes også av avvergingsplikten, jf. straffeloven § 196.
Mindreårige kan være særlig sårbare for utnytting i menneskehandel. Barn og unge som er
identifisert i Norge som ofre for menneskehandel utgjør en sammensatt gruppe både når det gjelder
kjønn, alder, opprinnelsesland og utnyttelsesform. Et fellestrekk er at de mindreårige i all hovedsak
er utenlandske statsborgere, og at de er i en svært sårbar situasjon.
231
Det er ikke uvanlig i menneskehandelsaker at den som utnytter den mindreårige har en relasjon til
offeret. Dette kan for eksempel være foreldre, søsken, kjæreste eller ektefelle. Det er eksempler på
straffesaker i Norge hvor mindreårige har vært utsatt for menneskehandel, og hvor det er nær
familie som har stått bak utnyttelsen. Blant annet gjelder dette saker hvor mindreårige har vært
utnyttet til tigging.
Vi har eksempler på straffesaker i Norge hvor mindreårige har vært utnyttet i ulike former for
menneskehandel som prostitusjon, tvangsarbeid eller tvangstjenester som tigging, eller kriminalitet
som salg av narkotika eller tyveri.
Barn som er utnyttet i menneskehandel kan motsette seg hjelp fra barnevernstjenesten eller andre
myndigheter. Bakgrunnen for dette kan være at den mindreårige har tette eller familiære bånd til
den som utnytter og av den grunn kan komme i en lojalitetskonflikt, mens andre kan være instruert
av bakmenn til å avvise all kontakt med norske myndigheter. Videre kan den mindreårige føle
lojalitet overfor menneskehandlerne, for eksempel dersom offeret er økonomisk avhengig av eller
står i gjeld til den som utnytter barnet. Ofre for menneskehandel vil kunne ha en mistillit til politi,
utlendingsmyndigheter, barnevern og andre offentlige myndigheter. Enkelte kan ha dårlige
erfaringer med tilsvarende myndigheter i hjemlandet, og menneskehandlere kan ha brukt tid på å
overbevise dem om at myndighetene i Norge ikke vil hjelpe dem. For eksempel kan
menneskehandlere ha truet ofrene med at politiet vil fengsle dem, eller at myndighetene vil sende
dem ut av landet. Menneskehandlere kan også true med å avsløre for familien i hjemlandet at ofrene
er involvert i prostitusjon eller annen kriminell virksomhet i utlandet. Den mindreårige kan også
motta trusler om represalier mot seg selv og familien i hjemlandet.
Barnevernloven § 4-29 åpner for at barn utsatt for menneskehandel kan plasseres midlertidig i
institusjon uten samtykke fra barnet, enten etter vedtak fra fylkesnemnda eller ved akuttvedtak
fra barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten. Formålet med plasseringen er å ivareta
barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.
Saker hvor mindreårige utnyttes i menneskehandel kan være svært komplekse, med mange
forskjellige aktører som har ulike roller. Sakene krever et godt samarbeid, spesielt mellom
barnevernstjenesten og politiet Bufdir har etablert en nasjonal veiledningsfunksjon i saker om
mindreårige ofre for menneskehandel, som bistår barnevernstjenesten og andre tjenester..
Barnevernstjenester som kommer i kontakt med barn og unge som kan være utnyttet i
menneskehandel, og som har spørsmål om saker eller ønsker mer informasjon, oppfordres til å
kontakte veiledningsfunksjonen:
E-post: menneskehandel@bufdir.no
Telefon: 466 15 000
Du kan lese mer om dette i barnevernets håndtering av saker der mindreårige kan være utsatt for
menneskehandel i rundskriv 01/2016.
Barn med uavklart oppholdsstatus
Barn i asylsøkerfasen har rett til å få vurdert sine behov for tiltak etter barnevernloven uavhengig av
asylsøkerstatus og statsborgerskap. Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge,
det gjelder også
• i registreringsfasen
• ved opphold i en mottaksleir
232
• ved senere opphold i asylmottak eller omsorgssenter.
51.1 Bekymring for omsorgssituasjonen til et barn som har kommet til Norge
sammen med foreldre eller andre med foreldreansvar
Foreldrene eller andre med foreldreansvar har omsorgsansvaret for barnet når de kommer til Norge.
Hvis barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding som gjelder et barn med asyl- eller
flyktningstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barn, jf.
barnevernloven § 4-3. Det samme gjelder for undersøkelser og tiltak, slik det er presisert i rundskriv
om barnevernstjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i
mottak, omsorgssentre og kommuner.
Barne- og likestillingsdepartementets retningslinjer for barnevernssaker der barn har tilknytning til
andre land gir veiledning om saker som omhandler barn og familier med uavklart oppholdsstatus.
Hvis barnevernstjenesten er bekymret for et barn og barnet og familien har en pågående
utlendingssak, eller barnevernstjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus, skal
barnevernstjenesten så tidlig som mulig ta kontakt med utlendingsmyndighetene ved
Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE). Hvis familien har en utlendingssak, vil
opplysninger om status i utlendingssaken være relevante ved vurderingen av familiens situasjon og
eventuelle behov for barnevernstiltak.
Alle barn i Norge skal beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barnevernlovens bestemmelser
om tjenester og tiltak gjelder også for barn som oppholder seg i riket, og som er flyktninger eller er
internasjonalt fordrevne, eller når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette, jf. barnevernloven §
1-2 første ledd. Dette vil typisk være barn med uavklart oppholdsstatus som oppholder seg i Norge i
påvente av behandling av utlendingssaken. Å plassere et barn i fosterhjem eller institusjon, hvor
foreldrene er i Norge, forutsetter primært samtykke fra de med foreldreansvar for barnet. Hvis
foreldrene ikke samtykker, må det vurderes om det er grunnlag for å fatte et tvangsvedtak.
Barnevernstjenesten må ta barnets og familiens tilknytning til Norge og andre land med i en
helhetsvurdering når den vurderer hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn. Hvis
barnevernstjenesten vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse i en situasjon der familien har
en pågående utlendingssak, typisk søknad om forlenget arbeidstillatelse eller søknad om asyl, bør
barnevernstjenesten avklare om utlendingssaken kan gis prioritert behandling. Hvis saken prioriteres,
vil barnevernstjenesten kunne ta avgjørelsen med i sin vurdering av om det skal reises sak om
omsorgsovertakelse.
Hvis utlendingssaken ikke kan bli avgjort før sak om omsorgsovertakelse behandles i fylkesnemnda,
kan utlendingsmyndighetene vurdere å stille utlendingssaken i bero eller gi foreldrene midlertidig
oppholdstillatelse inntil sak om omsorgsovertakelse er behandlet. Fylkesnemnda kan i et vedtak om
omsorgsovertakelse forutsette at barnevernstjenesten tar initiativ til at saken skal behandles på nytt
hvis det skjer vesentlige endringer i barnets situasjon, for eksempel at barn og foreldre får ulikt utfall
på søknad om opphold.
51.2 Bekymring for omsorgssituasjonen for enslige, mindreårige asylsøkere
Enslige, mindreårige asylsøkere er barn og unge under 18 år som kommer til Norge uten foreldre
eller andre med foreldreansvar, og søker om asyl.
51.2.1 Enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år
Barnevernloven kapittel 5 A om omsorgssentre gjelder enslige, mindreårige asylsøkere.
Utgangspunktet er at barn under 15 år skal gis et tilbud om opphold på omsorgssenter. Medfølgende
233
søsken mellom 15 og 18 skal også tilbud om plass på omsorgssenter. Det er Bufetat som har ansvar
for omsorgssentrene, jf. barnevernloven § 5A-1. Dette er i motsetning til det alminnelige systemet i
barnevernloven der ansvaret for barnet ligger til den kommunale barnevernstjenesten, jf. også § 2-1.
51.2.2 Enslige, mindreårige asylsøkere over 15 år
Det er Utlendingsdirektoratet som er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et
botilbud i asylsøkerfasen. De blir tilbudt plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne avdelinger
tilknyttet ordinære asylmottak. Tilbudet gjelder til utlendingsmyndighetene har fattet et vedtak i
asylsaken og barnet blir bosatt i en kommune, eller forlater landet.
I noen tilfeller kan det være barnets beste å bo på mottak, selv om han eller hun er under 15 år.
Dette kan for eksempel være hvis den mindreårige har kommet sammen med voksne
familiemedlemmer som han eller hun ikke ønskes å skilles fra. Det må i slike vurderinger også tas
hensyn til hva som vil være til barnets beste. Les mer om barnets beste i kapittel 2.4.1.
51.2.3 Bekymringsmelding til barnevernstjenesten for barn som bor på mottak eller
omsorgssenter
På omsorgssentrene utøver Bufetat den daglige omsorgen for barnet, jf. barnevernloven § 5A-2.
Tilsvarende ansvar har mottakene for de barna som er over 15 år. Enkelte barn kan likevel ha særlige
behov eller utfordringer som omsorgssenteret eller mottaket ikke har forutsetninger for å håndtere. I
forarbeidene (Ot.prp. nr. 28 (2007-2008) s. 20) nevnes rusproblemer eller alvorlige atferdsproblemer,
barn som trenger ekstra omsorg på grunn av spesielle behov eller på grunn av lav alder, som
eksempler på situasjoner hvor tiltak etter barnevernloven kapittel 4 kan være aktuelt.. Lignende
bekymringer kan være knyttet til mistanke om at barnet er offer for menneskehandel eller bekymring
for barn som bor i mottak sammen med sin familie eller andre voksenpersoner. Hvis
barnevernstjenesten mottar bekymringsfulle opplysninger om barn på omsorgssenter eller mottak,
skal dette følges opp etter samme prosedyrer og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre
barnevernssaker. Barnevernstjenesten skal gjennomgå og vurdere om meldingen skal følges opp
med undersøkelser etter barnevernloven § 4-3, og om det er behov for tiltak etter lovens kapittel 4.
I den grad den mindreårige har et omsorgs- eller hjelpebehov som går utover det senteret kan
ivareta, kan den kommunale barnevernstjenesten på vanlig måte iverksette tiltak etter
barnevernloven kapittel 4. Det kommer frem av barnevernloven § 5A-3.
51.2.4 Enslig, mindreårig barn som ikke vil bo på omsorgssenter eller mottak
Omsorgssenter og mottak har ikke anledning til å holde tilbake et barn som ikke ønsker å oppholde
seg der. Et opphold ved et omsorgssenter eller i mottak er kun et frivillig tilbud, og det er ingen
plassering med tvang.
Noen enslige, mindreårige asylsøkere bor privat, og flytter til slektninger eller nære
familiemedlemmer relativt kort tid etter ankomst til Norge og før de har fått oppholdstillatelse. Det
hender også at barn flytter direkte til slekt eller andre ved ankomst til Norge. Slik flytting kan skje
etter avtale med kommunen i forkant av flyttingen, eller uten at det er inngått noen slik avtale.
Bufetat skal varsles i de sakene der barnet er under 15 år, ettersom Bufetat har ansvar for å bosette
også disse barna.
Hvis et barn ikke lenger ønsker å bo på omsorgssenter, og heller vil bo privat, er det utarbeidet en
rutine for dette. Bufetat skal varsle barnevernstjenesten i den aktuelle kommunen og informere om
situasjonen. En slik melding vil utløse en plikt for barnevernstjenesten til å undersøke om barnet har
tilfredsstillende omsorgssituasjon.
234
Enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år bør i utgangspunktet ikke flytte fra et omsorgssenter til
slekt eller andre før den kommunale barnevernstjenesten har fått vurdert omsorgssituasjonen i det
aktuelle hjemmet og behovet for eventuelle tiltak etter barnevernloven.
En kommune kan ikke motsette seg at barnet flytter til kommunen når barnet flytter til slekt eller
annet nettverk. Det ikke avgjørende om det er inngått avtale med Bufetat eller IMDi, eller at
kommunen ikke har fattet noe bosettingsvedtak.
Kommunen mottar et særskilt tilskudd ved bosetting av enslige mindreårige flyktninger, i tillegg til
det ordinære integreringstilskuddet. Det er ikke noen forutsetning at det fattes vedtak etter
barnevernloven.
Barne- og familiedepartementet (tidligere Barne- og likestillingsdepartementet) har i samarbeid med
flere departementer og direktorater laget en håndbok for kommunenes arbeid med enslige
mindreårige asylsøkere og flyktninger. Bufdir har gitt rutiner for Bufetats arbeid med bosetting av
enslige, mindreårige flyktninger under 15 år. Bufetat har ansvar for å bosette barn under 15 år som
har fått vedtak som danner grunnlag for bosetting. Bufetat forespør aktuell kommune om bosetting
av konkret barn, basert på kartleggingen fra omsorgssentrene. Bufetat rekrutterer fosterhjem etter
søknad fra kommunene.
Ansvaret for å bosette enslige mindreårige flyktninger over 15 år er lagt til Integrerings- og
mangfoldsdirektoratet (IMDi).
Barn med avklart oppholdsstatus – kommunens ansvar ved
bosetting av barn
Når asylsøknaden er behandlet og et barn har fått opphold som flyktning, skal han/hun bosettes i en
kommune. Når barn blir bosatt, er det kommunen som overtar ansvaret og bestemmer hvilken
tjeneste i kommunen som er ansvarlig for oppfølgingen. Det gjelder for alle barn, både over og under
15 år. Bufetat har ansvar for å finne bosettingskommune for enslige, mindreårige flyktninger under
15 år, mens IMDI har ansvar for å finne bosettingskommune for de mellom 15 og 18 år. Kommunen
skal foreta en vurdering av den enkeltes behov og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak. Det følger
av barnevernloven § 3-4 første ledd. Bestemmelsen retter seg mot kommunen, og ikke barnevernet.
Hvis kommunen i forbindelse med vurderingen etter første ledd finner rimelig grunn til å anta at det
foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kapittel 4, skal barnevernstjenesten undersøke
forholdet, jf. barnevernloven § 4-3.
Hvis det fattes barnevernsvedtak, vil barnevernstjenesten ha ansvar for å følge opp tiltaket og barnet
etter de alminnelige reglene om dette i barnevernloven.

Kilde

saksbehandlingsrundskrivet Last ned

Comments

comments

Relatert

Barnefjern

Fokus på barnevernets maktmisbruk

Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer
for barnevernstjenestens saksbehandling

Comments

Relatert

Be the first to comment

Leave a Reply Avbryt svar