Sleksforsterhjem er som familie

De fleste unger som blir plassert tidlig og vokser opp i slekts fosterhjem oppfatter disse hjemmene som familie. De ser i liten grad på seg selv som fosterunger.

– Men slekts fosterhjemmene er i endring, sier sosiolog Renee Thørnblad.

I sin ferske doktoravhandling ser hun både på erfaringer fra unger som vokser opp i slekts fosterhjem, og hvordan disse hjemmene er blitt offentlige barnevernstiltak.

Uttrykket slekts fosterhjem viser til unger under offentlig omsorg som vokser opp hos slekt eller i familiære nettverk.

– Veldig ofte er det tale om besteforeldre, eller rettere sagt bestemor, eller søstre og tanter. Kjønnsvariabelen blir veldig tydelig i slike fosterhjem – fedrene er mye  fraværende, forteller Thørnblad.

Avhandlingen til Thørnblad er en oppfølging av Amy Holtans doktorgradsarbeid “Barndom i fosterhjem i egen slekt” fra 2002. Thørnblad har gjort en kvalitativ undersøkelse og intervjuet mange av ungene fra Holtans arbeid  7-8 år etter, da ungene hadde blitt mellom 18 og 22 år. Og ho kommer til de samme konklusjonene.

– Slekts fosterhjem er stabile hjem – minst like stabile som andre fosterhjem. Ungene som vokser opp der omtaler og ser i stor grad på hjemmet som sin familie, sier Thørnblad.

Tidligere skepsis

Hun forteller at tidligere var en i barneverns sammenheng skeptisk til å bruke slekts fosterhjem. En var redd for den sosiale arven – når foreldrene hadde problem, hadde trulig også besteforeldrene problem.

Defor kom oppvekstvilkårene til å bli ustabile, og en mente at fosterforeldre ikke greidde å styre og ha kontrollen med kontakten mellom ungene og de biologiske foreldrene.

– Men det viser seg imidlertid at bestemødrene har regi på kontakten mellom barn og foreldre, oftere sterkere enn det ungene selv er klare over i oppveksten. Vi snakker jo her ofte om bestemødre som har blitte sittende med ansvar for barnebarn og selv gått til barnevernet, for å få hjelp til å avklare situasjonen de og familien er kommet i.

– De har visst hva som måtte gjøres – de har både beskyttet ungene når det har vært nødvendig, samtidig som de også har inkludert foreldrene når det har vært mulig, sier Thørnblad.

Profesjonalisering av fosterforeldrerollen

Men nå er trenden snudd. I 2004 kom ny lovgivning som sier at slekt og nettverk alltid skal vurderes når unger skal plasseres i fosterhjem, og det siste tiåret har slekts fosterhjem blitt aksepterte og inkluderte – som ett av tiltakene den offentlige barneverns omsorgen tilbyr.

Samtidig går det for seg en spesialisering og en profesjonalisering av fosterhjemmene og fosterforeldrene, og den tradisjonelle slekts fosterhjem – som Thørnblad har studert – kan komme til å endre seg.

– Der slekts fosterhjemmet kan ses på som en motvekt til denne profesjonaliseringen og yrkes rettingen av fosterforeldrerollen, er det nå tegn som tyder på at også slekts fosterhjem blir underlagt same krav til kursing, utdanning og oppfølging som andre fosterhjem.

– Og det kan være bra og ønskelig, men det endrer selve slekts fosterhjemmet. En omsorgs form som har funnest siden tidenes morgen får et annet innhold når det blir et offentlig tiltak, avslutter Thørnblad.

Referanse:
Thørnblad, Renee: Slektsfosterhjem : offentlig tiltak i private hjem, doktoravhandling ved Universitetet i Tromsø 2012.

Comments

comments