«Jeg kan ikke si annet enn at jeg er glad for at vår bunnløse sorg og fortvilelse har medført økt rettsikkerhet for barn på dette området», skriver artikkelforfatteren.
Av Ken Joar Olsen
(Rett24) Artikkelforfatteren var en av klagerne i EMD-saken K.O og V.M vs Norge, der staten i høst ble felt for krenkelse av EMK art. 8.
I kjølvannet av domfellelsen mot Norge i barnevernssaker, blir det nå fra flere fagpersoner uttrykt en bekymring for om «barneperspektivet» blir tilstrekkelig forstått og ivaretatt i EMDs praksis, og om foreldrenes rettigheter blir tillagt for stor vekt. I vår sak ble Norge felt for å gi for begrenset samvær og ikke arbeide for en tilbakeføring, slik de etter både norsk lov og menneskerettighetene er pliktig å gjøre. Det at vi som familie «vant» over staten, blir tolket som en mulig svekkelse av barns rettigheter av både barnevernsmyndigheter og barnerettsjurister i «Kan ikke norsk barnevern lenger sette barnet først?» av Sandberg, Kjørholt og Høstmælingen. Det er mange bekymrede røster som hevder EMD- avgjørelsen vil medføre at barn skal utsettes for såkalt «skadelig samvær». Det som er gjennomgående i bekymringen er at biologiske foreldre blir betraktet som «farlige» eller «skadelige» for barnet, og at offentlig omsorg automatisk blir betraktet som et gode.
Jeg vet at jeg som «barnevernspappa» har lite troverdighet i kraft av min rolle. Barnevernsforeldre blir tillagt lite eller ingen troverdighet, både i det offentlige ordskiftet og innad i barneverntjenesten. Likevel vil jeg hevde med styrke at vår kamp har styrket barns rettsikkerhet i Norge, og slett ikke svekket den som en del hevder. Barn og foreldres rettigheter er ikke alltid motstridende, selv om barn er selvstendige rettssubjekter. Vi har kjempet for at barn kan få oppfylt sin rett til å vokse opp sammen med sine foreldre, at barnas bånd til sin biologiske familie ikke kuttes unødig, og at det arbeides aktivt for tilbakeføring der det er mulig. Dette er på ingen måte å svekke barna rettsikkerhet, det er å sørge for at dagens lovtekst etterleves i praksis!
Skadelig samvær?
I vår sak ble vårt barn akuttplassert kun 9 dager gammel. Etter tre uker fikk vi beskjed om at kommunen ønsket adopsjon og «varig omsorgsovertakelse». I Fylkesnemnda ble det besluttet 4 samvær på 1 time hver gang. For Tingretten ble det oppnevnt en sakkyndig, hun anbefalte tilbakeføring med hjelpetiltak. I sakkyndigrapporten er vi beskrevet med god samspillskompetanse, sensitive, støttende, reflekterte og med et godt parforhold. I retten vurderte sakkyndig at det ville være et «stort tap for X å ikke bli tilbakeført til sine biologiske foreldre»
Vi hadde da ikke mottatt noe veiledning eller hjelpetiltak. Resultatet ble 6 samvær i året på 2 timer hver gang. 12 timer i året fikk vårt barn lov til å være sammen med oss. Og hvilke beskrivelser finnes av samvær? I barnevernets egne samværsrapporter beskrives:
«Barneverntjenesten vurderer at dette var et svært godt samvær for X og andre involverte. Barneverntjenesten vurderer at både mor og far toner seg sensitivt inn på X sine signaler og uttrykk gjennom hele samværet…»
Neste rapport:
«Etter tilsynsførers vurdering var dette et godt samvær for X. Begge foreldre tok hensyn til X sitt tempo og signaler.»
Det ligger utallige slike rapporter i vår sak. Til tross for det drøfter kommunen på nytt adopsjon etter rettsbehandlingen, selv om de ikke fikk medhold i dette i første runde. Etter lovens bokstav skulle kommunen ha arbeidet aktivt for gjenforening, noe som også er tydeliggjort av EMD tidligere. Det ble ikke gjort noe forsøk på det. Det ble heller aldri gjort forsøk på å øke samværsmengden, til tross for at vi forespurte dette gjentatte ganger. Det er en av grunnene til at Norge er dømt for menneskerettighetsbrudd i denne saken.
I de 4000 sider som vår sak består av finnes det ikke ETT eneste sted en beskrivelse av at vi faktisk gjør noe som helst som er skadelig for vårt barn. Barn skal selvsagt ikke ha samvær som er skadelig for dem. Det er det heller ikke mulig å tolke ut i fra kjennelsen fra EMD eller fakta i vår sak. Barns beste er ikke alltid å skjermes fra foreldre, begrense samvær eller unnlate å arbeide for en tilbakeføring. Det er fremdeles slik at det er et selvstendig gode for barn å få muligheten til å vokse opp med sine biologiske foreldre og unngå belastningene med fosterhjemsomsorg. Det er også å sette barnets beste først. Professor i rettsvitenskap, Søvik har uttalt; «K.O. og V.M. er den som umiddelbart har de største konsekvensene for dagens praksis i barnevernet.»
Jeg kan ikke si annet enn at jeg er glad for at vår bunnløse sorg og fortvilelse har medført økt rettsikkerhet for barn på dette området.
Manglende tilbakeføring
Gode samværsrapporter, opplysninger fra familieterapeuter, psykologer og leger som alle vurderte oss som gode foreldre, førte ikke til forsøk på tilbakeføring. To nye sakkyndige ble oppnevnt av Fylkesmannen. Deres beskrivelser av oss var følgende:
«God evne til utviklingsstøtte og emosjonell ivaretakelse av barnet, svært god samværskompetanse, Foreldrene vil kunne yte kvalitativ god barneomsorg, både på et praktisk og et psykologisk plan, godt parforhold.» Altså det samme som alle fagpersoner utenom barnevernet har vurdert.
Det tok nesten 3 1/2 år før barnet ble tilbakeført til sine foreldre og sin lillesøster. Dersom kommunen hadde etterlevd lovteksten og EMDs føringer, skulle barnet vært tilbakeført flere år tidligere. Her har Norge totalt sviktet vårt barn og oss som familie. Derfor er Norge dømt i EMD i denne saken. Og selv om Norge ikke ble felt på selve omsorgsovertakelsen av vårt barn, betyr det ikke at man kan si den var den var riktig slik flere snur det til. Vi mener fremdeles at denne situasjonen kunne vært løst på en langt mer skånsom og barnevennlig måte enn ved en omsorgsovertakelse.
Seg selv å takke
Fellelsene i EMD kan på ingen måte bortforklares med en påvirkning gjennom hets og kritikk mot norsk barnevern. Det er nok av fakta i hver enkelt sak som viser sviktende arbeid fra offentlige myndigheter. Norske barnevernsmyndigheter, Fylkesnemda og rettsapparatet har kun seg selv å takke for kritikken fra EMD, nettopp fordi de selv ikke følger intensjonen i loven. Bortforklaringer og et evig forsvar av systemet, sikrer på ingen måte barna bedre. Vi som har fått livet vårt ristet til innvollene av den norske stats menneskerettighetsbrudd, vet at det er langt fra de pene ord i loven til virkeligheten for mange familier. Staten skal være til hjelp, ikke noe man må beskytte seg, eller aller verst, sitt barn mot.
Det er å håpe at Høyesterett nå staker ut en kurs som i større grad sikrer barns rettigheter.
De som savner barnets perspektiv fra EMD, blander stort sett opp barneperspektiv med barnets perspektiv. Jeg mener det bare er barneperspektiv synlig i sakene – bygget på en potensielt partisk tolkning – ikke balansert i det hele tatt. Med mindre det er reelle juridiske garantier for at barnet blir hørt og stemmen hennes er dokumentert, er dette mest sannsynlig at målet er å holde en partisk beslutningsprosess.