Jeg kan vanskelig forstå at Norges myndigheter og norske jurister i ledende kretser ellers kan ha lest de EMD-dommene mot Norge som de uttaler seg om. Det som især eksperter på menneskerettighets-juss serverer oss i media-intervjuer, artikler og uttalelser virker tungt infisert av feiltolkning, bortforklaring, bagatellisering, påståelighet, benekting, skyld lagt på ofrene, og mere til, og på flere viktige punkter. Det er tydelig at dommene ikke har fått det offisielle Norge til å åpne øyne og ører i vesentlig grad. Ennå.
Av Marianne Haslev Skånland, professor emeritus
De kanskje viktigste anliggender: spørsmålet om reparasjon, spørsmålet om barnets beste og hva slags evidens som finnes i forskning for hva dette er, og spørsmålet om sannhet i faktabeskrivelse, må jeg la ligge her. Jeg vil ta opp spørsmålet om hva innholdet av dommene sier.
Et sporty spill om vinning og tap?
Spurt for et par år siden hvorfor Norge har møtt store protester mot barnevernet, svarte myndighetene først: «Vi har jo vunnet to saker ved EMD.» Så ble det tre. Så kom det én der Norge ble felt. Så ble én av de tre tatt opp til ankebehandling i EMDs storkammer, og førte til at Norge ble felt istedenfor frikjent (Strand Lobben-saken). Så ble staten felt i ytterligere tre saker. Hver gang det nå nevnes tall, skynder statlige aktører seg å si at «Vi har tapt 5 men har vunnet 2.«
Det er tvilsomt om uttrykket ‘vinne’ er så klokt av myndigheter å bruke om alvorlige spørsmål om myndighetsovergrep mot enkeltmennesker. Jeg tror det var Gro Hillestad Thune, tidligere norsk dommer i Strasbourg, som karakteriserte det som at myndighetene fremstiller det som fotballkamp. «5 mot 2» høres ut som om avgjørelsene kan ha ligget på vippen. Kanskje for å antyde at norsk barnevern er verdensledende, derfor var det litt tilfeldig – EMD kunne nesten like gjerne kunne ha frifunnet Norge også i de fem sakene, hvor Norge mener vi nærmest er felt for bagatellmessige formaliteter?
Regjeringsadvokaten var først ute med en slik tolkning etter Lobben-dommen: Han mente at det Norge var felt for, var at våre domstoler ikke forklarte omhyggelig nok hvor nødvendige og riktige barnevernets aksjoner hadde vært.
Kan så dommene leses slik?
En kronologi og en rapport man ror utenom
Det som ikke nevnes, er at det fins en kronologi her som er høyst relevant.
De tre sakene hvor klagerne ikke vant frem (blant dem Strand Lobben i første instans) ble pådømt i Strasbourg i 2017 og april 2018.
De siste 6-7 årene, og især etter den internasjonalt kjente Bodnariu-saken, er det blitt bekymring i flere nasjoner over europeisk barnevern, især det vestlige, og spesielt synlig i norsk praksis. Europarådet (Council of Europe) beordret derfor en undersøkelse, som førte frem til en svært kritisk rapport om europeisk barnevern med eksempler særlig hentet fra Norge.
Den ble presentert og vedtatt med stort flertall 28 juni 2018.
Under debatten i Europarådet holdt en av de norske parlamentarikerne, Morten Wold, et ærlig og ganske modig innlegg til støtte for kritikken av Norge. Et par av de andre prøvet å underminere rapportens innhold med tallrike endringsforslag. De lyktes ikke i Strasbourg, men ved hjemkomsten kunne man lese en merkelig artikkel publisert av Stortinget som hevder det motsatte: at Norges delegasjon hadde snudd ‘balansen i resolusjonen’ til en seier for norsk barnevern.
EMD er Europarådets domstol, og den dømmer i samsvar med Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK ). I september 2018 kom EMDs enstemmige dom som felte Norge i Jansen-saken. Lobben-saken ble tatt opp i Storkammeret 17 oktober samme høst og førte til fellende dom 13 mot 4. Dommen var klar våren 2019, men ble først offentliggjort i september. Derpå fulgte tre dommer i november og desember 2019. I alle ble Norge enstemmig felt.
De 5 dommene som er kommet etter Europarådets rapport har altså gått den norske stat imot. Og de dreier seg alle om forhold slik som at Norge har brutt barns bånd til foreldrene, avskåret meningsfylt samvær og hindret tilbakeføring, gått videre til tvangsadopsjon. Det er blant annet slike handlinger Artikkel 8 skal beskytte borgerne mot.
Rapporten ser ut til å ha innvarslet styrket forståelse og bekymring i EMD. Også den nye norske dommeren i EMD later til å ha rettet seg etter den alarm rapporten varsler, og sies å ha vært aktiv i at EMD våren 2019 tok opp barnevernssaker mot Norge – totalt ble det over 30 – til såkalt ‘kommunisering’, det vil si at Domstolen har bedt Norge om en redegjørelse. Det er et skritt i retning av at sakene tas opp til behandling i Kammeret, hvis Norge fortsetter å forsvare avgjørelsene tatt i norsk rettsvesen.
Også i kjølvannet av Europarådets rapport
At alarmen er gått i Europarådet og EMD, støttes av andre dommer som er kommet i det siste:
Pavlova mot Russland og Kungurov mot Russland 18 februar 2020, Y.I. mot Russland 25 februar 2020.
I de to første ble Russland dømt for krenkelse av Artikkel 8, for uten spesiell vurdering av nødvendighet å ha avslått besøk i fengsel av hhv den fengsledes kone, og den fengsledes kone og barn.
I den tredje hadde myndighetene tatt morens tre barn under omsorg og fratatt henne foreldremyndighet, hvilket også fjernet bl.a hennes rett til samvær. Det ene barnet ble plassert hos sin far, de to andre på barnehjem. Moren har vært involvert i narkotika, men bor sammen med sin mor, som også har vært villig til å ta seg av barna mens hennes datter blir behandlet. Barnas mor har tatt aktive skritt for å komme bort fra stoffmisbruket.
Dommen legger vekt på at statens handlemåte har gjort barna vondt; de har sterke følelser for sin mor og mormor. Russland har ikke forsøkt positiv hjelp for å opprettholde familieenheten, som å la mormoren hjelpe, og har fratatt moren foreldremyndigheten trass i at hun hele tiden har vist stor interesse i barnas liv og søkt å kontakte dem. EMD ser det også som galt overfor barna at de ble skilt fra hverandre. Under disse forhold blir Russland dømt for sin handlemåte, også for å ha tatt de to barna som ble satt på barnehjem – altså for selve omsorgsovertagelsen. Statens aksjon sto ikke i forhold til legitime mål.
At hjelp til familien er problematisk, at samvær er vanskelig eller slitsomt å få til, at en forelder har problemer med stoffmisbruk eller sykdom – det er ikke nok til å frita staten fra plikt til å bistå aktivt for å støtte familiesamholdet, og det gir ikke myndighetene rett til å sprenge familien
I Cinta mot Romania blir Romania dømt for gjennom rettsavgjørelser ikke å ha bistått en separert far til å opprettholde og utvikle forholdet til sin datter. Faren er schizofren, men under pålitelig medisinering. Romania blir også dømt for diskriminering, i dette tilfellet av en person med mental sykdom. Dommen siterer, som ventet, K. og T. mot Finland fra 2001, hvor barnas mor også var schizofren. Igjen var det en storkammerdom, hvor Finland ble dømt også for selve omsorgsovertagelsen av den nyfødte på sykehuset. Så vidt jeg vet, var dette den første dom der et land ble dømt for selve omsorgsovertagelsen.
Dommene gjentar at myndighetene har et visst slingringsmonn til å bedømme hvorvidt omsorgsovertagelse er nødvendig i konkrete situasjoner, men at de alltid skal være midlertidige. Staten har i slike fall plikt til energisk å arbeide for å hjelpe slik at barn og foreldre kan gjenforenes så snart som mulig.
I disse fire nye sakene går det igjen at EMD fremhever at retten til familieliv skal settes langt høyere enn statene har gjort. At hjelp til familien er problematisk, at samvær er vanskelig eller slitsomt å få til, at en forelder har problemer med stoffmisbruk eller sykdom – det er ikke nok til å frita staten fra plikt til å bistå aktivt for å støtte familiesamholdet, og det gir ikke myndighetene rett til å sprenge familien. Dommene gjentar at myndighetene har et visst slingringsmonn til å bedømme hvorvidt omsorgsovertagelse er nødvendig i konkrete situasjoner, men at de alltid skal være midlertidige. Staten har i slike fall plikt til energisk å arbeide for å hjelpe slik at barn og foreldre kan gjenforenes så snart som mulig.
Avslørende fortid – og fremtiden
I tillegg til de fem sakene hvor Norge nå er dømt, finnes en sjette sak mot Norge som er meget avslørende. I 1996 ble Norge felt i saken om Adele Johansens datter. Også der ble Norge dømt for å ha avskåret samvær slik at gjenforening til slutt ble hevdet å være umulig. Etter hvert førte det til tvangsadopsjon, trass i EMD-dommen. Dommen skriver seg fra 1996, og blir på den måten den viktigste fordi den gir perspektiv til Norges barnevernspolitikk og barnevernslovgivning i dag. Det er slik at Norge i de 23 årene siden 1996 ikke har gjort noe for å reparere skaden for mor og datter Johansen og endre lovgivning eller praksis. Myndighetene har tvert imot fortsatt på samme vei, med øket styrke. Tallrike familier har opplevet den samme blindhet hos juridiske myndigheter og lovgivere, den samme motstand mot å sette seg inn i grunnlaget for den regjerende ideologien, og derfor de samme tragedier.
Det er naturligvis mulig at barnevernet og domstolene i noen av dem har gjort bedre vurderinger enn i de 6 sakene Norge er dømt for, som alle viser total uvitenhet om hvor dype barns følelsesmessige bånd til sine egne biologiske foreldre er
Det gjenstår å se hvorvidt de over tyve gjenstående sakene mot Norge som ligger i EMD, vil føre til flere fellende dommer. Det er naturligvis mulig at barnevernet og domstolene i noen av dem har gjort bedre vurderinger enn i de 6 sakene Norge er dømt for, som alle viser total uvitenhet om hvor dype barns følelsesmessige bånd til sine egne biologiske foreldre er.
I mellomtiden er det kommet beskjed fra Strasbourg om at man har tatt en ny sak til kommunisering, og at man der ikke godtar Norges svar på hva Norge vil gjøre for å rette opp krenkelsene i Jansen-saken (Norge vil ikke gjøre noen ting for å gi Blondina Jansen noen av hennes rettigheter tilbake).
Statens foretrukne tolkning av dommene er at vi kan fortsette med barnevern i samme spor, bare vi begrunner grundigere hvor bra det er. Regjeringsadvokaten har sannsynligvis hektet seg opp i noen formuleringer av typen:
fra Lobben-dommen:
«the City Court’s judgment contained no information on how that vulnerability could have continued despite the fact that he had lived in foster care since the age of three weeks«;
fra Y.I mot Russland:
«The domestic authorities failed to demonstrate convincingly that ….«
eller, fra en pressemelding om en sak:
«the Government had not demonstrated that the use of lethal force had been absolutely necessary«.
Jeg gjetter på at disse uttrykksmåtene er EMDs høflige måte å si på at de ikke anser at statene har bevist sine påstander og derfor konkluderer at slike bevis ikke eksisterer. Det er tvilsomt å tolke f.eks det siste eksempelet dithen at EMD antar at dødelig vold fra myndighetenes side var nødvendig, og at Russland bare må være mere nøye med å forklare det. Vi vet også at den norske regjering ved storkammerhøringen i Strasbourg hevdet at Trude Lobbens sønn hadde vært i livsfare hos moren, men at dette var bevist å være usant, bl.a på basis av evidens fra sykehuset.
Den tolkning at Norge bare må plusse på forklaringer, er et slag i luften. Det er innholdet av det barnevernet gjør, som kritiseres. Det er bare å lese de 6 dommene selv. De er ikke så vanskelige å forstå innholdet av.
Om en saksøker, ikke staten, men en konkret enkeltperson som bryter loven. For eksempel statsministeren, som er ansatt til å følge loven. Da må statsministeren møte opp i retten. Om lovbruddet kan bevises, burde da statsministeren fratre sin stilling og sone i fengsel,?. Der lovbruddene er bekreftet av norsk lov og Strasbourg, burde noen stå til ansvar,?. Hvorfor er det ikke noen som får straff,?. Disse er vel ansatte bare,?.
Godt spørsmål. Hvorfor?
Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) er ikke en straffedomstol. Den kan pålegge en stat, når staten er funnet skyldig i en menneskerettskrenkelse, å betale en symbolsk erstatning eller oppreisning til den skadelidte, og EMK (Konvensjonen) som statene har godtatt (det må de hvis de vil være medlemmer av Europarådet), har bestemmelser om at en dømt stat skal reparere skaden, ved å tilbakestille rettstilstanden til det den var før krenkelsen. Så langt det lar seg gjøre. Det hviler også på staten å sørge for å endre den lovgivning og/eller praksis som førte til krenkelsen.
Men Europarådet og EMD (Rådets domstol) har ikke straffesanksjoner i form av fengsel e.l. til å backe opp dette. Det er også tvilsomt om statene da ville kooperere. Det er ille nok som det er: De fleste stater som blir dømt, betaler den symbolske summen de pålegges, og trekker så på skuldrene og tier i hjel saken. Spesielt merkbart i barnevernssaker er Sveriges oppførsel av denne typen. Nå snakkes det stadig om norsk barnevern, og det er bra for alt som kommer frem og fører til bestyrtelse i utlandet og til en viss grad her hjemme, men i det jeg har kunnskap om, fra nokså tidlig på 1990-tallet og fremover, har de mest groteske barnevernssakene vært svenske, og den svenske statens oppførsel i og etter Strasbourg-saker vært utrolig diktatorisk nedlatende og skadelig. (Vel, det kommer vel delvis av at jeg lenge best kjente til svenske saker, fordi majoriteten av dem jeg samarbeidet med, var svenske.) Et graverende eksempel er beskrevet her:
«Fosterbarns rättslöshet» http://www.barnasrett.no/brita_sundberg-weitman/fosterbarns_rattsloshet.htm
Altså, avsnitt 2: Sverige sto i EMD i Strasbourg og forsvarte valget av et bestemt fosterhjem for en bestemt pike, men visste samtidig at fosterfaren sto for retten hjemme i Sverige, anklaget for sex-overgrep mot en annen fosterpike. Det holdt de tett med i Strasbourg og naturligvis overfor familiens advokat.
Det finnes også verre eksempler nettopp fra Sverige. Finland og Danmark har også ille barnevernssaker og oppfører seg omtrent analogt, men Finland er det litt vanskeligere å finne nok konkrete opplysninger om skriftlig, på grunn av språkforskjellen.
Tilbake til spørsmålet om konkret straff for tjenestemenn som aksjonerer menneskeretts-stridig: Jeg tror det ville være nødvendig å få en sak inn for straffedomstolen i Haag, for å få det til. Men dit kan enkeltmennesker eller grupper ikke ta en sak, bare en stat kan få en sak inn for Haag. Så da måtte vi håpe at f.eks Polen, Tsjekkia eller et annet land som er forarget, halte Norge for Haag-domstolen.
Naturligvis burde den enkelte aktør i det som egentlig er lovstridige barnevernsaksjoner i Norge egentlig straffes av våre egne domstoler. Men de er jo fullt opptatt med å forsvare, ‘forklare’ og ‘debattere’ det de selv har vært med på å fremme i mange år: en helt avsporet oppfatning av hva som er ‘barnets beste’.
Vi har noen ufine kriminelle uten kontroll til å styre. Når disse bryter norsk lov, burde det da være lett å få hver enkelt dømt for lovbrudd,?. Da er det vel den som sitter på toppen av lovgivningen, og den som sitter på toppen og bestemmer at lovbruddet skal gjennomføres, selv om det er et lovbrudd.. hvorfor blir disse ikke dømt i forhold til at det er et lovbrudd og kan bevises. Er nok et monopol i rettsapparatet. Der regjeringen og politiet og domstoler samarbeider om å gjøre disse lovbruddene. Da blir det litt vanskelig å stoppe disse.