De var fattige, forsvarsløse barn. Hun var en mektig kvinne av borgerskapet og fanatisk religiøs. Dette er bakgrunnen for en av norgeshistoriens mest sadistiske barnehjemssaker.
Frøken Fougners barnehjem lå i St. Olavs gate 23 – på hjørnet av St. Olavs gate og Pilestredet, der Olso Turnforening etablerte seg i 1901 i dette bygget, som fremdeles står der. Gården er i dag kjent som Idrettens hus og har også huset flere utesteder.
I november 1893 satt en godt voksen, stram og velkledd kvinne på tiltalebenken i Oslo lagmannsrett. Kvinnen var barnehjemsbestyrerinne Johanne Sofie Fougner. Blant vitnene mot henne var sju småjenter: Ingeborg Kristiansen, Alma Kristoffersen, Alfhild Victoria Halle, Janna Karoline Olsen, Johanne Katharine Nilsen, Signe Nathalie Hermandsen og Elisabeth Møller. De kunne fortelle detaljert om livet på frøken Fougners barnehjem, historier som inneholdt så mye fornedrelse, tortur og vold at det opprørte både rettssal, publikum og presse langt utenfor landets grenser.
Saken er den første barnehjemssaken i norsk rettshistorie. I boka «Fra vekterstuen til Møllergaten 19» beskriver politikonstabel Redvald Larssen (1872-1951) barnehjemmet på hjørnet av St. Olavs gate og Pilestredet som «Torturanstalten i Pilestredet». Saken ble nøye dekket i både norsk og utenlandsk presse. Mye handlet om den 63-år gamle ugifte Johanne Sofie Fougner, som retten slo fast helt fra ungdommen av hadde «henfalt til religiøse grublerier og svermerier». Ifølge henne selv var hun drevet av et ønske om å hjelpe de svake, et kall hun påsto å ha fått under konfirmasjonen.
Barnehjemmet ble ansett som et respektabelt og godt hjem for barn som enten var foreldreløse eller av andre grunner ikke kunne bo hjemme. Lite visste verden om hva som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. De gamle rettsreferatene, som kan leses i sin helhet på Nasjonalbiblioteket, gir et kikkhull inn i en grotesk verden der barn fra den fattigste klassen ble utsatt for fysiske og psykiske krenkelser for den minste forseelse eller lyte. Mishandlingen foregikk i en periode på 5 år, både på barnehjemmet i St. Olavs gate og på Hamar under barnehjemmets sommeropphold der.
Under rettssaken ble det spekulert i om hun kanskje hadde fått en likedan oppdragelse selv, for Johanne Sofie Fougner uttrykte klokkertro på at vanlig oppdragelse ikke var nok dersom man skulle lære barn folkeskikk. For eksempel hevdet hun hardnakket at det var meget effektivt å vise barn forakt ved for eksempel å spytte dem i ansiktet, og hun hadde derfor med glede og entusiasme oppdratt de eldre barna på barnehjemmet til å spytte på de yngre når de hadde gjort noe galt. Alle barna kunne fortelle at de hadde måttet gå med såkalt tvangskjole, og Fougner forklarte dette med at hun hadde angst for sinnssykdom gjennom overdreven selvbesmitelse (onani red.anm.), og at det var årsak til at hun hadde gått til anskaffelse av tvangstrøyeliknende innretninger lik de man tidligere hadde brukt på asylene men hadde sluttet å bruke. Når barna fikk på seg tvangskjole kunne de gå med den på imellom 6 til fjorten dager i strekk, en ufattelig smertefull og traumatisk opplevelse.
Opprinnelig ble frøken Fougner tiltalt for mishandling av 13 barn, alle sammen jenter. Men det endte med sju, etter at retten fant de andre barnas vitnemål upålitelige. Påtalemyndigheten lurte også på om de måtte være ekstra skeptiske til vitnemål framsatt av jenter, noe politilege Brandt svarte bekreftende på med at: «kvinner har en nærmest umettelig trang til å gjøre seg bemerket».
Les hele artikkelen i Dagsavisen
Leave a Reply