Veronica (27) mistet omsorgen for tre barn

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Den smertefulle avskjeden

Den 6. oktober klokken 11.00 måtte Veronica ta avskjed med sitt tredje barn. Her følger hun gutten sin inn til sine nye forsterforeldre. Tre dager senere møtes de til samvær i en time på barnevernets kontor i Stavanger. Utover det har mor rett til å treffe sine barn tre ganger i året, da med firetimersintervaller. Foto: Frode Olsen
Den 6. oktober klokken 11.00 måtte Veronica ta avskjed med sitt tredje barn. Her følger hun gutten sin inn til sine nye forsterforeldre. Tre dager senere møtes de til samvær i en time på barnevernets kontor i Stavanger. Utover det har mor rett til å treffe sine barn tre ganger i året, da med firetimersintervaller. Foto: Frode Olsen

Barnevernet har fratatt Veronica (27) omsorgsretten for hennes tre år gamle tvillinger og deres bror på syv. Den sønderknuste moren har foreløpig ikke fått noen krisehjelp.

Historien om Veronica og hennes tre barn er lang og følelsesmessig brutal. På mange måter startet det hun betrakter som et mareritt i 2012.

Med aleneansvar for tvillinger og en sønn på fem år tok 27-åringen kontakt med barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) for å finne ut om femåringen hadde diagnosen ADHD.

På bakgrunn av undersøkelsene sendte avdelingen en bekymringsmelding til barnevernet. Et halvt år senere opprettet de sak, og etter seks ukers observasjon ved mor- og barnesenteret på Stavanger universitetssjukehus begynte hun å ane hvor det bar.

– Disse to årene har vært så ubeskrivelig vonde at det ikke kan forklares med ord. Jeg har kjempet med alt jeg har, men nå har jeg mistet alle tre barna, sier Veronica til RA.

I korte trekk mener barnevernet at tvillingene ikke i stor nok grad bruker mor som tilknytningsperson, at de sjelden eller i liten grad søker trøst når de har det vondt, og at de har redusert sosial og emosjonell utvikling.

– Jeg er i full jobb, ungene går i gårdsbarnehage og eldstemann er i skolealder. Til tider har det vært tøft, og jeg har søkt om bistandshjelp, sier hun.

Sendte begjæring

Uenigheten med barnevernet førte ikke fram, og i april mottok Veronica begjæring om at barna kom til å bli tatt fra henne.

– Jeg hadde et lite håp om å nå fram, men da jeg fikk beskjeden, knakk jeg sammen, sier moren.

24. september ble vedtaket fattet i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Der fikk hun beskjed om at de allerede hadde funnet fosterhjem til tvillingene og deres tre år eldre bror.

– Jeg fikk en voldsom angst for at de skulle hente dem uten at jeg var til stede. Derfor kjørte jeg for å hente barn på skole og barnehage. Jeg forklarte så godt jeg kunne til min sønn at han måtte flytte. Han forsto litt, men skjønner selvfølgelig lite. Vi satt i bilen og holdt rundt hverandre en time mens tårene rant, forteller Veronica.

Ville bli med hjem

Den tredje oktober måtte mor og sønn overlate tvillingene til sine nye foreldre. Barnevernet ønsket at hele familien skulle være til stede for å si adjø.

– Ord kan ikke beskrive hvordan det var å se da hylende tvillinger på tre år gjorde forsøk på å åle seg ut av hendene til de andre voksne. De forsto ikke hvorfor de ikke fikk være med hjem. På armen hadde jeg min sønn. Han forsto det samme kom til å skje med ham tre dager senere, forteller moren.

Moren forteller at den andre overtakelsen gikk noe bedre, men at hun torsdag fikk vite at hennes sønn var det barnevernet kalte trist.

Det var én av grunnene til at den obligatoriske timen foreldrene får sammen med barnet to dager etter overtakelsen ville skje på barnevernets kontor.

– Jeg fikk ikke møte sønnen min hjemme hos fosterforeldrene. Det som da skjer er at vi må møtes på et kontor, hvor andre ser inn i rommet gjennom speil. Det er min egen sønn vi snakker om. En jeg har tilbrakt hver eneste dag med de siste seks årene, sier Veronica.

Valget av fosterhjem har trebarnsmoren ingen inflytelse over, noe hun også reagerer sterkt på.

Lite hjelp

Nå er den 27 år gamle trebarnsmoren overlatt til seg selv.

Det finnes fint lite Barnevernet kan tilby mennesker som opplever noe av det verste foreldre kan tenkes å bli utsatt for.

– Jeg er blitt fratatt tre barn i løpet av fire dager. Rett eller galt er vi uenige om, men at det ikke finnes krisehjelp for oss i slike situasjoner, er ufattelig, sier Veronica.

– Tøff situasjon

Fungerende barnevernssjef, Venke Corneliussen i Stavanger kommune, forstår at det å miste omsorgen for et barn oppleves veldig vondt og smertefullt.

– Det er uten tvil en stor psykisk påkjenning for foreldre å oppleve at barnet deres blir flyttet ut av hjemmet. Foreldre som får helsemessige problemer har krav på hjelp fra helsevesenet på lik linje med andre som får reaksjoner på kriser de har opplevd. Ifølge lov om barneverntjenester plikter barneverntjenesten i kommunen å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten jobber med å finne en form på denne oppfølgingen som foreldre vil oppleve som respektfull, hensiktsmessig og god, sier Corneliussen.

I tillegg til den psykiske belastningen foreldre utsettes for, får mange foreldre også praktiske utfordringer.

– En omsorgsovertakelse vil for foreldrene innebære store følelsesmessige påkjenninger, praktiske utfordringer og omsorgsovertakelsen kan få store økonomiske konsekvenser for foreldrene, sier den fungerende barnevernssjefen.

Disse utfordringene er Veronica klar over.

– Jeg mister barnebidrag, barnetrygd og den bostøtten jeg har fått som alenemor til tre barn. Jeg skal likevel ikke gi opp kampen om retten til omsorgen, selv om det skulle bli en livslang kamp, sier hun, og legger til at vedtaket fra Fylkesnemnda er anket.

Publisert 10.10.14 av Frode Olsen i Rogalandsavisen

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

64 Kommentarer

  1. Kjenner ikke hele saken din, utenom det som stod i RA i dag og det du skriver her. Virker som om BV nok en gang begår overtramp (har erfart dem selv, men fikk en unnskyldning fra dem da det viste seg at de tok fullstendig feil). Stå på – du har min fulle støtte !! Masse lykke til

  2. Eg sette så stor pris på all støtten eg får fra dåkke! D røre meg virkeligt! Eg har gått gjennom ein kamp i 2 år med redsel for at folk fekk nyss i d! Men her møde eg bare støtte, empati og folk så tilbyr hjelp! Eg kan ikje setta ord på ko utrolig alt dette e! Tusen takk alle sammen!

  3. Som mange av dåkke ser, så e eg i Rogaland Avis idag! Det blir kje siste gangen!

    Eg har 3 heilt vidunderlige og herlige barn som eg elske øve alt på jord, så e blitt tatt ifra meg av barnevernet i stavanger!

    Ingen kan forstå koffår! Men barnevernet meine at mine barn ikje har skikkelig tilknytning t meg og at eg ikje «ser» ongane mine på den rette måten! Eg har barnehage, spesialpedagoger, språklærer, familie og venner som meine det motsatte! Skolen seie og at det går så bra me Ruben!

    Hvis mine barn ikje har tilknytning t meg, så vær så snill å fortell meg koffår eg ikje har hatt et einaste dobesøk aleina på 6 år! Fortell meg koffår min seng e full av barn når eg våkne kver morgen! Fortell meg koffår folk kvie seg t å sidda barnevakt fordi de seie ungene e for knytta t meg! Plis fortell meg ka så e gale me tilknytningen hos mine barn t meg!

    De seie og at eg ikje ser mine barn skikkelig! De seie eg ikje rose de nok! Dette har eg og lurt veldig på! Eg har spurt mine venner om kossen de rose sine barn, og de gjør d nøyaktig likt meg!

    Et eksempel: Ruben komme t meg og ska visa at han har gjort leksene, så ser eg på leksene og seie t han «Så bra gjort! Du e kjempeflinke Ruben! Eg e stolte av deg!»

    Dette e ikje bra nok for barnevernet! Det va kje nok ros!

    Det e ingenting galt me d praktiske! De har sagt at de har aldri sett ei mor så har så god kontroll og tolmodighet så eg har! De seie og at eg drive ikje me psykisk eller fysisk vold! Mine barn mangle ingenting! De e ikje vanskjøttet, tvert imot så e de over kurven på helsestasjonen på vekt og lengde! De har klær, sko og hygienen e d ingenting på!

    Men når flesteparten så komme inn i fylkesnemnda i dag, så tape de! 98% av alle sakene barnevernet tar inn t fylkesnemnda vinne barnevernet!
    Sitere et en nemndsleder fra ein artikkel så blei lagt ud på nett igår

    «Det er jo helt naturlig at barnevernet skal få medhold» !

    Når eg kom inn i fylkesnemnda 23 september, så satte nemndslederen seg ned og sa at mine vitner ikje fikk komme. Selv om min advokat motsatte seg dette! Nemndslederen va mer opptatt av tiden dette tok og kommenterte dette heile veien!

    1 oktober fekk eg beskjeden så ingen vil hørra! Mine barn vil bli plassert i fosterhjem t de e 18 år og eg sko kun få se de 3 ganger i året!

    3 oktober måtte eg levera fra meg tvillingane t 2 homofile menn. Eg har ingen fordommer mot homofile, og eg seie ikje at de ikje kan ver lika gode omsorgspersoner som et heterofilt par, men mine tvillinger e vandt me å bo me ei dama. Christina ska voksa opp uden et kvinnelig forbilde, så kan støtta hu i vanskelige situasjoner som man naturlig henvende seg t sin mor!

    Å se at mine barn grine og skrike og vil bli med mamma hjem, og at eg i viten vet at d vil bli 4 mnd t neste gang eg ser eller hørre ifra de, va den verste dagen i mitt liv! De holdt seg fast i meg og ville ikje sleppa taket, og barnevernet og fosterforeldrene reiv de ut av armene mine! Eg fekk ikje lov t å roa ner ongane mine eingang! Eg ser scenarioet for meg gang på gang på gang me klump i halsen og som ein kniv så konstant stikke meg i hjerta!

    Og et par dager seinere så ska eg gå gjennom det samme ein gang t me Ruben! Ruben e i et fosterhjem så ikje e bra! Dette vil komma i RA, så eg går kje någe mer inn på d.

    Men eg sidde nå aleina for fysste gang på 6 år! Det e så roligt her! Rommene t ongane e tomme, sengene e tomme! Eg savne mine barn någe så utrolig mye! Eg har så vondt, eg har så lyst å bare dra å henta de hjem! Hjem der de tilhøre og får masse kjærlighet!! Tårene trille!

    Eg va på kino igår! Eg har någen fantastiske venner så drar meg vekk fra papirmøllå! Men når eg satt på kinoen og blei påminna at d kun va et par dager siden eg va her me Ruben, så fekk eg over meg » koffår sidde eg her og ikje e hjemma og gjør alt eg kan for å få de hjem igjen!» Det e ein sprø tanke! For d e ikje så mye mer eg kan gjør før tingretten komme. Eg har kontakta RA og får ein så enorme støtte så røre meg langt inn i hjerta! Eg har advokat! Eg leide frem på lover og regler! EG kan ikje stenga meg inne og slutta å leva! Det vil verken ver bra for meg eller ongane!

    Grunnen for at eg ikje har sagt någe før om dette e fordi eg, som mange andre i min situasjon, har følt at dette e ein skam! Någe d ikje e i 2014! For d e så mange der ude så e i akkuratt samme situasjon som meg! De tør bare ikje å sei d t gud og kvermann! Folk har komt å sagt t meg at hvis du Veronica kan mista ongane dine, så kan kem så helst mista de!

    Eg jobbe kver dag me å gjør alt eg kan for å få denne saken ut og å få mine ongar hjem igjen der de tilhøre!

    Eg gir aldri opp! Dette e ikje rettferdig! Om det tar meg år og dag, så gir eg aldri opp! Eg ska sloss for mine barn og rettferdigheten!

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*