«Vi skades, skremmes og brytes ned av offentlig ansatte, og ingen ser ut til å bry seg» skriver offer for vold i nære relasjoner i dette debattinnlegget i adresseavisen.
AV: OFFER FOR VOLD I NÆRE RELASJONER (50)
Åpent brev til ordfører, rådmann, sykehusdirektør, politimester og leder for familievernet i Trondheim.
Det er noe som stinker i Trondheim by og det er ikke det som det har vært skrevet om i Adressa i sommer og høst, det er det at internkontroll virker være et fremmedord både i kommunen, i St. Olav, i familievernkontoret og i politiet. Alle antar at alle andre gjør en god jobb, og alle beskytter hverandre og sine ansatte.
Feilen forplanter seg
Tegn på vold blir feiltolket og denne feilen får forplante seg fra etat til etat. Både voksne og barn får skylda for volden de lever i, ved at den feiltolkes som f.eks. foreldrekonflikt eller ADHD.
Voksne og barn blir ikke trodd verken av BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk), barnevern, familievern eller politiet når de forteller om det de lever i, dersom volden er blitt feiltolket før.
Svikt og svik
Dette foregår i kunnskapsbyen Trondheim; et tilnavn som er en hån mot oss som føler kunnskapsløshet på kroppen.
Å rette opp feiltolkning av vold er ikke noe man gjør frivillig, verken i barnevern, familievern, BUP eller i politiet. Dere stikker alle som én hodet så langt ned i sanden at noen av dere ikke virker være i stand til å finne det igjen.
Svikt og svik man opplever som voldsoffer virker være umulig å få rettet opp.
I min sak har barnevernet etter tre år bestemt seg for å rette opp feil, dvs. de erkjenner at de ikke tok min informasjon om volden på alvor og gjør nye undersøkelser, men så heldig er jeg ikke i BUP, familievernet og politiet: Hos dem går det visst prestisje i å ikke rette opp feil. Alle tre kommer med små beklagelser og erkjennelser, men å rette opp feil og gjøre jobben på nytt, nei, det gjør de bare ikke.
Nektet beskyttelse
Trondheim må være den verste byen å bo i om man er så dum å være utsatt for vold i nære relasjoner.
Byen stinker.
Jeg, og mange med meg, drives til kanten av selvmord av offentlig ansatte, men heldigvis for dere, lar vi oss ikke knekke så lett. Vi er godt trent i å leve i helvete, enten det skyldes én enkelt voldsutøver eller en hel stim med kunnskapsløse offentlig ansatte.
Vi holder ut helt forferdelige opplevelser med hjelpeapparatet, for barnas skyld.
Offentlig vold
Familievernet føler ikke ansvar for å bidra til å avdekke vold, heller ikke barnevern eller BUP, og politiet gir blaffen de også, om det det ikke finnes krystallklare bevis fra første sekund.
Vi går fra et liv i privat vold, til et liv i offentlig vold: Vi skades, skremmes og brytes ned av offentlig ansatte, og ingen ser ut til å bry seg. Vi tvinges til et liv der alt fortsatt dreier seg om å overleve og beskytte barna våre.
Dette er vold vi påføres av offentlig ansatte.
Kanskje om vi blir drept er det noen som bryr seg? Først da blir det vi har fortalt om tatt på alvor og dere kan ta inn over dere at dere tok feil?
Vi er flere voldsofre som kjenner på det, at så lenge vi er i live er det ingen med makt og innflytelse som tror oss fullt ut: Vi regnes som mer troverdige døde enn levende.
Hvor lenge skal dette få fortsette?
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply