Barnevernstabber er umulig å reparere

Feil må stanses før de skjer. Det hjelper ikke å saksøke saksbehandlere i ettertid.

Av Eirin Eikefjord Politisk redaktør i BT

Barnevernssakene i Samnanger kommune viser hvor opprivende slike saker kan bli.

(BT) En bitter og fortvilet alenefar. En splittet søskenflokk. Et barn som er «fullstendig fratatt sin barndom etter uforstandig offentlig omsorgsovertakelse», som det står i granskingsrapporten.

Rapporten er knusende. Men den er også full av insinuasjoner og sensitive opplysninger om folk alle i bygden vet hvem er.

Granskingen ble presset gjennom ved hjelp av dobbeltstemmen til ordfører Knut Harald Frøland (Bygdelista). Og for virkelig å vise handlekraft, truer kommuneledelsen nå med å saksøke sine egne saksbehandlere. Som om det løser noe.

På alle måter er saken et grelt eksempel på barnevernets største tragedie: Det er umulig å reparere gamle feil.

Samnanger-saken er en del av det pågående generaloppgjøret med det norske barnevernet.

37 saker mot Norge – påfallende mange – er til vurdering i Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). Det har vært massedemonstrasjoner i hele verden, og en barneskole i Bulgaria ble stormet av paniske foreldre som trodde de sendte busser fra Norge for å hente barn.

Fortellingene om barnevernet er ofte fake news og konspirasjonsteorier. Men Norge har tapt for mange saker – blant andre prestisjesaken Strand Lobben mot Norge – til at kritikk kan føyses vekk.

Overordnet sett har sakene flere likheter.

I Samnanger peker granskerne på manglende dokumentasjon, manglende begrunnelse, manglende hjelpetiltak. De samme temaene går igjen i granskingen av ti konfliktfylte saker i Bergen, og i EMD.

Når Norge blir dømt, er det gjerne fordi barnevernet ikke har begrunnet inngrep godt nok, eller at andre tiltak og mer samvær ikke er vurdert eller at andre tiltak og mer samvær ikke er vurdert eller iverksatt.

I vurderingen av om det var riktig å gripe inn skal hensynet til barnets beste alltid veie tyngst.

Det er ikke alltid sånn at barn har det best med sine biologiske foreldre. Men ifølge Høyesterett, som i mars fulgte opp EMD-sakene med tre dommer, har staten likevel plikt til å jobbe for gjenforening og at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes.

Men, og dette er et veldig avgjørende men: Ikke hvis foreldrene er uegnet, eller det skader barna, eller det har gått betydelig tid siden de ble fratatt omsorgen.

Da veier stabilitet tyngre enn gjenforening.

Dette er barnevernssakenes gordiske knute: Når skaden har skjedd, er den uopprettelig. De som vinner saken, taper som regel barnet.

En av de første barnevernssakene Norge tapte i EMD – Johansen mot Norge fra 1996 – viser hvor håpløs krigen mot systemet er.

I 1989 ble Adele Johansen fratatt en nyfødt datter og en 12 år gammel sønn. Syv år senere vant hun en knusende seier mot staten: Det var feil å frarøve henne samvær og foreldreansvar.

Likevel: Datteren ble adoptert bort til fosterforeldrene.

«Tidligere urett kan ikke bøtes ved å begå en ny urett mot datteren i dag», var begrunnelsen. Moren gikk til EMD igjen, men klagen ble avvist som «åpenbart grunnløs».

Sånn går det som oftest. Når saken endelig er vunnet, er foreldre blitt fremmede. Jo lengre tid som går, desto mer brutalt er det å rive barnet bort.

Grove feil får ikke konsekvenser. Slik urimelighet er umulig å godta – og slik gror det massive hatet mot barnevernet.

«Det som slår meg, er hvor riktig og viktig det er at vi valgte å gå inn i dette», sier Samnanger-ordføreren som trumfet gjennom enda en gransking.

Det er ikke åpenbart.

Å åpne sårene igjen stiller store krav til saksbehandlingen.

Men i rapporten skrives det ting som at «det er ikke mulig å konkludere entydig om hvorvidt barnevernslederens behandling av far kan kategoriseres som rene forfølgelser».

Formuleringen skaper mistanke om at det var slik det var, som LO-advokat Herdis Helle påpeker. Å la sånt henge i en gransking som skal sette punktum, er ikke bra.

Samnanger kommune har besluttet å gi familiene økonomisk oppreisning.

Men kommunale millioner fikser ikke ødelagte familier. Det gjør ikke trusler om å saksøke ansatte heller.

Hvis barnevernet risikerer å bli forfulgt for feil, kan de unnlate å gripe inn når de burde.

Et passivt barnevern kan få fatale konsekvenser. Alvdal-saken og Christoffer-saken og Valdres-saken og Tysfjord-sakene er stygge eksempler på det.

I Samnanger kritiserte den forrige rapporten dessuten kommunens oppfølging av de ansatte. Det er nokså relevant for et søksmål. Hvis det var så ille fatt, burde arbeidsgiver grepet inn før.

Det er ikke mulig å bøte for feil barnevernet gjør i ettertid. Slike oppgjør ender aldri lykkelig.

Derfor må systemet – gjennom utdanning, opplæring, rutiner, fagmiljøer, oppfølging og kontroll – hindre at feil skjer.

Det eneste lyspunktet er at alle disse sakene kan bidra til det. Men det hjelper ikke dem som har mistet familien sin.

Kilde

Comments

comments