Foreldre fremmedgjøring (FFS)

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

foreldre fremmedgjøring Det finnes en del artikler om temaet, og man kan anta at dette er samme metoder som brukes av barnevernet for å forsøke å bryte ned blodsbåndene mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse.

Det er skremmende å se hvordan erfaringer man har med barn som har opplevd traumer tidligere gir psykologer en mulighet til å se hvordan man kan bruke dette i prosesser for å få til en ønsket effekt hos barn som barnevernet ønsker at skal knytte seg til et fosterhjem.

Loven og intensjonen ved bruk av fosterhjem er jo klar og tydelig på at det skal være en midlertidig løsning, men i praksis har man sett at tilbakeføring etter § 4-21 så og si er umulig, og her benyttes begrep som tilknytning i stor grad, men når man ser at ikke barna finner tilknytning i et fosterhjem, så finnes det da andre metoder å bruke.

Foreldrefiendtlighetssyndrom (forkortet FFS ) er et begrep skapt av Richard A. Gardner i 1980 for å referere til det han beskriver som en lidelse der et barn kontinuerlig nedvurderer og fornærmer en forelder uten begrunnelse, ofte på grunn av indoktrinering fra den andre forelderen (nesten utelukkende som en del av en barnefordelingstvist).[1] På engelsk kalles det PAS – Parental Alienation Syndrome. «Foreldrefiendtlighetssyndrom» har ikke blitt anerkjent som diagnose hverken av medisinske eller psykologiske fagmiljøer, og er ikke med i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems.

Man kan påføre barna et foreldrefiendtlighets syndrom, og når barn får høre gjentatte ganger at deres biologiske foreldre er slik eller sånn, så klarer man etter hvert å få barnet til å slutte å like eller slutte å elske sine egne foreldre, og dette er skummelt, fordi her skjer det også mye med barnets egen identitet.

Identiteten skapes jo under oppveksten, og barn har foreldre som rollemodeller, og det gir erfaringer i livet som da gjør at man blir som man blir.

http://ndla.no/nb/node/65716

«I møte med andre oppdager vi vår egen identitet. Jeg-et ser seg i forhold til hvordan andre oppfatter henne/ham, og det foregår en vekselvirkning mellom jeg-et og andres oppfatning av jeg-et. Dette kaller viidentitetsforhandlinger.

Identitetsforhandlingene er viktige for jeg-ets identitet. Man kan oppleve å bli tillagt egenskaper en selv ikke kjenner igjen og få en uønsket identitet. Noen kan for eksempel beskrive deg på en måte som du ikke synes stemmer overens med din identitet. Samtidig er det noen egenskaper ved mennesket vi ikke kan komme vekk fra, og som gjør oss til den vi er. Kjønn, alder og etnisitet er noe vi vanskelig kan forhandle oss vekk fra. Ofte vil det også være stereotypier knyttet til disse faktorene»

Å fjerne barn fra foreldre skaper jo også forstyrrelser i denne identitetsdannelsen, og så lenge barn får lov til å ha sine foreldre som identitets referanse til tross for at de ikke lever sammen med dem, så er det viktig at de får lov til å bli kjent med dem.

Dessverre er det misforstått omsorg fra bv`s side å la fosterforeldre få vite om saken, fordi denne informasjonen da er veldig ensidig og fosterforeldre lærer kun bv`s oppfatning av hvordan foreldrene er, og når all kommunikasjon mellom fosterhjem og biologisk familie da skal gå gjennom barnevernet, så blir her store konflikter, så selv om barna skal ha «kjennskap til» hvem biologiske foreldre er, så vil de faktisk risikere å stå helt uten noen når de er voksne fordi de ikke har fått lov å kjenne dem på en objektiv måte gjennom oppveksten. man får da en foreldrefremmedgjøring og noen ganger også foreldrefientlighet.

http://www.fact.on.ca/Info/pas/byrne89.htm

Per sandberg tar til orde for at barn i barnehage mister sin identitet, og hva da med de barna som må vokse opp og bare ha kjenneskap til hvem foreldrene er?

Tilknytning og tilhørighet

«Studerer jeg dagens familier der barna «settes bort» i barnehager eller til dagmammaer allerede fra ettårsalderen, er jeg ikke forundret over at de mangler tilhørighet og tilknytning. Min påstand er at familien er gått i oppløsning, og at barn og unge støpes til kopier av hverandre. Det unike hos den enkelte barn files bort, de mister sitt opphav, sin identitet og sin trygghet. Jens Bjørneboe beskriver dette på en god måte i boken Jonas. «Statens barn» er blitt en realitet, og barnehagen, skolen, skolefritidsordningen og psykiatrien har overtatt foreldrenes rolle. «

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article8695529.ece

 

JMK

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*