Det grunleggende problematikken rundt PAS, er at barnet har aversjoner mot en forelder, det ikke foreligger faktisk grunnlag for. Det utvikler en fremmedgjøring av den andre forelder.
Vanligvis har slike barn utviklet en fiendtlig HAT-innstilling, denne fremmedgjøring eller aversjonen er bygget opp rundt. Oftest er grunnlaget for denne type aversjon bostedsforelderens projeksjon av eget hat over på barnet i en projektiv identifikasjons-prosess, der barnet så begynner opptre med disse hatefulle trekk det gjennom projekjson er tillagt. Oftest finner en ikke noe grunnlag i barnets forhold til den andre forelder som skulle tilsi et slikt aversjon og fremmedliggjøring. Dette er projeksjoner fra bostedsforelderens eget hat som så «dyrkes» i barnet gjennom manipulasjon og press.
En annen type?
I konkrete saker viser det seg imidlertid at det finnes en annen «PAS» dynamikk der barn kan savne den andre forelder, men allikevel har aversjoner mot å dra på samvær med denne. I slike saker tilkjennegir ikke barnet utpreget hat eller frykt for den andre forelder, tvertimot beskriver de savn og gråter når de spørres av sakkyndige om hvorfor de ikke har kontakt med den andre forelder. Slike barn synes i likhet med vanlig PAS-barn, ha vanskelig for å begrunne sin aversjon mot samvær med den «utstøtte» forelder, i dennes forelders adferd. Man finner ikke at den normale forelder har begått handlinger som tilsier aversjon, tvertimot kan dette være gode foreldre.
Dynamikken her stammer fra en forstyrret forelder som ikke primært synes ha projisert sitt hat på barnet, men heller projisert sitt savn etter den andre forelder, på barnet. Dette synes være foreldre med typisk narsissistisk problematikk, der de opplever barnet som en del av dem selv og der fravær av barnet (samvær) synes true slike foreldres eksistens. Gjennomgående viser slik dynmaikk at lange samvær saboteres kraftigere enn kort samvær. Problematikken synes knyttet mot tidborte fra bostedsforelder mer enn samværsforelders adferd. Vi ser konturene av bostedsforelderens behov for barnet som narsissitisk supply mer en denne forelders behov for hat og hevn, selv om også slike elementer kan være til stede.
Også ved denne dynamikk, finner en ikke fakftisk grunnlag for barnets avsérsjon mot den andre forelder, barnet kan ikke gi noen begrunnelse, bostedsforelderen klarer heller ikke gi noen begrunnelse. Tvertimot viser kokrete saker at barnet kan være svært konkret på at det vil ha samvær, samtidig som de er svært diffuse til årsaken til at de ikke har vært på samvær. Dette skiller seg klart fra den mer vanlige form for fiendtlig PAS.
Bostedsforelderen fremstiller seg typisk som ha «gjort alt for å få barnet på samvær» når det blir konfrontert med dette av sakkynige og domstoler. Og i observasjon av barnevernet fremstår de som om de prøver å få barnet på samvær, mens barnet tilsynelatende viser aversjon mot slikt samvær. Barnevernet synes ikke klare gjennomskue denne manipulasjon, men blir i steden støttespillere for sliek foreldres sabotering av samvær. Man ser konturene av en slags Munchausen by proxy dynamikk der bostedsforelderen fremstiller seg som om de har gjort «alt» for at barnet skal dra på samvær, men at barnet tilsynelatende ikke vil på samvær.
Nærmere graving i slike saker viser at barnets «frykt» er knyttet til samværsforelderen skal snakke om negative ting barnet utsettes for av bostedsforelderen. Kritikk av bostedsforelderen opplever slike barn som så «skremmende» at de i steden for samvær, utvikler frykt for slikt samvær, bygget på frykten for hvordan samværsforelderen skal snakke om hvordan barnet egentlig har det hos bostedsforelderen. Dette er overlevelsesstrategier for barnet. Typisk utrykk for dette er slik et barn svarte da far spurte om det kom på samvær:
«Jeg bryr meg om deg, men det er vondt og treffe deg fordi du snaker om vonde ting»!
Konkrete saker viser at slike barn opplever overgrep hos bostedsforelderen, og gjennom trusler og press blir de redde for å snakke om dette til samværsforelderen. Avhengighet, lojalitet og tilknytningsprosesser til bostedsforelderen gjør at de lukker seg fullstendig når slik problematikk bli synlig. Smerten ved å fortelle hva de utsettes for overstyrer savnet etter den andre forelder. Barnet utvikler strategier for å ungå denne smerte og unnlater dermed heller dra på samvær enn utsettes for de traumer bostedsforelderen utsetter det for om det får vite det har snakket med andre om de overgrep det utsettes for. Typisk eksempler er trusler mot tilknytning og eksistens. Dett er barn med utrygge tilknytningstiler.
«Snakker du om hva du utsettes for her hos meg begår jeg selvmord«!
Slik emosjonelt press gjør at barnet velger fravær av kontakt med den normale forelder og heller unnlater å reise på samvær enn å utsettes for den syke forelders trusler og traumer. Når denne dynamikken synes vanskelig å avsløre synes det bygge på at mange fagfolk ikke synes ha kunnskap om slik dynamikk. De forstår ikke projektiv identifikasjons dynamikk.
Logiken hos mange fagfolk synes være:
«For komplisert, jeg kan ikke forestillemeg det, altså kan det ikke være slik.
Jeg kan forestille meg en enkelforklaring , altså er det sannsynligvis slik.»
I denne prosess blir barnet gående alene med sine bekymringer, en taps-opplevelse til den normale forelder og en frykt-opplevelse mot den syke bostedsforelder. Slike barn utvikler avvikende strategier for å unngå konflikt. De blir selv psykisk syke.
Rune Fardal
Leave a Reply