– Samvær fire til seks ganger i året er blitt en vanlig praksis i barnevernet. Hvor dette kommer fra, vet vi ikke, sier jusprofessor Elisabeth Gording Stang.
Jusprofessor Elisabeth Gording Stang sier samværsomfang for fosterbarn må evalueres systematisk og regelmessig, og foreslår at et krav om det blir nedfelt i ny barnevernslov.
Av journalist Lene Skogstrøm, Aftenposten
Fredag omtalte Aftenposten saken om foreldrene fra Asker som fikk igjen datteren sin etter at hun var plassert av barnevernet i tre år i fosterhjem. I lange perioder så de henne bare 12 timer i året.
Samværet var først begrenset til én time fire ganger i året, som så ble utvidet av tingretten til to timer seks ganger i året.
De klaget saken sin inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og tirsdag ble dommen offentliggjort.
De to første årene fikk foreldrene treffe datteren med uniformert politi til stede sammen med representanter for barnevernet.
– Vi var foreldre 12 timer i året. Hele livet dreide seg om disse timene, med en bunnløs sorg etterpå. Samtidig var det nervepirrende. Vi ble alltid observert og analysert, sa Ken Olsen i intervjuet med Aftenposten fredag.
Domstolen la vekt på at hvis det skal være utsikter til å gjenforene en familie i fremtiden, kan det ikke gå lange perioder på uker, eller til og med – som i disse foreldrenes tilfelle – måneder mellom hver kontakt med barnet.
Norge frikjent for det mest alvorlige
– Norge ble frikjent på det mest alvorlige punktet, om at omsorgsovertagelsen var en krenkelse av foreldrenes menneskerettigheter. Den ble funnet å være et nødvendig inngrep i familielivet slik den aktuelle situasjonen var på det tidspunktet. Det var ingen dissens om det. Heller ikke om at EMD fant at det var for dårlig begrunnelse for det lave antall samværstimer som ble satt, sier jusprofessor ved Oslo Met, Elisabeth Gording Stang.
På oppdrag for Barne- og familiedepartementet har hun og en kollega skrevet en barnefaglig og juridisk utredning om samvær etter omsorgsovertagelse.
– I rapporten peker vi på at det har utviklet seg en praksis der man på et tidlig tidspunkt beslutter at omsorgsovertagelsen kommer til å bli varig. Da gis det ofte ikke mer samvær enn et minimumssamvær på fire til seks ganger i året, sier hun.
– Praksisen har ikke barnefaglig grunnlag
– Dette ser ut til å ha blitt en norm i praksis som uten videre er blitt akseptert av fylkesnemndene og domstolene. Begrunnelsen er ofte at barnet må få ro i fosterhjemmet, sier hun.
Barnevernstjenesten har adgang til å utvide samværet, men gjør ikke alltid dette.
– Hvor denne praksisen med «fire til seks ganger»-samvær kommer fra, vet vi ikke. Den har ikke noe barnefaglig grunnlag, den har utviklet seg av seg selv.
Gording Stang mener man nå bør se på praksis og gå inn med mer åpne vurderinger, og samværets omfang må evalueres systematisk og regelmessig, sier hun.
– Det gjelder også barnets opplevelse av samværet.
I rapporten foreslår de at dette blir et krav nedfelt i ny barnevernslov. Men forslaget er ikke fulgt opp i høringsnotatet til ny lov.
Ropstad vil øke forståelsen i barnevernet
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad sier at regjeringen i forslaget til ny barnevernslov understreker at samværsomfanget skal være en reell og konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, ut fra barnets beste.
– Hva kan du og regjeringen egentlig gjøre når avgjørelsene om samvær tas ute i de kommunale barnevernstjenestene og i fylkesnemndene?
– Jeg vil forsterke innsatsen mot det kommunale barnevernet for å øke forståelsen og bevisstheten rundt dette, og understreke at det skal jobbes godt med tilbakeføringen av barn til biologiske foreldre, sier han.
– Vi vil følge dette nøye fremover. Derfor er det også viktig at kompetansen hos de ansatte økes, noe vi har satt i gang et arbeid med.
Ropstad understreker at både han og myndighetene tar denne dommen og de mange sakene som ligger til behandling i EMD på stort alvor.
– Vi er åpne for å se kritisk på vårt eget system. Vi har jo sluttet oss til Menneskerettskonvensjonen fordi vi ønsker et korrektiv utenfra der det er nødvendig, sier Ropstad.
«Samvær fire til seks ganger i året er blitt en vanlig praksis i barnevernet.
Hvor dette kommer fra, vet vi ikke, sier jusprofessor Elisabeth Gording Stang.
…Den har ikke noe barnefaglig grunnlag, den har utviklet seg av seg selv».
Vi svært mange vet mye om dette.
OG: Praksisen er da vel slett ikke selv-utviklet !!
Den er utpønsket og påtvunget av store ledere med sine disiplinerte saks-ansvarlige. Da svært ofte med en uhyre udefinert og brå-avkuttet utdanning.
Og samværs-praksisen deretter gjerne velsignet og fast-stemplet av kopierings-aktører ansatt i de ekte offentlige doms-organer.
«…fire til seks ganger i året». Det var da voldsomt da.
For både meg selv og mange oss meddømte.
Standarden for oss har vært: 2t/halvår.
Da under strengt overoppsyn. Innelukket på BV’s område.
«Dette snakker vi ikke om her !!»
Selv ble jeg tildelt 1 x 2 timer – kun – i løpet av alle de første 8-10 årene.
Der den saks-ansvarlige eks-professorinne fra Langtvekkistan remjet to-åringen vekk da han forsøkte å holde seg fast i skjorta til sin far.
Etter 13 år ble jeg bevilget 2 t pr halvår !
Hvilket jeg straks anket til «lagretten».
Og der ba – glassklart og utvetydig – om at barnets egen stemme her skulle være bestemmende. For fastsatt samvær mellom barn og far.
Kommune-advokaten: «Det er vanskelig å forstå hva den ankende part her forsøker å oppnå» ( !!! ). Lagdommer og to meddommere sa seg her helt enig med min motpart BV m/advokat. Og da i absolutt alt framlagt.
Min 4 sider anke og begrunnelse ble slik vurdert: «Anken taler for seg selv»
NB: Komplett vurdering. Intet mer. Punktum.
Anken ble der nektet tatt opp til behandling i lagretten.
Tingrettsdom 2 t samvær ble der annullert.
Ny dom: Alt videre samvær nektet. 0 timer/halvår. Pr dato ennå ikke opphevet.
Lagdommer ble deretter straks oppstemt til høyesterett.
Ingen offentlig og snedig bortover-argumentasjon makter å slå bena vekk under en konsis beskrivelse fra virkeligheten. Og – jo mere komplett og nøyaktig – desto mere ugjørlig !