Terje og Marlita ble fratatt babyen sin. Nå er han blitt tenåring, men de står fortsatt helt uten svar.
Av Venil Katharina Thiis Advokat
Samenes kamp har demonstrert at regjeringen opptrer arrogant og uten vilje til dialog før de presses opp i et hjørne hvor de ikke slipper unna.
Samtidig framstiller myndigheter seg selv som en spydspiss for demokrati og menneskerettigheter som kan reise rundt i verden og belære andre.
På hjemmebane kan både statsråd og statsminister tillate seg å heve seg over en dom om menneskerettighetsbrudd fra landets øverste domstol.
Samisk ungdom måtte gi dem en nødvendig lekse om rettsstaten.
Som advokat for barn og foreldre i barnevernssaker har jeg sett at myndighetene heller ikke i andre saker forstår hva menneskerettighetene egentlig innebærer.
Det fører både til at de krenker rettighetene, men også at de ikke tar ansvar og ordner opp når brudd er konstatert.
To timer, to ganger i året
Et eksempel på dette er et foreldrepar som jeg har vært advokat for.
Terje og Merlita ble fratatt sønnen sin som baby.
Moren hadde på det tidspunktet en alvorlig fødselsdepresjon. Foreldrene fikk to timer samvær, under tilsyn av barnevern og fostermor, to ganger i året.
Ingenting ble lagt til rette for at de etter hvert kunne få barnet hjem igjen. Kommunen reiste tvert imot sak om tvangsadopsjon.
Lagmannsretten nektet adopsjon og mente samværet kunne utvides, blant annet basert på at en sakkyndig psykolog anså at foreldrene hadde mye positivt å tilføre barnet sitt.
Høyesterett besluttet i 2015 tvangsadopsjon av barnet. Det fratok foreldrene enhver juridisk tilknytning til barnet, og tok fra barnet retten til å vokse opp i egen familie.
Brøt menneskerettighetene, tok ikke kontakt
Avgjørelsen ble klaget inn til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
I mars 2020 ga EMD foreldrene medhold i at både de og gutten hadde blitt utsatt for en krenkelse av retten til familieliv.
Norge hadde brutt menneskerettighetene.
Foreldrene fikk oppreisningserstatning. EMD mente at avgjørelsen i seg selv ga oppreisning for barnet.
Det øverste organet som tar stilling til menneskerettsbrudd, hadde altså gitt foreldrene rett. De forventet at norske myndigheter ville ta kontakt for å beklage og reparere så langt de kunne.
I dag, tre år etter dommen, har ingen tatt kontakt.
Foreldrene vet ikke om sønnen har blitt informert om at tvangsadopsjonen av ham var et brudd på menneskerettighetene.
Uinteressert i en løsning?
Om staten hadde tatt ansvar for reparasjon, ville de ha erfart at dette er foreldre som er opptatt av å komme fram til en løsning basert på hva som nå ville være til det beste for sønnen deres.
Det er ikke noe som skulle hindre myndighetene i å starte reparasjon ved å ta initiativ til en dialog mellom adopsjonsforeldrene og foreldrene, og ikke minst gutten selv.
Staten har faktisk et juridisk ansvar for å starte en dialog for å se om kontakten mellom foreldrene og barnet kan styrkes og videreutvikles.
Tiden har gått, og ting er ikke slik de var da adopsjonen ble besluttet.
Det har skjedd et samlivsbrudd i adopsjonsfamilien, og babyen deres er i dag tenåring.
En mer normalisert kontakt mellom barnet og foreldrene burde nå endelig kunne avløse kontrollerte møter to timer, to ganger i året.
En ordning som var en del av en tvangsadopsjon, som nå er konstatert å være en krenkelse av både gutten og foreldrenes menneskerettigheter.
Hvorfor føler du ikke ansvar, Toppe?
Statsråden for barnevernet tar nå en runde hvor hun skal snakke med barn som har vært utsatt for ulovlig utenlandsadopsjon.
Toppe syns det er viktig å snakke direkte med dem.
Flott, Toppe!
Men norske familier har på sviktende grunnlag og i strid med menneskerettighetene blitt skilt fra hverandre ved tvangsadopsjon.
Hvorfor føler du ikke ansvar for å snakke med foreldre og barn som har blitt utsatt for dette av den norske staten?
Leave a Reply