Innrømmer feil

Det er i nyeste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening Tranøy innrømmer at han gjorde feil.

– I «Svanhild-saken» skulle jeg ønske at jeg hadde hatt bedre dømmekraft. Jeg synes lite om meg selv der, jeg burde vært mye mer kritisk til utregning av IQ-score. Jeg er skeptisk til sånne tester generelt, hun burde ikke tatt testen, og jeg tok ikke høyde for at hun hadde tatt testen kort tid før, sier psykologen til tidsskriftet.

Tranøy refererer til den nye IQ-testen han fikk utført på Jensen etter en tidligere test hvor hun fikk svært lav score.

Tranøys utredning konkluderte med at hun hadde god omsorgsevne, men lagmannsretten mente IQ-testen hadde så alvorlige metodiske mangler at utredningen ikke kunne tillegges vekt. I ettertid førte saken også til en debatt om uavhengigheten til private sakkyndige.

Overfor Dagbladet presiserer Tranøy at han ikke nødvendigvis mener private sakkyndige er et problem, men bruken av psykologer som sakkyndige generelt i slike saker. De har alt for stor makt, mener han.

– Mye synsing

– Det er en illusjon at psykologer er objektive og upartiske, selv om man må tilstrebe å være så nøktern som mulig. Det er en viktig grunn til at jeg mener at psykologer ikke bør ha noen rolle som sakkyndige utredere i barnevern- og barnefordelingssaker, men heller være vitner, sier han til Dagbladet.

– Det er mye synsing i psykologien. Jeg har synset mye selv også.

Tranøy mener IQ-testen bidro til feil fokus i «Svanhild-saken». Han medgir at han ble påvirket av ønsker fra hennes representanter, men understreker at gjennomføringen var hans selvstendige avgjørelse.

Svanhild selv sier at hun oppfattet Tranøy som pålitelig og nøytral. Hun synes det var greit å gjennomføre den andre IQ-testen, siden det allerede var fokus på den første.

– Men jeg synes det er veldig bra at han setter fokus på bruken av sakkyndige nå. Det støtter jeg ham i, sier hun til Dagbladet.

– Prinsipiell svakhet

Psykologprofessor Willy Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø mener psykologer ofte er objektive, men synes det er et problem at det som regel er kommunen (en av partene) som leier inn de sakkyndige i barnevernsaker i fylkesnemnda.

– Prinsipelt er dette etter mitt syn en svakhet, selv om den sakkyndige skulle være objektiv, for den private vil oppfatte dette som en kjøpt sakkyndigrapport, sier han.

Selv om rapportene kan settes til side, har de ofte tyngde. Dersom saken ankes videre, kan retten oppnevne egne sakkyndige, men det er det ikke sikkert at de gjør, ifølge Mørch. Da det sannsynligvis vil bli stilt større krav til sakkyndige i framtida, mener han de burde sertifiseres av det offentlige.