Den 20 mai 2013 fødte jeg verdens nydeligste gutt som kom 3 uker for tidlig. Før så bodde jeg på et lite sted i Valdres men flytta til et annet sted i Oppland hvor det ble et overflyttingsmøte med barnevernet her jeg bor nå.
2 år før jeg fikk barn bodde jeg på institusjon på grunn av selvskading, angst og depresjon – mye av dette kom etter mobbing og at jeg ikke hadde så mye venner, pluss at jeg måtte bytte skole hvor jeg ikke trivdes i det hele tatt!
Den 21. mai hadde vi laget en avtale med barnevernet om at de skulle komme hjem på “hjemmebesøk” og se hvordan vi bodde. Dette sa vi var helt greit.
Men så langt kom vi ikke for da jeg var på sykehuset ringte mamma barnevernet og sa jeg hadde født. Neste dag, den 22. mai, sa en jordmor på sykehuset til meg og mamma at barnevernet kommer og vil ha møte med oss. Da sa jeg rett til mamma at de kommer for å hente gutten. Mamma sa nei – de skal sikkert bare se hvordan du er med han noen timer… Så gikk det noen timer så kom barnevernet inn på rommet vi hadde. Da lå han i senga mi siden jeg visste at de kom for å ta han.
Rett etter dem hadde satt seg ned så spurte mamma dem “kommer dere for og ta ungen?”. JA, sa barnevernet. Jeg kjente jeg ble helt knekt, tårene begynte og renne og jeg tenkte bare “skal de ta ungen min?!?”. Hun fra barnevernet sa jeg fikk 10 minutter med han. Da sjekka jeg bleia hans, kledde på han en joggedress og hadde han i fanget inntil meg og bare gråt. Når hun kom inn igjen og sa jeg måtte gi han til dem la jeg han ned i sykehussenga.
Grunnen som barnevernet sa at de tok han for var at de trodde ikke jeg ville amme han, de mente det var helseskadelig hvis han ble med meg hjem fra sykehuset og at jeg ikke viste omsorg og kjærlighet. Jeg prøvde og amme han hver gang han skulle ha mat, men han ville ikke suge så jeg begynte og pumpe meg litt den dagen dem henta han. Jeg vet ikke om politiet var med eller om de sto på gangen på føden, men rett etter de tok han kom en jordmor og spurte meg om jeg ville hjem i dag eller være der – da sa jeg at jeg ville hjem. Kjæresten til mamma hentet oss. så kom vi hjem og jeg følte meg bare helt tom, satt meg ned i sofaen og bare så rundt på barnesenga og vogna og sa til mamma det føles ut som han er død. Da sa mamma at hun tror jeg kommer til og få en barsel depresjon og det har jeg fått!
Har vært på ett møte med de barnevernfolkene – og så kommer de bare og tar ungen min! Jeg har ikke fått en eneste sjanse, tilbud om mødrehjem eller noe hjelp. Har ikke fått bevist at jeg viser omsorg og klarer passe på sønnen min!
Så ringte en fra barnevernet og sa jeg skulle ha samvær, jeg fikk samvær en uke etter de tok han, da var han 9 dager gammel. Når han kom inn på rommet (sønnen min) sov han i bilsete, og han fra barnevernet sa vi bare kunne vekke han jeg prøvde forsiktig og løfte han til fanget mitt og han sov der litt. Men så begynte han å skrike og da tok jeg han opp og skifta bleia hans og tok på han noen klær jeg hadde kjøpt (sendte beredskapshjemmet en bag med klær jeg hadde kjøpt, så han får brukt de klærne). Han gråt mye den første timen i samværet, jeg var så nervøs og alt så jeg klarte ikke og få roet han så jeg skulle prøve å gi han mat, men han ville ikke ha.
Etter 15 minutter prøvde mamma og gi han mat og da ville han ha. Etter det tok vi noen bilder av han og jeg bare hadde han på fanget helt til samværet var over. Uken etter det var jeg i Fylkesnemnda, jeg syns det gikk veldig dårlig for jeg klarte ikke å forklare meg ordentlig og svarte dårlig på spørsmålene. Jeg sa til mamma mens vi venta på om jeg fikk medhold eller ikke, at jeg kommer til å tape – og det gjorde jeg. Så advokaten min anker det videre til tingretten. Barnevernet løy 2 ganger i Fylkesnemnda om at han var våken når han kom på samværet (da sov han) og at jeg skifta masse klær på han (det gjorde jeg en gang, og så tok jeg på han lue og en hettejakke når han skulle dra igjen).
Savner gullet mitt så mye! og alle som har blitt fratatt barna sine uten en sjanse. Jeg syns det er for dårlig at vi ikke en gang får en sjanse til å motbevise barnevernet! I fylkesnemnda gikk jeg for mødrehjem og få han hjem litt før jeg skulle på mødrehjem men jeg kan ikke tro at jeg tapte når jeg BER om hjelp til og bevise det (hadde skjønt jeg hadde tapt hvis jeg prøvde og få han rett hjem). Men ikke et eneste tilbud ingenting!
Jeg vet at jeg kommer til å kjempe gjennom mange år i retten mot barnevernet, heldigvis har jeg hele livet på meg for jeg er bare 17 år men jeg klarer og ta vare på meg selv. Jeg har KJØPT egen leilighet, jeg skal begynne å jobbe neste år. Syntes barnevernet tar mange feile valg. og det at jeg fikk bare 2 dager med sønnen min er utrolig takknemlig for at jeg fikk de dagene isteden for at de skulle ta han rett etter fødselen.
Men gud som jeg savner han! Jeg er helt knekt. Jeg klarer ikke å gråte foran folk det gjør jeg mest om natta når jeg er ute og røyker. Men jeg vet jeg er sterk og skal gjøre alt for og få det mest dyrebare jeg har hjem til meg! Syntes det er helt for jævlig at de bare kan ta et barn som ikke er 3 dager gammelt en gang. Nå er han 3 uker gammel og jeg får ikke vite hvor mye han veier, hvordan han har det ingenting! Har mest lyst til å gå til media hvordan barnevernet behandler mødre som ikke har fått en sjanse!
Kommentar fra venninne
Først og fremst vil jeg bare si at jeg som har skrevet dette er en venninne av barnets mor.
Hun ble født 13. september 1995 og hadde et godt og stabilt hjem under hele oppveksten. I 2003 begynte hun å bli mobbet, lærerne kontaktet barnevernet og hun klarte ikke og være som andre barn på sin alder.
Hun visste selv at når andre barn mobbet henne ville hun ikke kunne være seg selv og være den hun var, hun var redd for å forsette og bli mobbet.
De som har fått med seg eller lest papirer gjennom hennes oppvekst har ikke visst at hun har gått med en maske i flere år for å prøve og være en person. Hun tenkte at kanskje hun ikke skulle vært seg selv så ville folk slutte og mobbe henne. Sånn ble det ikke.
Hun var vant til å være en annen person og skjule følelser for alle. Etterhvert som årene gikk og hun begynte på ungdomskolen begynte hun å være seg selv. Mobbinga ble nesten slutt. Og hun begynte å ignorere folk som slengte dritt. Hun levde som andre ungdommer som alle de andre. Hun likte å prøve ut nye ting som alkohol og røyk.
Hun har aldri vært i noe rus miljø eller prøvde noe sånt. Dette har hun sagt at hun er stolt over og har takket nei til tilbud. Hun ble mere psykisk dårligere på grunn av all mobbing hun gikk igjennom på barneskolen, at hun begynte med selvskading. Hun fikk ikke ha vanlige timer med klassen og følte lærene tok fra henne det hun trivdes best med på skolen.
Hun så kun vennene sine i friminutter før hun måtte gå opp til et eget hus rett ved skolen og ha undervisning der. Hun begynte å skulke og lærene visste at hun ikke trives der… Men hva gjorde de???
De forsatte å la henne gå der, til slutt ble hun dårligere og barnevernet ble forsatt kontaktet. Hun gikk i 10 klasse og hun begynte å trives bedre på skolen enn det hun gjorde før. Da ble hun innlagt på institusjon og måtte bytte skole dagen etter. Ikke nok med det, hun følte barnevernet og alle som var innblandet tok fra henne alt når hun først hadde begynte å trives på skolen ordentlig.
Hun forsatte med selvskading og begynte hos psykolog på institusjonen. Hun er ikke den typen som liker å bli «tvunget» til å gå til en psykolog. Kanskje hun hadde behov for noen å prate med, men hvorfor ikke stille henne et spørsmål og spørre henne hva hun tror hun trenger hjelp med… Hun fikk nok etterhvert som hun hadde vært der noen måneder. Hun var 15 år.
Hun begynte å bli dårligere, og hun gruet seg til skolen, hun stakk av hver dag og gikk lange turer og satt i skogen for seg selv. Folk som jobbet på institusjonen begynte å følge henne helt inn på skolen, men når det var friminutt stakk hun av. Hun sa både til barnevernet, lærerne, psykologen og institusjonen at:
«Dette er ikke noe hjelp for meg, dere sender meg bort og bytter skole for meg på så kort tid. Og dere tror det vil hjelpe meg og bo her men det gjør det faktisk verre, jeg har blitt sykere og vil helst få flytte hjem og bytte skole før jeg blir så syk at jeg ikke orker mere».
Dette brydde ingen seg om, absolutt alle sa til henne at dette skulle hun få hjelp til og at det var det beste og bo her.
Hun var hjemme hver helg og hun gråt til moren sin og ba henne om at hun skulle få være hjemme, men dette skjedde ikke. Hun måtte sette seg inn i bilen til institusjonen og bli kjørt av gårde til der hun ikke trivdes og ble sykere.
Da hun fylte 16 år var hun fast bestemt på å skrive seg ut med en gang. Dette sa hun til sjefen på institusjonen. Sjefen anbefalte ikke henne og gjøre det men hun sa selv at hun var gammel nok og dette ville hun. Hun hadde sluttet på skolen og takket nei til videregående.
Selvfølgelig ville hun begynne på videregående men eleven skal faktisk bestemme selv hvilken skole den skal gå på.
Rektoren søkte skole for henne, men han mente det ville være det beste for henne at hun gikk på videregående som lå i samme bygning som den skolen hun gikk på.
Etter 3 mnd hadde hun mast på institusjonen at hun skulle få papirer på at hun skulle skrive seg ut. Ingen gjorde noe. hun pakket ned tingene hun hadde på rommet sitt og begynte og være mere hjemme. En dag kom institusjonen hjem til henne med papirene 3 mnd etter hun hadde sagt hun skulle skrive seg ut. Hun kunne skrevet seg ut fra den dagen hun fylte 16 år men ingenting skjedde før 3 mnd senere. Hun følte at dette var tvang de 3 siste månedene. Men hun var utrolig glad når hun fikk bo hjemme fast. Og hun begynte å bli friskere og hun fikk komme i kontakt med venner igjen, være med venner og hver dag ha et normalt liv som alle andre.
Hun var frisk og følte hun endelig var kvitt alt av institusjon og psykologer, Hun flyttet og hadde forsatt kontakt med venner. Hun skulle søke skole men hun visste ikke hvordan eller hvem hun skulle be om hjelp. Hun var redd for å bli lurt igjen og ikke få søkt det hun ville.
Hun ble gravid når hun akkurat hadde fylt 17, bare ett år etter hun flyttet fra institusjon, men hun var ikke deprimert mere, hun hadde sluttet med selvskading. Hun var frisk.
Hun valgte også å ta 2 friår for å kunne bygge seg enda mere opp, hun hadde dårlige minner med skolen og var redd for å falle tilbake om hun ikke var selv klar for å begynne på skole. Hun ville ta den tiden hun trengte.
Gjennom hele svangerskapet var hun var svært plaget av kvalme. Hun kastet opp nesten hver dag i hele svangerskapet og prøvde å være så aktiv som mulig for at kvalmen skulle forsvinne. Hun begynte hos en ny jordmor etterhvert og i denne perioden var hun svært aktiv både om dagen og kvelden. Hun trente, gikk turer og gjorde hverdags ting som vaske osv…
Hun var på kontroll hos jordmor og jordmor spurte hvordan det var med spark, ida sa hun ikke hadde kjent noen spark på 2 uker men var ikke bekymret, jordmoren fant rask frem for og høre hjertelyden før hun rakk å si noe.
Jordmoren reagerte på at Ida ikke hadde kjent spark på 2 uker og var bekymret for hennes omsorgsevne.
Ja det stemmer at hun ikke kjente spark på 2 uker, hun var aktiv fra hun sto opp, til hun la seg i senga og sovnet med en gang. Men samtidig som hun var aktiv la hun ikke merke til spark, men hun kjente fosteret bevege på seg, hun kjente at fosteret rørte på seg. Det eneste hun ikke kjente var spark. Så kanskje det ikke var en sånn baby som sparket så mye.
Gutten ble født og på sykehuset fikk hun beskjed etter fødselen at barnet skulle sove, og da sa hun at hun også skulle sove for hun trengte og slappe av. I mine øyne er hun er god mor, sover barnet kan mor sove. Hun trengte å sove for å få krefter til å passe på sønnen sin. Hvorfor skal hun sitte våken i flere timer og være trøtt og nesten ikke ha krefter når hun kan sove og slappe av når barnet sover? Dette mente sykehuset at hun kun var opptatt av, at hun måtte sove for hun var så sliten.
Dagen etter at barnet var født sov han for det meste, hun fikk ikke mye tid med han men når hun fikk ville hun bare holde han og ha han inntil seg, dette kaller jeg mors kjærlighet noe sykehuset ikke mente, men de var der vel ikke 24 timer i døgnet?
Hun fulgte opp med amming og stell og vokste med oppgaven. Hun var rett og slett betatt og følte mors kjærlighet for sønnen sin. Hun koste med han og pratet med han på rommet, og kvelden før han ble hentet tok hun han med han når hun skulle spise, og var opptatt av at han skulle sove så mye som han trengte.
Barnet ble hentet bare 2 dager gammel av barnevernet. Hun ble overasket, lei seg og knust. Dette syns jeg ikke barnevernet skal ha lov til med så tynt grunnlag, ett barn på 2 dager trenger sin mor.
Barnevernet ødelegger familie. Hva med å prøve ut hjelpe tiltak? Dette ble hun tilbudt absolutt ingenting. Dem bare tok hennes nyfødte sønn som trengte sin mors kjærlighet og denne familie som tilhører hverandre må få en sjanse til å kunne leve sammen, selv om kanskje ikke moren syns alt er så lett og ha en unge, så er ikke hun den eneste. men at hun vil klare dette.
Hun har ikke fått sjansen til å bade sønnen sin en gang. Mor og barn har ikke fått en sjanse til å bli kjent. Alt dette for så lite. Hun er frisk, oppegående men trenger forsatt litt tid og ordne mere på livet sitt, kanskje hun trenger et friår til, det vil ikke dermed si at hun er forsatt syk, men hun er kanskje redd for å starte på skole igjen og vil ha tid til å ta seg sammen og søke.
Hun kan gi barnet den mors-kjærligheten han trenger, omsorg, samspill, god oppvekst. Dekke hans behov og sørge for at han får et bra liv.
Hva mere kan folk forvente av en mor, en mor gjør noe med behovene til sine barn før sine, og det gjør denne unge mammaen.
Så la mor og sønn få leve sammen.
Barnevernet, fylkesnemnda, rettsvesenet vil det beste for barnet, og da må de sende barnet hjem til sin ekte mor og la han få leve i fred der. Dette er det beste for både mor og barn. Jeg vet ikke om noen flinkere mor og de skal ha et liv sammen.
Hilsen en nœr venninne.