Lov om barneverntjenester har som formål ”å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid”, samt ”å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår” (Lov om barneverntjenester, 1992 nr 100). Barnevernet har de siste årene blitt utsatt for kritikk med hensyn til å vegre seg mot å trekke de forskjellige aktørene med i arbeidet. På samme tid er det forventninger om at brukerne trekkes mer aktivt inn i egne saker (NOU, 2000:12). En særlig utfordring har vært å ta vare på foreldre til de barna som er plassert ut av foreldrenes hushold.
Å plassere et barn utenfor hjemmet både med og mot foreldrenes vilje betyr en total omveltning både for barn og foreldre. For barnet betyr det som oftest at de kjente omsorgspersonene og omgivelsene byttes og at barnet blir plassert inn i helt ukjente omgivelser. Barn kan plasseres ut av hjemmet både som et hjelpetiltak og som et omsorgstiltak. Etter gjeldene lov om barneverntjenester kan barn plasseres utenfor hjemmet på forskjellig grunnlag. Dersom foreldrene samtykker til det kan barneverntjenesten formidle plass til barnet i fosterhjem eller institusjon etter bestemmelsene i lov om barneverntjenester § 4-4, 5. ledd., altså som frivillig
hjelpetiltak. Etter §§ 4-8 og 4-12 kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet. I følge lov om barneverntjenester er det fylkesnemnda for sosiale saker som fatter vedtakene om å plassere barn utenfor hjemmet etter bestemmelsene i §§ 4-8 og 4-12, mens det er barneverntjenesten som forbereder saken og innstiller til vedtak.
Omsorgen for et barn kan kun fratas foreldrene eller den som har omsorgen for det dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, alvorlige mangler i forhold til personlige kontakt og trygghet når foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring og videre dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
Hovedregelen er at omsorgsvedtaket skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Den uttrykte målsetting med en omsorgsovertakelse er altså en tilbakeføring av barnet til foreldrene (Innst. O. Nr. 80. 1991 – 1992).
Når grunnvilkårene for omsorgsovertakelsen ikke lenger er tilstede skal omsorgen for barnet opphøre. Foreldrene skal få tilbake omsorgen for barna sine når de er i stand til å gi barna forsvarlig omsorg. Unntaket er om barna har fått en slik tilknytning til personer og miljø at flytting til foreldrene vil utgjøre alvorlige
problemer. Det er fylkesnemnda som behandler spørsmål om tilbakeføring av omsorgen. I tillegg kan rettsapparatet avsi dom med hensyn til tilbakeføring av barn. Barneverntjenesten har ikke juridisk kompetanse til å tilbakeføre barn som er under omsorg, kun der barnet er plassert i form av et frivillig hjelpetiltak. Når fylkesnemnda har fattet beslutning om å tilbakeføre omsorgen for barna overtar foreldrene omsorgen
fullt og helt. Barnevernsloven forutsetter altså at foreldrene da kan gi barnet forsvarlig omsorg og at en må forutsette at dette er en situasjon som varer ved. I de vurderinger som foretas er det ikke kun foreldrenes situasjon oppmerksomheten retter seg mot. Også barnets situasjon inngår i vurderingene i det opphevelsen skal være til barnets beste. Det må konkret vurderes hvilken konsekvens tilbakeføringen vil ha for barnet
både på kort og lang sikt. Her vektlegges barnets tilknytning til mennesker og miljø. Loven legger altså opp til at barn kun unntaksvis kan tas under omsorg og plasseres ut av hjemmet, og at omsorgsovertakelsen er midlertidig. I dette ligger at det er ønskelig at barn flytter tilbake til sine foreldre når det er mulig og flytting kan kun nektes når det vil medføre alvorlige problemer for barnet.
At foreldrene til barnet ofte er den parten som får minst hjelp i saker der de blir fratatt omsorgen for barnet, kan ha som konsekvens at det som var tenkt som en midlertidig plassering, blir varig (St. meld. nr. 39, 2004-2005). Befringutvalget kom med forslag om å prøve ut en ordning med støtteperson for foreldrene som frivillig eller ufrivillig har barn plassert utenfor hjemmet (NOU, 2000:12). En slik ordning ble innført i Danmark i 2000. Ordningen ble kommentert av Barne- og familiedepartementet i St. meld. nr. 40, 2001-2002 hvor departementet sier at de vil følge erfaringene Danmark gjør med ordningen. Videre uttaler departementet at de vil vurdere å utarbeide et rundskriv som legger vekt på at støtteperson til foreldrene er en god ordning som de
anbefaler. Samtidig sies det, ”Det er etter gjeldande barnevernlov ingenting i vegen for at kommunen tilbyr foreldre ei form for støttekontakt eller støtteperson i samband med ei omsorgsovertaking eller frivillig plassering av barn utanfor heimen” (St. meld. nr. 40, 2001-2002).
Utdrag fra Det vanskelige foreldreskapet
Bjørn Øystein Angel
Leave a Reply